Hvor går grensen i forhold eller relasjoner?

[AnonymDiskusjon]

Noen liker å si at kjærlighet overvinner alt og at alle forhold eller relasjoner er bra så lenge man elsker hverandre eller bryr seg tilstrekkelig.

 

Føleleser er et ikke-tema, jeg lurer på hvor grensen går i de tilfeller hvor man møter mange andre utfordringer.

 

Er fravær av fysisk nærhet nok til å si stopp? Hva er et for stort tidsrom- måneder eller år?

 

Blir man ikke sett eller hørt?

 

Psykisk nedtrykking, stygge ordvekslinger eller fravær av bekreftelser?

 

Årsakene til dette kan være mange, man kan ha vokst opp i hjem hvor slik adferd defineres som normalt og man kan slite med egne traumer og sperrer. Men selv om følelsene er der og man er gode venner - hvor går grensen?

 

Om noe, hva angrer du på å ha sagt til en person som står deg nær i kampens hete? Og hva har du godtatt selv?

 

Anonymous poster hash: 664c0...a41

[Gjest Bruker-245639]

Umulig å svare nøyaktig på i et forum da detaljer i hvis, om og men har mye å si. Men jeg vil påstå at i et forhold så skal begge gjøre hverandre bedre.

[lesles]

Du stiller* spørsmål som ingen har fasit på. Alt dette er avhengig fra person til person. Mennesker definerer grenser ulikt.

Endret 6. mars 2016 av lesles

[AnonymDiskusjon]

Jeg møtte min kjære i en vanskelig sorgsituasjon hvor hun hadde mistet et familiemedlem.

Hun var veldig lei seg og fikk utløp for sorgen gjennom sinne, hun ble ofte rasende sint.
Når det skjedde klarte jeg aldri å roe henne ned eller trøste, uansett hva jeg gjorde eller sa så ble det bare verre.
Jeg begriper egentlig ikke hvordan noen av oss holdt ut, det var så ille at jeg egentlig er overrasket over at ingen ringte politiet. Naboene kan ha trodd hun var alene, jeg er ikke emosjonell på samme måten.
 

Mobiltelefonen min ble kastet av henne flere ganger og knuste til slutt, hun kjøpte en ny.

 

En av de verste episodene var en biltur når hun var sint og kjørte, jeg satt egentlig livredd i passasjersetet men kunne ikke akkurat bare dra i håndbrekket. Etter denne er det stort sett meg som kjører bilen.

Det var ofte hendelser som fikk meg til å revurdere forholdet. En dag troppet jeg opp med bil og venner for å flytte ut, hun klarte å overtale meg til å gi forholdet en ny sjanse. Jeg klarte ikke å såre henne. Hun er egentlig det nydeligste mennesket på planeten sålenge hun ikke er sint.
 

Noen uker senere kastet hun en kakeboks på meg. Noen timer senere var jeg flyttet ut, hun skjønte ingenting når hun kom hjem til tom leilighet. Jeg var ikke der, alle tingene var borte. Hun var helt knust, det var et stort sjokk for henne, og det var helt forferdelig å senere se henne i en så ynkelig og sårbar posisjon, trygle og be om tilgivelse.

Det var enkelt å tilgi henne faktisk men det var ikke det som var problemet, problemet var at jeg ikke lenger hadde troen på at noen av oss hadde godt av forholdet. Jeg måtte ta den vanskelige avgjørelsen og gjøre det slutt.

Spol frem noen måneder og vi ble sammen igjen, men under helt andre premisser, en helt annen dialog og dynamikk i forholdet. 
Vi fikk en pause fra hverandre, innså begge at vi egentlig trengte hverandre, det ble som å trykke på en reset-knapp. 
Alt ble ikke fantastisk med en gang, men det gikk fremover. Hun sluttet å skylde på meg og skyldte på seg selv, begynte å jobbe med seg selv. Jeg så lys i enden av tunnellen.

Nå har vi det fint sammen og planlegger barn. Vi krangler iblant men det går veldig greit, jeg tror de fleste par krangler mer enn det vi gjør nå, vi har kanskje gått litt lei av det. Dessuten kjenner vi hverandre ganske godt etterhvert.

Jeg tror ikke jeg vil anbefale noen å gå gjennom alt det vi gikk gjennom, hvis ikke personen er virkelig, virkelig spesiell. 
Tror ikke min historie er noen solskinnshistorie, men ting kan bli bedre.

Når du har et problem i forholdet må det gjerne løses med hjelp utenifra som ikke er part i saken. Vi leste en bok om forhold, det er en bok for kvinnen og en annen bok for mannen. Disse bøkene er gull verdt, les de sammen og diskuter innholdet "du, boken sier dette, stemmer det?". Det er ubegripelig god samlivsterapi, bør kanskje helst leses før du innleder et forhold så blir du drømmepartneren

Anonymous poster hash: 4acb4...e3a

[heartlife]

Noen liker å si at kjærlighet overvinner alt og at alle forhold eller relasjoner er bra så lenge man elsker hverandre eller bryr seg tilstrekkelig.

 

Føleleser er et ikke-tema, jeg lurer på hvor grensen går i de tilfeller hvor man møter mange andre utfordringer.

 

Er fravær av fysisk nærhet nok til å si stopp? Hva er et for stort tidsrom- måneder eller år?

 

Blir man ikke sett eller hørt?

 

Psykisk nedtrykking, stygge ordvekslinger eller fravær av bekreftelser?

 

Årsakene til dette kan være mange, man kan ha vokst opp i hjem hvor slik adferd defineres som normalt og man kan slite med egne traumer og sperrer. Men selv om følelsene er der og man er gode venner - hvor går grensen?

 

Om noe, hva angrer du på å ha sagt til en person som står deg nær i kampens hete? Og hva har du godtatt selv?

 

Anonymous poster hash: 664c0...a41

I et forhold så skal det gå begge veier. Man skal ha en trygghet sammen, og ha det rolig og fint. Det er det som er viktig. Viktig å vise hveandre at man setter pris på hveandre. 

 

Jeg mener at både fysisk og psykisk nærhet er viktig i et forhold, for at det skal fungere. Men i ethvert forhold kan det dukke opp noen problemer, og dermed er det viktig å prate om dem sammen, og er man glad nok i hveandre, så gjør man alt man kan for å kjempe seg igjennom de problemer som måtte komme. Men selvsagt fins det grenser for hva man kan leve med og ikke. 

Endret 6. mars 2016 av heartlife

[AnonymDiskusjon]

Du stiller* spørsmål som ingen har fasit på. Alt dette er avhengig fra person til person. Mennesker definerer grenser ulikt.

Alle har sin egen fasit og det ville vært interessant å høre hva andre evt ville "holdt ut" med.

 

Anonymous poster hash: 664c0...a41

[Andysowhatgg]

Jeg pleier å si.

 

Jeg tenker et forhold handler om å bygge hverandre opp. En skal gjøre noe for partneren for å gjøre dagen hennes bedre, og hun skal gjøre dagen min bedre. Den dagen vi ikke gjør hverandre godt og Vi drar hverandre ned istede, og der etter gjør vondt værre så er ikke forholdet verdt å ta vare på.

 

Hva disse tingene skulle være er veldig individuelt som andre har poengtert. Noen har behov for sosiale partnere og sosial støtte, mens andre er interessert i penger og materialisme osv. Jeg har møtt folk som mener at utroskap er greit. Men samtidig så har jeg møtt mennesker som mener at partneren ikke er verdt å ta vare på om han ikke lager mat... Så ja...

Endret 6. mars 2016 av Andysowhatgg

[heartlife]

 

Du stiller* spørsmål som ingen har fasit på. Alt dette er avhengig fra person til person. Mennesker definerer grenser ulikt.

Alle har sin egen fasit og det ville vært interessant å høre hva andre evt ville "holdt ut" med.

 

Anonymous poster hash: 664c0...a41

 

Det er helt sant at alle har forskjellige fasiter. 

 

Jeg må ærlig talt si at jeg begynner å bli mer og mer utålmodig med alderen. Er ikke alt jeg ville holdt ut med for å si det sånn. En person jeg skulle leve med må være en som liker å holde seg i aktivitet, har ryddighet i livet sitt. En som egentlig klarer å stå på egne bein - en selvstendig person. Det er det jeg foretrekker. . Samtidig må han være positiv, godt humør, og lett å ha med å gjøre.