Muslimsk og kristent hykleri?

[Aiven]

Jeg kom over et innlegg på Vårt Land av ateisten Lars Gule, hvor han mener at vi "kan glede oss over muslimsk hykleri". Alternativer av den meningspakken som Gule representerer her, kan man også finne til gangs her på forumet, om enn i noe mer usivilisert innpakning. Men nå var det, som vanlig, ikke Gules innlegg jeg fant interessant, men noen av svarene han fikk. Spesielt likte jeg svarene fra en kar ved navn Olav Rune Ekeland Bastrup, som jeg vil dele med dere her. 

 

 

Ordet hykleri er i denne sammenheng ganske så misvisende. Begrepsbruken impliserer at en fundamentalistisk skriftforståelse er ikke-hyklerisk, mens en ikke-fundamentalistisk skriftforståelse er hyklerisk. Det er jo selvsagt bare tøv. Det er en sekularistisk misforståelse, for ikke å si vrangforestilling, at en religion er identisk med sine hellige tekster. Det er religioner kun i marginale tilfeller, og da praktisk talt uten unntak som sekteriske fenomener, som ikke engang seg i mellom klarer å være enig om en rett fundamentalistisk forståelse. Selv ikke Luther med sitt "Sola Scriptura"-prinsipp er i nærheten av å tenke at det skal være noe en-til-en-forhold mellom skriften og den religiøse praksis. Tvert imot handlet det der om å forstå skriften med utgangspunkt i nettopp en ikke-fundamentalistisk tolkningsnøkkel. Jeg vil hevde at en fundamentalistisk skriftforståelse nettopp IKKE er å ta tekstene på alvor, fordi det ikke er å ta på alvor teksters historisitet, som er en overordnet forutsetning for å kunne forstå enhver tekst av hvilket slag det enn måtte være. Dermed forsvinner også muligheten for å forstå en teksts relevans og allmenngyldighet utover den tid og det publikum den er skrevet for. Gule kaller dette en sekularisering av religionen. Jeg vil hevde det motsatte. Det er slik religionen får og alltid har fått relevans for de mange. Fundamentalisme har alltid vært for de få.

 

 

Grunnen til at jeg arresterer Gule på begrepsbruken er at det reflekterer en holdning jeg ofte møter i sekulære miljøer, nemlig at religionen er mest autentisk når den er som mest arkaisk og umoderne, og at alle vi som evner å forholde oss til gamle tekster ikke-fundamentalistisk (og vi er faktisk i solid flertall), forholder oss uautentisk til vår egen religion; vi bortforklarer, vrir og vender på gamle tekster for å få dem til å passe til det vi liker. Vi er m.a.o. intellektuelt uredelige. Skal man ta sin religion på alvor, forventes det at det skal være et en-til-en-forhold mellom religiøs praksis og hva flere tusen år gamle tekster foreskriver. Man argumenterer altså som om en fundamentalistisk tilnærming til tekster egentlig er den eneste riktige, bare med den forskjell at man i egenskap av sekulær ikke står i noe pro-, men i et kontra-forhold til disse tekstene selv. Men prinsipielt forholder man seg da like fundamentalistisk til tekstforståelse som dem man angriper. Prinsipielt inntar man da også samme posisjon som den de mest rabiate islamkritikere som raver rundt her på verdidebatt, har når de hevder at islam er seg selv mest autentisk når den er som mest grusom.

Når så Gule presiserer at "fra et eksternt synspunkt innebærer denne type endring av teologien (altså en utvikling mot en mer moderne, ikke-fundamentalistisk fortolkning av tekster, min presisering), en sekularisering", da oppfatter jeg med dette utsagnet at Gule egentlig også sitter fast i en slik forestilling av religion - nemlig at når religion kler seg i moderne, liberale og "snille" gevanter, så er den sekulær, og når den er umoderne, arkaisk, antiliberal - in casu "ikke-snill" - da er den mer sin innerste natur lik. Det er dette premiss jeg angriper og ikke kan godta. Her har jeg også historien på min side. Under varierende samfunnsformer og forhold har religion like ofte spilt en progressiv som en konservativ rolle. Uten relevans til skiftende tiders mennesker og varierende samfunnsforhold, ville religionene ha utspilt sin rolle for lenge, lenge siden. M.a.o. har religion alltid vært i kontinuerlig utvikling og tilpasning. Ja, selv fundamentalister tilpasser seg. Noe annet er da i virkelighetens vereden også umulig uten å velge en fullstendig rabiat posisjon. I vår vestlige kultur har religionen idet den kom under press fra sekulære ideologier ofte spilt en antiprogressiv rolle, og har også vært dømt til en slik rolle, fordi det på mange måter er sekularismen som har tatt monopol på å definere fremskritt og utvikling. Fundamentalisme, den være seg kristen eller islamsk, er bare det ekstreme uttrykk for den fryktrefleks som raske endringer i et samfunn vil utløse i visse segmenter av en befolkning. Men slike fenomener kan bare forstås sosialpsykologisk og politisk, ikke teologisk.

Så er det også vesentlige forskjeller i hvilken teologisk status hellige tekster har i ulike religioner. Koranens teologiske status i islam er en annen enn bibelens i kristendommen. Det spiller en ikke uviktig rolle for hvordan man som troende forholder seg til tekstene. Luthers tolkningsnøkkel til bibelen var såre enkel og antifundamentalistisk: Bibelen skal leses ut fra prinsippet "was Christum treibst", hva som driver til Kristus. Alt annet kunne man rolig la ligge. Det finnes biblisistiske retninger innen kristendommen som ikke klarer å forholde seg til en slik dynamisk teksttilnærming. Det blir for utrygt. Å tenke selv er som kjent for mange vanskelig, så da er det lettere å la en to tusen år gammel tekst tenke for en. Dette behovet for trygge, uimotsigelige og enkle svar i autoritative tekster er ikke bare en del av religionens virkelighet, det reflekterer også menneskelige behov som ikke enkelt kan avskrives, selv om de alltid må konfronteres. Men i en eller annen form vil de alltid finnes, og desto mer jo hurtigere og mer radikalt endringer i et samfunn skjer. Religion vil da ofte, men slett ikke alltid og ikke nødvendigvis, være tilfuktsted for slike konservative fryktreflekser.

Det er få kristne i vår kulturkrets som idag mener at kristendommen skal ha fortolkningsmonopol på noe som helst. Men det skal heller ikke et sekulært livssyn ha. Debatten idag står da heller ikke om kristendommens fortolkningsmonopol, men om religion har noen legitim rolle i det offentlige rom overhodet. Å frakjenne religionen en rolle i offentligheten er etter min mening å leke med ilden. Det er med på å skape et undertrykk i et samfunn som kan vise seg å bli meget farlig. Ikke uten grunn har flere kommentatorer pekt på nettopp dette som en av flere årsaker til at Europas mest sekulære land, Frankrike, har blitt så konfliktrammet som det idag er.

 

 

Jeg tar Gules presiseringer til etterretning, og vil samtidig melde uenighet på noen andre punkter. Men først litt mer til ordet hykleri. En rimelig nøktern definisjon av ordet hykleri må være at det betyr å opptre falskt og uekte. Når f.eks. vi som mener at homofil kjærlighet er helt legitim samtidig som vi fastholder vår kristne tro, da må det bety at vi hykler siden det vitterlig står i bibelen at homofili ikke er all right. Men det er jo ikke slik at om det hadde stått i bibelen at vi skulle stå på hodet og si kykkeliky fem ganger om dagen, så ville det forpliktet oss på noen som helst måte. Det finnes premisser for fortolkning som er mer og mindre overordnede, og det finnes rene fornuftsgrunner for hvordan teksters relevans for datid og nåtid skal forstås. Dette vedstår selv konservative teologer seg. Hvor mye og hvor lite er teologer og ulike retninger innen kristendommen selvsagt uenige om, og annerledes kan det heller ikke få blitt. Uansett: Det er ingen urimelig tolkning av meg å legge til grunn at når Gule bruker begrepet hykleri som han gjør, så må det være fordi han mener at konservative tolkninger av religiøse tekster er mer ekte eller mer riktige enn de som forsøker å aktualisere dem og tilpasse dem til en moderne virkelighet. Men så er det i det minste godt at Gule skriver at han ikke er ferdig tenkt på dette området. Grunnen til at jeg reagerer er som tidligere anført at det er noe i oppstillingen av premissene her som jeg ofte støter på i sekulære miljøer, og som irriterer meg ganske kraftig.

Så skriver Gule: "med sekularisering av religionene mener jeg nettopp at religionenes pretensjon om å forklare det meste, slik en rekke religioner har forsøkt å gjøre gjennom tidene, forlates til fordel for andre samfunnsinstitusjoner."

Vel, rett forstått er det jo dette som definerer religion - at den søker å forklare det som ikke lar seg forklare på annet vis enn religiøst. Den definerer virkeligheten på en måte som imøtekommer dypt menneskelige behov for å forstå og fortolke sin eksistens og som presenterer fortellinger som mennesker kan hekte sine liv pål og forstå seg selv i forhold til. Derfor har også Skapelsesberetningen fortsatt relevans - ikke som vitenskapelig fortelling, men som mytisk fortelling. En god definisjon på ordet myte er en fortelling som samtidiggjør den som leser fortellingen med det som fortelles. Vi snakker om den samme opplevelse som man kan ha når man leser en god roman og identifiserer seg meg fortellingen. I min katolske verden er dette en av religionens viktigste funksjoner: å presentere gode narrativer som omringer menneskers liv og som de kan hekte seg på. Om de er sanne eller usanne i vitenskapelig forstand har aldri vært et spørsmål så lenge de er sanne som meningsgivende fortellinger. Sekularismens problem er jo at den ikke har noen gode fortellinger. For andre enn de dydige og snusfornuftige er den sånn sett temmelig sjarmløs. At Skapelsesberetningen i en førvitenskapelig tid fylte den forklarende rolle på universets tilblivelse som vitenskapen idag har overtatt, er ikke annet enn naturlig. På hvilken annen måte skulle man forklare det man ellers ikke hadde forutsetninger for å forklare? Så melder spørsmålet seg i neste runde om religionen - in casu kristendommen - har vært til hinder eller ikke for at en vitenskapelig forklaring på universets tilblivelse har vunnet frem og overtatt hegemoniet på et område hvor religionen tidligere var enerådende. Den historien skal jeg ikke dra her, men bare fastslå at i dette spørsmålet har sekularister til gagns holdt seg med historiske myter som det er på tide å rydde opp i. Denne karen - en av Gules "trosbrødre" om jeg har forstått det rett - har gjort et meget hederlig forsøk.

Så må jeg også melde en reservasjon til følgende utsagn av Gule: "Men om vi alle vil bli forstått er det nok et poeng at vi alle leter etter et felles språk. Dette må må nødvendigvis være sekulært om det skal være felles. Det er i alle fall ingen som har kommet på noe felles religiøst språk."

Min temmelig håndfaste erfaring fra Grønland er den motsatte - at kristne og muslimer kan samtale meget godt med hverandre om vesentlige anliggender som sekulære er eksludert fra fordi det er de som mangler språket. Kort sagt er det sekularister som Gule som på sitt hold må gjøre større anstrengelser på å forstå religionens språk og funksjon. Det gjør Gule definitivt ikke med den begrepsbruk han har introdusert i dette innlegget. Tvert imot: Da melder han seg av.

 

 

Jeg er ikke sikker på om det kan sies stort bedre

[G]

Må innrømme at jeg falt av litt når homofili og kykkeliky ble dratt fram. Selv er jeg nok mer heterofil, og det har jeg egentlig ingen grunn for å forklare. Jeg nevner det bare i tilfelle noen er i tvil. Jeg synes vi skal forsvare at homofile skal få ha det like bra som oss andre.

 

Det er klart at jeg nok også ville syntes det føltes litt kleint om to gutter satt på bussen og kysset hverandre, men det er vel noe jeg må venne meg til. Jeg synes ihvertfall ikke at kristne gjør det særlig bedre for de homofile enn hva sekulære gjør. De er vel nokså jevnbyrdig stygge i mot homofile. Kanskje med unntak av at kristne setter noen regler og grenser for hva homofile kan få være med på og ikke få være med på. Der har jo kristne noe å arbeide med synes jeg.

 

Jeg kunne også tenkt meg å lese en mer utdypende forklaring av det som påstås om Frankrike. Jeg synes det blir en for lettvint konklusjon.

 

Vi har jo mye ballast vi sekulære også. Foreldre, skolen, evt. fagforening, militærtjeneste, arbeidsplassen, på butikken eller hva det måtte være. Vi har jo lært å omgås hverandre stort sett veldig bra i Norge. Det vil alltid være noen småproblemer i et samfunn som flertallet finner at er problematisk. Når jeg var ung, så husker jeg at i lokalmiljøet så fantes det noen digre ungdomsgjenger som var ganske blind-voldelige av seg, og som nok berørte litt borti det kriminelle elementet. Vi hørte om disse fæle gjengene fra den ene kommunedelen til den andre som laget kvalm, og som nok var litt på steil front mot hverandre.

 

Vi har også lover og regler som alle samfunnsborgere uansett "kaste" må underordne seg. Selv om enkelte religiøse synes de er litt fritatt enkelte lovfortolkninger, de med.

 

Andre snyter på skatten, eller gjør andre "uakseptable ting".

 

 

 

Sekularismens problem er jo at den ikke har noen gode fortellinger. For andre enn de dydige og snusfornuftige er den sånn sett temmelig sjarmløs.

 

Hva vil forfatter egentlig fram til her?

Endret 31. januar 2016 av G

[Kasparov]

Jeg synes også kommentarene var veldig gode.

 

 

 

Sekularismens problem er jo at den ikke har noen gode fortellinger. For andre enn de dydige og snusfornuftige er den sånn sett temmelig sjarmløs.

 

Hva vil forfatter egentlig fram til her?

 

Antagelig noe i retning av at noen mennesker har behov for "store fortellinger". Det er noe som har blitt diskutert mye i samfunnsvitenskapen og humaniora. Som Max Weber påpekte fører den vitenskapelig utviklingen til en "avfortryllelse" av verden og dermed til en utarmelse av mening. Tenk på utsagn som "hvis gud vil", "nå farer Tor over himmelen"(hvis det lyner), "noen har kastet det onde øyet på meg"(hvis man har mye uflaks). I dag legger vi mindre og mindre mening i ting. Og kanskje det ikke bare er en bra ting.

Endret 31. januar 2016 av Kasparov

[RWS]

 I dag legger vi mindre og mindre mening i ting. Og kanskje det ikke bare er en bra ting.

Tvert i mot, å vite en ting vil alltid få deg (ihvertfall meg) til å undres over alt det vi IKKE vet... Jeg kan fint syntes at en regnbue er fantastisk selv om jeg vet hva fargene og buen skyldes, det samme går for alt mulig annet som vitenskapen har funnet ut.

 

Klarer liksom ikke helt å se nytten i å bade seg i ignoranse og uvitenhet jeg da... Men kan FINT undres over en masse ting man IKKE vet, selvsagt uten å dra inn fantasi guder og det alltid tilstedeværende "overnaturlige" som så alt for mange faller tilbake til... Men det krever faktisk en viktig ting som veldig mange mennesker finner ufattelig vanskelig og det er faktumet at vi ikke vet alt... Vi mennesker er desverre slik sammenskrudd at vi alltid SKAL vite, selv om det (altfor ofte) betyr å falle tilbake på rene fantasier som andre har oppdiktet og som ved nærmere undersøkelse, eller rett og slett ved hjelp av god gammeldags logikk, ikke kan stemme... Men folk tror det jo allikevel, selv om det eneste riktige ville vært å si "Dette vet jeg ikke!

 

For meg har det, og alltid har vært, veldig positivt å vite så mye som mulig om en ting før jeg bestemmer meg for hva jeg velger... Til mer jeg vet om saken, til flere sider som kommer opp og til flere relvante ting som går opp i "gryta" til bedre er det for meg, for til mer nøyaktig kan jeg velge.

 

Men å si at jeg ikke undrer meg eller har et mindre verdt spekter av den grunn blir bare tull... Jeg trenger ikke å bade i ignoranse og uvitenhet for å undre meg jeg... Jeg kan godt vite hvordan ting henger sammen og allikevel føle nesten religiøse følelser i møte med det...

 

Så sorry, men den "vi må bade i uvitenhet og ignoranse" for å være lykkelige og uhykleriske må du nok lenger ut på landet med enn her jeg bor... 

Endret 31. januar 2016 av RWS

[Kasparov]

 

 I dag legger vi mindre og mindre mening i ting. Og kanskje det ikke bare er en bra ting.

Tvert i mot, å vite en ting vil alltid få deg (ihvertfall meg) til å undres over alt det vi IKKE vet... Jeg kan fint syntes at en regnbue er fantastisk selv om jeg vet hva fargene og buen skyldes, det samme går for alt mulig annet som vitenskapen har funnet ut.

 

Klarer liksom ikke helt å se nytten i å bade seg i ignoranse og uvitenhet jeg da... Men kan FINT undres over en masse ting man IKKE vet, selvsagt uten å dra inn fantasi guder og det alltid tilstedeværende "overnaturlige" som så alt for mange faller tilbake til... Men det krever faktisk en viktig ting som veldig mange mennesker finner ufattelig vanskelig og det er faktumet at vi ikke vet alt... Vi mennesker er desverre slik sammenskrudd at vi alltid SKAL vite, selv om det (altfor ofte) betyr å falle tilbake på rene fantasier som andre har oppdiktet og som ved nærmere undersøkelse, eller rett og slett ved hjelp av god gammeldags logikk, ikke kan stemme... Men folk tror det jo allikevel, selv om det eneste riktige ville vært å si "Dette vet jeg ikke!

 

For meg har det, og alltid har vært, veldig positivt å vite så mye som mulig om en ting før jeg bestemmer meg for hva jeg velger... Til mer jeg vet om saken, til flere sider som kommer opp og til flere relvante ting som går opp i "gryta" til bedre er det for meg, for til mer nøyaktig kan jeg velge.

 

Men å si at jeg ikke undrer meg eller har et mindre verdt spekter av den grunn blir bare tull... Jeg trenger ikke å bade i ignoranse og uvitenhet for å undre meg jeg... Jeg kan godt vite hvordan ting henger sammen og allikevel føle nesten religiøse følelser i møte med det...

 

Så sorry, men den "vi må bade i uvitenhet og ignoranse" for å være lykkelige og uhykleriske må du nok lenger ut på landet med enn her jeg bor... 

 

 

Det jeg først og fremst tenker på er skillet meningsfullt/tilfeldig eller vilkårlig. Det er klart at folk legger forskjellige ting i det skillet. Noen religiøse sier jo at moral ikke gir mening uten gud, eller at uten gud er alt uten betydning. Det som kanskje er et problem er at folk behøver, psykologisk sett, mening. Tenk på klisjeen at når folk kommer ut for ulykker/opplever noe forferdelig så sier de "Hvorfor? Hvorfor meg, hvorfor skjedde dette" som om mening(forstått mest mulig bredt som formål/årsak, iboende rasjonalitet overhodet) på en eller annen måte lindrer smerte og gjør livet tålelig. Et annet eksempel er Spinoza som mente veien til lykke var å akseptere tingenes logiske nødvendighet.

 

Det totale motstykket til en meningsfull verden er kanskje "tingenes evige gjenkomst" formulert av Nietzsche: Universet starter så å si opp igjen på et gitt punkt slik at alt forløper nøyaktig på samme måte som forrige gang i all evighet. Dette mente Nietzsche ville være et meningsløst univers fordi det ikke finnes noen progresjon eller fornuft i det.

 

De tidlige eksistensialistene anså verdens iboende meningsløshet som et sjokkerende faktum, men i dag er det nesten en triviell sannhet. Det er klart at moderne mennesker trenger mindre mening. Vi får ikke angst av tanken på at moral er konstruert for eksempel. Tendensen er tvert i mot at menneskets frihet fra gud/universitets hensikter sees på som noe positivt. Men kanskje er det ikke helt sunt å være veldig bevisst på at ens samfunns normer og identitet bare er konstruerte størrelser skapt av en vilkårlig historie og som kunne vært annerledes. Tenk på norsk identitet. Det er opplagt at denne identiteten forandrer seg hele tiden og ikke har noen essens. Og at det er vi selv som kontinuerlig reproduserer(vedlikeholder og reviderer den) hver dag med våre aktiviteter. Problemet er at det kan være vanskelig å få til solidaritet i et samfunn der folk ikke tror deres samhørighet har noen dypere substans. I alle fall har noen ment det. En annen ting er såpass selvbevisste og sannferdige individer kan få psykologiske skader som at de ikke synes ting er å verdt å etterstrebe osv. Nietzsche mente noe slikt som at det er mulig å vite mer enn hva som er bra for deg.

 

Dette ble litt usammenhengende.. Uansett: rent personlig tror jeg uansett ikke det er noe problemer for folk, hvis de blir skikkelig oppdratt og lever i et godt samfunn, å nøye seg med den meningen man selv legger i ting.

[RWS]

I alle fall har noen ment det. En annen ting er såpass selvbevisste og sannferdige individer kan få psykologiske skader som at de ikke synes ting er å verdt å etterstrebe osv. Nietzsche mente noe slikt som at det er mulig å vite mer enn hva som er bra for deg.

 

Dette ble litt usammenhengende.. Uansett: rent personlig tror jeg uansett ikke det er noe problemer for folk, hvis de blir skikkelig oppdratt og lever i et godt samfunn, å nøye seg med den meningen man selv legger i ting.

 

 

Men kanskje er det ikke helt sunt å være veldig bevisst på at ens samfunns normer og identitet bare er konstruerte størrelser skapt av en vilkårlig historie og som kunne vært annerledes.

 

Hvorfor det? Det er jo slik med eller uten en gud, så hva er forskjellen?

 

 

 

Tenk på norsk identitet. Det er opplagt at denne identiteten forandrer seg hele tiden og ikke har noen essens. Og at det er vi selv som kontinuerlig reproduserer(vedlikeholder og reviderer den) hver dag med våre aktiviteter. Problemet er at det kan være vanskelig å få til solidaritet i et samfunn der folk ikke tror deres samhørighet har noen dypere substans.

 

Åssen kan du si dette og samtidig være bevisst evolusjon? Selv om jeg er meget klar over at jeg kun er et individ som er her i dag kun ved en tilfeldighet, (at det var bare flaks at det var akkurat den sedcellen som fikk innpass i den eggcellen, at fødslen gikk bra også videre) og at jeg i det store og hele ikke betyr så mye fra eller til i den store sammenhengen e rjeg veldig bevisst på at jeg sammen med andre kan skape noe større og viktigere enn meg. Jeg er også en del av samfunnet og akkurat her tror jeg det skjærer seg litt for de fleste av oss, for vi anser oss som mye større og mye viktigere enn vi faktisk er. Jeg gjør ikke det, da jeg for lenge siden har innsett at min bortgang kun vil være et savn hos mine nærmeste en kort stund og at verden selvsagt ville gå sin vante gang også etter min død. Som individ har jeg ikke rare verdien annet enn for nettopp mine nærmeste og for jobben min (som mister min kompetanse og erfaring) mens jeg for samfunnet KAN være vekten som tipper ting i den eller den rettningen, selvsagt sammen med andre. Jeg har tro på individuel frihet, men jeg ser også at vi kan utrette mer som et samfunn om vi ikke tar med oss kravet om induvidualitet ut i samfunnet. Ihvertfall ikke like mye som i dag, der vi er veldig i ferd med å skape et samfunn der vi driter i nestemann bare vi får karret til oss det vi trenger og ønsker... Mer og mer handler om å ønske seg mer og flere og flere glemmer å nyte hva de faktisk har... Dessverre..

 

Men igjen, jeg ser ikke helt hva blind gudetro skal ha å si i dette. Jeg tror på en masse rare ting jeg også, som ærlighet, rettferdighet, at det er lurt å følge trafikk reglene og alt det andre en religiøs ville gjort, jeg trenger faktisk ikke troen på en gud for å tro alt dette og jeg forstår derfor ikke resoneringen din der du resonerer at hvis man ikke tror på en innbilt og høyst fantasifull gud så mister man all tro på alt annet også... 

 

 

 En annen ting er såpass selvbevisste og sannferdige individer kan få psykologiske skader som at de ikke synes ting er å verdt å etterstrebe osv.

Jeg har vært veldig bevisst i oppdragelsen til mine unger at de skal være dønn ærlige og rettferdige. At de alltid skal se en sak fra begge eller alle sider før de avgjør noe som helst og at kunnskap og viten er veien å gå for å få til dette. Spørs hva du legger i etterstrebe, men mine to eldste har et sundt forhold til matrielle goder, den minste er på vei dit. Jeg prøver å lære dem hvordan de skal tenke, ikke hva de skal tenke, slik at de på de premissene kan være nettopp ærlige og rettferdige også i samfunnet de nart skal bli en del av. Og ingen av dem har noen psykiske skader av å ikke tro på en innbilt gude skikkelse i en eller annen form. Jeg har selvsagt aldri pushet noen gud på dem, men jeg har heller ikke pushet dem vekk fra noen gud, om du ikke anser det som å pushe dem vekk fra gudetro ved å kreve at de skal ha skikkelige fundamenter for hva de mener og tror da, i form av et minstemål av empiri... For der faller religion sørgelig igjennom.. men det gjør mye annet også...

 

Så hvorfor skulle folk få psykiske plager av å innse realitetene? Eller mener du at en religiøs plutselig innså at hele hans gude forestilling var bygget på rene løgner og derfor plutselig innså de skrekkelige realitetene? Klarer ikke helt å se hvorfor jeg skulle få psykiske skader av å innse at jeg ikke kommer til å leve evig, at jeg ikke er verdt min vekt i gull for hele verden og slikt jeg... Ja, jeg er beinhard realist, men det klarer jeg fint å leve med. Jeg vet jo hva jeg er verdt for meg selv om mine nærmeste og for samfunnet og jeg betaler faktisk min skatt med glede i visshet om at de pengene kan komme andre som trenger de mer enn meg til gode. Hvorfor mener du at jeg trenger en gud for å innse dette? Eller sagt på en annen måte, hvporfor mener du at man må ha en gudetro for å IKKE innse realitetene?

[Kasparov]

RWS: Som jeg skrev mener jeg jo ikke selv at mangelen på mening nødvendigvis er noe problem. De fleste moderne mennesker klarer seg jo nettopp med den meningen de selv legger i ting. Det er ikke jeg som påstår noe annet. Det jeg skrev i de tidligere innleggene er bare løse henvisninger og assosiasjoner til Nietzsche, Durkheim, Charles Taylor og andre.

 

Poenget er ikke så mye at gudstro som sådan er viktig, men at det henger sammen med tro på *dyp* mening i tilværelsen. Og et annet poeng som jeg har kommunisert dårlig er at moderne mennesker nettopp ikke tror verden mangler mening bare fordi det meste er sosiale konstruksjoner og blind kausalitet. Det er bare *objektiv* mening som mangler. Og dette er til og med bra - det synes jeg også. Rent personlig så virker tanken på at gud har en plan med meg mer meningsløs enn at jeg kan gjøre det jeg vil. Før i tiden derimot syntes nihilisme - troen på et absolutt fravær av mening - veldig nærliggende hvis gud ikke fantes. Og det samme med eksistensiell angst av tanken på at man måtte finne sin egen mening.