Noe galt med meg?

[WubWub]

Jeg tror du er narsissist. Altså du har overbevist deg selv om at du vet bedre enn alle, kan manipulere andre til hva du vil, var smartere enn alle på skolen, du trenger ikke lære ting fordi du kan filosofere deg frem til alt likevel som passer ditt eget verdensbilde mye bedre.

 

 

Som konsekvens har du få venner fordi alle syns noe er "litt off" med deg, aldri kjæreste, sannsynligvis problemer sosialt (fordi alle andre er dummere enn deg så du gidder ikke bruke tid på dem), og sliter med å finne deg en jobb du trives i, og isolerer deg fra samfunnet fordi du ikke trenger dem.

 

Det er ikke en bra personality trait å ha. Anders Breivik bl.a. var ekstremt narsissistisk.

 

PS har jobb som historiker. Min fotografiske hukommelse passer ypperlig til denne type arbeid.

 

Spekulasjonene dine hører hjemme i søplebøtta, ærlig talt.

[heartlife]

 

 

 

Jo eldre jeg blir jo mer går det opp for meg at jeg er i utakt med andre mennesker på de fleste plan.

 

Mens de fleste mennesker har en kjerne identitet og et rikt følelsesregister å spille på så har jeg ingenting annet enn et stort svart hull. Mitt liv baserer seg på skuespill, og jeg har perfeksjonert denne praksisen. Jeg ser på tv å kopierer personligheter jeg syntes er festlige, i mellommenneskelige relasjoner så kopier jeg ansiktsutrykk og følelser. 

 

Problemet er at jeg bare kopierer. Når folk forteller meg sørgelige eller grusomme ting så bryr jeg meg ikke egentlig. Det hender dog at jeg reagerer, men da med sinne. For hvorfor sitter vedkommende å syter til meg som om jeg var psykiateren deres? Hvorfor bry meg med deres problemer? Jeg forstår ikke. Jeg er ingen psykolog og jeg får ikke betalt for å sitte høre på vedkommende sippe så hvorfor plage meg med dette om jeg ikke får noe i retur? 

 

De eneste gangene jeg gidder invistere i noens sippe prat er om jeg får noe personlig ut av det. Som f.eks en tjeneste (sex) i fremtiden.

 

På overflaten så ser man ikke at det er noe galt med meg. For jeg har høy IQ og veldig god trening i å etterape andre mennesker. Men alle som blir intimt kjent med meg har hevdet at noe er alvorlig galt med meg. 

 

Ikke psykoser eller noe slikt, for jeg er skarp og oppegående.

 

Alltid viktig å være seg selv. Det er ikke alt man klarer å forandre, men noe kan man jobbe med. Vi mennesker har en tendens til å dømme både oss selv og andre altfor lett. Vi er alle bare mennesker, har våre feile tanker, feile måter å bruke livet på, osv, men hvem  er egentlig perfekt? Det vi kan forsøke å være så snill og god som vi bare kan. Mer kan vi ikke gjøre. 

 

Ikke kritiser deg selv. Det er veldig viktig å gi seg selv ros. Skriv ned punktene du er god på. Viktig å like seg selv. 

 

En sak til: det er veldig mange mennesker som går rundt å etterraper andre. Det er du ikke alene om. Svært mange er usikre på seg selv, og ser hva andre gjør og kopierer det. Leser bare på skrivestilen til noen på kg. Noen skriver som om de skal være en av gjengen. Men jeg har fått inntrykk av deg som en som står for dine egne meninger. Får ikke inntrykk av noe annet. 

 

 

Ja jeg roser meg selv ofte på et solid grunnlag. Jeg har evnet å kjøre hodet på folk som fremstår som veldig oppegående. Folk som holder foredrag om psykiatri og har en høy akademisk stjerne, så møter de meg som manipulerer de til de grader. 

 

Mitt beste minne er den gangen jeg hadde 3 psykiatere på en og jeg foret alle med forskjellige løgner å spilte på deres følelser og samvittighet. 

 

Så ble vi samlet for et felles møte og alle løgnene mine ble avkledd, men jeg manipulerte meg ut av situasjonen og ordene rant ut av meg som magisk poesi, jeg fikk de til å føle seg skyldige i at jeg hadde jugd mens jeg satt meg selv i en tåredryppende offer rolle haha.

 

Vet du: vi har alle våre feil. Vi må bare lære oss å akseptere at vi er bare mennesker. Og at vi er faktisk ikke er laget som noen datacomputere som er pogrammert til å gjøre alt riktig. 

 

Vet du hva: Jeg synes at du er tøff som står frem med dine tanker. Det skal styrke til. Du klarer faktisk å se inn i deg selv. Og det er det ikke alle som gjør. Mange benekter sine feil, og kan ikke innrømme de. Det skal styrke til å være som du!. Vi som tør å erkjenne at vi begår feil, er gjerne mer sannferdige enn de som vil fremstå som om de aldri gjør noen feil!. 

 

Det som er morsomt er at alle mennesker i hele verden har så ulike personligheter. Men leter man så finner man noen feil hos alle. Men noen mennesker er mer behagelige å ha med å gjøre enn andre. Inne på dette forumet er du iallefall ikke så ubehagelig. Men til og med de beste personligheter kan bli utestengt fra kg  

Endret 6. mars 2016 av heartlife

[WubWub]

 

 

 

 

Jo eldre jeg blir jo mer går det opp for meg at jeg er i utakt med andre mennesker på de fleste plan.

 

Mens de fleste mennesker har en kjerne identitet og et rikt følelsesregister å spille på så har jeg ingenting annet enn et stort svart hull. Mitt liv baserer seg på skuespill, og jeg har perfeksjonert denne praksisen. Jeg ser på tv å kopierer personligheter jeg syntes er festlige, i mellommenneskelige relasjoner så kopier jeg ansiktsutrykk og følelser. 

 

Problemet er at jeg bare kopierer. Når folk forteller meg sørgelige eller grusomme ting så bryr jeg meg ikke egentlig. Det hender dog at jeg reagerer, men da med sinne. For hvorfor sitter vedkommende å syter til meg som om jeg var psykiateren deres? Hvorfor bry meg med deres problemer? Jeg forstår ikke. Jeg er ingen psykolog og jeg får ikke betalt for å sitte høre på vedkommende sippe så hvorfor plage meg med dette om jeg ikke får noe i retur? 

 

De eneste gangene jeg gidder invistere i noens sippe prat er om jeg får noe personlig ut av det. Som f.eks en tjeneste (sex) i fremtiden.

 

På overflaten så ser man ikke at det er noe galt med meg. For jeg har høy IQ og veldig god trening i å etterape andre mennesker. Men alle som blir intimt kjent med meg har hevdet at noe er alvorlig galt med meg. 

 

Ikke psykoser eller noe slikt, for jeg er skarp og oppegående.

 

Alltid viktig å være seg selv. Det er ikke alt man klarer å forandre, men noe kan man jobbe med. Vi mennesker har en tendens til å dømme både oss selv og andre altfor lett. Vi er alle bare mennesker, har våre feile tanker, feile måter å bruke livet på, osv, men hvem  er egentlig perfekt? Det vi kan forsøke å være så snill og god som vi bare kan. Mer kan vi ikke gjøre. 

 

Ikke kritiser deg selv. Det er veldig viktig å gi seg selv ros. Skriv ned punktene du er god på. Viktig å like seg selv. 

 

En sak til: det er veldig mange mennesker som går rundt å etterraper andre. Det er du ikke alene om. Svært mange er usikre på seg selv, og ser hva andre gjør og kopierer det. Leser bare på skrivestilen til noen på kg. Noen skriver som om de skal være en av gjengen. Men jeg har fått inntrykk av deg som en som står for dine egne meninger. Får ikke inntrykk av noe annet. 

 

 

Ja jeg roser meg selv ofte på et solid grunnlag. Jeg har evnet å kjøre hodet på folk som fremstår som veldig oppegående. Folk som holder foredrag om psykiatri og har en høy akademisk stjerne, så møter de meg som manipulerer de til de grader. 

 

Mitt beste minne er den gangen jeg hadde 3 psykiatere på en og jeg foret alle med forskjellige løgner å spilte på deres følelser og samvittighet. 

 

Så ble vi samlet for et felles møte og alle løgnene mine ble avkledd, men jeg manipulerte meg ut av situasjonen og ordene rant ut av meg som magisk poesi, jeg fikk de til å føle seg skyldige i at jeg hadde jugd mens jeg satt meg selv i en tåredryppende offer rolle haha.

 

Vet du: vi har alle våre feil. Vi må bare lære oss å akseptere at vi er bare mennesker. Og at vi er faktisk ikke laget som noen datacomputere som er pogrammert til å gjøre alt riktig. 

 

Vet du hva: Jeg synes at du er tøff som står frem med dine tanker. Det skal styrke til. Du klarer faktisk å se inn i deg selv. Og det er det ikke alle som gjør. Mange benekter sine feil, og kan ikke innrømme de. Det skal styrke til å være som du!. Vi som tør å erkjenne at vi begår feil, er gjerne mer sannferdige enn de som vil fremstå som om de aldri gjør noen feil!. 

 

Det som er morsomt er at alle mennesker i hele verden har så ulike personligheter. Men leter man så finner man noen feil hos alle. Men noen mennesker er mer behagelige å ha med å gjøre enn andre. 

 

 

Med høy intelligens kommer det en dypere forståelse av verden og seg selv. Men høy IQ betyr ikke at man kan tenke seg selv frisk like lite som en kirurg kan operere vekk sin egen kreft svulst.

 

Dessverre kommer høy intelligens også ofte med psykiske lidelser.

 

Visste du f.eks at sjakk spillere har en sky høy tilbøyelighet for å utvikle paranoid schizofreni i forhold til resten av befolkningen?

 

Egentlig er jo det ganske logisk for sjakk handler om paranoia, trussel bilde, analysering av trekk og konsekvensene mange trekk frem i tid. 

[WubWub]

 

 

Det er ikke en bra personality trait å ha. Anders Breivik bl.a. var ekstremt narsissistisk.

 

Og Adolf Hitler var en vegetarianer som klubbet igjennom de første dyrevernslovene.

 

Betyr det at alle dyreverns forkjempere og vegetarianere er som Adolf Hitler?

 

Skal gi deg et tips, slutt å komme med uttalelser uten å tenke igjennom de grundig fra flere vinkler og ståsteder. I en retorisk debatt ville du vært sjangseløs mot noen har evnen til å dementere de lite gjennomtenkte argumentene dine.

[Bytex]

Du ba om å bli karakterisert.

Så ikke bli butthurt når vi gjør det og kom med usaklige ting som "jeg har hatt 30 damer hvor mange har du hatt"

[WubWub]

Du ba om å bli karakterisert.

Så ikke bli butthurt når vi gjør det og kom med usaklige ting som "jeg har hatt 30 damer hvor mange har du hatt"

 

Gutten som blander inn Breivik og spekulasjoner om arbeidsløshet i diskusjonen syter om usakligheter. Saklig. 

 

Har du noen flere gullkorn på lager? Smell til. Jeg elsker når folk driter seg ut offentlig

[Bytex]

Der var karen på defensiven ja. Det tok ikke lang tid.

 

Vi går se hvor lenge det tar før du forsvinner fra dette forumet også. Så kan du tenke litt over hvorfor det skjer om og om ogjen

Endret 6. mars 2016 av Bytex

[WubWub]

Der var karen på defensiven ja. Det tok ikke lang tid.

 

Du blander defensiven med offensiven. Jeg knuser deg verbalt og alle med 3 sifret IQ ser det. 

 

Hva blir det neste du kommer med "u mad bro, u butthurt??!?!??" slik som unga diskuterer idag. 

[Bytex]

Du spurte om det er noe galt med deg. Dette viser jo det ganske tydelig.

[WubWub]

Du spurte om det er noe galt med deg. Dette viser jo det ganske tydelig.

 

Når du legger opp til konflikt så får du konflikt uansett om det er noe galt med vedkommende eller ei.

 

Jeg har aldri forstått meg på din type mennesker som lager fantasi historier og spekulasjoner om folk de ikke kjenner eller vet noe om.

 

Ei heller forstår jeg ikke hvordan du ikke ser hvor tåpelig argumentasjonsrekkene dine er. Om jeg taper i en debatt så ser jeg alltid det selv, men dette er ikke en av de gangene. 

 

Hvorfor ser du ikke selv at det er hinsides all fornuft å blande inn breivik å påstå at jeg er uelsket og ikke vært borti damer før?

 

Det er svært lite intelligent å si noe slikt. Hvor er din evne til å reflektere over det du sier? Kan jeg spørre hvor gammel du er?

 

Umodenhent kan være en forklaring, men om du er voksen så forsvinner den forklaringen. Jeg tipper dog at du er ung siden du bruker fjortis uttrykk som "butthurt". Hvis det er tilfelle så er du unnskyldt, jeg var selv ung og dum en gang i tiden.

Endret 6. mars 2016 av WubWub

[WubWub]

 

 

 

 

Jo eldre jeg blir jo mer går det opp for meg at jeg er i utakt med andre mennesker på de fleste plan.

 

Mens de fleste mennesker har en kjerne identitet og et rikt følelsesregister å spille på så har jeg ingenting annet enn et stort svart hull. Mitt liv baserer seg på skuespill, og jeg har perfeksjonert denne praksisen. Jeg ser på tv å kopierer personligheter jeg syntes er festlige, i mellommenneskelige relasjoner så kopier jeg ansiktsutrykk og følelser. 

 

Problemet er at jeg bare kopierer. Når folk forteller meg sørgelige eller grusomme ting så bryr jeg meg ikke egentlig. Det hender dog at jeg reagerer, men da med sinne. For hvorfor sitter vedkommende å syter til meg som om jeg var psykiateren deres? Hvorfor bry meg med deres problemer? Jeg forstår ikke. Jeg er ingen psykolog og jeg får ikke betalt for å sitte høre på vedkommende sippe så hvorfor plage meg med dette om jeg ikke får noe i retur? 

 

De eneste gangene jeg gidder invistere i noens sippe prat er om jeg får noe personlig ut av det. Som f.eks en tjeneste (sex) i fremtiden.

 

På overflaten så ser man ikke at det er noe galt med meg. For jeg har høy IQ og veldig god trening i å etterape andre mennesker. Men alle som blir intimt kjent med meg har hevdet at noe er alvorlig galt med meg. 

 

Ikke psykoser eller noe slikt, for jeg er skarp og oppegående.

 

Alltid viktig å være seg selv. Det er ikke alt man klarer å forandre, men noe kan man jobbe med. Vi mennesker har en tendens til å dømme både oss selv og andre altfor lett. Vi er alle bare mennesker, har våre feile tanker, feile måter å bruke livet på, osv, men hvem  er egentlig perfekt? Det vi kan forsøke å være så snill og god som vi bare kan. Mer kan vi ikke gjøre. 

 

Ikke kritiser deg selv. Det er veldig viktig å gi seg selv ros. Skriv ned punktene du er god på. Viktig å like seg selv. 

 

En sak til: det er veldig mange mennesker som går rundt å etterraper andre. Det er du ikke alene om. Svært mange er usikre på seg selv, og ser hva andre gjør og kopierer det. Leser bare på skrivestilen til noen på kg. Noen skriver som om de skal være en av gjengen. Men jeg har fått inntrykk av deg som en som står for dine egne meninger. Får ikke inntrykk av noe annet. 

 

 

Ja jeg roser meg selv ofte på et solid grunnlag. Jeg har evnet å kjøre hodet på folk som fremstår som veldig oppegående. Folk som holder foredrag om psykiatri og har en høy akademisk stjerne, så møter de meg som manipulerer de til de grader. 

 

Mitt beste minne er den gangen jeg hadde 3 psykiatere på en og jeg foret alle med forskjellige løgner å spilte på deres følelser og samvittighet. 

 

Så ble vi samlet for et felles møte og alle løgnene mine ble avkledd, men jeg manipulerte meg ut av situasjonen og ordene rant ut av meg som magisk poesi, jeg fikk de til å føle seg skyldige i at jeg hadde jugd mens jeg satt meg selv i en tåredryppende offer rolle haha.

 

Vet du: vi har alle våre feil. Vi må bare lære oss å akseptere at vi er bare mennesker. Og at vi er faktisk ikke er laget som noen datacomputere som er pogrammert til å gjøre alt riktig. 

 

 

 

På mange måter vi pre-programmerte utifra vår genetikk og dna. Det meste i livet utfører som vi utfører blir gjort av ren automatikk og mange av avgjørelsene du tar i livet er tatt av underbevisstheten din. Faktisk veldig mange.

 

Vi er strengt tatt ikke mer enn avanserte form for maur. Maur styres av kjemiske signaler i hjernen. Men det gjør vi også.

 

Nevronene og synapsene dine blir fyrt av med elektrisitet som så blir omdannet til kjemiske signaler. Kort fortklart.

[dag1234]

Du glemmer nok noe med den frie vilje, som er knyttet til neocortex. Dårlig med sånt hos maur.

 

Hvis vi i stor grad var pre-programmerte, ville vi ikke overlevd i et stadig skiftende miljø. Det som klarest skiller mennesket fra dyr - og forskjellen øker jo lengre ned i dyreriket du kommer - er vår overlegne evne til å tilpasse oss.

 

Du viser selv til denne evnen hos deg selv i flere av dine poster - noe som i alle fall viser din menneskelighet.

[WubWub]

Du glemmer nok noe med den frie vilje, som er knyttet til neocortex. Dårlig med sånt hos maur.

 

Hvis vi i stor grad var pre-programmerte, ville vi ikke overlevd i et stadig skiftende miljø. Det som klarest skiller mennesket fra dyr - og forskjellen øker jo lengre ned i dyreriket du kommer - er vår overlegne evne til å tilpasse oss.

 

Du viser selv til denne evnen hos deg selv i flere av dine poster - noe som i alle fall viser din menneskelighet.

 

Albert Einstein hevdet at fri vilje var en illusjon. Nå er jeg ikke 100% tilhenger av hans deterministiske forståelse av verden men det ligger noe i det.

 

Mye (det meste?) er styrt av automatikk og underbevisstheten. Mange av valgene du tar er valg du personlig ikke har tatt, alt fra småting som til store ting.

 

Når du står opp om morgenen å drar på jobb så har du underbevisstheten din tatt en rekke valg for deg i løpet av denne prosessen. Alt fra å skru på lysbryteren , til å hente et håndkle å tørke deg etter du har dusjet, til å sette nøkkelen inn i bilen når du skal kjøre. Dette er avgjørelser (i hvert fall hos meg) som jeg ikke reflekterer over, tankene mine er mest sannsynlig et annet sted. Kanskje jeg filosoferer over eksistensielle spørsmål, kanskje jeg tenker på en vitenskapelig artikkelen jeg leste dagen før om oppdagelsen av gravitasjonsbølger i universet og hva slags betydning det har for oss, eller kanskje jeg gruer eller gleder meg til å dra på jobb alt ettersom hvilke jeg forventninger jeg har, i mellom tiden har underbevisstheten tatt en lang serie med valg og avgjørelser

 

Alt dette foregår på automatikk og refleks. Det å kjøre bil går jo også på automatikk, om det kommer en bil i full fart mot deg så tenker du ikke "nå må jeg overføre kraft til venstrefoten slik at jeg kan trykke hardt på bremsepedalen så svinge rattet til venstre for å unngå kollisjonskursen", du bare gjøre det av refleks, det er ingen indre dialog. Det er forståelig men også litt rart, for dette er et valg som handler om risiko analyse og overlevelse.

 

Men som sagt så mener jeg ikke vi er fullstendig blottet for fri vilje slik som Einstein mente. Vi kan forandre vår skjebne ved å ta aktive bevisste valg men våre valg bærer preg av våre genetiske forutsetninger. Som f.eks karriere valg. Om du har høy lingvistisk intelligens kan det tenkes at du ønsker bli poet, dikter, journalist, forfatter eller noe i den gaten, om du har høy kreativ intelligens så kan det tenkes at du vil bli en kunstner, om du har stor matematisk forståelse kanskje du vil bli revisor, programmerer, ingeniør eller finansakrobat.

 

Underbevisstheten din vil hele veien styre deg i den retningen du har anlegg for i løpet av oppveksten. 

 

Men som sagt så tror jeg ikke vi er helt blottet for fri vilje, jeg ser for meg at man blir meget så passivisert og tiltaksløs om man er 100% nihilistisk og deterministisk. Vi kan forandre vår skjebne ved å ta aktive bevisste valg, men jeg undrer om hvor mange av våre valg i livet som er tatt av deg personlig og din indre dialog.

 

Ellers er jeg uenig med deg i påstanden om at det er et skille mellom oss og dyr. Vi er pattedyr som er drevet av dyriske instinkter , fight/flight/freeze. Når sant skal sies så er vi top apex rovdyr med en blodtørstighet som overgår selv en T-rex.

 

Det som skiller oss fra andre dyr og de andre menneskerasene som vi indirekte og direkte utryddet var vår overlegne evne til å kommunisere. Mens de andre menneskerasene gryntet så kunne vi gi presise beskrivelser å videreformidle dette til resten av gruppa. 

 

I kamp mot en sabel tiger eller neandertalere som begge var overlegne oss fysisk så kom de allikevel til kort fordi vår verbale kommunikasjon gjorde at vi kunne samarbeide bedre og vi ble flinkere til å løse problemer.

 

Vår evne ble så overført til å dokumentere vår kunnskap skriftlig slik et våre etterkommere kan dra lærdom av vår kunnskap istedenfor å starte på scratch. Hele vår sivilisasjon og teknologiske framskritt er bygd på menneskene før oss, vi bare bygger videre som en kollektiv enhet.

 

Hvor tilpasningsdyktige vi er vet vi ikke enda. Vi mennesker har utifra et kosmologisk perspektiv eksistert i dette universet i en meget kort periode.

 

Det kan meget vel hende at vi utrydder oss selv før vi rekker kolonisere universet. Vi lever faktisk nå i den mest fredelige perioden i menneskets historie, siden tidenes morgen har vi slaktet hverandre i blodbad over ressurser, territorium, makt og prestisje.

 

Det eneste som har holdt oss i tøylene etter 2.vk er frykten for mutually assured destruction (atomvåpen). Men dette er som sagt en unntakts situasjon som ikke kommer til å vare for alltid.

 

Bryter det ut en krig mellom stormaktene så ender vår skjebne der.

Endret 12. mars 2016 av WubWub

[dag1234]

Det er ikke almen enighet om at underbevisstheten finnes. Det er et teoretisk konsept nært knyttet til psykoanalysen, en ikke-vitenskaplig teori, og det hefter mye ugreit ved å innføre et slikt fenomen uten å klargjøre at det bare er en konstruksjon. Kan heller kalle det du sikter til 'automatiserte handlinger som ikke krever (særlig) oppmerksomhet'.

 

Einstein hadde ikke mer greie på vilje enn hvem som helst, og han avviste Freuds ideer. Uten at det verken av- eller bekrefter noe som helst.

 

Om vi ikke hadde vilje, kunne vi ikke stilles til ansvar og da var vi maskiner kun prisgitt hva vi var konstruert for å gjøre. Vi ville ikke ha valgmuligheter. Det er det få mennesker som mener vi ikke har. Det som er interessant er begrensingene i og hva som styrer våre valg.

 

Insekt, som maur, har neppe vilje i vår oppfatning av begrepet - de er i stor grad styrt av reflekser og instinkt. Menneskene er i mindre grad styrt av reflekser og instinkter. Det er nyttig siden vi skal forholde oss til et langt mer komplekst miljø enn en maur.

 

Men enig med deg at vårt kanskje viktigste tilpasningsfaktor er at vi kan overføre kunnskap via språket. Det forenkler kommunikasjon og sånn sett vår evne ti å tilpasse oss.

[WubWub]

Det er ikke almen enighet om at underbevisstheten finnes. Det er et teoretisk konsept nært knyttet til psykoanalysen, en ikke-vitenskaplig teori, og det hefter mye ugreit ved å innføre et slikt fenomen uten å klargjøre at det bare er en konstruksjon. Kan heller kalle det du sikter til 'automatiserte handlinger som ikke krever (særlig) oppmerksomhet'.

 

Einstein hadde ikke mer greie på vilje enn hvem som helst, og han avviste Freuds ideer. Uten at det verken av- eller bekrefter noe som helst.

 

Om vi ikke hadde vilje, kunne vi ikke stilles til ansvar og da var vi maskiner kun prisgitt hva vi var konstruert for å gjøre. Vi ville ikke ha valgmuligheter. Det er det få mennesker som mener vi ikke har. Det som er interessant er begrensingene i og hva som styrer våre valg.

 

Insekt, som maur, har neppe vilje i vår oppfatning av begrepet - de er i stor grad styrt av reflekser og instinkt. Menneskene er i mindre grad styrt av reflekser og instinkter. Det er nyttig siden vi skal forholde oss til et langt mer komplekst miljø enn en maur.

 

Men enig med deg at vårt kanskje viktigste tilpasningsfaktor er at vi kan overføre kunnskap via språket. Det forenkler kommunikasjon og sånn sett vår evne ti å tilpasse oss.

 

Psykiatri er i store trekk teori, det er ingen eksakt vitenskap og det finnes ingen fasist.

 

Man trodde man hadde funnet den hellige gral i kognitiv terapi og meta kognisjoner men så viser det seg at behandlingsraten for sosiale fobier, generaliserte angstlidelser , panikk og agorafobi er langt lavere en tidligere antatt.

 

Det er også innen psykiatrien nesten desperasjon og fortvilelse av den enorme bølgen med mennesker som nå utvikler disse lidelsestrykkene samt depresjoner.

 

Jeg tenker det handler om en kultur som ikke er fruktbar. Dette var en kultur som startet i USA under den kalde krigen, de gikk bort fra kollektivisme og satset mer på individualisme. Den rådende mentaliteten ble forandret til "hva kan jeg gjøre for samfunnet?" til "hva kan samfunnet gjøre for meg?" og vips var Generation ME født rundt 1970.

 

Næringslivet så sitt snitt til å tjene fett på menneskers egoisme, selvforherligelse og tilbøyeligheter til å lage fasader/glansbilder av seg selv.

 

Sosiale media i dag er lagt opp slik at alle skal være kjendiser, men kan ikke gå på do engang uten å bli møtt med folk som står å soler seg i glansen av seg selv foran speilet å tar selfies som de laster opp på instagram, twitter eller alt det andre vaset.

 

Spesielt utsatt er dagens unge som blir møtt med en aggressiv kampanje fra internasjonale industrier som klubber igjennom holdninger som går ut på at man skal være perfekt. Men ingen er perfekte og folk flest har ikke råd til å hele tiden kjøpe de nyeste merkeklærne og tekniske duppeditter og da tar selvbildet en stor  smell når man ikke lever opp til de høye kravene og prestasjonene samfunnet forventer av deg.

 

Jeg tenker i mitt stille sinn at vestlig kultur har blitt narcissistisk kultur og folk som blir syke av angst lider av konflikt mellom det implisitte og eksplisitte selv'et. Nå er det jo også meget mulig at den neste lederen av den frie/nye verden vil bli en fullblods narsissist. (Trump). Den nye føringen i psykiatrien nå er å se om det ikke ligger personlighetsforstyrrelser bak angsten og depresjonen. Jeg syntes uansett utviklingen er stygg. Vi er blitt et folk med forbrukere som fortærer og konsumerer alt av ressurser, i den grad at vi meget vel kan utrydde oss selv snarlig.

 

Visste du f.eks at innen 100 år kan vi oppleve jordas neste masse utryddelse? 70% av jordens arter er iferd med å bukke under pga menneskers forurensing, overfiske, bebyggelse og ødeleggelse av dyrs habitet, jakt, global oppvarming, utslipp fra fabrikker, jordbruk samt masse mer. Biologer, antropologer og forskere slo alarm for rundt 5 år siden men hvor mange har fått med seg hvor prekær og apokalyptisk tiden vi lever i er?

 

Det er regnet ut at 41 prosent av amfibiene, 26 prosent av pattedyrene og 13 prosent av fuglerasene står i fare for å dø ut. En masseutryddelse er definert ut i fra et tap på 75 prosent arter eller mer.

 

Dette kan altså bli den første menneskeskapte masseutryddelsen, hvor jakt, fiske og andre former for utnyttelse av naturressurser utgjør 37 prosent av trusselbildet. På andreplass kommer habitatsødeleggelse og endring. Klimaforandringer kommer på fjerdeplass, med syv prosent.

 

Det fryktes at så mye som 30 prosent av artene våre kan utryddes av klimaendringer alene. Det er vårt enorme forbruk av ressurser som er årsaken til denne dramatiske utviklingen.

 

Så hvor tilpasningsdyktige er vi egentlig? Vår adferd kan meget vel ta livet av oss enten igjennom krig eller gjennom ødeleggelse/overforbruk/overbefolkning.

 

Uansett : Hjernen er det mest avanserte vi vet om i dette universet og vi vet fremdeles lite om hvordan den fungerer. Vi er fremdeles mentale dverger og vi har flere spørsmål enn vi har svar, det plager meg enormt så tørst etter kunnskap som jeg er.

 

Jo mer man lærer jo mer går det opp hvor lite man egentlig vet, og konsekvensen er at man sitter igjen med enda flere spørsmål enn vi hadde i utgangspunktet.

 

Vi vet ikke engang funksjonen til noe så naturlig som drømmer. Alt vi har er teorier. Er det en type defragmentering som pcer bruker til å sortere det som er lagret på pcen? Er det simulering hvor hjernen bruker fysikkens lover til å analysere risiko? Bruker drømmer til å bearbeide traumer? Trener du på å bygge sosial kompetanse i drømmeland? Og hvorfor har jeg mentale kvaliteter i drømmer som jeg ikke har i virkeligheten?

 

Mine drømmer bobler over av kreativitet - det er ikke få ganger jeg har hatt drømmer som kunne vært oppskriften på store sci-fi filmer, mafia filmer eller fantasy filmer. Men i virkeligheten så er jeg fullstendig blottet for kreativitet , min hjerne operer bare etter logikk og sannsynligheter. Men i drømmer er jeg den reneste Steven Spielberg.  

 

Hvordan kan jeg vite at jeg ikke drømmer akkurat nå? Hva om jeg egentlig ligger i koma? Det er mange som spør seg selv disse spørsmålene i og med at vår tilværelse generelt sett er veldig repeterende og monoton.

Endret 12. mars 2016 av WubWub

[dag1234]

Tilpasningsdyktighet er vår viktigste overlevelsesevne. Så hører det også med at den enkeltes tilpasning kan bli egen eller andres arter utrydding; det er et paradoks - og en tragedie. Det skyldes at den enkelte handler ut fra hva som subjektivt virker best for seg og at helheten er så kompleks at ingen helt overskuer den eller konsekvensene av alles subjektive handlinger.

 

Men så hører det også med at jeg ikke er noen dommedagsprofet; menneskene har til alle tider trodd at enden var nær. Noe den jo også er; hver og en av oss skal dø en eller annen gang, uten at jeg er sikker på at alle dør av den grunn.

 

Men, nå er vi vel lagt utenfor trådens tema, dette er verken helse eller om det er noe galt med deg...

[WubWub]

Tilpasningsdyktighet er vår viktigste overlevelsesevne. Så hører det også med at den enkeltes tilpasning kan bli egen eller andres arter utrydding; det er et paradoks - og en tragedie. Det skyldes at den enkelte handler ut fra hva som subjektivt virker best for seg og at helheten er så kompleks at ingen helt overskuer den eller konsekvensene av alles subjektive handlinger.

 

Men så hører det også med at jeg ikke er noen dommedagsprofet; menneskene har til alle tider trodd at enden var nær. Noe den jo også er; hver og en av oss skal dø en eller annen gang, uten at jeg er sikker på at alle dør av den grunn.

 

Men, nå er vi vel lagt utenfor trådens tema, dette er verken helse eller om det er noe galt med deg...

 

Jeg er heller ingen dommedagsprofet, det er ingen profeti eller spådom å hevde at verden står ovenfor veldig store utfordringer som vi kan eller ikke kan løse. Dette er en plausibel vurdering som selv Stephen Hawkings og en rekke andre kloke hoder har advart om i en rekke skriv de siste årene.

 

Og jeg tenker også at dette er innenfor trådens tema. Alle disse tankene mine har blitt et problem, et gnagende og slitsomt problem.

Hjernen min durer og går i høygir fra jeg står opp til jeg legger meg, det eneste som kan bryte av disse tankerekkene  er alkohol. Det gir meg anledning til å prate meningsløst fjas eller sette meg ned å spille litt strategi spill.

 

Jeg har gått til spesalistpsykolog i 12 år og hos ei psykiater i 2 år i samme overlappende periode.

 

Alt de sier de kan tilby meg er rene samtaler og ikke noen form for behandling. De vil heller ikke gi meg noen diagnose ettersom de mener det kan skape en selvoppfyllende profeti.

 

Men jeg tenker ikke slik, jeg tenker at kunnskap gir meg muligheten til å få en større forståelse av verden og min rolle i den. Men de setter seg på bakbeina å nekter gå innpå noen merkelapper "vi tror på å behandle mennesket og symptomtrykket og ikke merkelapper", problemet er at jeg får ikke behandling. Jeg får bare rene samtaler hvor jeg kan prate om hva jeg vil den timen.

 

Siste psykiatriske timen min på torsdag gikk med til en diskusjon om biologi mens vi spilte sjakk. Da lurer jeg litt på, med stadig strammere budsjett i psykiatrien, mindre ressurser samtidig som denne instansen får større trykk på seg - er det riktig å bruke disse ressursene på å sitte spille sjakk mot meg?

 

Jeg har tatt opp det her tidlig og jeg mener at det ikke er forsvarlig pengebruk av staten å bruke flere tusen timer på å prate med meg om ting jeg liker prate om , ettersom det ikke er mulighet for behandling. Jeg fikk som svar : "det er ikke en vurdering du trenger forholde seg til eller ta, fakta er at du er alvorlig syk og vi mener det er hensiktsmessig bruk av ressurser at du får komme hit. til tross for at du ikke mottar behandling så jobber vi med skadereduksjon."

 

Har også fått høre at det er svært utfordrende å jobbe med meg for det ligger på et helt annen plan og nivå enn de er vandt til (de sa at nivået generelt var lavt, men nivået hos meg var høyt) og vi er aldri inne på følelser, unntaksvis : bekymringer. men da om bekymringer/problemstillinger som jeg viser til i innlegget over som du svarte på.

 

Det eneste de har sagt om min "tilstand" er at psykoser/schizofreni/dyssosial PF eller utviklingsforstyrrelser er helt utelukket. De har også sagt noe (en del) om mine mentale kapasiteter og hvordan mine kritiske innblikk og anlegg for å søke kunnskap og forståelse av verden er utfordrende for dem å jobbe med. For det er slik at, om de kommer med tomme klisjeer og floskler som de ellers gjør med andre pasienter så vil jeg utfordre påstander og kommentarer som jeg ser på som lite gjennomtenkte.

 

Mine timer hos psykiatrien blir brukt til debatt som spenner seg over en rekke felt som biologi, evolusjon, historie, vitenskap, astrologi, psykiatri, programmering og filosofi.

 

Jeg syntes jo selvfølgelig det er kjekt å prate med oppegående mennesker om ting jeg er liker så jeg sier ikke nei takk til tilbudet jeg har fått fra staten. Betaler jo heller ingenting for disse samtalene siden jeg har frikort.

 

Men uansett, hvordan kan de si jeg er alvorlig syk om jeg har en omfattende kognitiv tilstedeværelse, rasjonell tankegang, logisk forståelse og store refleksjonsevner? Ikke hører jeg stemmer som befaler meg til å gjøre ting, ikke er jeg sadist som drar glede av andres lidelse, jeg har heller ikke opplevd tap av virkelighets forståelsen.

 

Så hvordan kan jeg være som de presiserer -alvorlig syk- ? Hva dreier denne sykdommen seg om? Hvorfor vil de ikke fortelle meg hvor landet ligger slik at jeg kan lese meg opp om denne sykdommen så jeg kan jobbe med å bli min egen behandler.

 

Det er jo hele mantraet til psykiatrien i disse dager : De skal bare hjelpe deg til å bli din egen terapaut så du kan lese deg opp om emnet å bli bevisst på det du sliter med så du kan jobbe for bedring.

 

Men hos meg så gjelder ikke det av en eller annen merkelig grunn. Jeg tror dog det må være en meget god grunn til dette, for spesialistpsykologen jeg har gått hos i år etter år er en meget klok mann.

 

Jeg syntes det er leit og trist for hjernen min er koblet slik at den søker etter større forsåelse og de store bildene. Men jeg kan ikke utrede meg selv, jeg ser jo at det er noen diagnoser som kanskje passer men jeg har ikke psykiatrisk utdannelse så det blir litt for dumt å diagnosere meg selv.

 

Bare en dåre av rang ville utredet seg selv, etter min ydmyke mening.

Endret 12. mars 2016 av WubWub

[dag1234]

Alle som har et helsetilbud, har en diagnose. Også du. Ellers ville det ikke kunne kreves betaling fra HELFO for behandlingen du får.

Alle har rett til å vite diagnosen sin. Også du.

 

Du har også rett til en ny og uavhengig vurdering av diagnosen og behandlingen du får, en så kalt 'second opinion'.

Så kan det være behandlingshensyn som gjør at behandlerne ikke ønsker å fortelle deg hvilken diagnose du har, men det er ikke tilstrekkelig grunn til å holde disse opplysningene tilbake. Hovedregelen er at alle har fullt innsyn i de helseopplysningene som finnes om dem. Kun helt unntaksvis kan denne regelen fravikes.

 

Samtidig leser jeg deg sånn at behandlerne dine nok har en plan med det de tilbyr deg; du vurderes som alvorlig syk og behandlingen du får er etter deres skjønn det beste de kan tilby deg. Jeg antar videre at du ikke har fått behandling i 12 år hvis du ikke hadde behov for det. At du selv opplever dette annerledes, trenger ikke spille noen vesentlig rolle. Det er en rekke tilstander der den subjektive sykdomsopplevelsen ikke er tilstede. 
 

Samtalebehandling kan arte seg svært ulikt fra pasient til pasient. Noen ønsker å få råd eller lære teknikker i forhold til spesifikke vansker eller symptom de sliter med, andre har vanskelige opplevelser bak seg som de ønsker å bearbeide, og noe ønsker bare å snakke om løst å fast. Som regel er samtalebehandling en blanding av disse elementene. Samtaleterapi kan også kombineres med miljøterapi, noe en ser når pasienter er innlagt eller har et mer omfattende behandlingstilbud.

Så hører det også med at behandler ikke alltid viser alle kortene sine til pasienten, det kommer an på hvilken terapeutisk strategi behandleren har valgt.

[WubWub]

Alle som har et helsetilbud, har en diagnose. Også du. Ellers ville det ikke kunne kreves betaling fra HELFO for behandlingen du får.

Alle har rett til å vite diagnosen sin. Også du.

 

Du har også rett til en ny og uavhengig vurdering av diagnosen og behandlingen du får, en så kalt 'second opinion'.

Så kan det være behandlingshensyn som gjør at behandlerne ikke ønsker å fortelle deg hvilken diagnose du har, men det er ikke tilstrekkelig grunn til å holde disse opplysningene tilbake. Hovedregelen er at alle har fullt innsyn i de helseopplysningene som finnes om dem. Kun helt unntaksvis kan denne regelen fravikes.

 

Samtidig leser jeg deg sånn at behandlerne dine nok har en plan med det de tilbyr deg; du vurderes som alvorlig syk og behandlingen du får er etter deres skjønn det beste de kan tilby deg. Jeg antar videre at du ikke har fått behandling i 12 år hvis du ikke hadde behov for det. At du selv opplever dette annerledes, trenger ikke spille noen vesentlig rolle. Det er en rekke tilstander der den subjektive sykdomsopplevelsen ikke er tilstede. 

 

Samtalebehandling kan arte seg svært ulikt fra pasient til pasient. Noen ønsker å få råd eller lære teknikker i forhold til spesifikke vansker eller symptom de sliter med, andre har vanskelige opplevelser bak seg som de ønsker å bearbeide, og noe ønsker bare å snakke om løst å fast. Som regel er samtalebehandling en blanding av disse elementene. Samtaleterapi kan også kombineres med miljøterapi, noe en ser når pasienter er innlagt eller har et mer omfattende behandlingstilbud.

Så hører det også med at behandler ikke alltid viser alle kortene sine til pasienten, det kommer an på hvilken terapeutisk strategi behandleren har valgt.

 

Ja jeg har en diagnose, en fiktiv diagnose som jeg fikk slik at jeg hadde rettigheter på medisiner og offentlige tilbud. 

 

Diagnosen er generalisert angstlidelse. Men som spesialist psykologen jeg har kjent i 12 år sa, så viser ikke til det hele bildet.

 

Tenårene mine var preget av mye vold (fra min side). Jeg havnet først hos BuP som senere henviste meg til voksen psykiatrien. Etter 5 samtaler og tester der så endte dette opp i journalen min : Muligens dyssosial personlighetsforstyrrelse + emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Pasienten er for ung til en konkret diagnose.

 

Dette førte til at jeg ikke kom inn i militæret til tross for at jeg fullførte alle mentale og fysiske tester på førstegangstjenesten. Min drøm var å bli en skarpskyter i utenlandske oppdrag men den drømmen ble knust.

 

Jeg oppsøke så en annen psykolog for å få en ny vurdering slik at jeg kunne tjenestegjøre i militæret. Da kom jeg i kontakt med spesialistpsykologen (som jeg nå har gått hos i 12 år), og planen min var å få han til å fjerne "dyssosial" og "ustabil" fra journalen min. Men det tok 2 år før det skjedde og da var det for sent for militær tjeneste. 

 

Det som skjedde etter vi hadde kjent hverandre 2 år var at han sa "Det du lider av kan ikke behandles, alt jeg kan tilby deg er rene samtaler om hva du ønsker annenhver uke samt skadereduksjon". Jeg sa ikke nei til det, så satt han en fiktiv diagnose slik at jeg kunne få rettigheter fra staten som penger og medisiner.

 

Det neste som skjedde var at jeg ble satt på sobril , fikk 50 per måned med styrke på 15mg. Jeg fikk dette fra jeg var 20 til 28 samtidig som jeg gikk til spesialistpsykolog annenhver uke for å prate om det jeg hadde lyst til. 

 

Så ble jeg 28 og jeg opplevde noe traumatisk og spesialistpsykologen sa at nå trengte jeg intensiv hjelp så da havnet jeg på dps hvor jeg ble seponert fra sobril med en gang (mot min vilje) og fikk diagnosen engstelig PF (spesialistpsykologen mente at denne diagnosen var feil, men at min egentlige diagnose kan ligne på dette). Etter 6 ukers opphold der så ble jeg veldig dårlig så jeg havnet på DPS pånytt hvor jeg da fikk en annen behandler som fulgte meg opp over et halv år. Hun ble godt kjent med meg.

 

På det tidspunktet hadde jeg hele 3 behandlere og jeg fortalte forskjellige historier til alle sammen, under et felles møte med alle 3 behandlere og meg ble jeg avkledd og alle løgnene ble avslørt men jeg evnet prate meg ut av situasjonen uten å tape ansikt ved å fortelle en tåredryppende historie om hvorfor det hadde blitt slik og jeg fremstilte meg selv som et offer pga omstendighetene.

 

Spesialistpsykolog sa "Du er flink til å prate for deg og alt du sier gir logisk og rasjonell mening, men det er endel av sykdomsbildet ditt". Etter møtet sa hun ene behandleren min til meg "jeg må ærlige innrømme at jeg ble litt satt ut av møtet her" - hva gjorde jeg? Jeg vippet frem mobilen å viste hu et bilde fra syden hvor jeg flekser med biceps haha så sa hu "spesialistpsykolig har rett, du har ikke unnvikende PF, du er en skjult narsissist". 

 

Men jeg tar ikke det på alvor for det finnes ingen diagnose i Norge som heter skjult narsissist selvom de har det i USA. Jeg leste litt om det men, som f.eks denne artikkelen : http://psykopaten.info/blog/2015/06/30/den-skjulte-narsissisten-blant-oss/

 

Livet mitt er uansett fint nå for jeg fikk overbevist behandlerne mine om at jeg burde begynne på sobril igjen så vi dro til legen sammen og fikk ordnet dette. 

[WubWub]

Alle som har et helsetilbud, har en diagnose. Også du. Ellers ville det ikke kunne kreves betaling fra HELFO for behandlingen du får.

Alle har rett til å vite diagnosen sin. Også du.

 

Du har også rett til en ny og uavhengig vurdering av diagnosen og behandlingen du får, en så kalt 'second opinion'.

Så kan det være behandlingshensyn som gjør at behandlerne ikke ønsker å fortelle deg hvilken diagnose du har, men det er ikke tilstrekkelig grunn til å holde disse opplysningene tilbake. Hovedregelen er at alle har fullt innsyn i de helseopplysningene som finnes om dem. Kun helt unntaksvis kan denne regelen fravikes.

 

Samtidig leser jeg deg sånn at behandlerne dine nok har en plan med det de tilbyr deg; du vurderes som alvorlig syk og behandlingen du får er etter deres skjønn det beste de kan tilby deg. Jeg antar videre at du ikke har fått behandling i 12 år hvis du ikke hadde behov for det. At du selv opplever dette annerledes, trenger ikke spille noen vesentlig rolle. Det er en rekke tilstander der den subjektive sykdomsopplevelsen ikke er tilstede. 

 

Samtalebehandling kan arte seg svært ulikt fra pasient til pasient. Noen ønsker å få råd eller lære teknikker i forhold til spesifikke vansker eller symptom de sliter med, andre har vanskelige opplevelser bak seg som de ønsker å bearbeide, og noe ønsker bare å snakke om løst å fast. Som regel er samtalebehandling en blanding av disse elementene. Samtaleterapi kan også kombineres med miljøterapi, noe en ser når pasienter er innlagt eller har et mer omfattende behandlingstilbud.

Så hører det også med at behandler ikke alltid viser alle kortene sine til pasienten, det kommer an på hvilken terapeutisk strategi behandleren har valgt.

 

Må legge til at jeg måtte prøve ut mange medisiner før de ble enige om å sette meg på sobril igjen.

 

Det siste noen vil er at jeg skal bli utagerende igjen slik jeg var i tenårene. Så dealen var at jeg skulle prøve endel medisiner før jeg kunne få sobril igjen.

 

Så i noen måneder gikk jeg på dette daglig : Wellbutrin retard 300mg, remeron 45mg, seroquell 100mg, atarax 50mg, cipralex. 

 

Jeg opplevde ingen positive gevinster ved denne coctailen så jeg sluttet på de å begynte drikke mye alkohol isteden så sa jeg det kort og godt "enten sobril eller så drekker jeg meg ihjel". Og de visste at jeg ikke tullet så da ble det til at jeg fikk det som jeg ville