Tips til å bli mindre akward?

[AnonymDiskusjon]

TS her.

 

Vet at denne tråden er gammel nå, men jeg tenkte jeg skulle gi en oppdatering. Forhåpentligvis kan det være motivasjon for andre som kanskje kommer over denne tråden en dag og kjenner seg igjen i problemstillingen.

 

Da jeg skrev dette trodde jeg oppriktig talt at jeg var awkward og dårlig sosialt. Tja, kanskje jeg var det, men ikke fordi jeg var awkward eller dårlig sosialt. Det var kun følger av det egentlige problemet, som var manglende selvtillit.

Hadde du spurt meg om jeg hadde dårlig selvtillit, ville jeg garantert sagt "nei". Men jeg kunne ikke snakke til, for ikke å snakke om sitte ved/med en jente uten å føle meg kriminell. Jeg kunne ikke gå bort til noen jeg var interessert i (ikke nødvendigvis romantisk ment) og bli bedre kjent med dem. Jeg kunne ikke rekke opp hånden i forelesninger og si noe potensielt dumt foran hele klassen.

 

Heldigvis forstod jeg at noe ikke var riktig, og ubevisst begynte jeg å ta steg for å komme meg ut av situasjonen. Jeg begynte i en danseklubb, egentlig uten å vite hvorfor. Dans er ikke noe jeg er interessert i. Jeg tenkte halvveis på at der er det mange jenter, så dermed ville jeg få erfaring med å snakke med dem, men jeg møtte opp uten noen forventninger. På denne tiden visste jeg at logisk sett er jenter bare mennesker. Men hjernen min behandlet jenter som romvesener.

 

På et tidspunkt begynte jeg å innse at jeg gjorde noe riktig, og jeg avla et hellig, ufravikelig løfte til meg selv om at jeg skulle fikse denne situasjonen, uansett hva. Med deres hjelp, diskusjon.no-brukere, innså jeg at andre mennesker er mindre farlige enn jeg ville tro. Jeg startet å høre på logikk istedenfor fryktene som bor inni meg.

 

Gradvis, gjennom hele våren, har jeg forbedret meg. Jeg har vært et ja-menneske, og vært sosial i alle mulige anledninger. Jeg har innsett at følelsen av vellykkethet og selvtillit kommer med hver eneste opptur man har. Hver eneste gang man takler en situasjon godt, legges det til i et stort bankhvelv med selvtillit. De tingene jeg har minst erfaring med er jeg fremdeles minst selvsikker på.

 

På dette tidspunktet har jeg snakket med så mange nye mennesker i år at jeg føler at jeg kan gå og snakke med hvem som helst hvis jeg er interessert i det. Jeg blåser fullstendig i om jeg dummer meg ut, og vet at det ikke bare er min feil hvis en samtale går dårlig.

 

I dag er jeg hundre prosent sikker på at jeg vil finne en kjæreste og at jeg vil få gode venninner og venner resten av livet.

 

Grunnen til at jeg skriver dette i dag, er at jeg i dag, for første gang i livet, fortalte mine følelser til en jente jeg har likt en stund. Det tok meg lang tid å hente fram motet, men jeg satte først en fot inn i det, og så hadde jeg ikke noe annet valg enn å fullføre. Jeg fikk avslag, som jeg tror ikke jeg kommer til å ta altfor tungt, men jeg føler at jeg fikk noe annet veldig verdifullt til gjengjeld.

 

Jeg anser denne dagen for å være den endelige konklusjonen på det som kan kun beskrives som et enormt vendepunkt i mitt eget liv. Akkurat nå gleder jeg meg vanvittig til resten av livet, og håper at alle dere andre der ute som sliter, kan snart oppleve den samme optimismen som jeg gjør nå.

Anonymous poster hash: bcb66...1a3

[AnonymDiskusjon]

 

TS her.

 

Vet at denne tråden er gammel nå, men jeg tenkte jeg skulle gi en oppdatering. Forhåpentligvis kan det være motivasjon for andre som kanskje kommer over denne tråden en dag og kjenner seg igjen i problemstillingen.

 

Da jeg skrev dette trodde jeg oppriktig talt at jeg var awkward og dårlig sosialt. Tja, kanskje jeg var det, men ikke fordi jeg var awkward eller dårlig sosialt. Det var kun følger av det egentlige problemet, som var manglende selvtillit.

Hadde du spurt meg om jeg hadde dårlig selvtillit, ville jeg garantert sagt "nei". Men jeg kunne ikke snakke til, for ikke å snakke om sitte ved/med en jente uten å føle meg kriminell. Jeg kunne ikke gå bort til noen jeg var interessert i (ikke nødvendigvis romantisk ment) og bli bedre kjent med dem. Jeg kunne ikke rekke opp hånden i forelesninger og si noe potensielt dumt foran hele klassen.

 

Heldigvis forstod jeg at noe ikke var riktig, og ubevisst begynte jeg å ta steg for å komme meg ut av situasjonen. Jeg begynte i en danseklubb, egentlig uten å vite hvorfor. Dans er ikke noe jeg er interessert i. Jeg tenkte halvveis på at der er det mange jenter, så dermed ville jeg få erfaring med å snakke med dem, men jeg møtte opp uten noen forventninger. På denne tiden visste jeg at logisk sett er jenter bare mennesker. Men hjernen min behandlet jenter som romvesener.

 

På et tidspunkt begynte jeg å innse at jeg gjorde noe riktig, og jeg avla et hellig, ufravikelig løfte til meg selv om at jeg skulle fikse denne situasjonen, uansett hva. Med deres hjelp, diskusjon.no-brukere, innså jeg at andre mennesker er mindre farlige enn jeg ville tro. Jeg startet å høre på logikk istedenfor fryktene som bor inni meg.

 

Gradvis, gjennom hele våren, har jeg forbedret meg. Jeg har vært et ja-menneske, og vært sosial i alle mulige anledninger. Jeg har innsett at følelsen av vellykkethet og selvtillit kommer med hver eneste opptur man har. Hver eneste gang man takler en situasjon godt, legges det til i et stort bankhvelv med selvtillit. De tingene jeg har minst erfaring med er jeg fremdeles minst selvsikker på.

 

På dette tidspunktet har jeg snakket med så mange nye mennesker i år at jeg føler at jeg kan gå og snakke med hvem som helst hvis jeg er interessert i det. Jeg blåser fullstendig i om jeg dummer meg ut, og vet at det ikke bare er min feil hvis en samtale går dårlig.

 

I dag er jeg hundre prosent sikker på at jeg vil finne en kjæreste og at jeg vil få gode venninner og venner resten av livet.

 

Grunnen til at jeg skriver dette i dag, er at jeg i dag, for første gang i livet, fortalte mine følelser til en jente jeg har likt en stund. Det tok meg lang tid å hente fram motet, men jeg satte først en fot inn i det, og så hadde jeg ikke noe annet valg enn å fullføre. Jeg fikk avslag, som jeg tror ikke jeg kommer til å ta altfor tungt, men jeg føler at jeg fikk noe annet veldig verdifullt til gjengjeld.

 

Jeg anser denne dagen for å være den endelige konklusjonen på det som kan kun beskrives som et enormt vendepunkt i mitt eget liv. Akkurat nå gleder jeg meg vanvittig til resten av livet, og håper at alle dere andre der ute som sliter, kan snart oppleve den samme optimismen som jeg gjør nå.

 

Anonymous poster hash: bcb66...1a3

 

Skulle ønske jeg kunne oppnå det samme. Jeg sliter med nøyaktig samme problem. Nå kan jeg være rundt jenter, men bare som jeg er godt kjent med. Ellers har jeg ganske ye av de samme symptomene som du hadde. Jeg har prøvd i flere år å gjøre noe, men uten noen særlig virkning.

 

De sier at man skal eksponere seg. Det har jeg gjort. Jeg har tatt intiativ selvom jeg halvt pisser på meg selv, snakket med helt fremmede jenter med leppe musklene nærmest vibrere. Det går ikke. De er romvesner, slik du beskriver. Jeg har alltid vært bestemt om å klare det, men den deilige kroppen gjør dem fremmed. 

 

Haha, jeg er ikke akward på noen måte. Men heller sliter med dårlig selvtillit.

Gutt 19.

 

Anonymous poster hash: 645bd...3fa

[Andysowhatgg]

Jeg sugde også på slike ting før. Men jeg har bare gutset og prøvd så hardt jeg kan, jeg har både grått og vært trist for at jeg ikke får sosiale greier til. Men det er helt greit nå ^^ Nå får jeg ting til, og jeg må si jeg er absolutt fornøyd med det jeg har oppnådd, og at jeg har prøvd så hardt!

[AnonymDiskusjon]

TS her.

 

@AnonymDiskusjon,

 

Du kan være glad for at du bare er 19, og har allerede innsett ting som jeg ikke engang forstod før jeg fylte 22. Du må bare stå på videre. Når jeg har blitt kjent med jenter i vår har jeg vært veldig påpasselig med ikke å skape meg forventninger. Jeg har prøvd å ikke tenke på dating i det hele tatt. Jeg har bare prøvd å sette pris på personlighetene deres, og ikke stresset meg selv med at jeg må få til noe mer. Mulig at dette er en av tingene som har gjort at jeg greier å slappe av rundt dem. Mitt mål har hele tiden vært at hvis jeg skal få kjæreste, så må det være noen jeg føler noe virkelig spesielt med. Derfor, føler jeg ikke noe press på å gjøre det bra med de forskjellige jentene jeg har møtt, for hvis vi ikke snakker kjempebra sammen, så er det et tegn på at dette ikke er riktig person.

 

Når dette er sagt, så er jeg fryktelig usikker på om denne tilnærmingen til kjærlighetslivet vil føre meg noen vei, dog. Jeg har nettopp brukt 2 mnd. av livet på denne jenta, og jeg kan ikke skjønne hvor eller når jeg liksom skal møte en jente som føles like riktig som henne, for universitetsårene mine, de aller beste årene til dette, har jeg allerede kastet bort.

Anonymous poster hash: bcb66...1a3