Jeg sliter

[KatrinaS]

Okei, jeg skal prøve å holde dette kort, selv om det vil utelate mye. Orker bare ikke skrive så mye i dag.. Dropper anonymfunksjonen da de fleste her ville gjennomskua det uansett. Har ikke noe å si.

 

Jeg har i det siste begynt å se og høre ting som egentlig ikke er der. Hører folk rope navnet mitt, telefonen ringer, ser folk som ikke er der før de forsvinner like fort som de kom. Jeg overtenker. Jeg sliter med selv enkel kommunikasjon med mennesker jeg ikke er veldig godt kjent med. Selv da kan jeg slite innimellom. Er jeg med folk jeg ikke kjenner veldig godt, prøver jeg å komme meg vekk så fort som mulig. Hater at folk kommer bort og snakker med meg. Vil være alene. Spesielt folk av "høyere makt" enn meg, f..eks folk på NAV, lærere, rådgivere, psykologer, osv, du skjønner tegninga. Når jeg snakker med folk, sliter jeg med å få fram stemmen, snakke høyt nok. Føler at jeg nesten må skrike ut for at de skal høre, mens jeg selv føler at jeg snakker like høyt som vanlig. Jeg sliter med å finne selv enkle ord og får "jernteppe" og greier ikke engang holde en simpel samtale uten at det skal bli helt på trynet.. Jeg sliter med å ta valg og å føle glede. Jeg har nå ingen eller liten empati og medfølelse overfor andre. Greier ikke forholde meg til andres problemer, eller andre personer generelt.

 

Føler at alle ser på meg, dømmer meg. Selv tilfeldig folk på gata. Selv om jeg veit de ikke gjør det. Derfor føler jeg meg usikker til enhver tid, paranoid for hva andre mennesker tenker. Hver gang jeg er for meg selv tenker jeg at neste gang jeg er ute blant folk skal jeg gi faen. Funker ikke, er som jeg ikke greier å styre meg sjøl. Jeg er oversensitiv til kritikk og avvisninger. Jeg viser det ikke som regel, men jeg føler det jævlig godt inni meg, selv om det ikke egentlig skulle vært så jævlig.

 

Jeg er deprimert. Jeg har hatt en utrolig vanskelig oppvekst som innebar null frihet i hjemmet inkludert å bli slått jevnlig når jeg ikke var helt perfekt, alltid sure foreldre med null respekt over meg. Fikk ikke gjøre noe jeg sjøl ville. Ble mobba så lenge jeg husker, gjennom barne og ungdomsskolen. Har en venn, men hun bor såpass langt unna at jeg ser henne sjeldent. Hadde fler, men endte opp med å bli svikta og det ble bare jævlig. Har vanskelig for å stole på andre og finne meg noen andre å prate med og bli kjent med. Som 17-åring blei dama gravid etter et uhell (piller ble tatt hver dag til frokostbordet), endte med at hun (datteren min) ble født 3.5 måneder for tidlig. Vi bodde 3 måneder på sykehuset og ble fortalt at vi ikke burde ha for mye håp da det var stor sannsynlighet for at hun ikke kom til å overleve. Vi er nå hjemme hos oss, og hun er frisk og rask, men det var de tøffeste tre månedene av mitt liv. Jeg tenker på framtida, usikker, veit ærlig ikke talt hvordan dette skal gå når jeg faen meg ikke engang greier å snakke for meg selv. Jeg gjør mitt beste for å være en god far og kjæreste, og er sterk på utsida, men "innendørs" holder det på å bryte sammen.

 

Jeg snakker med psykolog. Men selv henne sliter jeg å snakke med. Jeg sliter å prate om meg selv, og greier ikke finne ord for hvordan jeg føler meg. Jeg har gått til flere forskjellige oppigjennom årene, men jeg har alltid endt opp bytte eller stoppe å gå siden jeg har følt at de ikke hjelper, men bare dømmer meg. I etterkant ser jeg at det ikke er tilfelle, men ikke der og da.

Endret 2. februar 2016 av BananLaks

[Gavekort]

Du tror ikke denne tråden kunne vært noe for deg?

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530

 

I den tråden så har du mange snille og tålmodige sjeler du kan ventilere ut til, og kanskje komme deg litt tilbake i det å snakke med folk du ikke kjenner så godt.

[anon12234]

ikke vær redd for å fortelle til lærere og slikt, dem har forståelse og vil deg kun ditt beste skal du vite, du har hatt det tøft, dem skjønner det. 

[heblilla]

Du har gått til flere psykologer opp igjennom sier du. Men likevel syns jeg du skal fortsette, ev. prøve en ny, du vet aldri når ting begynner å funke bedre. Å gå til psykolog er vanskelig, og særlig de første åra. Jeg har sjøl mange vonde minner fra terapi som gikk dårlig. Fra da jeg var yngre. Den siste terapeuten min var en gestaltterapeut og den beste hittil. Det kan tyde på at å gå i terapi er som vin, den blir bedre med åra. Men det er nok mye flaks og uflaks involvert i dette også, som i livet ellers.

Man må i hvert fall ikke tenke at det ikke er noen vits i å gå i terapi.Kan du ikke snakke med den psykologen du går til nå om saken? Kanskje det vil gi behandlingen et løft? Hvis ikke kan du prøve en annen terapeut eller en annen terapiform.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har i det siste begynt å se og høre ting som egentlig ikke er der. Hører folk rope navnet mitt, telefonen ringer, ser folk som ikke er der før de forsvinner like fort som de kom. Jeg overtenker. Jeg sliter med selv enkel kommunikasjon med mennesker jeg ikke er veldig godt kjent med. Selv da kan jeg slite innimellom. Spesielt folk av "høyere makt" enn meg, f..eks folk på NAV, lærere, rådgivere, psykologer, osv, du skjønner tegninga. Når jeg snakker med folk, sliter jeg med å få fram stemmen, snakke høyt nok. Føler at jeg nesten må skrike ut for at de skal høre, mens jeg selv føler at jeg snakker like høyt som vanlig. Jeg sliter med å finne selv enkle ord og får "jernteppe" og greier ikke engang holde en simpel samtale uten at det skal bli helt på trynet.. Jeg sliter med å ta valg og å føle glede. Jeg har nå ingen eller liten empati og medfølelse overfor andre. Greier ikke forholde meg til andres problemer, eller andre personer generelt. 

 

Jeg ser ikke syner og hører ikke lyder. Jeg gjetter på at du har et høyt stressnivå i livet ditt, og at du sliter med nattesøvn. Men hvordan dette skal fikses er ikke alltid like enkelt å si. Sovepiller kan være en nødløsning, men hvis du likevel ikke klarer å sovne så fører det bare til at du blir neddopet og våkner like utslitt som da du la deg - selv om du har vært bevisstløs i 8 timer.

 

De andre tingene jeg har uthevet over kjenner jeg meg mer igjen i. Jeg er dårlig på å holde "vanlige" samtaler. Jeg kommer ikke på noe å si, og hvis noen spør meg om konkrete ting, så svarer jeg like konkret og blir ferdig med saken med en gang. Jeg har også problemer med å uttrykke meg og komme på ord i samtaler. Men det går kjempefint skriftlig! Jeg synes ikke mitt eget liv er interessant, og har også problemer med å snakke om hva jeg liker og hvordan jeg tenker. Jeg føler svært lite i livet mitt, og dermed setter ikke mange opplevelser noe særlig inntrykk på meg. Det fører også til at jeg aldri kommer på noen gode historier å fortelle, for selv om jeg har opplevd en hel del ting som folk sikkert synes at er interessant, så kommer jeg rett og slett ikke på å fortelle om det fordi jeg glemmer at jeg har opplevd det. Jeg klarer ikke å interessere meg for andre folk og deres pjatt og fjas i samtaler. Jeg glemmer navn fort. Vil gjerne bry meg om folk jeg møter, men jeg har virkelig ingen interesse av det. Jeg kan være interessert i enkelte ting folk prater om, men da er jeg interessert i tema, og ikke i folka som prater.

 

På grunn av dette så er jeg heller ikke særlig lett å like, og jeg føler det har blitt verre med åra. Jeg tilfører ingenting i en samtale, og jeg viser at jeg ikke har noen interesse for folk eller hva de vanligvis prater om. Jeg skulle gjerne ha endret på det, men aner ikke hvordan. Selv ting jeg er interessert i og kan en god del om har jeg problemer med å prate om.

 

 

 

Anonymous poster hash: d0fd4...06d

[Kakofoni]

Du sier du har merkelige opplevelser som du sliter med å beskrive, og jeg får inntrykk av at dette er en relativt nylig utvikling. Har du vurdert eller vært programmer for tidlig behandling av psykose? Jeg vet ikke hvor du befinner deg, men du kan henvende deg f.eks. til TPB ved Oslo Universitetssykehus eller TOPS ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen.

[KatrinaS]

Oppdatering:

 

Jeg har vært hos en ny psykolog i dag, ble henvist til DPS allerede i morgen, og ny time med psykolog på fredag.

 

Kan gjerne utdype litt mer om hva jeg selv opplever.

 

Da jeg var på vei hjem i går, hadde jeg en følelse av at jeg ble forfulgt. Hadde høy musikk på øra, og begynte å høre skritt bak meg. Jeg snudde meg, det var ingen der.

 

Gikk videre, hørte mer skritt og at navnet mitt ble ropt på i ekko. Snudde meg bak, og 20m bak meg var det en person i svarte klær og hette. Etter å ha gått litt lenger fram (2sek) følte jeg at noen dro i jakka mi. Jeg reagerte med å slå bak meg. Men det var jo bare meg der. Den mannen var i hodet mitt. Jeg var helt aleine. Lignende har jeg opplevd mange ganger i den siste mnd.

 

Resten av turen hadde jeg en følelse av å bli forfulgt. Det har jeg veldig ofte når jeg er ute nå. Følelse av å bli fulgt, overvåket og at folk vil meg vondt. Føler på redd-følelsen nesten hver tur ut og magan vrenger seg og hjertet dunker hardere. Jeg prøver å få oversikt på alle rundt meg, og ser for meg at mange er ute etter meg.

 

Flere ganger når jeg har vært aleine i leiligheta har jeg hørt stemmer. Folk som roper navnet mitt, med ekko. Og hvisker. Hører noen ganger at folk går rundt i stua mens jeg sitter der. Føler ofte et nærvær. Noen ganger hører jeg bråk som om den personen velter noe. Et par ganger har jeg sett den personen også og skvetter som faen. Så er h*n borte. Det var bare meg her.

 

Slike opplevelser har jeg daglig. Det er skremmende. I etterkant ser jeg tilbake på det og VET at det bare er noe jeg innbiller meg. Men der og da føles det ikke slikt ut. Da føles det jævlig ektr ut og greier ikke å skille virkeligheten fra disse opplevelsene når de skjer.

[Emancipate]

Du trenger antipsykotiske medisiner. Altså en psykiater, ikke en psykolog.

[Gjest medlem-1432]

Håper du får hjelp fort.

[dag1234]

Du forteller om flere symptom som peker i retning av at du har en psykose; hovedkjennetegnet på det er at du ikke klarer å skille mellom hva som er virkelig og hva du innbiller deg.

 

Det er viktig at du forteller om plagene dine til psykologen slik at du kan få hjelp raskt. Jo tidligere effektiv behandling settes inn, jo bedre prognose er det.

[lesles]

Kan det være symptomer på paranoide? Har du vært bort i ulovlige rusmidler?

[KatrinaS]

Nei, har ikke vært borti rusmidler på en god stund (aldri avhengig). Største rusen min nå er nikotin

 

Ja, psykolog var bare en start. Henvisr til hastetime i morgen tidlig hos psykiatrisk avdeling, så får vi se hvordan det går. Noen andre som har opplevd lignende?

[dag1234]

På DPS arbeider det både psykologer og psykiatere, og de samarbeider om saker der dette er naturlig. Det er dermed ikke noe dårlig eller uforsvarlig tilbud at du har time hos en psykolog. 

[KatrinaS]

På DPS arbeider det både psykologer og psykiatere, og de samarbeider om saker der dette er naturlig. Det er dermed ikke noe dårlig eller uforsvarlig tilbud at du har time hos en psykolog.

Psykologen jeg var hos er ikke fra DPS, men samarbeider med dem så blir jo det samme.

 

Husker jeg var på BUP for et par år siden. Da hadde jeg det ikke så ille. Følte at jeg bare ble angrepet og ikke hjulpet. Nå veit jeg ikke om det var sånn eller jeg bare følte det sånn siden det er så lenge siden.

[dag1234]

 

På DPS arbeider det både psykologer og psykiatere, og de samarbeider om saker der dette er naturlig. Det er dermed ikke noe dårlig eller uforsvarlig tilbud at du har time hos en psykolog.

Psykologen jeg var hos er ikke fra DPS, men samarbeider med dem så blir jo det samme.

 

Husker jeg var på BUP for et par år siden. Da hadde jeg det ikke så ille. Følte at jeg bare ble angrepet og ikke hjulpet. Nå veit jeg ikke om det var sånn eller jeg bare følte det sånn siden det er så lenge siden.

 

 

Jeg tenkte på DPSet som du er henvist til. Kan være jeg misforsto, trodde du skulle dit i morgen. 

 

Du bør uansett ikke gå og ha det slik du har det i særlig lang tid (max et par uker), før du kommer i kyndig behandling. Det har mye å si for hvordan sykdommen din vil utvikle seg at du raskt får hjelp. 

 

[KatrinaS]

 

 

På DPS arbeider det både psykologer og psykiatere, og de samarbeider om saker der dette er naturlig. Det er dermed ikke noe dårlig eller uforsvarlig tilbud at du har time hos en psykolog.

Psykologen jeg var hos er ikke fra DPS, men samarbeider med dem så blir jo det samme.

 

Husker jeg var på BUP for et par år siden. Da hadde jeg det ikke så ille. Følte at jeg bare ble angrepet og ikke hjulpet. Nå veit jeg ikke om det var sånn eller jeg bare følte det sånn siden det er så lenge siden.

Jeg tenkte på DPSet som du er henvist til. Kan være jeg misforsto, trodde du skulle dit i morgen.

 

Du bør uansett ikke gå og ha det slik du har det i særlig lang tid (max et par uker), før du kommer i kyndig behandling. Det har mye å si for hvordan sykdommen din vil utvikle seg at du raskt får hjelp.

Er i morgen jeg skal dit. Ja, fortest er best. Følerdet kommer til å rable for meg snart.

[dag1234]

Ja, det er bra du er i gang.

[KatrinaS]

Har fått diverse medisner som jeg skal begynne å ta i dag. Anti depressiva og anti psykotika.

 

Har fått en del panikkanfall i det siste. Når jeg var aleine hos moren min greide jeg kontrollere meg sjøl for jeg var så redd. Jeg var bombesikker på at noen var der inne og etter meg, og følte nærvær samt jeg så skikkelser og ting bevegde seg. Dro ut og var på vei tilbake til sambo og unge. Var superstressa og var redd, høy puls.

 

Var på tbanen, følte meg litt kvalm. Måtte stå siden det var fullt. Plutselig blir det mye verre. Noen sekunder etterpå blir alt hvitt, synet og hørsel fader, samme gjør følelsen i kroppen. Neste jeg husker er at jeg våkner og kan så vidt se en dame foran meg som prøver å få liv i meg og hører snakk i avstanden. Begynner å komme noe til meg selv og fikk hjelp til å sette meg ned. Folk kom med vann og spurte om jeg trengte hjelp.

 

Kom meg ut av tbanen, var fortsatt helt borte. Liten kontroll og følelse i kroppen, synet og hørselen var fortsatt ikke helt på plass. Fikk ringt broren min og han kom og hjalp meg hjem til han (2 min gange) så fikk jeg lagt meg ned der og tok natta der siden jeg ikke turte gå ut igjen.

 

Skal til psykolog igjen i dag og fortelle om det.

[dag1234]

Jeg synes du skal høre med psykologen din om du burde legges inn inntil tilstanden er mer stabilisert. Det er ikke mye bra å ha det slik du har det nå, og det øker ganske sikkert angsten din at du får denne type anfall.

[KatrinaS]

Jeg synes du skal høre med psykologen din om du burde legges inn inntil tilstanden er mer stabilisert. Det er ikke mye bra å ha det slik du har det nå, og det øker ganske sikkert angsten din at du får denne type anfall.

Har for mye å gjøre til det. Og blir skremt bare av tanken.

 

Helga har vært helt jævlig for å si det mildt. Hallusinerer mye, veit ikke lenger hva som er virkelig og ikke. Noen er ute etter meg, men veit ikke hvem. Får ut av meg sjæl opplevelser. Var og rydda bordet. Så er jeg ute i en åpen slette aleine, så våkner jeg opp sittende på gulvet. Alle objekter i huset går mot meg, flyr rundt og former ansikter. Får oftere panikkanfall. Går innimellom på autopilot og føler tiden forsvinner plutselig.

 

Sto blant annet og vaska opp. Med ryggen mot omverden og null oversikt. Etter 2 min fikk jeg panikkanfall fordi jeg blei så redd.

 

Snubla i en hund som ikke var der (i hodet mitt)

 

Skal på DPS i morgen kl 10 og fortelle om alt dette her. Mye jeg ikke har nevnt i tråden her.

Endret 7. februar 2016 av BananLaks