Hva gjør dere mannfolk for å vise at dere setter pris på dama?

[Taake89]

En smekk på rumpa og et øyeblunk.

 

Så dere bor sammen og du har en unge i fra før? Høres jo ut som han ikke er interessert i å invistere i ungen din, og hvis det stemmer så lurer jeg på hvordan du som mor kan være sammen med en mann som ikke behandler din sønn som sin sønn.

Det må være rimelig. Svært få har lyst til å oppdra noen andres unge, inkludert meg selv. Men klart, hvis man bor i samme hus gjør han det til sitt problem.

Det er veldig enkelt, man  flytter ikke sammen med en person som har ett barn med mindre man har tenkt til å være en del av livet til ungen.

 

Slik det er fremstilt så høres det ut som en kjip situasjon for barnet. Og har man først fått barn så burde det viktigste være å gi det en best mulig hverdag.

 

Til TS, slik det høres ut så er det største problemet her hvordan barnet ditt har det.  Samtidig lurer jeg på hva du ser i en person som viser så lite interesse for det kjæreste du har i livet, det virker jo ikke som om en man tenker fremover med? Når jeg selv får barn så vil det være en dealbreaker om en person ikke vil ha noe med ungen(e) min å gjøre.

[Ladyleo]

Jeg føler ikke selv at jeg er kravstor. Jeg sier ikke at han skal måtte gjøre alt, men jeg forventer at han skal hjelpe til å rydde/vaske hjemme, gi meg en klem i ny og ne, kysse meg innimellom, fortelle at han er glad i meg og kanskje hvorfor innimellom? Og se meg og mine behov. Han gjør liksom bare det han synes er behagelig å gjøre selv. Han tenker mye på seg selv, og hvordan han kan ha det slækkest mulig i hverdagen. Så jeg må gjøre sykt mye hele tiden for ting må jo gjøres. 

 

Han leker med barnet og hjelper til hvis jeg ber om det. Og han sier at han vil vi skal være familie og sånt, men jeg tror det bare er noe han sier. For når vi f.eks prater om ferie er det viktig for han at vi bare har 1 uke ferie med barn og resten av ukene oss to som kjærester. Jeg synes ikke det er kult. 

 

Når vi prater om barn virker det som om han bare ser det slitsomme ved det. Hvor stress det er. Han får jo ikke den samme kjærligheten til mitt barn som jeg har, det forstår jeg og jeg aner ikke hva jeg kan forvente. Første året bodde de ikke sammen, og han virket veldig entusiastisk når han møtte henne. Første året vi bodde sammen alle, så innrømmet han at det var litt tøffere enn han hadde trodd, men da hadde vi 50/50. Det siste året nå har vi hatt 80/20 og jeg merker på han at han tar mer avstand til meg når barnet er her og er våkent. Men han leker med barnet. Neste år blir det mer eller mindre 100% hos oss, og jeg er redd for hvordan det skal bli. Han forsikrer meg hele tiden om at han trives med barnet, men måten han er på tror jeg kanskje han sier det for at jeg ikke skal gå. 

 

Har tatt opp ting mange mange ganger, og forklart mange ganger at det er meg og barnet sammen. Og da sier han at han vil det, han vil være sammen med meg, og skal skjerpe seg osv osv. Og han har endret seg, men jeg tror ikke det blir nok. Synes det er trist, for jeg er veldig glad i han. Han bare gidder ikke nok.. føler jeg. 

[Taake89]

Så lenge han er villig til å sammarbeide å innse at han må forberede seg mener jeg det er håp. Men det kan potensielt bli en kjip situasjon for din datter dersom du og samboeren får ett barn sammen. Høres ut som faren for forskjellsbehandling er der?

 

Han burde ta til seg din datter som om det er han sin, eller i det minste forstå at det er ikke noe kjæresteferie også barneferie. Man får ikke fri ifra barn.

[Lakrisen]

Jeg tenker at i et forhold bør man høre ofte at man er glad i og elsket, at man er verdsatt og har en stor verdi for mannen man deler livet sitt med. Det er et selvfølge at man skal føle seg elsket i et forhold og at man skal bli satt pris på, og det må selvfølgelig være gjensidig. 

Altså, slik jeg leser det, så elsker han deg, men barnet setter en brems på det. Noe jeg vil påstå kan være naturlig. Jeg går utifra at han ikke har erfaring med forhold hvor dama har barn fra før, for da hadde han mest sannsynlig ikke gått inni et forhold igjen hvor barn var involvert. Selv har jeg vært sammen med en som hadde barn, det gikk bare ikke. Jeg var ikke klar for å være en stemor, vi hadde ikke like mye tid til hverandre som et vanlig kjærestebarn uten barn hadde. Det handlet ikke bare om meg og han, det var jo en unge der også. Det høres vanvittig egoistisk ut, men du må prøve å sette deg litt i hans situasjon som ikke har barn og som er uvitende til den omsorgsfølelsen og hvordan det er å være en forelder. Jeg kommer aldri til å gå inn i et forhold med en mann som har barn igjen, fordi jeg vet det ikke vil gå for min egen del. Det er for tidlig, jeg er ikke klar for å bli med på oppdragelsen av en unge, det blir automatisk så mye mer seriøst. Igjen, det er snakk om et barn. Kanskje han har innsett hvor seriøst det faktisk er og har problemer med å takle det? Nå synser jeg mye altså. 

 

Det er mulig han kan bli nesten like glad i barnet ditt som du er, men jeg syns ikke du kan forvente det, for det er ikke hans barn, ferdig med den saken. Det er ikke hans kjøtt og blod. Han prøver nok å tenke at det er ditt barn, han elsker deg og da må han elske barnet, men så er jo ikke barnet deg, heller. Det at han vil ha noen uker ferie med kun deg er jo fordi han vil være med deg, kun deg, alene, at dere skal ha alenetid og kun fokusere på hverandre, at han skal få den fulle oppmerksomheten fra deg. Han har jo også innrømt at det var tøffere enn han trodde. Bingo. Han vil være sammen med deg, men at der er et barn i bildet er for han et lite hinder. 

 

Så tror at grunnen til at han ikke setter like mye pris på deg som du vil, er ikke at han ikke vil eller gidder, men fordi han rett og slett ikke vet hvor han står eller at han mistrives litt. Virker som om problemet er at han elsker deg men at forholdet ikke vil fungere når du har barn fra før og at han da ikke vet hva han skal gjøre. Han er sikkert like rådvill som deg, men vet ikke hvordan han skal prate om det. Kommunikasjon er nøkkelen, det høres så jævla lett ut, men det er jo ikke det. Dere må snakke om problemstillingene, finne løsninger, reflektere, forstå hverandre uten å bli sinte, lei eller fornærmet. Du sier at du tror han ikke gidder. Her er det allerede brems i kommunikasjonen. Personlig tror jeg ikke at han ikke gidder, han bare rett og slett vet ikke. Husk at han er ikke far, du er mor, det er lettere for deg å forstå han enn for han å forstå deg. For du har jo vært uten barn en gang før, han har aldri vært far. 

Når du har et barn har du et annet liv som krever din fulle oppmerksomhet på lik linje med kjæresten, og du må da fordele denne oppmerksomheten, noe som noen ganger kan være tøft, spesielt om den ene parten ikke greier å si ifra at "du, nå får jeg lite oppmerksomhet, nå føler jeg meg lite verdsatt" (les: jeg tror at i dette tilfellet er det kjæresten din). Her blir ble det mye jeg tror og jeg syns, men som sagt, jeg har vært i et forhold med barn som ikke var mitt. Det var overhodet ikke noe jeg trivdes med. Jeg lekte med ungen, prøvde å delta i oppdragelsen, jeg var jo veldig glad i barnet også men likevel gikk det ikke, dessverre. Jeg gikk inni forholdet og tenkte at dette ble nok tøft, men det kom til å fungere. Men det gjorde det da altså ikke. Jeg sier ikke at det ikke kommer til å fungere for dere, jeg bare deler min erfaring og kanskje det hjelper deg litt å se det ifra en ikke-forelder sitt synspunkt.  

Håper det løser seg for dere og at dere kommer frem til en løsning som er god for alle parter.