Riktig kjæreste?

[Wembley]

Hei! Jeg er en mann på 32 år med en like gammel kjæreste og denne posten er vel helst til folk på samme alder eller eldre som kan gi meg litt visdom. Vi har vært sammen i seks år, et forhold som har vært veldig trygt, "solid" og koselig, men ikke med den største lidenskapen. Kort fortalt har vel hun helt fra start vært mer "på" enn meg, jeg har ved flere anledninger vært nær ved å slå opp men vi har holdt sammen. Da vi ble sammen hadde vi begge minimalt med erfaring med det motsatte kjønn fra før. Personlig hadde jeg en god del problemer med sosial angst og lav selvtillit (spesielt når det gjaldt jenter) hele ungdommen og starten av mitt voksne liv, og kan vel trygt si jeg "gikk glipp av" å oppleve både barndomskjæresten, ungdomskjæresten/tenåringskjæresten og alle potensielle one-night-stands i studietiden.

 

Det som har skjedd i løpet av 20-åra er derimot at jeg har fått ekstremt mye høyere selvtillit, blitt en populær og relativt vellykket person med mange venner og jern i ilden og føler på en måte nå i starten av 30-åra at verden virkelig begynner og at jeg bare vil ta for meg av alt som kommer. Jeg er på en måte den personen jeg drømte om å være da jeg var liten. Det jeg føler "trekker meg tilbake" er kjæresten min, som minner meg litt for mye om personen jeg var. Det er ikke sånn at hun er noe nervevrak, hun er kul og oppegående og søt og smart og likt av alle, men der jeg er gira på å oppleve ting, henge med folk, dra på fest, reise på spontane turer, er hun ofte trøtt, litt smådeppa, redd for hva folk skal synes om henne, og synes livet er best når det er bare oss to, sofaen og en pose ostepop. Hun har innstillingen "så lenge vi er sammen er alt bra", jeg føler jeg har større og større behov for å "være kun meg selv". For all del, jeg er veldig glad i kos, og vi har det utrolig KOSELIG og TRYGT og FINT når vi er sammen, men det er alltid noe i meg som napper etter den lidenskapen, forelskelsen, beruselsen alle snakker om at man "skal ha" og "kan finne tilbake til" i et forhold. Jeg føler vel aldri vi helt hadde den, vi gikk rett inn i det trygge rolige forholdet man har når man har vært sammen i..tja..seks år. Sexen har aldri vært helt på topp. Som sagt, hun kan være veldig kul og henge med når jeg er ute med venner, på fester o.l., men det jeg blir bekymra over da, er at jeg faktisk helst ikke vil være i samtaler der hun er. Jeg vil på en måte ha en distanse mellom oss og "virke litt singel".

 

Så igjen, når jeg reflekterer over dette og sitter og skriver det her, får jeg verdens dårligste samvittighet, gir meg selv juling rent psykisk, for å i det hele tatt tenke sånn om noen som er så snill og god og bare vil gjøre alt for at jeg skal ha det bra. Da sverger jeg på at dette er så fint at jeg aldri i verden kan være sammen med noen andre, og at disse tankene kun er en slags 30-årskrise og at jeg skal være fornøyd med det jeg har. Noen av vennene mine sier "Ikke føkk opp dette, din dust, du finner ALDRI noe så bra som henne igjen, dere er verdens søteste sammen!" Jeg tenker også: Selv om jeg evt slo opp og fant et nytt, superfantastisk, lidenskapelig forhold, så ville vel det også ende med noe i nærheten av det jeg har nå, kanskje til og med IKKE fullt så trygt? Så i det ligger det vel en redsel for å miste henne også. Mye av det vi har er jo bra, jeg skulle bare ønske det var litt mer "tak" i hele greia. Litt mer action. Eller er dette kun en redsel for å "ikke ha noe" i det hele tatt? Det irriterer meg noe grenseløst at jeg ikke klarer å bare ta et valg, det har også å gjøre med at hun som sagt er så sikker på at jeg er the one at hun nærmest bare godtar alt og ikke stiller spesielt store krav til meg, så jeg bare surrer og surrer mens tida går.

 

For dem som har orket å lese alt: Hvis du/dere opplever/har opplevd lignende ting, setter jeg pris på alle tanker.

 

 

[Klatt3n]

Snip.

 

Tar meg den friheten å svare, til tross for at jeg bare er 25. Når det er sagt, så har jeg to lange, stabile forhold bak meg (16-20, 20-24) og føler jeg har et innspill eller to å komme med. 

 

Hvis du ser deg selv langt frem i tid, si når du er 50, 55. Hvis du ikke gjør noe med situasjonen din i dag, tror du at du da vil se tilbake på valget du tok og angre? Hvis svaret på det er ja, etter nøye gjennomtanke, så ville jeg vurdert det kanskje enda mer enn du allerede gjør. Samtidig må du selvfølgelig være inneforstått med konsekvensene av valget ditt, og det er at du mister den fantastiske, trygge, gode kjæresten din for godt. Og det virker ikke som om forholdet deres har noe problemer utover det at du føler det har blitt kjedelig, fordi du selv nå begynner å sparke fra? Er gresset virkelig grønnere på den andre siden? I altfor mange tilfeller, både som jeg har hørt og tildels opplevd selv, så er det alt det nye spennende i en periode, også dabber det helt av. Er livet så mye bedre som singel? Er du så mye "friere" uten kjæresten din? Hadde du det egentlig så ille? 

 

Jeg tipper, uten å kjenne deg i det hele tatt, at du kommer til å angre om du gjør det slutt. Spesielt om dere egentlig har det veldig fint, om enn noe forutsigbart. Noe du i alle fall skylder henne er å kommunisere ovenfor henne hvordan du føler det. Gi henne en sjanse til å ta det til etterretning. Av og til trenger folk bare et spark bak. Kanskje hun er enig. Kanskje dere kan møtes på halvveien og være litt spontane nå og da, samtidig som dere beholder kveldene i sofaen med ostepop.

[Andysowhatgg]

Hvorfor må man være eldre?

 

Uansett, etter min erfaring så har je nå hatt kjærester som har vært både negativ til å prøve ting, være med og vil ikke oppleve verden. Det er slitsomt å være rundt mennesker som sier nei til alt du prøver å få en med på. Du kommer i vaner som er svært ødeleggende og ikke for å nevne at det setter grenser på hva man kan lære. Det er nå blitt kjent for meg at en faktisk får dårlig IQ og blant andre ting om du ikke utfordrer frykten i blant, g bare skal leve inne i din egen dogmatiske verden.

 

Alle mine forhold har tatt slutt pga at den ene holdt den andre tilbake. Jeg skal ikke si at jeg er stolt av å holde andre tilbake. Men det gjorde nå eg engang i tiden. Og nå har jeg lært hvordan jeg ikke holder andre tilbake. Så i det forholdet jeg er i nå. Er vi begge svært åpne til å gjøre det vi begge trenger for å "fortsette" livene våre. Ingen som tvinger eller forventer ting som er ødeleggende for hverandres utvikling. ^^

[Gjest Bruker-245639]

Det er alltid noe(n) som er litt bedre. A er bedre enn B, B er bedre enn C og C er bedre enn A. Ser du poenget mitt? Spørsmålet er om du ønsker å velge henne hver eneste dag. for det er det livsvarige forhold handler om, å"velge hverandre hver eneste dag. Det betyr også at en må være en som ønsker å bli valgt, og en må ønske å velge den andre.

[Turtledove]

Har dere snakket sammen om dette?

Hvorfor har du vært nær ved å slå opp tidligere?

 

For meg virker det nesten som om du føler at du har vokst litt fra henne. Sånt skjer hele tiden, og det er greit. 

Jeg ser at du er inne på det, men spør deg selv: hvorfor ønsker du å være sammen med henne? Er det kun fordi det er trygt og godt?

 

Ikke vær sammen med henne bare fordi du er glad i henne. Ikke fordi du er redd for å være alene. Ikke dersom du føler at du mister noe av deg selv. Ikke fordi du føler at det er en du kan dele livet ditt med, dersom forutsetningene endres.

En jeg kjenner tok en sjanse i samme alder som deg. Han satset alt, og endte opp lykkeligere enn jeg noen gang har sett en mann før. Det er fire år siden. Han gjorde det slutt etter 7 år, flyttet ut, solgte hus, er nå gift, bor i nykjøpt bolig og er far til to. 

- Men det er en sjanse å ta. Ingen garantier, og innsatsen er høy. Men gevinsten kan også være det.
Han fikk riktignok levd ut ungdomstiden, som du snakker om, og jeg vet ikke om det er det som gjør at du nå tenker som du gjør. 
Ville litt mer "tak" i forholdet deres fikset ting? 

 

Kjærlighet mellom to personer skal bygge et "oss" uten å ødelegge et "jeg", og jeg har lært at er det tvil, så er det ikke tvil. 

 

For meg handler dette om å gi seg selv en sjanse. 

Gi deg selv en sjanse til å finne en du ikke kan leve uten. Om du gir deg selv den sjansen, så gir du henne det også.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet over å reflektere over ditt eget liv. Etter alt å anta, så har vi bare dette livet. Lev for deg selv! (føler bare for å presisere at jeg nå snakker om å leve, ikke eksistere)

 

Du er kanskje "the one" for henne, men du skal ikke være sammen med henne av den grunnen alene, og jeg er sikker på at du ønsker det beste for henne.

Er du det beste akkurat nå? 

[AnonymDiskusjon]

Jeg er to år eldre enn deg og er i et 10 år gammelt forhold, men sliter med mange av de samme tankene. Jeg har den siste tiden på en måte "våknet opp", og tenkt "hva er det egentlig jeg driver med?". Har jeg bare latt meg drive med strømmen i årevis, uten egentlig å ha tenkt over hva det er jeg virkelig vil?

 

Objektivt sett har jeg ingenting å klage over: stabil jobb, trygt forhold med en kvinne som elsker meg. Så hvorfor er jeg ikke lykkelig?

 

Trodde ikke midtlivskrisa skulle dukke opp så tidlig.

Anonymous poster hash: 31c86...25c

[AnonymDiskusjon]

Jeg er noen år eldre enn deg. Er nå gift og vært med samme dama i 11 år. Da jeg var rundt 30 fikk jeg også full panikk. Jeg gjorde det slutt, drakk konstant å var helt på styr. Visste absolutt ikke hva jeg drev med, men trodde jeg gjorde det rette. Det er de klassiske greiene, "Grasset er grønnere på den andre siden" osv. Heldigvis for meg, skjønte dama mi at jeg ikke var helt beregnelig og "ventet på meg" i nær ett år. Vi ble sammen igjen, og alt er helt fint nå.

 

Jeg var veldig heldig som har en dame som gadd å vente på dette viset. Jeg fortjente det vel egentlig ikke.

 

Poenget mitt er at selv om ikke alt er "hot and heavy" så er det allikevel mest sansynlig et godt og solid forhold. Ikke kast det bort fordi du får 30-års panikk kombinert med 7-års krise.

Anonymous poster hash: f0239...4e3

[Sir-Allistair]

Er et par år eldre enn deg og vært i samme forhold nå i 15 år. Kan fullt og helt relatere til det du opplever, fordi jeg selvsagt ikke er samme person nå som i starten av forholdet. Hadde en krise for noen år tilbake og ødela nesten forholdet, men er idag veldig glad for at det ikke ble slutt. Så mitt råd til deg er å grave litt dypere enn hvorvidt gresset er grønnere på den andre siden.

Hvis disse følelsene dine er vedvarende og faktisk stikker dypt så snakk med kjæresten din. Det kan hjelpe å rive litt opp i eventuelle "ta hverandre for gitt" type følelser. Få litt gnist tilbake kanskje.

[AnonymDiskusjon]

ohoi, denne er tøff. Det kan høres ut som du har gått litt i "slå seg til ro for tidlig"-fella. Som du sier hadde du minimalt med erfaring før du møtte henne. Og det får du igjen nå, du har en trang til å få "raset fra deg". Alle menn har det. Jeg for min del hadde en lang singelperiode frem til jeg ble 27 hvor jeg kasta meg om med flere forskjellige damer hver uke. Til slutt møtte jeg drømmejenta i en alder av 27 og det klaffet helt 100%. Hun er veldig lik som du beskriver din kjæreste. Så lenge hun kan ligge på brystkassa mi og se på tv så er hun i himmelen. Og for meg føles det bare helt riktig. Men om jeg hadde klart å føle dette uten den singelperioden min er ikke sikkert. 

 

Det jeg lærte av singelperioden er at slike damer er EKSTREMT few and far between for meg. Ja, jeg skjønner trangen din, men dette lidenskapelige forholdet du snakker om eksisterer ikke i lengden, når man er singel man kan møte noen og ha vill og crazy sex med masse adrenalin og man kan være noen andre enn seg selv og bare være helt pornostjerne... men det funker ikke i lengden, du og dama kommer ikke til å praktisere playrape hele livet, det er ikke sånn det funker. 

 

Spør du meg høres det ut som du har noe jævlig bra på gang, og det skal du ikke undervurdere. Bare noen tanker fra meg. 

Anonymous poster hash: e4f84...d96

[Wembley]

Tusen takk for alle svar, dette er ekstremt nyttig! Det aller meste har jeg jo hørt før, har konferert mye med både venner og andre om dette, og ja, selvfølgelig har vi jo snakket om dette i forholdet vårt også, jeg driver ikke og går "bak ryggen hennes" med alle disse tankene. Men deilig å lese så mange synspunkter på en gang, og ja, jeg tror nok at den viktigste grunnen til at jeg fortsatt er i dette forholdet er at jeg nettopp tenker "vil det virkelig bli så mye bedre å slå opp? Er gresset grønnere osv."

 

Det jeg mente med at jeg "nesten slo opp" en gang, var at jeg faktisk sa rett ut "dette funker ikke" og etter mye prat og gråt testa vi å bo fra hverandre to måneder og rett og slett ikke være sammen. Selv om hun ble sønderknust de første ukene, roet hun seg etterhvert og vi hadde god kontakt og fin tone som "venner" i denne perioden, og var vel egentlig begge enige om at nå kom vi til å selge leiligheten og starte på nytt hver for oss. Jeg fikk til og med testa å date noen andre damer (ville jo selvsagt "rase fra meg" når jeg hadde sjansen), men avslutta dette ganske fort igjen, da jeg merka at det bare fucka opp tilværelsen i hodet mitt og var altfor tett på det nylige forholdet. Men: Dette endte med at vi til slutt fant sammen igjen. Les: Jeg gikk med på å "prøve litt til", det føltes trygt og fint, og så ble vi værende der. Dette er snart to år siden og siden da har jeg vel sakte men sikkert glidd tilbake mot tvilen igjen. Hun sier at "man skal tvile litt i perioder", men som jeg vel sa sist: For meg føles dette som noe som ikke har vært "helt sikkert" fra start, selv om det er noe av det tryggeste og koseligste i verden. Det har aldri eksistert noen "gnist" som flere sier man kan "finne tilbake til", det har bare vært "Så bra, dette er trygt, dette må jeg jo slå meg til ro med." Mens hun mer hadde den klassiske "herregud for en mann, NÅ har jeg det jeg trenger!!!" Jeg merker meg jo derfor veldig det som ble sagt her, "er man usikker så er man egentlig sikker". Og som det også sies over her: "Om jeg hadde klart å føle dette uten singelperioden, vet jeg ikke" og "Det føles bare helt riktig". Jeg har jo mange kompiser som har hatt singelperioden, blitt drittlei og gifta seg og fått barn. Det de har sagt er at "til slutt tar man bare et valg om å slå seg til ro som føles riktig", og det irriterer meg jo ekstremt at jeg etter så mange år ikke bare kan ta det valget. Jeg er ikke noen umoden fyr heller, jeg har jo lyst til å bli voksen og få meg en familie også, sånn i bunn og grunn.

 

Jeg vil nevne i dette også, til deg som sa du ikke kjenner meg, at de som faktisk kjenner meg godt ofte sier jeg er en "altfor snill fyr". Jeg er han som ingen klarer å være uvenner med, han som kjenner tusen folk her og der og har god tone med alle. Jeg reflekterer derfor mye over dette også. Kan det være at en del av motivasjonen min bare er å unngå å få en eks jeg er uvenner med, at det er viktigere for meg å opprettholde noe "bortimot perfekt" enn å faktisk gå etter det jeg virkelig vil? Vi krangler jo for eksempel ALDRI. Dette er noe flere jeg har snakket med mener er et faresignal. Dette er fordi jeg jo er en veldig tolerant fyr, men også fordi hun er rimelig konfliktsky og i den grad jeg prøver meg på å være uenig om noe, blir hun stort sette bare med på det og vi løser alt med veldig saklig prat og vil begge så kjapt som mulig komme oss tilbake i kosestemning. Her er vi tilbake til dette med at jeg savner at det er mer "tak i ting", jeg savner vel kanskje noen som røsker litt i meg, utfordrer og provoserer meg. Bottom line her: Er jeg egoistisk som bare tenker at jeg trenger noe mer enn alt det fine jeg har, eller burde jeg vært mer egoist og gått etter behovene mine?

 

Vet ikke om dette gjør hverken meg eller noen andre noe klokere, men det er hvertfall mange smarte tanker dere har kommet med, så igjen tusen takk!

[AnonymDiskusjon]

 Bottom line her: Er jeg egoistisk som bare tenker at jeg trenger noe mer enn alt det fine jeg har, eller burde jeg vært mer egoist og gått etter behovene mine?

kommer an på deg som person, for enkelte vil det ene være det riktige valget mens for andre ville det andre være det riktige. sorry for megakjipt svar men det finnes ingen fasit der. 

 

Anonymous poster hash: e4f84...d96

[TheMartine]

Jeg har det på akkurat samme måte!

 

Nå har jeg bikka 30 selv, og er sammen med en mann som er 38. Vi ble sammen da jeg var 24, og han var mitt første alt. Første kyss, første ligge sammen, første som overhode fikk ta på meg. Han hadde derimot hatt et knippe kjærester før meg. De siste årene har kjent en stadig større trang etter å utforske markedet. Hvordan vet jeg at han er den rette for meg, når jeg ikke har noen å sammenligne han med?

 

Vi krangler en del, og vi har hatt noen ganske alvorlige samtaler om veien videre. Jeg er full av tvil, mens det virker som om han ikke kunne tenke seg noen andre. Jeg føler veldig at jeg trenger å teste ut litt andre typer forhold, så vil jeg få et bedre grunnlag for å se om han faktisk er rett for meg eller ikke. Men tør jeg gi slipp på han for det? Njæææh.

[Poor Leno]

Yolo. Om man ikke er sikker, hvorfor prøver man da ikke ut noe annet? Hva er det som holder deg tilbake? Tryggheten ved nuet? Redsel for å være alene?

[Dragavon]

Dersom man fokuserer på alle de postive tingene i det man har, istedenfor å bruke tid og energi på å tenke på alt man tror man kan få ett annet sted, så kan man ofte finne ut at man har det ganske så bra.

[oslojenta90]

Tusen takk for alle svar, dette er ekstremt nyttig! Det aller meste har jeg jo hørt før, har konferert mye med både venner og andre om dette, og ja, selvfølgelig har vi jo snakket om dette i forholdet vårt også, jeg driver ikke og går "bak ryggen hennes" med alle disse tankene. Men deilig å lese så mange synspunkter på en gang, og ja, jeg tror nok at den viktigste grunnen til at jeg fortsatt er i dette forholdet er at jeg nettopp tenker "vil det virkelig bli så mye bedre å slå opp? Er gresset grønnere osv."

 

Det jeg mente med at jeg "nesten slo opp" en gang, var at jeg faktisk sa rett ut "dette funker ikke" og etter mye prat og gråt testa vi å bo fra hverandre to måneder og rett og slett ikke være sammen. Selv om hun ble sønderknust de første ukene, roet hun seg etterhvert og vi hadde god kontakt og fin tone som "venner" i denne perioden, og var vel egentlig begge enige om at nå kom vi til å selge leiligheten og starte på nytt hver for oss. Jeg fikk til og med testa å date noen andre damer (ville jo selvsagt "rase fra meg" når jeg hadde sjansen), men avslutta dette ganske fort igjen, da jeg merka at det bare fucka opp tilværelsen i hodet mitt og var altfor tett på det nylige forholdet. Men: Dette endte med at vi til slutt fant sammen igjen. Les: Jeg gikk med på å "prøve litt til", det føltes trygt og fint, og så ble vi værende der. Dette er snart to år siden og siden da har jeg vel sakte men sikkert glidd tilbake mot tvilen igjen. Hun sier at "man skal tvile litt i perioder", men som jeg vel sa sist: For meg føles dette som noe som ikke har vært "helt sikkert" fra start, selv om det er noe av det tryggeste og koseligste i verden. Det har aldri eksistert noen "gnist" som flere sier man kan "finne tilbake til", det har bare vært "Så bra, dette er trygt, dette må jeg jo slå meg til ro med." Mens hun mer hadde den klassiske "herregud for en mann, NÅ har jeg det jeg trenger!!!" Jeg merker meg jo derfor veldig det som ble sagt her, "er man usikker så er man egentlig sikker". Og som det også sies over her: "Om jeg hadde klart å føle dette uten singelperioden, vet jeg ikke" og "Det føles bare helt riktig". Jeg har jo mange kompiser som har hatt singelperioden, blitt drittlei og gifta seg og fått barn. Det de har sagt er at "til slutt tar man bare et valg om å slå seg til ro som føles riktig", og det irriterer meg jo ekstremt at jeg etter så mange år ikke bare kan ta det valget. Jeg er ikke noen umoden fyr heller, jeg har jo lyst til å bli voksen og få meg en familie også, sånn i bunn og grunn.

 

Jeg vil nevne i dette også, til deg som sa du ikke kjenner meg, at de som faktisk kjenner meg godt ofte sier jeg er en "altfor snill fyr". Jeg er han som ingen klarer å være uvenner med, han som kjenner tusen folk her og der og har god tone med alle. Jeg reflekterer derfor mye over dette også. Kan det være at en del av motivasjonen min bare er å unngå å få en eks jeg er uvenner med, at det er viktigere for meg å opprettholde noe "bortimot perfekt" enn å faktisk gå etter det jeg virkelig vil? Vi krangler jo for eksempel ALDRI. Dette er noe flere jeg har snakket med mener er et faresignal. Dette er fordi jeg jo er en veldig tolerant fyr, men også fordi hun er rimelig konfliktsky og i den grad jeg prøver meg på å være uenig om noe, blir hun stort sette bare med på det og vi løser alt med veldig saklig prat og vil begge så kjapt som mulig komme oss tilbake i kosestemning. Her er vi tilbake til dette med at jeg savner at det er mer "tak i ting", jeg savner vel kanskje noen som røsker litt i meg, utfordrer og provoserer meg. Bottom line her: Er jeg egoistisk som bare tenker at jeg trenger noe mer enn alt det fine jeg har, eller burde jeg vært mer egoist og gått etter behovene mine?

 

Vet ikke om dette gjør hverken meg eller noen andre noe klokere, men det er hvertfall mange smarte tanker dere har kommet med, så igjen tusen takk!

Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden, men hvor du vanner det...Tenk over det

[AnonymDiskusjon]

Dersom man fokuserer på alle de postive tingene i det man har, istedenfor å bruke tid og energi på å tenke på alt man tror man kan få ett annet sted, så kan man ofte finne ut at man har det ganske så bra.

 

Det samme perspektiv kunne man ha som slave i sørstatene også, men hvor går grensen? På hvilket tidspunkt bør man slutte å bare ta til takke med det man har og heller strekke seg etter det man tror vil gjøre en lykkelig?

 

Anonymous poster hash: 31c86...25c

[Dragavon]

 

Dersom man fokuserer på alle de postive tingene i det man har, istedenfor å bruke tid og energi på å tenke på alt man tror man kan få ett annet sted, så kan man ofte finne ut at man har det ganske så bra.

 

Det samme perspektiv kunne man ha som slave i sørstatene også, men hvor går grensen? På hvilket tidspunkt bør man slutte å bare ta til takke med det man har og heller strekke seg etter det man tror vil gjøre en lykkelig?

 

Anonymous poster hash: 31c86...25c

 

 

Fullstendig håpløs argumentasjon 

[AnonymDiskusjon]

Fullstendig håpløs argumentasjon

Jeg mener det. "Fokuser på det positive" er noe man kan si til alle mennesker uansett hvor ille de har det. Det er mest relevant når vedkommende ikke har noen mulighet til å gjøre noe med situasjonen.

 

Er man usikker på forholdet vil "fokuser på det positive" være en form for hjernevask; man overbeviser seg selv om at man har det greit. For all del, i noen tilfeller vil det så klart være helt riktig og man ender opp lykkeligere som et resultat, men spørsmålet mitt er når skal man hjernevaske seg selv, og når skal man ta på alvor at "hei, jeg er faktisk misfornøyd med livssituasjonen min"?

 

Anonymous poster hash: 31c86...25c