Dating og viktigheten av å ha et "interessant liv"?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg ble på valentines dumpet av dama jeg har holdt på med noen måneder. Trodde vi var på vei inn i et forhold, vi hadde opprinnelig ikke følelser for hverandre, men trivdes så godt i lag at vi ville prøve. Noen måneder senere, er jeg begynt å bli forelsket, hun er fortsatt lunken, uten følelser, og bestemmer seg for at hun kan ikke fortsette slik. Det er over.

 

Selvfølgelig sitter jeg her da og funderer på hva som kunne vært annerledes. Jeg har spurt henne om dette, samt en del andre ting, som hun har lovet å svare på så snart alt har fått synke inn litt mer. Etter det blir det nok ingen kontakt mer. I mellomtiden har jeg mine egne hypoteser. Det jeg føler aller mest på, er at livet mitt ikke er interessant nok.

 

Jeg har de siste fem-seks årene hatt ulike problemer. I perioder har venner sluttet å invitere meg til ting, jeg har vært fysisk skadet over lengre perioder grunnet uhell i treningen, og jeg har vært deprimert over lengre perioder. Hatt tanker om at ingen jenter kunne like meg grunnet utseendet mitt, tanker om at jeg er kjedelig, følt meg mislykket på alle måter. I hovedsak tror jeg dette skyldes isolasjon som følge av de fysiske skadene; jeg kunne ikke delta på festene, kunne ikke være en del av gjengen, kunne ikke få de erfaringene som tilsier at jeg ikke er så dårlig som jeg trodde. Etter videregående fikk jeg få venner i militæret, og enda færre i studietiden, da jeg ikke turte ta kontakt, tenkte jeg var for dårlig. Har hatt det veldig mye bedre det siste året, etter jeg aktivt begynte å forbedre meg, fremfor å klage over min tilværelse. Jeg er nå halveis mot en mastergrad.

 

Jenta jeg holdte på med var førsteklassing på universitetet. Positiv til alt, var hun umulig å ikke like, og hun var svært aktiv. På litt over et halvår, kjenner hun langt over dobbelt så mange som meg her i byen, hun er med i linjeforeningens revy, bedriftskontakt, dansegruppe og andre verv, samtidig som hun balanserer alt med skolen. Og balanserte meg, inntil nylig. Jeg ble nedprioritert i stor grad siden hun ikke følte glød for meg. Var med hverandre bare et par timer i uken, ettersom hun til stadighet ville bruke den lille fritiden hun har til å gjøre andre ting.

 

Så var det dette med et interessant liv. Hos henne skjer det ting hele tiden, renner inn av meldinger og events på facebook, hos meg skjer det ingenting med mindre jeg selv tar initiativ, noe jeg gjør ofte siden jeg føler meg ensom, som å ha mislykkes i studieperioden. Jeg er med i komiteer, dansegrupper jeg og, men de store sosiale samlingene uteblir stort sett, og når de først skjer, så føler jeg ikke noen tilhørighet. Føler alltid at det bare er på tomannshånd, kanskje tremann, at man klarer bli kjent. De store gruppene blir så overfladiske, og jeg drar alltid derfra med dårlig humør. Siden jeg er så glad i å være på tomannshånd, må jeg si at det var virkelig godt å ha dame den perioden det varte. Følte jeg kunne fortelle det meste, og er så herlig å ha noen å være glad i. Nå tenker jeg bare på alle mulighetene hun har til å finne seg en ny, aktiv og interessant som hun er, mens jeg ikke har noe særlig sted å dra, og må bygge meg opp igjen.

 

Jeg klarer dog ikke gi slipp på tanken om at hun ville vært min om jeg var mer "interessant" og populær. At jeg til stadighet hadde steder å dra henne med, at jeg var han sosiale fyren som gjorde at hun ble kjent med nye hele tiden, at hun så at andre jenter også ville ha meg. Hun sier at jeg er så herlig, at hun har prøvd i flere måneder å få til å falle for meg, men at det bare ikke går. Hun vet ikke eller tør ikke å forklare meg hvorfor hun tror det ikke fungerer for henne. Jeg tenker bare at jeg ikke har hatt nok andre ting å tenke på, at jeg har vært for åpen med henne, fortalt at jeg blir litt sjalu når hun er ute sent med alle gutta på lørdager og jeg ikke hører fra henne, at jeg har slitt veldig oppigjennom tiden (uten å fortelle hele smørja), at hun ikke klarer å tiltrekkes til en som har så lite på gang og er så lite mystisk. Eller, har ikke så lite på gang, men i forhold til henne og svært mange andre studenter, så har jeg lite. Jeg tror jeg virker klengete, kort sagt.

 

Jeg mistet poenget mitt, men er tar jeg feil i å tenke at sosial status og å ha mye å gjøre, er de viktigste faktorene for å få noen til å være glad i meg?

Anonymous poster hash: eb705...b3c

[Løgn]

Hvis du er en "kjedelig" fyr, men egentlig trives med det, så bør du heller finne deg ei "kjedelig" jente, fremfor å leve opp til hva du tror andres forventninger til deg er. Hvis du alltid skal prøve å være en person du ikke er, så vil du alltid være ukomfortabel med deg selv. Å være falsk og uærlig er heller ikke et godt grunnlag for et forhold.

 

Men for all del, hvis du har få venner, og du fortsatt er student (jeg leste ikke hele innlegget...) så meld deg som frivillig på div studentverv. Jobb på kroa, delta i revyer og div idrettsgrupper etc. Inkluder deg i organiserte grupper. Folk er med i slike grupper nettopp for å bli kjent med andre, og det er dermed lettere å bli kjent med folk fordi alle er åpne for å bli kjent med hverandre. Så gjør det. Og sannsynligvis finner du ei ny jente der også.

[Kikert]

Sosial status har mye å si, det har det alltid gjort. Det handler om at jenter kan være gullgravere uten å nødvendigvis være ute etter penger, de graver etter et annet edelt metall som kalles status.

 

Virker som om mange jenter blir skikkelig kåte rett og slett av å være midtpunktet i vennegjengen og de vil da selvfølgelig ha en mann som også er midtpunktet. Like barn leker best.

[henrikwl]

Jeg mistet poenget mitt, men er tar jeg feil i å tenke at sosial status og å ha mye å gjøre, er de viktigste faktorene for å få noen til å være glad i meg?

 

Anonymous poster hash: eb705...b3c

 

 

 

De aller, aller fleste mennesker har ingen interesse for deg, uten at det finnes noe du kan gjøre for å påvirke det. Lær deg heller å akseptere dette, og fokuser heller på å få interesse for deg selv for deretter å omgi deg med de menneskene som har en interesse for deg.

[heartlife]

 

Hei. Jeg ble på valentines dumpet av dama jeg har holdt på med noen måneder. Trodde vi var på vei inn i et forhold, vi hadde opprinnelig ikke følelser for hverandre, men trivdes så godt i lag at vi ville prøve. Noen måneder senere, er jeg begynt å bli forelsket, hun er fortsatt lunken, uten følelser, og bestemmer seg for at hun kan ikke fortsette slik. Det er over.

 

Selvfølgelig sitter jeg her da og funderer på hva som kunne vært annerledes. Jeg har spurt henne om dette, samt en del andre ting, som hun har lovet å svare på så snart alt har fått synke inn litt mer. Etter det blir det nok ingen kontakt mer. I mellomtiden har jeg mine egne hypoteser. Det jeg føler aller mest på, er at livet mitt ikke er interessant nok.

 

Jeg har de siste fem-seks årene hatt ulike problemer. I perioder har venner sluttet å invitere meg til ting, jeg har vært fysisk skadet over lengre perioder grunnet uhell i treningen, og jeg har vært deprimert over lengre perioder. Hatt tanker om at ingen jenter kunne like meg grunnet utseendet mitt, tanker om at jeg er kjedelig, følt meg mislykket på alle måter. I hovedsak tror jeg dette skyldes isolasjon som følge av de fysiske skadene; jeg kunne ikke delta på festene, kunne ikke være en del av gjengen, kunne ikke få de erfaringene som tilsier at jeg ikke er så dårlig som jeg trodde. Etter videregående fikk jeg få venner i militæret, og enda færre i studietiden, da jeg ikke turte ta kontakt, tenkte jeg var for dårlig. Har hatt det veldig mye bedre det siste året, etter jeg aktivt begynte å forbedre meg, fremfor å klage over min tilværelse. Jeg er nå halveis mot en mastergrad.

 

Jenta jeg holdte på med var førsteklassing på universitetet. Positiv til alt, var hun umulig å ikke like, og hun var svært aktiv. På litt over et halvår, kjenner hun langt over dobbelt så mange som meg her i byen, hun er med i linjeforeningens revy, bedriftskontakt, dansegruppe og andre verv, samtidig som hun balanserer alt med skolen. Og balanserte meg, inntil nylig. Jeg ble nedprioritert i stor grad siden hun ikke følte glød for meg. Var med hverandre bare et par timer i uken, ettersom hun til stadighet ville bruke den lille fritiden hun har til å gjøre andre ting.

 

Så var det dette med et interessant liv. Hos henne skjer det ting hele tiden, renner inn av meldinger og events på facebook, hos meg skjer det ingenting med mindre jeg selv tar initiativ, noe jeg gjør ofte siden jeg føler meg ensom, som å ha mislykkes i studieperioden. Jeg er med i komiteer, dansegrupper jeg og, men de store sosiale samlingene uteblir stort sett, og når de først skjer, så føler jeg ikke noen tilhørighet. Føler alltid at det bare er på tomannshånd, kanskje tremann, at man klarer bli kjent. De store gruppene blir så overfladiske, og jeg drar alltid derfra med dårlig humør. Siden jeg er så glad i å være på tomannshånd, må jeg si at det var virkelig godt å ha dame den perioden det varte. Følte jeg kunne fortelle det meste, og er så herlig å ha noen å være glad i. Nå tenker jeg bare på alle mulighetene hun har til å finne seg en ny, aktiv og interessant som hun er, mens jeg ikke har noe særlig sted å dra, og må bygge meg opp igjen.

 

Jeg klarer dog ikke gi slipp på tanken om at hun ville vært min om jeg var mer "interessant" og populær. At jeg til stadighet hadde steder å dra henne med, at jeg var han sosiale fyren som gjorde at hun ble kjent med nye hele tiden, at hun så at andre jenter også ville ha meg. Hun sier at jeg er så herlig, at hun har prøvd i flere måneder å få til å falle for meg, men at det bare ikke går. Hun vet ikke eller tør ikke å forklare meg hvorfor hun tror det ikke fungerer for henne. Jeg tenker bare at jeg ikke har hatt nok andre ting å tenke på, at jeg har vært for åpen med henne, fortalt at jeg blir litt sjalu når hun er ute sent med alle gutta på lørdager og jeg ikke hører fra henne, at jeg har slitt veldig oppigjennom tiden (uten å fortelle hele smørja), at hun ikke klarer å tiltrekkes til en som har så lite på gang og er så lite mystisk. Eller, har ikke så lite på gang, men i forhold til henne og svært mange andre studenter, så har jeg lite. Jeg tror jeg virker klengete, kort sagt.

 

Jeg mistet poenget mitt, men er tar jeg feil i å tenke at sosial status og å ha mye å gjøre, er de viktigste faktorene for å få noen til å være glad i meg?

 

Anonymous poster hash: eb705...b3c

 

 

Jeg mener at sosial status har ingenting å si for at noen skal være glad i deg. 

 

Faktisk: jeg foretrekker mannfolk som liker å være mye alene, og som ikke er særlig sosiale. Har alltid hatt kjærester som ikke har vært av de meste sosiale typene. Nå har jeg kun hatt tre kjærester da.. to av de var ikke noe sosiale av seg, og tror ikke at han siste var så supersosial heller selv om han hadde jobbet i utelivsbransjen, der man skulle tro at vedkommende var ganske sosial... 

 

Jeg sitter faktisk selv, og er knust over å ha mistet min siste kjæreste.. Den fineste.. mest sexye... mest tiltrekkende mannen jeg vet om... hmmmm . Det  har gått halvannen måned siden jeg var med han sist, men tiden har fortsatt ikke leget såret. Det har leget det med at jeg ser mer for meg at jeg klarer meg alene, men det har ikke leget meg ellers. Jeg er ikke over eksen, og dermed så er jeg blitt enda mer tilbaketrukken og a-sosial enn noensinne. Isolerer meg veldig. Orker ikke å gå på noen nye dater.. for jeg har bare eksen in my head! Og da er det ikke riktig. Men tiden leger kanskje sårene.. Håper det...  Jeg tenker akkurat som deg, om noe kunne gjort det slik at han likte meg bedre.... men jeg tror ikke at det er noe å gjøre for at han skal like meg bedre. Jeg har forsøkt å skrive et milevis lang mail til han om hvor glad jeg fortsatt er i han, men jeg tror ikke det hjelper .. 

 

Vær deg selv. Du kan ikke være noen annen enn du er. Bare du er snill og grei, så betyr ikke sosialstatus noe! Ikke stress med å være noe annet enn hva du er. 

 

"faktisk jeg datet en stund for noen år siden, og de værste datene jeg var på var de over-sosiale personene som satt å trykket på mobiler, og hadde venner som ringte dem konstant mens jeg var på date med de... De sa gjerne : "oi ja det var Knut som ringte" , og så "oi der ringer Artur..." Og så ... " der ringer fredrik... wow wow..." , åhhh jeg må ringe victor å høre med han om en fest..." .. og der ringer Lilliann, hun er en god venninne..." og der ringer Lise og... ååååhhh nå kom jeg på noe : må ringe monica å høre om hva hun synes om festen på lørdagen, og der vent... en sms til fra adrian... han skal jeg på guttefestetur med til østerike om en måned.. og så skal jeg ettepå på tur med Lilliann, og noen kompiser av meg til Tenerife... og så skal jeg om fire måneder til Praha med Knut og en hel vennegjeng av meg" Sånne dater har jeg vært på før,.. med oversosiale folk, som fikk meg til å føle at det hele var feil.. for et kjør, og usikkert liv og leve med en sånn en. Altså samme person kunne få så mange oppringinger fra venner som dette, under daten med meg... Jeg tenkte straks: " forstår godt at du ikke har tid til en dame ;)"  Derfor : jeg foretrekker mennesker som ikke er oversosiale! Heller et menneske uten venner, enn et menneske med 10000 00000 venner

Endret 16. februar 2016 av heartlife

[oscrue10]

At du har høy sosial status er nok viktig for mange, og først og fremst for jentene. Hvis du knapt har et sosialt nettverk, og til og med er litt deppa, så er det ofte turn off. Enda verre hvis hun føler at hun blir dratt inn i dine depressive tanker.

 

Mest sannsynlig vet hun hvorfor dette ikke fungerte, men hun er redd for å såre deg.

[Imlekk]

(...)

For det første så er det ingen grunn til at det er noe galt med deg. Det er ikke rent sjeldent at man treffer noen som er perfekte på papiret, uten at det virkelig klaffer.

 

Når det er sagt, mitt inntrykk er at du ikke trives spesielt godt i ditt selskap. Da er det kanskje litt optimistisk å håpe på at andre skal trives med deg? Du høres ut som en trivelig fyr, og kunne trenge å jobbe med å akseptere at du er bra nok som du er. (Med fare for å komme med en klisjé.)

 

Ut av nysgjerrighet, hvilken dansegruppe® er det du/dere er med i? Jeg kjenner litt til et av miljøene der oppe i Trondheim - dog neppe godt nok til å ane hvem noen av dere er.

[€uropa]

Du er nok ikke avhengig av å ha høy sosial status, mange venner og mange jern i ilden for å kunne holde på en kjæreste, men det kan nok ha hatt noe å gjøre med saken din.

 

Det er vanskelig og slitsomt å forholde seg til usikre mennesker. Som du sikkert forstår selv, fremstår du usikker i innlegget ditt og når vi kan se det gjennom en tekst på internett, må i hvert fall denne jenta ha plukket det opp i løpet av kort tid. Problemet ditt er ikke nødvendigvis hvor (lite) interessant livet ditt er, men at du åpenbart ikke synes det er interessant selv og lar det farge hverdagen og selvbildet ditt.

 

Det er også slitsomt å føle seg hemmet og forpliktet til en kjæreste eller et annet menneske. Når du nevner at du blir sjalu fordi hun er sosial på lørdager mens du sitter hjemme som et, unnskyld uttrykket, forever-alone-apetryne, gjør det naturligvis inntrykk på henne. Du trenger ikke å ha sagt det eksplisitt heller for å sende det signalet. Hun gjør sikkert ingenting galt, men det er ikke noe hyggelig for henne å være ute en lørdag og tenke på at du kjeder deg og bare venter på at hun skal bli tilgjengelig. Det hadde ikke vært et problem hvis du du hadde vært komfortabel med å være alene en lørdagskveld eller hatt noen andre å treffe hvis du hadde ønsket det. Da hadde hun ikke følt at ditt velvære hadde vært avhengig av henne.

 

Slik du beskriver situasjonen, synes jeg at hun har vært veldig tålmodig. Mange ville avsluttet det tidligere.

 

Når det er sagt, er det nok mange som kan kjenne seg igjen i noen av tankene dine. Så jeg kan jo dele noen egne erfaringer. Vi er vel omtrent like gamle. For fire år siden flyttet jeg fra ei bygd i Østfold til Bergen for å studere. Det var til dels krevende å være 19 år, komme rett fra videregående og finne seg til rette i en by jeg ikke kjente og på en skole der jeg ikke kjente noen. Så jeg meldte meg heller ikke inn i noen foreninger eller liknende med en gang for jeg syntes det var greit å få alt det andre på plass før jeg undersøkte tilbudet eller tok på meg noe ansvar. Det var altså vanskelig å finne venner, delta på arrangementer og ha sosiale holdepunkter. Og invitasjonene uteble ofte. Men det ble bedre med tida. I løpet av bachelorgraden ble jeg aldri noe midtpunkt, men jeg fikk mange venner og erfaringer som har vært verdifulle etterpå.

 

Nå er jeg mer den personen jeg tidvis ønsket at jeg var for fire år siden. I fjor flyttet jeg til Oslo og da ble alt lettere. Jeg hadde et fulltids internship å gå til hver dag og søkte meg inn på et interessant studium for å ha en sosial arena med fadderuke og liknende samtidig som jeg kunne studere noe kun fordi det var interessant og ikke fordi jeg trengte studiepoeng eller gode karakterer.

 

Det var store kontraster til min tidligste erfaring som student. Dette skyldes dels at jeg allerede kjente Oslo noe, men mest at jeg hadde en annen selvsikkerhet da jeg var 22 år, var vant til å bo hjemmefra og visste at mange av dem jeg møtte nettopp hadde flyttet hjemmefra og i større eller mindre grad bar på de samme tankene som jeg har hatt tidligere. I tillegg var/er jeg vel en mer interessant person, som du sier, med en bachelorgrad i et interessant felt bak meg, da jeg hadde et relevant internship, har vært på utveksling og reist, lært et nytt språk, får litt skjegg (endelig!), har venner fra mange steder i landet, er i god fysisk form (en god ting som kom ut av å ha mye tid til seg selv i Bergen) og har funnet noen interesser og ting å engasjere meg i.

 

Jeg var aktiv, oppsøkte fort miljøer jeg kunne engasjere meg i og fikk fort mange nye venner i Oslo. Nå er jeg bare alene på kveldene hvis jeg velger det selv. Invitasjonene kommer ukentlig og jeg kan som regel tilbringe tid med noen hvis jeg selv tar initiativ. Altså, det behøver ikke å være slik du har det nå veldig lenge. Hvis du fortsetter å oppsøke ulike miljøer og gjøre nye ting, får du flere venner og ting å drive med. I mellomtida må du prøve å ikke være miserabel på grunn av situasjonen din, sjalu eller plaget av at du ikke er den personen du ønsker at du var.

[Gjest Bruker-245639]

Du er for opptatt av alt det potensielt negative i livet ditt. Velg heller å fokusere på de tingene som er bra. Finn Derren Brown sitt program om det å ha flaks. Google/youtube er din venn.

[AnonymDiskusjon]

Mange gode poeng her inne. Rekker ikke svare på alt i kveld grunnet lang telefonsamtale, men tilbake i morgen.

Du er nok ikke avhengig av å ha høy sosial status, mange venner og mange jern i ilden for å kunne holde på en kjæreste, men det kan nok ha hatt noe å gjøre med saken din.

 

Det er vanskelig og slitsomt å forholde seg til usikre mennesker. Som du sikkert forstår selv, fremstår du usikker i innlegget ditt og når vi kan se det gjennom en tekst på internett, må i hvert fall denne jenta ha plukket det opp i løpet av kort tid. Problemet ditt er ikke nødvendigvis hvor (lite) interessant livet ditt er, men at du åpenbart ikke synes det er interessant selv og lar det farge hverdagen og selvbildet ditt.

 

Det er også slitsomt å føle seg hemmet og forpliktet til en kjæreste eller et annet menneske. Når du nevner at du blir sjalu fordi hun er sosial på lørdager mens du sitter hjemme som et, unnskyld uttrykket, forever-alone-apetryne, gjør det naturligvis inntrykk på henne. Du trenger ikke å ha sagt det eksplisitt heller for å sende det signalet. Hun gjør sikkert ingenting galt, men det er ikke noe hyggelig for henne å være ute en lørdag og tenke på at du kjeder deg og bare venter på at hun skal bli tilgjengelig. Det hadde ikke vært et problem hvis du du hadde vært komfortabel med å være alene en lørdagskveld eller hatt noen andre å treffe hvis du hadde ønsket det. Da hadde hun ikke følt at ditt velvære hadde vært avhengig av henne.

 

Slik du beskriver situasjonen, synes jeg at hun har vært veldig tålmodig. Mange ville avsluttet det tidligere.

 

-snip-

Såpass usikker jeg er nå, er i stor grad pga. jeg er på en form for bunn nå, humøret har vært langt bedre. Hun var egentlig andrevalget mitt en periode, så brydde meg ikke så voldsomt, men gikk seg til og jeg falt for henne. Stort sett gått fint at hun drar ut, har bare nevnt det for henne i perioder når vi begge har delt indre hemmeligheter, at jeg har en tendens til å bli litt sjalu, og også forklart grunner til hvorfor jeg tror jeg er slik. Følte ikke det var sånn veldig needy utifra situasjonen der og da, når man ligger i sengen og utforsker hverandres sinn, men ser jo i etterkant at det ikke kan være godt for henne. Var stort sett jeg som åpnet meg mest også.

 

En ting du får meg til å lure på nå, er hvor åpen man kan være med partneren sin. Jeg ønsker å være ærlig, å legge alle korta på bordet. Jeg ofrer ikke meg selv, men gjør det svært tydelig hvilke tanker jeg har om ting og hvilke verdier jeg har. Det er kanskje ikke så lurt? Ble litt som at jeg åpnet meg, hun åpnet seg ikke fullt så mye, så jeg åpnet meg enda mer for at hun skulle skjønne at det var trygt, men så åpnet hun seg aldri. Når man åpner seg, er jo som regel når man faller mest og blir mest sårbar, men er det virkelig slik i datingens/forholdets verden at en skal holde tilbake de triste tanker? Fortalte jo også svært ærlig om det jeg likte med henne og oss, uten at det ble behandlet noe annerledes. Føles egentlig som jeg ikke ser noe poeng i gå rundt grøten, men jeg er kanskje sær på dette området, eller?

 

Dette med å ikke gjøre at en person føler seg ansvarlig for mitt velvære, resonnerer virkelig med meg, men hvordan får en det til å bli en del av personen man er? Bare bli bra? Kjenner meg også igjen i det du skriver om videre utvikling. Hadde jeg begynt på studier nå, hadde jeg klart meg langt bedre og hatt et bra sosialt liv, da jeg kunne blitt med på 1. og 2. -klassearrangement og foreninger, skapt de sterke båndene når alle fortsatt er ute etter å etablere nye relasjoner. Vet ikke helt, føles som jeg er blitt den gode og lett omgjengelige personen jeg ønsker å være, men usikkerheten relatert til mitt manglende sosiale liv er fortsatt tilstedeværende. Skal på utveksling over halve jorden til neste år, men vet ikke om jeg gjør det for å stikke av fra misnøyen med studietilværelsen her eller om jeg gjør det faktisk for å nyte nye erfaringer.

Anonymous poster hash: 415d4...144

[heartlife]

 

Mange gode poeng her inne. Rekker ikke svare på alt i kveld grunnet lang telefonsamtale, men tilbake i morgen.

Du er nok ikke avhengig av å ha høy sosial status, mange venner og mange jern i ilden for å kunne holde på en kjæreste, men det kan nok ha hatt noe å gjøre med saken din.

 

Det er vanskelig og slitsomt å forholde seg til usikre mennesker. Som du sikkert forstår selv, fremstår du usikker i innlegget ditt og når vi kan se det gjennom en tekst på internett, må i hvert fall denne jenta ha plukket det opp i løpet av kort tid. Problemet ditt er ikke nødvendigvis hvor (lite) interessant livet ditt er, men at du åpenbart ikke synes det er interessant selv og lar det farge hverdagen og selvbildet ditt.

 

Det er også slitsomt å føle seg hemmet og forpliktet til en kjæreste eller et annet menneske. Når du nevner at du blir sjalu fordi hun er sosial på lørdager mens du sitter hjemme som et, unnskyld uttrykket, forever-alone-apetryne, gjør det naturligvis inntrykk på henne. Du trenger ikke å ha sagt det eksplisitt heller for å sende det signalet. Hun gjør sikkert ingenting galt, men det er ikke noe hyggelig for henne å være ute en lørdag og tenke på at du kjeder deg og bare venter på at hun skal bli tilgjengelig. Det hadde ikke vært et problem hvis du du hadde vært komfortabel med å være alene en lørdagskveld eller hatt noen andre å treffe hvis du hadde ønsket det. Da hadde hun ikke følt at ditt velvære hadde vært avhengig av henne.

 

Slik du beskriver situasjonen, synes jeg at hun har vært veldig tålmodig. Mange ville avsluttet det tidligere.

 

-snip-

Såpass usikker jeg er nå, er i stor grad pga. jeg er på en form for bunn nå, humøret har vært langt bedre. Hun var egentlig andrevalget mitt en periode, så brydde meg ikke så voldsomt, men gikk seg til og jeg falt for henne. Stort sett gått fint at hun drar ut, har bare nevnt det for henne i perioder når vi begge har delt indre hemmeligheter, at jeg har en tendens til å bli litt sjalu, og også forklart grunner til hvorfor jeg tror jeg er slik. Følte ikke det var sånn veldig needy utifra situasjonen der og da, når man ligger i sengen og utforsker hverandres sinn, men ser jo i etterkant at det ikke kan være godt for henne. Var stort sett jeg som åpnet meg mest også.

 

En ting du får meg til å lure på nå, er hvor åpen man kan være med partneren sin. Jeg ønsker å være ærlig, å legge alle korta på bordet. Jeg ofrer ikke meg selv, men gjør det svært tydelig hvilke tanker jeg har om ting og hvilke verdier jeg har. Det er kanskje ikke så lurt? Ble litt som at jeg åpnet meg, hun åpnet seg ikke fullt så mye, så jeg åpnet meg enda mer for at hun skulle skjønne at det var trygt, men så åpnet hun seg aldri. Når man åpner seg, er jo som regel når man faller mest og blir mest sårbar, men er det virkelig slik i datingens/forholdets verden at en skal holde tilbake de triste tanker? Fortalte jo også svært ærlig om det jeg likte med henne og oss, uten at det ble behandlet noe annerledes. Føles egentlig som jeg ikke ser noe poeng i gå rundt grøten, men jeg er kanskje sær på dette området, eller?

 

Dette med å ikke gjøre at en person føler seg ansvarlig for mitt velvære, resonnerer virkelig med meg, men hvordan får en det til å bli en del av personen man er? Bare bli bra? Kjenner meg også igjen i det du skriver om videre utvikling. Hadde jeg begynt på studier nå, hadde jeg klart meg langt bedre og hatt et bra sosialt liv, da jeg kunne blitt med på 1. og 2. -klassearrangement og foreninger, skapt de sterke båndene når alle fortsatt er ute etter å etablere nye relasjoner. Vet ikke helt, føles som jeg er blitt den gode og lett omgjengelige personen jeg ønsker å være, men usikkerheten relatert til mitt manglende sosiale liv er fortsatt tilstedeværende. Skal på utveksling over halve jorden til neste år, men vet ikke om jeg gjør det for å stikke av fra misnøyen med studietilværelsen her eller om jeg gjør det faktisk for å nyte nye erfaringer.

 

Anonymous poster hash: 415d4...144

 

 

Faktisk så mister jeg lett lysten på menn som er for sosiale. Jeg liker menn som er litt mer lik meg a-sosiale . Sånn er det bare. Menn som er for sosiale.. gjør meg kvalm.. Jeg mister totalt interessen når de forteller om alle vennene sine... Jeg blir rett og slett kvalm av sånnt sirkus... Men jeg aksepterer at folk er ulike, men en mann står ikke høyt i kurs hos meg er han for sosial. Det er vel fordi jeg er en person som er sjenert og litt tilbaketrukken type. 

Endret 17. februar 2016 av heartlife

[insomeseriousproblems]

 

 

Mange gode poeng her inne. Rekker ikke svare på alt i kveld grunnet lang telefonsamtale, men tilbake i morgen.

Du er nok ikke avhengig av å ha høy sosial status, mange venner og mange jern i ilden for å kunne holde på en kjæreste, men det kan nok ha hatt noe å gjøre med saken din.

 

Det er vanskelig og slitsomt å forholde seg til usikre mennesker. Som du sikkert forstår selv, fremstår du usikker i innlegget ditt og når vi kan se det gjennom en tekst på internett, må i hvert fall denne jenta ha plukket det opp i løpet av kort tid. Problemet ditt er ikke nødvendigvis hvor (lite) interessant livet ditt er, men at du åpenbart ikke synes det er interessant selv og lar det farge hverdagen og selvbildet ditt.

 

Det er også slitsomt å føle seg hemmet og forpliktet til en kjæreste eller et annet menneske. Når du nevner at du blir sjalu fordi hun er sosial på lørdager mens du sitter hjemme som et, unnskyld uttrykket, forever-alone-apetryne, gjør det naturligvis inntrykk på henne. Du trenger ikke å ha sagt det eksplisitt heller for å sende det signalet. Hun gjør sikkert ingenting galt, men det er ikke noe hyggelig for henne å være ute en lørdag og tenke på at du kjeder deg og bare venter på at hun skal bli tilgjengelig. Det hadde ikke vært et problem hvis du du hadde vært komfortabel med å være alene en lørdagskveld eller hatt noen andre å treffe hvis du hadde ønsket det. Da hadde hun ikke følt at ditt velvære hadde vært avhengig av henne.

 

Slik du beskriver situasjonen, synes jeg at hun har vært veldig tålmodig. Mange ville avsluttet det tidligere.

 

-snip-

Såpass usikker jeg er nå, er i stor grad pga. jeg er på en form for bunn nå, humøret har vært langt bedre. Hun var egentlig andrevalget mitt en periode, så brydde meg ikke så voldsomt, men gikk seg til og jeg falt for henne. Stort sett gått fint at hun drar ut, har bare nevnt det for henne i perioder når vi begge har delt indre hemmeligheter, at jeg har en tendens til å bli litt sjalu, og også forklart grunner til hvorfor jeg tror jeg er slik. Følte ikke det var sånn veldig needy utifra situasjonen der og da, når man ligger i sengen og utforsker hverandres sinn, men ser jo i etterkant at det ikke kan være godt for henne. Var stort sett jeg som åpnet meg mest også.

 

En ting du får meg til å lure på nå, er hvor åpen man kan være med partneren sin. Jeg ønsker å være ærlig, å legge alle korta på bordet. Jeg ofrer ikke meg selv, men gjør det svært tydelig hvilke tanker jeg har om ting og hvilke verdier jeg har. Det er kanskje ikke så lurt? Ble litt som at jeg åpnet meg, hun åpnet seg ikke fullt så mye, så jeg åpnet meg enda mer for at hun skulle skjønne at det var trygt, men så åpnet hun seg aldri. Når man åpner seg, er jo som regel når man faller mest og blir mest sårbar, men er det virkelig slik i datingens/forholdets verden at en skal holde tilbake de triste tanker? Fortalte jo også svært ærlig om det jeg likte med henne og oss, uten at det ble behandlet noe annerledes. Føles egentlig som jeg ikke ser noe poeng i gå rundt grøten, men jeg er kanskje sær på dette området, eller?

 

Dette med å ikke gjøre at en person føler seg ansvarlig for mitt velvære, resonnerer virkelig med meg, men hvordan får en det til å bli en del av personen man er? Bare bli bra? Kjenner meg også igjen i det du skriver om videre utvikling. Hadde jeg begynt på studier nå, hadde jeg klart meg langt bedre og hatt et bra sosialt liv, da jeg kunne blitt med på 1. og 2. -klassearrangement og foreninger, skapt de sterke båndene når alle fortsatt er ute etter å etablere nye relasjoner. Vet ikke helt, føles som jeg er blitt den gode og lett omgjengelige personen jeg ønsker å være, men usikkerheten relatert til mitt manglende sosiale liv er fortsatt tilstedeværende. Skal på utveksling over halve jorden til neste år, men vet ikke om jeg gjør det for å stikke av fra misnøyen med studietilværelsen her eller om jeg gjør det faktisk for å nyte nye erfaringer.

 

Anonymous poster hash: 415d4...144

 

 

Faktisk så mister jeg lett lysten på menn som er for sosiale. Jeg liker menn som er litt mer lik meg a-sosiale . Sånn er det bare. Menn som er for sosiale.. gjør meg kvalm.. Jeg mister totalt interessen når de forteller om alle vennene sine... Jeg blir rett og slett kvalm av sånnt sirkus... Men jeg aksepterer at folk er ulike, men en mann står ikke høyt i kurs hos meg er han for sosial. Det er vel fordi jeg er en person som er sjenert og litt tilbaketrukken type. 

 

da blir jo spørsmålet om du selv har mange menn som jager etter deg?

 

Det gir det jo mening at du ikke vil at gutten/mannen skal ha masse muligheter om du selv ikke har det.

 

Det blir det samme om en jente har masse gutter rundt seg hele tiden og gutten ikke har noen andre jenter som står klar om de skulle slå opp.

 

Det blir en mismatch der jenta har høyere status en gutten (reel eller ikke), og det slår alltid negativt ut for gutten og jenta mister gnisten. Motsatt funker som oftest bra.

 

[heartlife]

Du er for opptatt av alt det potensielt negative i livet ditt. Velg heller å fokusere på de tingene som er bra. Finn Derren Brown sitt program om det å ha flaks. Google/youtube er din venn.

 

Se dine positive sider. Jeg må ærlig talt si at jeg elsker a-sosiale mennesker... folk med samme tendens som meg. 

 

Jeg vil si viktig å se det positive med deg selv.... : dyrk dine interesser.... Jeg må ærlig talt si at jeg har gått en lang tur på 3 timer i dag... ikke værst hva? Veldig viktig å ta vare på seg selv, og finne sin egen trygghet i hva en selv er. Jeg vet at jeg er spesiell... fordi jeg er den jeg er ... og er meg selv, men det er ikke noe vond mening i meg...selv om jeg er spesiell, og det er jeg stolt av selv om det er saker og ting som jeg ikke er så stolt av heller, så... jaja... det er meg det... også forsøker jeg å se på ting med litt humor på en måte... Vær stolt av den du er! 

Endret 20. februar 2016 av heartlife