Tilbakemelding på tekst

[egen9]

Hei,

Lurte på hva deres syntes om en tekst jeg skrev?
Er ikke spesielt bra, men skal jeg bli bedre må

jeg jo vite hva jeg kan forbedre








 

En bil kjører sakte forbi busstoppet. Det er kaldt ute. Mørkt. Jeg sitter med bena i kryss, og betrakter verden foran meg. Det er stille. Det er kveld. Kun de siste av oss er på veg hjem fra jobb. Jeg ser til siden min. En gutt står der. En løs frakk henger over de tynne skuldrene hans. Han ser ut til å være like gammel som meg, kanskje ett år yngre, kanskje ett eldre. Han fikler med mobilen. Ser ikke ut til å gjøre noe med den, bare fikler nervøst.

“Eyh, M2 går på andre siden!” Jeg kikker opp. Tre unge gutter går fram og tilbake foran busskuret jeg er i. Han ene prøver å overbevise dem om at de må over vegen for å komme til bussen sin. De to andre sier “Gulset” i ekte arbeiderklasse sosiolekt, mens de peker på skjermen bak meg, og mener de kan ta en annen buss. Plutselig ser den ene av dem på meg. “Eyh, går M2 her eller, kamerat?” Jeg kikker over ham med blikket. Han ser ut til å være noen år yngre enn meg. Knapt ferdig med grunnskolen. I takt med nyeste ghettostil er hetta godt plantet over den store capsen, og buksen henger nedover knærne hans. Vurderer om det i det hele tatt er verdt å svare. Mennesker bør han en viss form for allmenndannelsen, har man ikkje denne bør man heller ikke delta i samfunnet. Siden han kikker så forventningsfullt på meg, bestemmer jeg meg for at jeg allikevel må. Samfunnet består av noen få dannende, mens de fleste tilhører bermen, den uttudanede majoritet. Da har man intet annet valgt enn å forholde seg til dem. Jeg reiser hodet for å kikke opp på ham, og peker over gaten. “Om det er M2 til Falkum De mener, går den på andre siden av gaten. Vil De derimot til Skjellsvik, må De over gaten.” Gutten nikker såvidt, før han snur seg mot sine kamerater, og roper.

 

 

Straks er jeg i igjen alene, vell med unntak av han som masserer sin telefon, og kikker fremfor meg. Hvor lenge var det egentlig til min egen buss kom? Jeg tar hånden om lommen, og kjenner den forferdelige fristelse som ligger der. Som en dødens firkant mot hånden min kjenner jeg sigarettpakken, og klarer knapt tenke på annet enn den ene sigarett som i den ligger. For første gang på 4 år har jeg gått to dager i strekk uten å innta noe av det peststoffet nikotin. Det skal jeg heller ikke ødelegge nå. Jeg fjerner hånden, og drar inn den kalde vinterluften. Mine lunger har lidd nok så langt. Om jeg kunne skulle jeg drept det mennesket som ga meg min første sigarett. Frem til det er mulig skal han uansett vite, at uansett hvor han er, eller hva han gjør, så forbanner jeg ham. Uansett hva godt han har gjort i sitt liv, så ønsker jeg ham alt ondt. Uansett hvilken familie han har skaffet seg ønsker jeg dem døde. Bussen min kommer. Jeg reiser meg straks opp, og kjenner smerten jager gjennom benene. Jeg har arvet både mine mors knær, og hennes ankler. En dag som dette, hvor jeg har stått i 12 timer, fungerer således meget dårlig for en med min lave smerteterskel. Jeg slenger baggen min over skulderen, og strekker ut hånden for å få bussen til å stoppe. Når jeg går om bord nikker jeg et høflig hallo til bussjåføren, og får et strålende smil og en trommehinnesprengende velkomst tilbake. Jeg forstår ikke at han klarer det. Hvordan kan et menneske ønske å være så positiv, i den verden vi lever i? Blir han ikke lei av å se sine forøsk konstant bli knust ned? Jeg nikker nervøst igjen, før jeg setter meg stille ned bak i bussen, med et håp om å sitte stille i fred.

 

 

Disse planene ble fort knust, når jeg merker at av meg sitter to ungdommer jeg ikke la merke til før jeg satt meg. Nå som jeg allerede har gjort det, kan jeg heller ikke flytte med etter å ha sett i deres retning. Det ville virket meget uhøflig. De snakker meget høyt om sine egne anliggender, som om de skulle ønsket å kringkaste dette til resten av bussen. Han ene, en mørk mann med slett hår i en sleik over hodet, har vist blitt anklaget av en felles venninne av de to for å kjøpe sin kjæreste. En slika anklage er jo nok til å gjøre de fleste bestyrtet, men det viser seg senere i samtalen at dette er en setning som lett kan gi grunn til misforståelse. De mener nemlig ikke at en av dem på noen måte har kjøpt en person, men heller at han i meget stor grad kjøper gaver til sin kjæreste. Dette gjør vist at det er en viss fare for at jenta ikke er i lag med ham fordi hun er forelsket i ham, men heller fordi hun ønsker disse materialistiske verdiene. Jeg bestemmer meg rakt for å sette på noe musikk som døyver samtalen deres. Slike ting er for meg meget unintersant.

 

 

Bussen kjører stille igjennom byen, og videre skjer det intet spennende. Haddet det ikke vært så vell om det bare var sant, men slik er nå ikke livet i byen. Noen minutter senere kjører bussen rolig inn på bussterminalen, og gjør seg klar til å ta på nye passasjerer. En av disse nyankomne er en relativt gammel mann ifra Eritrea. Jeg har sett ham mange ganger før. Det har alle som bor i vår lille by gjort. Mer enn en gang har man sett ham stå midt i gaten, og rope ut i de rareste slagord. Aldri uten halvliteren i hånden sin. Han er fullstendig ufarlig, om enn bare noe plagsom til tider, en kunne ikke skadet en flue. Om ikke for annet enn det at han aldri ville ha truffet en. Raskt begynner han å snakke med de rundt seg, helst så høyt som mulig. Han ser ned på noen av jentene foran, og sier noen kjappe ord, før han beveger seg lenger bakover i bussen. Han ser kort på plassen ved siden av meg, men vesken jeg har lagt ved siden av meg er et godt nok hint selv for ham. Personlig foretrekker jeg nemlig å sitte meget alene. Han snur seg igjen, og finner til slutt en ung mann som sitter ovenfor gangen av meg. Han ser ut til å være i 30-årene, med en avslappet holdning, og en moderne stil. Vår kjære nye landsmann spør høflig, om enn meget høylydt, om han får tillatelse til å sette seg ved siden av den unge mannen. Dette gjør han av en eller annen grunn på engelsk, selvom han flere ganger tidligere har snakket meget godt norsk.  Den unge mannen nikker såvidt, tilsynelatende uvitende over hva det er han gir seg ut på. Straks begynner en serie av flere spørsmål, det ene rarere enn det andre. Det første handler om hva salgs språk mannen snakker. “Allahu Akchbar! Snakker`u Allahu Achbar!?” Den unge mannen svarer høflig at han ikke snakker dette “språket”, og er så tydelig ukomfortabel at man kjenner spenningen over bussgangen. Jeg tar på meg øreproppene igjen, og kikker fremover. Det er ikke greit å lytte til andres samtaler, hvor gale de nå enn skulle være.

 

 

Jeg merker at bussen nærmer seg toppen av den lange bakken som markerer begynnelsen på min egen bydel, og gjør meg klar til å gå ut. Like etter står jeg der. Den kalde vinterluften treffer meg hardt i i ansiktet, og igjen lokker den lille pakken i lommen min. For kun 2 dager siden ville jeg garantert røket i en situasjon som dette. Smerten jager meg gjennom brystet. Haddet det da skadet om jeg kun tok en til? Lungene mine må da være svarte allerede, et halvt gram til med tjære vil da ikke utgjøre noen forskjell. Jeg begynne å gå raskere, og strammer knyttnevene mine. Jeg skal da aldeles ikke fortsette med dette saktens selvmordet! Selv to dager etter den siste sigarett har forlatt fingrene mine har tobakken fortsatt kontroll over tankene mine, ja selv følelsene de med, men jeg nekter å la meg bindes av den. Foran meg går en jente. Hun er ganske liten av vekst, blond, vrikker meget på seg når hun går. Jeg har aldri likt å gå bak jenter om natten. Jeg ser hun såvidt snur hodet mot meg. Jeg må se aldeles forferdelig ut der jeg går. En høy man, i en sort frakk, og nevene aggrsivdt knyttet. Jeg sier da ikke at alle jenter er redd for de menn som går bak dem, men om hun skulle være redd for noen, måtte det da så absolutt være meg. Spesielt når jeg i tillegg er innvandrer. Hun snur seg igjen, og begynner å gå raskere. Hun har lagt merke til meg altså. Jeg visste det. Det blir latterlig å klage over med tanke på hva hun er redd for, men jeg vil allikevel si at det er ubehagelig for meg og. Jeg skulle da ikke fortjene å bli satt i bås med voldtektsmenn, og alt annet pakk! Selv synes jeg at jeg er en meget dannet, og vennlig sjel. Da fortjener jeg heller ikke dette. Gud skal vite det at om han eksisterer der oppe, har han skapt en veldig urettferdig verden. Jeg kikker opp mot stjernene over meg. Tenk at det lyset jeg ser, det er flere millioner år gammelt. Gjennom tid og rom har det reist i flere årtusener, en tidsperiode jeg på ingen måte kan forestille meg, bare for å treffe mine to uskyldige pupiller. Det er virkelig utrolig.

 

To eldre damer står foran meg. Hun ene tar opp en bok. Kikker kort på den, før hun legger den tilbake igjen. En ganske dårlig bok egentlig. Ville ikke anbefalt den. Om du ikke gjettet det allerede, så ja, jeg er på jobb igjen. Den gode gamle bokhandelen. Eller, gammel bli vel noe å overdrive. Knapt halvannet år, har ikke startet i barnehagen en gang. Skal man fortsette den menneskelige analogien må en vel forøvrig nevne at det snart vil skje et barnemord. Sånn med tanke på at butikken blir lagt ned om bare noen dager mener jeg. En blir deprimert bare av å stå her. En kan såvidt se himmellen ut gjennom pleksiglasstaket,  mens selve butikken er dunkelt lyst opp av fluorrørene. Det eldgamle ventilasjonsannlegget lager en konstant summelyd, og ellers hører man lyden av titals mennesker inne i et gammelt industribygg. Det er til å bli gal av. Noen ganger kommer kundene inn i butikken jeg selv står i. Da kommer menneskelydene noe nærmere, og jeg sier et svakt hei. Som oftest får en til svar at de bare kikker, og på ingen måte ønsker å bli forstyrret. Så tar det ikke lange studen før de, som de to damene nettopp gjorde, sakte forsvinner ut av butikken igjen. De fleste kjøper jo ikke noe. Er jeg en dårlig selger kanskje? Nei, ikke egentlig. Har lenge vært kjent som avdelingens beste faktisk. Er bare det at når en får beskjed at en mister jobben etter halvannet år, ja, så blir man ikke så veldig motivert. Også blir det så som så med salgene. En orker bare ikke. Jeg kjenner det svir i anklene igjen, har aldri likt å stå så lenge. Av en eller annen grunn skal jeg alltid på jobb de dagene jeg har lengst skole. Slår aldri feil. Se denne uka f.eks, tirsdag og fredag..begge halv fire dager. Når det er på sitt stilleste prøver jeg å tenke ut hvorfor jeg gidder. Å leve altså, hvorfor jeg ikke bare ender det, men bestemmer meg for å ta en dag til. Churchill sa det fint; “If you’re walking through hell, keep walking.” Det kan jo forsåvidt bare gå en veg, ikke sant. Er du på  bunn må det enten gå rett frem, eller oppover. Alikevell..hvor lenge skal du gidde å gå, uten at du merker noen forskjelo?

 

Endret 16. februar 2016 av egen9

[geir__hk]

Har ikke lest teksten, men ser umiddelbart at du mangler avsnitt. Ser ut som det er skrevet én eneste lang setnng.

[egen9]

Hm, så det nå. Var avsnitt når jeg limte det inn, beklager, noe må ha gått galt etter det.

[geir__hk]

Du har sikkert skrevet teksten i Word elns.

 

Jeg tror ikke dette forumet støtter avsnitt så du må erstatte det med 2 linjeskift.

[egen9]

Du har sikkert skrevet teksten i Word elns.

 

Jeg tror ikke dette forumet støtter avsnitt så du må erstatte det med 2 linjeskift.

Sånn, dette burde vel være bedre?

[egen9]

*bump*

[geir__hk]

Er dette en oppgavetekst som du skal levere?

 

Usikker på hvor du vil med teksten, men jeg savner mer kjennskap til forteller-personen. Hvem er denne "jeg" i historien. Utover dette så beskriver teksten en hel masse observasjoner, og det er vel sånn du skal ha den - ingenting å kommentere der.