Blanke ark

[Oppe91]

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

 

Syns livet er litt urettferdig av og til. Jeg skulle gitt mye for følelsen av å leve ett normalt liv med normale problemer og med normale venner som ønsker å leve ett normalt liv. Men istedenfor er jeg stuck med folk med dårlig innflytelse, og jeg aner ikke hvordan jeg skal rive meg løs fra dem.

 

Akkurat nå prøver jeg  å bruke tinder til å komme i kontakt med jenter, i håp om at de jeg kommer i kontakt med har lyst til å møte meg. Jeg har en begrensning på hvem jeg kan møte pga. psyken. Det som skaper problemer er at jeg er apatisk og har sosial-angst. To ting som virkelig ikke går godt overens. Trust-issues og vanskeligheter for å åpne meg. Jeg kan ikke noe for det. Ting har bare blitt som de har blitt. Sliter med mye annet psykisk, men det er ikke så nøye for dette innlegget.

 

Jeg ser ikke på sosial-angsten som ett generelt problem for min egen del.  Fordi sånn jeg har forholdt meg til den er å overkjøre den skikkelig. Jeg er veldig viljesterk og fryktløs. Grunnen til at jeg fikk angsten var fordi jeg ble utsatt for grov mobbing på barne -og ungdomsskolen. Samt fotballtrening, speideren og konfirmasjonen. Det gikk vel en liten faen i meg   som ikke ville at jeg skulle bli en person andre hadde skapt. En slags utbrytertrang!

 

(Jeg tenker det at problemet med frykt er ikke frykten i seg selv, men at man narrer seg selv til å tro at ting er mye verre enn det er i utgangspunktet. Det er ett adferdsmønster man er nødt til å bryte, og man må gjøre det mange nok ganger til at man ikke lenger sitter med fryktfølelsen.)  

 

Jeg liker å vise meg frem både personlighetsmessig og utseendemessig og jeg er nødt til det for å overkomme det. Jeg er karismatisk og utadvendt, snakker mest, ler høyest, har det gøy på engen bekostning og driter meg ut hele tiden. Men det er ikke noe som har kommet over natten. Det er noe jeg har jobbet med meg selv i flere år. Så det er lettere sagt enn gjort. 

 

Jeg har ikke vært i noen tidligere forhold, eller hvert så veldig aktiv på damefronten. Fordi jeg har tatt ett skritt av gangen, og jeg har ikke følt meg klar ovenfor meg selv å gå inn i noe forhold. (for å svelge en elefant så må man ta en bit omgangen). I tillegg vil jeg ikke belaste jenta jeg skal forholde meg til med psyken og fortiden min. Fordi det er en såpass tung bagasje som jeg tror de færreste klarer å forholde seg til, med mindre man er fagfolk eller er ekstremt psykisk sterk. Det at jeg har klart å holde meg så mentalt sterk eller gått på en smell er et mirakel selv ikke jeg klarer å forstå. 

 

Siden jeg jobber så mye med meg selv, og det har blitt en del av meg har jeg blitt en kravstor type. Det er ikke det at jeg er overfladisk, men jeg trenger en som matcher behovet mitt, og har like høye ambisjoner, så da må jeg sette opp listen. Hvis jeg føler at jeg ikke må jobbe med meg selv for å imponere så er jeg ikke interessert og kan fort kjede meg. I tillegg så må det være en tiltrekning som går begge veier. 

 

Jeg kommer i kontakt med jenter, og ting går veldig bra til å begynne med. De sier jeg har god sans for humor, og har ett godt utseende og gode moralske verdier, men folk har tydeligvis ett annet synspunkt om tinder. Folk lever allerede ett godt liv, med normale venner og normale hverdagsproblemer. Så de har ikke behov for å inkludere en til, og ønsker bare å slå av en prat. 

 

Hva gjør jeg? 

[Akse]

Jeg leste ikke alt, men forstår greia. Jeg har ikke hatt psykiske problemer, men jeg har blitt mobbet, vært usikker og vært en lite selvsikker person. 

 

Først må man kutte ut folk som ikke bringer noe positivt til livet sitt. Man blir lik de man er med. Noen mennesker kan man bruke noen minutter på, men ikke timer.

 

Deretter må du finne noe du liker, og bli god på det. Så god som du kan bli. Bruk mye tid på det. Dette bygger selvtillitt, og gjør deg sikrere.

 

Sist, men også viktig. Ha mange baller i luften. Gjør ting; ikke sitt inne. Når man er rundt mennesker, blir man vesentlig bedre i sosiale situasjoner. 

 

Edit. Dropp i Tinder; det er ingen plass å henge om man er en usikker person. I beste fall finner man en annen usikker person å henge med, og det gjør ingen av dere godt.

Endret 26. februar 2016 av Akse

[BadCat]

Hvis du selv har valgt hvilke mennesker du vil ha i livet ditt , hva du bruker tiden din på og hva du gir oppmerksomet,  er livet kanskje ikke så urettferdig som du vil ha det til.

[Kikert]

Hei!

 

Hva gjør jeg? 

 

For meg høres det ut som du er en reflektert person og har mer eller mindre kontroll på livet ditt, du er klar over problemene og hva du vil forandre. Du klarer å presse deg selv til å gjøre det du mener er viktig. For meg høres det ut som du bør kutte kontakten med de dårlige vennene, kanskje ikke helt, men det er dumt å omgås med "dårlig/ negativ energi".

 

Var jeg deg så ville jeg prøvd å komme inn i en annen vennegjeng, forandre det sosiale livet litt. Ellers så tror jeg du har kontroll på dette og bare kan fortsette i samme spor. Du bør dog glemme bagasjen din, en grei jente forstår problemene og vil ikke ha noe problem med det. En eventuell kjæreste vil ikke få en belasting pga dette så sant du ikke klager og syter og skaper belastningen selv.

 

Tinder er som kjent ikke det beste stedet å være på jakt. Prøv Sukker eller noe slik istedenfor, jeg har dog ikke en erfaringsbasert anbefaling til deg.

 

Lykke til

[G27]

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

[Oppe91]

 

Hei!

 

Hva gjør jeg? 

 

For meg høres det ut som du er en reflektert person og har mer eller mindre kontroll på livet ditt, du er klar over problemene og hva du vil forandre. Du klarer å presse deg selv til å gjøre det du mener er viktig. For meg høres det ut som du bør kutte kontakten med de dårlige vennene, kanskje ikke helt, men det er dumt å omgås med "dårlig/ negativ energi".

 

Var jeg deg så ville jeg prøvd å komme inn i en annen vennegjeng, forandre det sosiale livet litt. Ellers så tror jeg du har kontroll på dette og bare kan fortsette i samme spor. Du bør dog glemme bagasjen din, en grei jente forstår problemene og vil ikke ha noe problem med det. En eventuell kjæreste vil ikke få en belasting pga dette så sant du ikke klager og syter og skaper belastningen selv.

 

Tinder er som kjent ikke det beste stedet å være på jakt. Prøv Sukker eller noe slik istedenfor, jeg har dog ikke en erfaringsbasert anbefaling til deg.

 

Lykke til

 

 

Hvis du selv har valgt hvilke mennesker du vil ha i livet ditt , hva du bruker tiden din på og hva du gir oppmerksomet,  er livet kanskje ikke så urettferdig som du vil ha det til.

 

 

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

 

 

Hvis du selv har valgt hvilke mennesker du vil ha i livet ditt , hva du bruker tiden din på og hva du gir oppmerksomet,  er livet kanskje ikke så urettferdig som du vil ha det til.

Endret 27. februar 2016 av Oppe91

[Oppe91]

Jeg leste ikke alt, men forstår greia. Jeg har ikke hatt psykiske problemer, men jeg har blitt mobbet, vært usikker og vært en lite selvsikker person. 

 

Først må man kutte ut folk som ikke bringer noe positivt til livet sitt. Man blir lik de man er med. Noen mennesker kan man bruke noen minutter på, men ikke timer.

 

Deretter må du finne noe du liker, og bli god på det. Så god som du kan bli. Bruk mye tid på det. Dette bygger selvtillitt, og gjør deg sikrere.

 

Sist, men også viktig. Ha mange baller i luften. Gjør ting; ikke sitt inne. Når man er rundt mennesker, blir man vesentlig bedre i sosiale situasjoner. 

 

Edit. Dropp i Tinder; det er ingen plass å henge om man er en usikker person. I beste fall finner man en annen usikker person å henge med, og det gjør ingen av dere godt.

Jeg flyttet til Tromsø i fjor for å komme meg igjennom Vgs som jeg har slitt med i 5 år. Har dysleksi, og skolen har ikke vært så flinke til å følge meg opp, så jeg henger litt etter. I tillegg så måtte jeg komme meg ut av vennemiljøet hjemme som dro meg ned i søla, og jeg holdte på å miste moren min av en sjelden sykdom, og hun ble ikke helt frisk i ettertid. Så jeg skjønte at jeg måtte komme meg videre og ikke la følelser ødelegge fremtidsplanene mine. Men når folk du omgås er mer opptatt av å ha ting å klage på enn å ta tak i rota til problemene sine, og du man er den eneste som skjønner det så blir man stående alene til slutt. 

[Oppe91]

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Når jeg snakker om folk så snakker jeg om mange av de "såkalte" vennene mine. Mange av dem er rasistiske, trangsynte og ignorante, og skal bare syte og klage hele tiden og ikke ønsker å gjøre noe ut av livet sitt. Jeg har hele tiden prøvd å gjøre det motsatte, men når du er den eneste som gjør det så står du alene til slutt.

[cuadro]

Vel, du har igrunnen fått svaret her. Så nå gjenstår det bare å se om du er en som tar tak i problemet, eller bare er opptat av å 'ha ting å klage på'.

[Oppe91]

 

Hei!

 

Hva gjør jeg? 

 

For meg høres det ut som du er en reflektert person og har mer eller mindre kontroll på livet ditt, du er klar over problemene og hva du vil forandre. Du klarer å presse deg selv til å gjøre det du mener er viktig. For meg høres det ut som du bør kutte kontakten med de dårlige vennene, kanskje ikke helt, men det er dumt å omgås med "dårlig/ negativ energi".

 

Var jeg deg så ville jeg prøvd å komme inn i en annen vennegjeng, forandre det sosiale livet litt. Ellers så tror jeg du har kontroll på dette og bare kan fortsette i samme spor. Du bør dog glemme bagasjen din, en grei jente forstår problemene og vil ikke ha noe problem med det. En eventuell kjæreste vil ikke få en belasting pga dette så sant du ikke klager og syter og skaper belastningen selv.

 

Tinder er som kjent ikke det beste stedet å være på jakt. Prøv Sukker eller noe slik istedenfor, jeg har dog ikke en erfaringsbasert anbefaling til deg.

 

Lykke til

 

Flyttet til Tromsø i fjor for å gi enda ett forsøk på å komme meg igjennom Vgs. Noe jeg har slitt med i 5 år. Har dysleksi, så møter en god del utfordringer, men skolen er viktig for meg. Ulempen med å gå som privatist er at det er ett ganske høyt press fordi det er intensivt, så for min del må jeg fokusere på det. Lever trangt og har ikke den samme friheten jeg hadde da jeg bodde hjemme. Holdte på å miste moren min for noen år tilbake av en sjelden sykdom, og hun ble ikke helt seg selv. Men jeg må legge følelsene til side og fullføre fremtidsplanene mine, men det å tenke på seg selv mitt opp i utdanningspress, familieproblemer og dårlig vennemiljø er utfordende. Holdt på mye med trening og livsstilsendring når jeg var hjemme for å ikke ha så stor psykisk belastning, men akkurat nå så har jeg ikke det og da har jeg ikke kontroll over psyken min

[Oppe91]

Vel, du har igrunnen fått svaret her. Så nå gjenstår det bare å se om du er en som tar tak i problemet, eller bare er opptat av å 'ha ting å klage på'.

Hehehe! Jeg skrev virkelig ikke dette innlegget for å synes synd på meg selv, men til å få inn nye ideer fra andre. Klaging er noe jeg ikke har gjort på en stund. Uansett hvor tregt livet går, men noen ganger så møter man veggen og trenger folk til å gi seg ett spark i ræva for å ikke gi opp uansett hvor mye man har lyst til å kaste inn håndkle og gi opp. No murcy!

[Oppe91]

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Du virker som en type jeg virkelig ikke har lyst til å møte. Snakk om å være arrogant. Hvis du tror livet er som en dans på roser for alle som bor i Norge så tar du feil. Hva med å vise litt hensyn? Jeg har sensurert mye i innlegget fordi jeg ser ikke noe poeng i å bla ut hele livshistorien min for å få sympati. Så ta deg en bolle!

[insomeseriousproblems]

TS; Du er ikke langt fra der du vil være. Måten du skriver på forsikrer meg om at du NESTEN er i mål. 

Jeg aner ikke hva du skal gjøre, men jeg tror faktisk at du finner det ut på egen hånd.

Uansett, det handler om å få et momentum i gang. Dette bygger på seg selv som en snøball. Få en venn og bli kjent med vennen til den vennen og vennene til den vennen osv. Noen av de er sikkert jenter og vips, så er du i et forhold med en dame før du aner ordet av det. Meget simpelt, men du skjønner tegninga.

Du virker som en bra person. stå på!   
 

Endret 27. februar 2016 av insomeseriousproblems

[Aiven]

Been there, done that, got the t-shirt. Kvitt deg med de dårlige vennene dine og skaff deg noen nye. Det vil hjelpe deg å bli tryggere på deg selv. Når det gjelder damer, så er det nesten umulig å gi råd på generell basis, men jeg ville sagt ikke stress med det. Det kommer når det kommer. Det viktige er at du skaper deg et liv på egen hånd, som du liker og trives med. Da kommer gjerne damene etterhvert også.

[Andysowhatgg]

Ey, prøv å vær åpen, og ta deg et studielån. Du skaffer deg selv alltid nye venner. Men det er litt vanskelig å lære seg hvordan en oppfører seg i andre miljøer enn de en er vant med. Lykke til!

[Gjest Bruker-245639]

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Lyst å bli med på en kirkegård? Jeg vet om noen graver som inneholder restene av noen folk som tentke slik som deg.

[Gjest Bruker-245639]

Du virker reflektert og løsningsorientert. Med andre ord, du holder på å løse opp flokene i ditt eget liv på egenhånd. Det er en sterk prestasjon.

 

Vær åpen og ærlig om hvem du er, og om dysleksien din. Mennesker som erkjenner sine utfordringer, uten å bruke dem som unnskyldninger, er mennesker som får respekt hos alle oppegående individer.

 

Kvinner løser seg ikke uten at du gjør dem lite viktige. Altså, sats på å trives med livet uten at det på søs og liv må en dame til. Personlig liker jeg å gi dameråd via denne:

 

http://www.wikihow.com/Be-a-Bad-Boy

 

Strengt tatt, fortsett slik som du stevner.  Kutt ditt gamle miljø, nye venner kommer over tid, gjennom studier og jobb. Pluss eventuelle fritidsaktiviteter.

[Aiven]

http://www.wikihow.com/Be-a-Bad-Boy

Svært dårlig råd. Menn og damer er forskjellige. Å være "bad-boy" fungerer bare for dem som er bad-boy av natur. For alle andre vil det være å spille en rolle, noe som er idiotisk.

 

Det viktigste er å bli kjent med seg selv og hvem man er. Da kan man enklere være denne personen, vil trives bedre og vil bli mer attraktiv – spesielt ovenfor damer som liker den personen du faktisk er (kanskje det viktigste).

[Gjest Bruker-245639]

 

http://www.wikihow.com/Be-a-Bad-Boy

Svært dårlig råd. Menn og damer er forskjellige. Å være "bad-boy" fungerer bare for dem som er bad-boy av natur. For alle andre vil det være å spille en rolle, noe som er idiotisk.

 

Det viktigste er å bli kjent med seg selv og hvem man er. Da kan man enklere være denne personen, vil trives bedre og vil bli mer attraktiv – spesielt ovenfor damer som liker den personen du faktisk er (kanskje det viktigste).

 

Uenig i at det er å spille en rolle. Joda, en kan falle i fellen og spille en rolle, men da har en gjort det feil. Poenget er å forstå at den som tar vare på seg selv, er den som blir attraktiv. Ergo, være en badboy. Alle har en badboy i seg, det kan oversettes til å uttrykke egenverdi.

[Oppe91]

 

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Lyst å bli med på en kirkegård? Jeg vet om noen graver som inneholder restene av noen folk som tentke slik som deg.

 

Endret 29. februar 2016 av Oppe91