Halvannen måned siden bruddet: Jeg savner eksen, en del av sorgprosessen?

[AnonymDiskusjon]

Jeg går rundt å savner eksen min. Det ble slutt etter jul. Han dumpet meg. Vi skilltes under en krangel, så bruddet var litt dramatisk. 

 

I helgen begynte jeg å tenke tilbake på alt som hadde vært. Jeg tenkte tilbake på alt vi gjorde sammen. Vi gikk på mange spaserturer rundt i byen sammen, var på lange bilturer sammen, var ute å handlet sammen, gikk mye på kinoer sammen, gikk ut å spiste sammen, og sexen var fantastisk. 

 

Jeg har så mye minner som jeg sitter med: 

Første daten med han var den mest fantastiske jeg hadde opplevd i mitt liv. Vi var på fjelltur i torden og lyn, pluss kraftig regnvær. Og det endte med at vi måtte under et tre fordi det regnet sånn. Det endte med kyssing. Han sa at dette måtte være den beste daten han hadde opplevd i sitt liv. Jeg følte det samme. På andre daten så havnet vi i sengen. Og for meg var sexen med han den beste jeg hadde opplevd i mitt liv. Etter nesten et år sammen så dumpet han meg, og da gråt han. Jeg glemmer aldri hvor lei seg han var da jeg sa at da fikk han bare gå sin vei, og at han fikk fint gå rett ut av mitt liv når han kunne dumpe meg. Han sa at det kunne jeg ikke mene, og begynte å gråte. Det endte med at vi fortsatte. 

 

Jeg håpet hele tiden på at alt skulle bli bra mellom oss, og om vi ikke kunne ha et forhold, så kom jeg frem til at jeg håpet at vi kunne være venner. Etter et og et halvt år sammen så dumpet han meg for godt igjen, og han ville ikke være venner engang. Han skrev på mail at han ville ikke vite av meg igjen. Jeg tenker på å gå videre. Kanskje jeg skal se etter en ny, men i det jeg tenker på det så føler jeg meg ikke ferdig med han forrige. Og det er så irriterende. Jeg sitter å tenker på han. Tenker på om han egentlig er glad i meg, tenker på om det er situasjoner i livet hans som gjør at han virket så vinglete ut osv. Jeg tenker og tenker. Tenker på all den tid vi hadde sammen. Tenker på at jeg kunne være virkelig idiot mot han når jeg ble såret av han, men samtidig så var jeg glad i han... 

 

Er det naturlig av meg å komme inn i en prosess der jeg tenker som jeg gjør nå. En og en halv måned etter bruddet? Noen som har vært der? Og forstår hvor mye ubesvarte spørsmål jeg sitter med siden han ikke vil prate ut. Og noen som forstår hvor mye jeg håper på at han skal komme å ta en prat med meg. Jeg lever jo ennå i håp om at han en dag har lyst å prate ut med meg, siden vi skilles i konflikt, og siden han tidligere var så redd for å miste meg ut av livet sitt med å gråte når jeg ba han gå. 

 

Er dette en del av en sorgprosess tror dere? 

Anonymous poster hash: 80d57...f63