Er jeg en psykopat?

[AnonymDiskusjon]

Hei alle sammen. Jeg er en relativt normal 18-åring som foreløpig er i ferd med å gjennomføre mitt siste år på vgs. Tidligere har jeg slitt med en form for depresjon og oppsøke hjelp for det, dette hjalp. Men en ting jeg ikke fortalte om, som jeg ikke så noe poeng i å snakke om; er noen tanker jeg har. 

 

Jeg husker ikke når det startet, men husker ihvertfall at det skjedde på starten av ungdomsskolen. Så her er ett eksempel: Jeg kan sitte helt vanlig i en gjeng (eller alene), jeg trenger ikke være sint, sur eller lei meg på noen måte. Så kan jeg på veldig detaljert vis plutselig se for meg at jeg tar livet av en person, gjerne på veldig brutalt vis. Noen ganger er det folk jeg kjenner, andre ganger ikke. Det skjer naturligvis spesielt mye når jeg blir sint, da blir gjerne tankene enda mer ekstreme og det å se for seg å kvitte seg med dem på bestialsk vis kan hjelpe meg med å roe meg ned. Jeg vet dette høres helt sinnsykt ut (det er også mulig det er det), men det er nå sånn det er for meg. Det skjer ikke hele tiden, men skjer ofte nok til at jeg legger merke til det. Jeg har aldri tenkt på å gjennomføre, aldri begynt på noe eller noe sånt. Filmscener som får andre til å nesten brekke seg finner ikke jeg ekle overhodet. 

 

Jeg har en tildels mangel på empati. Mange som skader seg og får vondt kan jeg fint le av og ikke føle medlidenhet for. (dette er nok noe folk kan bli fornærmet over, men det bryr meg ikke;) Utøya hendelsen kunne ikke brydd meg mindre, ofret ikke en tanke og felte overhodet ikke en tåre. Klarte ikke late som jeg brydde meg heller siden folk var såpass berørt såpass lenge. Da mine besteforeldre døde så felte jeg ikke en tåre og da besteforeldrene til eksen min døde så følte hun ikke jeg var en hun kunne snakke med for hun visste jeg er helt kald på det området. 

 

Jeg bryr meg derimot veldig om noen. Eksen min gjorde jeg alt for, skadet hun seg så fikk jeg mer vondt innvendig enn den smerten hun opplevde. At jeg følte kjærlighet ovenfor henne ville vært en underdrivelse. 

 

Jeg føler også at jeg er ganske... overlegen ovenfor nesten alle. Da med tanke på et intellektuelt nivå, ikke minst sosialt. Jeg mener selv at jeg er svært sosialt oppegående. Jeg skjønner alle sosiale settinger og får meg ekstremt fort venner (selv om jeg ikke anser dem som venner.) Ofte analyserer jeg sosiale situasjoner og syntes det er gøy å se hvordan folk reagerer på forskjellige ting.

 

Jeg står ganske høyt sosialt. Jeg er en leder og har lett for å gå inn i ett rom og bli den alle vil snakke med ganske kjapt. Folk syntes jeg er interessant og jeg kommer meg veldig kjapt inn i sosiale kretser, selv om jeg finner feil med alle andre hele tiden. Småting som irriterer meg som kan ødelegge personen helt for meg.

 

Jeg er også en manisk løgner og ljuger veldig ofte for å virke mer normal enn jeg er, med tanke på hendelser som skjer og jeg later som det bryr meg.

 

Sist men ikke minst så er det egentlig det jeg syntes er det rareste; jeg ser for meg at jeg eller noen jeg kjenner dør. Jeg kan sitte i sofaen og se på south park, da jeg plutselig ser for meg at jeg eller noen nær meg dør, så feller jeg en tåre eller to. Så tar det ca 2sek så er jeg helt på vanlig plan igjen og kan le videre som ingenting hadde skjedd, dette skjer kanskje en gang i uken. Og det syntes jeg er veldig rart, for å si det mildt. 

 

Dette ble ett litt langt og rotete innlegg, men det var nå bare for å beskrive noen sære ting med meg som jeg kom på akkurat nu. 

 

 

Anonymous poster hash: 849ed...2f1

[Kikert]

Det beste er å spørre tilfeldige folk på Internett, slik du gjør nå, da får man alltid riktige svar

 

Er du en psykopat? Høres riktig ut det.

[AnonymDiskusjon]

Haha.. Nei du, jeg klarer å ta ting med en klype salt. Er heller en måte å fortelle ukjente personer åssen jeg er, så får jeg en reaksjon. Se hva de tenker om hva jeg tenker. Er egentlig ikke ute etter å selvdiagnotisere meg selv. 

Anonymous poster hash: 849ed...2f1

[Imlekk]

La meg først si at jeg på ingen måte er kvalifisert til å uttale meg om psykologiske emner.

 

Du høres ikke direkte ut som en psykopat. Men det høres ut som om det skal mye til for at du føler empati med folk. For all del, psykopati er et spektrum, og alle har i større eller mindre grad psykopatiske trekk. Kanskje du er lengre ut på spekteret enn gjennomsnittet.

 

Hvis det får deg til å føle deg bedre så kan jeg relatere meg til mye av det du skriver. Utøya ble for eksempel veldig fjernt for meg (jeg kjente ingen der), så det påvirket meg ikke i særlig grad. Dette til tross for at jeg er veldig langt unna å være en psykopat, og til tider føler for mye empati med folk til at det er helt sunt.

[AnonymDiskusjon]

La meg først si at jeg på ingen måte er kvalifisert til å uttale meg om psykologiske emner.

 

Du høres ikke direkte ut som en psykopat. Men det høres ut som om det skal mye til for at du føler empati med folk. For all del, psykopati er et spektrum, og alle har i større eller mindre grad psykopatiske trekk. Kanskje du er lengre ut på spekteret enn gjennomsnittet.

 

Hvis det får deg til å føle deg bedre så kan jeg relatere meg til mye av det du skriver. Utøya ble for eksempel veldig fjernt for meg (jeg kjente ingen der), så det påvirket meg ikke i særlig grad. Dette til tross for at jeg er veldig langt unna å være en psykopat, og til tider føler for mye empati med folk til at det er helt sunt.

Ja, jeg er der selv. Eksen min brydde (bryr) jeg meg nesten for mye om, men føler svært lite for alle andre. 

 

Anonymous poster hash: 849ed...2f1

[Ljóseind]

Jeg ser også for meg at noen som står meg nært dør fra tid til annen. Det kan være en ganske intens, ufrvillig, rar fantasi. Da kan det også bli til at jeg feller en tåre. Og så kommer jeg på: "Hva faen gjør jeg? Ingen er døde. Jeg står jo bare her og pusser tenna jo!"

For min del tror jeg det kan ha noe med at jeg reflekterer over hvor mye de faktisk betyr for meg, eller at jeg bare tar en liten interesse i "hvordan hadde verden faktisk sett ut hvis en viss person døde. Hvordan hadde jeg reagert?"

Tror dette er ganske uskyldig hvis det ikke ligger et ønske om at noen skal dø bak disse tankene.

 

Angående utøya, så påvirket det meg veldig sterkt, men jeg har stor grad av empati og føler en veldig sterk fellesskapsfølelse med resten av folk i dette landet her. Men selvsagt er det ikke alle som føler det slik. Jeg tror forresten også en stor grunn til at mange gråt over utøya var at det kunne vært dem selv. Det gjør et større inntrykk når det teknisk sett kunne vært deg selv som gikk forbi da bomba smalt.

[Marcus Halberstram]

Om det er normalt eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men jeg er nok ganske lik deg på mange punkter. Kunne heller ikke brydd meg mindre om ymse hendelser i den vide verden, men så snart det rammer meg direkte blir det noe annet. 

[dag1234]

Dette høres mer narsissistisk ut enn psykopatisk (dyssosial), men det lar seg selvsagt ikke avgjøre på nett.

Du enda så pass ung at jeg ville vært ganske forsiktig med å gni inn denne type gufne diagnoser. Du skal fremdeles utvikle deg i mange år; verken hjerneorganisk eller psykologisk er du ferdig utvikle når du er 18 år. Da er det liten grunn til å spekulere i om du har en slik kronisk tilstand.