Tankeeksperiment: Hvor mange ser på seg selv som 100% friske?

[j--]

Ble sittende og reflektere litt over egen helse, og ved nærmere ettertanke kom jeg frem til at de aller, aller ferreste av oss er 100% friske og uten plager. Selv toppidrettsutøvere har tidvis ryggproblemer o.l.

Med plager inngår f.eks ting som:

• Høyt blodtrykk
• Nedsatt syn
• Nedsatt hørsel
• Stoffskifteproblemer
• Overvektsproblemer
• Tvangstanker
• Lystløgner
• Søvnapné
• Rygg/kne-plager
• Reumatisme
• Nerve/muskel/skjelettplager
• Astma

Noen andre som har noen tanker rundt dette, eller har reflektert litt rundt det? :-)

 

edit: Med plage menes ikke noe du nødvendigvis plages av, men heller ting som blir sett på som noe ikke-ideelt og ikke forbinnes med å være 100% frisk/100% fri for "skavanker".

 

Ble litt komplisert å forklare hva "frisk" betyr, når man ser på litt andre aspekter enn bare sykdom som kontrapart.

Endret 8. mars 2016 av j--

[AnonymDiskusjon]

Tja. Er jo alltid noe man skal plages med..


Av ting jeg kan nevne på stående fot:

Astma

Lavt stoffskifte
Angst/milde depresjoner
Ryggplager
Allergisk mot det meste som fins utenom mat


Men ser positivt på ting og har medisin/trening for å leve et helt normalt liv. Heldigvis.

Anonymous poster hash: 60ed0...b2d

[Kikert]

Å se på seg selv som frisk og være "syk" er to forskjellige ting. Har man bittelitt høyt blodtrykk så trenger man ikke se på seg selv som f.eks. 90% frisk.

 

Det handler mye om hva man er i stand til mener jeg. Klarer man å gjøre alt som trengs i hverdagen og har et godt liv så kan man ha småplager og alikevel være 100% frisk.

 

Jeg personlig er ikke 100% frisk, men mye nærmere enn jeg var for bare noen år siden. Hvilke plager jeg har er vel egentlig irrelevant for svaret

[AnnonymG]

Dette er egentlig et veldig interessant tema. De aller fleste har "noe", det er helt garantert. Men, så er vi biologiske vesener, og etter å ha lært om hvordan alle cellene fungerer, fungerer sammen, reguleres og produserer nye stoffer, synes jeg nesten det er utrolig i utgangspuntket at det faktisk fungerer.

 

Sykdom er ikke det samme som helse. Sykdom eller syndrom er en eller flere mekanismer som gjør at deler av kroppen ikke fungerer normalt. Selv om man har en sykdom, kan man ha en god helse. Man kan leve et normalt liv med f.eks. diabetes, amputasjoner, PKU, IBD, døvhet, blindhet bare for å ta noen forskjellige eksempler. Man kan være syk, men ha god helse. Vil man være sykdomsfri uten trivsel, eller ha sykdom men allikevel lever livet? 

[Kakofoni]

Det å ha en plage er ikke en "objektiv" ting. Man kan f.eks. ha nedsatt syn, men ikke alle plages av det. Det er relevant å si det fordi folk kan være uten bevissthet rundt disse skavankene sine. Et menneske kan ha nedsatt syn, mild tinnitus, hårtap, tvangstanker, seksuell "perversjon" uten å komme på disse tingene fordi det ikke plager ham eller henne. 

[L4r5]

Skal vi se... Helt frisk er jeg ikke.

Hoveddiagnosene mine er bipolar 2-lidelse, leddgikt, astma, allergi.

Sliter også tidvis litt med søvnproblemer og angst, men det er vel mer som følge av bipolar-lidelsen enn noe jeg kan kalle en egen lidelse.

 

Heldigvis kan jeg holde det meste relativt i sjakk med medisinering, men det er litt kjedelig å tenke på at jeg må gå på medisiner resten av livet.

 

Holdt på å glemme at jeg skjeler litt på det ene øyet hvis jeg ikke fokuserer på noe. Men det er bare når jeg "soner ut", så det vil jeg ikke kalle noen plage.

Ellers tror jeg ikke det er noe særlig.

[j--]

Tror jeg burde reflektert litt mer over ordvalg i førsteposten, "lidelse" er ikke helt ett godt ordvalg. Det tråden utvikler seg mot er ett veldig interessant tema. Definisjonen av å være ett idealmenneske helsemessig sett, og at ett mikroskopisk antall mennesker faktisk kan gå under denne definisjonen.

 

Jeg tror mange vil ha godt av å reflektere litt over egen helse. Det er mange som har mye negativitet knyttet til det, uten å se at det for de aller fleste er en helt naturlig del av livet.

[AnnonymG]

Helse bestemmer man i veldig stor grad selv. Det er for eksempel mange, friske mennesker som benytter seg av kosmetisk plastisk kirurgi. De har ingen funksjonelle feil eller unormaliteter, men det er tydelig at de ikke trives optimalt med den kroppen de har, og derfor velger kosmetisk plasitsk kirurgi. De er f.eks. sykdomsfrie, men allikevel så er det "noe" som plager dem, noe som igjen kan gå ut over det psykiske.

 

Andre mennesker kan ha større defekter og/eller handicap, allikevel har de en fantastisk livskvalitet. Det tør jeg påstå er god helse.

 

Som nevnt, vi mennesker er biologiske individer, det er ikke gitt at alt skal fungere 100% hele tiden. Man får et litt større perspektiv på helse hvis man ser ordentlige dårlige mennesker som lider av svært alvorlige somatiske og/eller psykiske lidelser. Når man først ser rekkevidden av helse, tror jeg vi i mye større grad kan akseptere mindre alvorlige sykdommer eller syndromer. Målet vårt er å ha det bra, føle at vi får noe ut av livet, og det kan man gjøre om man har en sykdom også. 

[AnonymDiskusjon]

Tja... hva skal jeg si? Er milevis unna 100%, men ikke værre enn at det (kanskje) er til å leve med.

 

-Kronisk, alvorlig hodepine som kommer i veien for mye. (Usikkert på hva det "egentlig" dreier seg om, ser ut som det kan være en slem kombinasjon av migrene og spenningshodefine. Enda under utredning...)

-Allergi... strevsomme greier

-Underernært, tynn og svak. (Direkte konsekvens av psykiske problemer og at jeg bruker alt det jeg har av krefter og overskudd på å prøve å komme meg videre.)

-Atypisk spiseforstyrrelse

-Tilbakevendende depresjoner

-Muligens en personlighetsforstyrrelse?

-Kanskje PTSD?

-Store problemer med å stole på folk, og litt manglende sosiale evner / fraværende lyst til å være sosial

-Er vel litt bitter og lei av alt?

 

Huff. Jeg har jo en litt håpløs tilværelse, og jeg bruker alt jeg har av krefter på å studere på deltid... ved siden av at jeg krangler med NAV, og en gang langt inn i framtiden blir jeg kanskje kvalifisert for en hel haug med interessante jobber som jeg ikke har helse til å klare. Litt idiotisk? :/

 

Hadde vært fint å fått et ublidt møte med en buss, eller noe sånt. En tilfeldig ulykke, sånn at jeg slipper å streve mer. Kan jo ikke gi opp, men jeg er lei av å slite med en tilværelse helt uten lyspunkt. Skal ikke den evige kampen ta slutt snart?

 

Hadde jeg hatt litt mindre uflaks så hadde jeg jo styrt klar av de værste problemene. Kanskje hadde jeg vært så heldig at "alt" jeg slet med var litt hodepine og litt allergi. Men nei, jeg havnet i en klasse på barneskolen der miljøet var tøft og helt jævlig - og gikk gjennom 6 år med mobbing før det snudde. Underveis så tok ikke skolen det på alvor, og jeg ble stemplet som en taper som "aldri" skulle komme noen vei. Opplevde til og med å bli banket gul og blå av ufaglærte assistenter. Jeg tør påstå at det aller meste av mine problemer er direkte senskader etter det helvettet som barneskolen var for meg. "Alt" av positive minner fra barndommen har også blitt med i dragsuget når jeg fortrengte dette etter beste evne...

 

Det eneste som driver meg framover er rent hat. Jeg vil vise "de" at jeg kommer lenger enn de aller, aller fleste. Målet er å ikke gi meg før jeg har en prestisjefull mastergrad, og nå er jeg nesten halvveis mot det målet... 4-5 år til med deltidsstudier og det vil gå på et vis. Hva jeg skal finne på når jeg er kommet så langt? Det aner jeg ikke. Jeg ser ikke for meg at jeg er til å takle en normal hverdag sånn som alle andre. Frem til da, så vet jeg at jeg på hengende håret klarer å slite meg gjennom en studiehverdag som går på bekostning av "alt" annet. Har ikke venner og bekjente. Har ikke tid til interesser ved siden av studiene, selv nå som jeg ligger på halv belastning. Må slite meg gjennom behandling hos psykolog som jeg ikke har noe som helst håp om at skal lede framover...

 

Jeg har såpass til tvil om egen helse at jeg håper krangelen med NAV ender i uføretrygd. Jeg er såpass pessimistisk at jeg ser det som "eneste" måten jeg kan få meg det pusterommet jeg trenger for å bygge meg opp igjen. Å studere med halv progressjon skal ikke være en altoppslukende unntakstillstand, og når jeg knapt klarer det - med studier der jeg styrer egen hverdag 100% og tilpasset det til helsen min, hvordan skal jeg da klare en vanlig jobb engang i framtiden? 

Anonymous poster hash: 11474...e3c

Anonymous poster hash: 11474...e3c

[SailorMoon]

Jeg tenker litt på at du kan ha god helsetilstand men har forbigående plager forkjørelse, innfluensa, infeksjoner osv. De fleste har vell noe de plage med enten innimellom eller mer kronisk.

[Dr. Chaos]

Jeg har tidligere vært overvektig, men er nå normalvektig. Ingen kroniske sykdommer som jeg kjenner til. Hvilepulsen er lav, og ligger gjerne rundt 38. Det laveste jeg har målt den til er 33 (etter en lang periode med hard trening), og på dårlige dager ligger den mellom 40 og 50. Jeg tar det som et tegn på at jeg er godt trent og/eller gener som gir lav hvilepuls. Jeg har et forholdsvis sunt kosthold og trener mye. Jeg er sjelden plaga av infeksjonssykdommer som forkjølelse, influensa og liknende. Eventuelt er det snakk om milde symptomer. Jeg sover gjerne rundt 7 timer hver natt. Noen dager sover jeg for lite, men stort sett er det passe mengde (i overkant av 7 timer). Snur døgnet så lite som mulig helgene, og føler meg stort sett opplagt. 

 

Jeg plages litt av allergier som utløses av pollen, matvarer og katt, men så lenge jeg ikke eksponeres for mye/tar antihistaminer er det helt greit. Reint psykisk blir det fort litt lite tid mellom slaga i perioder (stress), men ikke verre enn at jeg føler at jeg kan håndtere det. Det går opp og ned, og det er ting jeg ikke føler meg tilfreds med, men jeg jobber for å forbedre dem. Det blir nok kanskje litt mer alkohol enn hva som er sunt, og jeg har mine utskeielser hva angår kosthold. Jeg slurver også med treninga i blant. I tillegg sliter jeg litt med ømme muskler i nakke og skuldre, men det hjelper mye når jeg trener som jeg bør. 

 

Perfekt helse eller 100% frisk vil jeg ikke si jeg er, men jeg føler jeg gjør en adekvat jobb totalt sett. Jeg prøver å jobbe med positiv psykologi som tilnærming.

[heartlife]

Ble sittende og reflektere litt over egen helse, og ved nærmere ettertanke kom jeg frem til at de aller, aller ferreste av oss er 100% friske og uten plager. Selv toppidrettsutøvere har tidvis ryggproblemer o.l.

 

Med plager inngår f.eks ting som:

• Høyt blodtrykk
• Nedsatt syn
• Nedsatt hørsel
• Stoffskifteproblemer
• Overvektsproblemer
• Tvangstanker
• Lystløgner
• Søvnapné
• Rygg/kne-plager
• Reumatisme
• Nerve/muskel/skjelettplager
• Astma

Noen andre som har noen tanker rundt dette, eller har reflektert litt rundt det? :-)

 

edit: Med plage menes ikke noe du nødvendigvis plages av, men heller ting som blir sett på som noe ikke-ideelt og ikke forbinnes med å være 100% frisk/100% fri for "skavanker".

 

Ble litt komplisert å forklare hva "frisk" betyr, når man ser på litt andre aspekter enn bare sykdom som kontrapart.

 

- øresus

- kjærlighetssorg

- Tiltider tvangstanker pga angst for visse ting... Men blir mer plaget hvis jeg er under sterke påkjenninger eller stress. Dette går ut på vasking av hender...eller det tyngste er at jeg kan gå å frykte å miste folk jeg er glad i. Det er litt strevsomt for meg. Og da kommer tankene om igjen og om igjen om hva hvis det skjer, det skjer og det skjer, og så blir jeg helt knust. Og tankene ruller og vil ikke gi seg. Det kan være veldig vondt og ubehagelig å gå å være så veldig redd for de jeg er glad i. 

- angst for visse situasjoner, sosialangst - angst for å bli ensom alene har jeg faktisk i stor grad av og til.

 

Nei jeg har ikke så mye helseplager ellers. Er bare det. Men det føles som om det er nok . Har vært frisk hele livet mitt. 

Endret 8. mars 2016 av heartlife