Sjalu på dama og hennes liv, hva gjør man?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Jeg har hatt en del vansker oppigjennom åra, og det har satt sitt preg på meg og mitt liv, og jeg kjenner jeg er så misunnelig på dama. Vi er begge studenter. Jeg er tilnærmet venneløs fjerdeklassing, fikk aldri venner egentlig pga. sykdom tidlig i studiet, hun er førsteklassing og kjenner "alle" på studiet sitt, både samme årskull og eldre årskull. Hun kommer fra en velstående familie på Østlandet, med oppvekst preget av familieturer, gode venner og kjærester fra tidlig tenårene frem til i dag. Selv kommer jeg fra bygda, en familie med mye psykisk sykdom, en oppvekst preget av dataspill og et sterkt ønske om å være populær/få meg dame fra tidlig tenår frem til nå egentlig. Hadde ikke sex før jeg ble 22. Jeg kjenner jeg er sjalu på at hun hadde sex allerede i 15-års alder, har en skare med gutter etter seg og er så vennlig og innbydende at folk legger igjen lapper til henne på lesesal. Hun har ting å dra på så og si hver dag, sosiale arrangement med folk fra studiet, bursdager i hytt og pine og klarer seg bedre på studiet enn jeg noensitte har gjort. Jeg klandrer meg selv for hvordan det gikk så gale med meg, og liker å tro at det er utenfor min kontroll, at våre oppvekstsvilkår bare er så ulike, men jeg skjønner jo selv at det blir en dårlig unnskyldning og forsvarsmekanisme.

 

Skjønner i hvert fall hva som menes med at man bør ha livet sitt på stell før man får seg dame.. Føler jeg nesten er i ferd med å bli mer trist enn før, nå som jeg ikke kan isolere meg fra andres (damas) velferd, og derav blir stadig påminnet på min egen mislykkethet. Jeg vil ikke skremme henne bort, men min sinnstemning blir mer og mer preget av melankoli.

 

Hvordan kommer man seg ut av en slik vond tankespiral?

 

Anonymous poster hash: 8ca36...b2c

[AnonymDiskusjon]

Dette traff meg rett i hjertet, fordi da jeg var førstis traff jeg kjæresten min (også førstis på en annen linje).

Jeg hadde gått et annet studie i tre uker før jeg fikk plass på mitt nåværende, og fadderuka var slutt. "Alle" hadde fått venner. I tillegg passet jeg ikke helt inn, det var mange sosser der. Selv var jeg nerd og hadde blitt mobbet i oppveksten.
Jeg hadde ikke mange venner på hjemstedet pga mobbingen, og klarte heller ikke å gli inn i klassen etter 3 uker borte.

Han var også ganske nerd, men gikk på en mye mer nerdete linje, og fikk mange venner! Han hadde alltid fester han var invitert til, og jeg liksom bare hang meg på vennene hans. Jeg ble aldri invitert av dem i klassen.
Han slo til slutt opp med meg og sa han ville ha en mer sosial jente da jeg spurte om grunnen. Ikke for å skremme deg, men det kan skje.


Så. Hva kan du gjøre?
-Slutt å game. Det virker bra nå, men jeg angrer ikke på at jeg sluttet. Livet er så mye bedre!! Just quit...
-Vær mer sosial med linja di. Dere har vel noen fester og sånt? Eller foreninger? Meld deg inn.
-Begynn på en sosial idrett! Det er mange idretter for studenter der miljøet er supert. Du får mange nye venner der. Finn en med bra miljø. Og bli med på alt! Noen har hytteturer en gang i året, eller flere, om du blir med på en fjell-forening eller lignende.
-Begynn å gå turer med kompiser. Det er sikkert noen i lignende situasjon som deg som vil komme seg litt ut. Kan ta noen bilder og legge på facebook. Så kanskje enda fler slenger seg med. 

Har flere tips, men litt dårlig tid, så det er alt.



 

Anonymous poster hash: e3aeb...73e

[AnonymDiskusjon]

Forstår deg SÅ god, og det er en vond følelse å kjenne på.

Jeg hadde det sånn med ekskjæresten min, men mest i forhold til de økonomiske situasjonene våre.

Jeg er syk og går på arbeidsavklaringspenger mens han hadde en veldig god jobb, mye penger oppspart og trengte ikke å bekymre seg i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 7f5f2...445

[Kikert]

Er det kjæresten din du snakker om? Jeg ble litt usikker brått. Hvis jeg ikke har misforstått og det er dama di så;

 

Slik du beskriver det så bør alle andre være sjalu på DEG!!! Superdame som er godt likt etc og hun har valgt deg som kjæreste, det sier jo sitt. Drit i å dra deg ned, det du beskriver er det eksakt motsatte av det du bør føle.

 

Angående problemene du har hatt så kan jeg si at jeg tenkte mye på fortiden min før også (en veldig sjelden gang nå og rister det av meg) og måten jeg klarte å komme fra det tankemønsteret var at det gikk opp et lys for meg. Fortiden skal huskes, men den kan ikke forandres og er dermed veldig ofte irrelevant. I situasjonen du er i så er den irrelevant og hvis noe så er det kanskje positivt. Du har en annen erfaring enn dama og hun vil forhåpentligvis synes det er en god ting.

 

Tenker bare høyt og skriver hvordan jeg takler ting/ tenker, ikke ment som noen måte å avfeie ting eller en fasit på hvordan du bør tenke. Jeg er fullt klar over at det er lett å stå på utsiden og gi råd som ikke hjelper, har vært på mottagersiden selv.

[AnonymDiskusjon]

Felles for dere begge er at dere omtaler dem som ekser. La oss håpe det ikke er statistisk signifikant.

 

Anonym nr. 1: Beklager at du ble mobbet. Håper du ikke sliter alt for mye i dag, selv om det er vanskelig å bli kvitt alle problemene knyttet til tidligere erfaringer. Bekymrer meg ikke for at hun vil slå opp fordi hun vil ha en mer sosial gutt. Tvert i mot så er det nok jeg som er mest utadvendt og "lett å like" om man først kommer i kontakt med meg. Jeg var ikke alltid sånn, men folk har fortalt meg gang på gang de siste åra at jeg er så flink å lytte, kommer med så reflekterte betraktninger til ting de forteller om, og er generelt lett

å komme i kontakt med. Dette skyldes mulig at jeg er svært åpen for nye vennskap, som følge av ensomhet, men det blir aldri noe mer. Føler ingen tilhørighet, det blir liksom med det overfladiske, fordi hver gang jeg treffer på noen, så er dem alltid med en gjeng. Er det først to og to, så er det enkelt.

 

Dette med at hun egentlig er langt mer sosialt klein enn jeg, er noe av det det som gjør meg trist. Det forsterker følelsen av at jeg må ha gjort noe virkelig galt et eller annet sted, fordi en tilsynelatende halveis klein person kan bli så godt likt og kjent med så mange. Hun er likevel langt mer positivt innstilt til sine omstendigheter, og hvem liker vel ikke en positiv person? Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, hun er en person som man ser på og blir så glad av, jeg føler mer jeg er en skeptiker som ser svakhetene i enhver, og blir generelt skeptisk til folk om de ikke oppfyller mine indre kriterier for folk som er verdt å kjenne. Jeg sier trolig i mot meg selv her. Det jeg i all hovedsak ønsker, er å bli sosialt akseptert.

 

Jeg er med i studentforeninger. Ikkje linjeforeninger, da jeg ble sykt skremt vekk der etter å ikke ha kjent noen der etter et år på studiet grunnet sykdom. Har verv i diverse, men det blir liksom bare med det. Gjør ens arbeid, og dra hjem. Drar en del på fjellturer i helgene, og det er så og si det eneste som gjør at jeg føler tilhørighet noe sted, den følelsen av å ha noen å være med både kveldstid i teltet, kulden på morningen i mørket og de fantastiske utsiktene på dagtid. Er egentlig med på det aller meste som dukker opp, men dukker opp mindre enn jeg skulle ønske da jeg ikke kjenner så mange, og i mellom arrangementene er det slående ensomhet fylt med studietid alene uten noen å spise lunsj med. De fra foreningene, er nemlig spredd over alle mulige studier og har sine egne gjenger, noen går sågår på annen skole.

 

​Frykter å fortelle henne om alt jeg tenker på.. Har fortalt henne at jeg har slitt med ensomhet, men kan ikke belaste henne mer enn hva jeg gjør. Jeg skal ikke dra henne ned i gjørmen, det er mitt eget prosjekt og jeg har hatt relativt stabil fremgang. Føles som om jeg er blitt personen jeg ønsker å være, men fortiden plager meg. Fortiden har gjort at livet mitt ikke er der det burde være. Hadde jeg begynt å studere i dag, er jeg sikker på at jeg ville fått et fantastisk liv som student.

 

Anonymous poster hash: 8ca36...b2c

[Kablam]

 

 

Jeg er med i studentforeninger. Ikkje linjeforeninger, da jeg ble sykt skremt vekk der etter å ikke ha kjent noen der etter et år på studiet grunnet sykdom. Har verv i diverse, men det blir liksom bare med det. Gjør ens arbeid, og dra hjem. Drar en del på fjellturer i helgene, og det er så og si det eneste som gjør at jeg føler tilhørighet noe sted, den følelsen av å ha noen å være med både kveldstid i teltet, kulden på morningen i mørket og de fantastiske utsiktene på dagtid. Er egentlig med på det aller meste som dukker opp, men dukker opp mindre enn jeg skulle ønske da jeg ikke kjenner så mange, og i mellom arrangementene er det slående ensomhet fylt med studietid alene uten noen å spise lunsj med. De fra foreningene, er nemlig spredd over alle mulige studier og har sine egne gjenger, noen går sågår på annen skole.

 

 

Anonymous poster hash: 8ca36...b2c

 

 

Jeg synes det virker som du er mye mer sosial enn jeg først fikk inntrykk av i åpningsinnlegget.

Du mangler noen å spise lunsj med, men kanskje du rett og slett kunne spurt? Om du setter deg på lesesal med dem i klassen. 

Det gjorde jeg, var ingen problem. De kom bort til meg og sa: "bli med å spise lunsj?" Men du kan jo gjøre det samme med dem.

[AnonymDiskusjon]

Belphegor: Takk for oppmuntrende ord. Det er sannhet i det du sier, og fortid er fortid, riktignok. Samtidig så er ikke fortid bare fortid. Fortiden er hva som har formet livet ditt til det du er i dag. Vennskapene man har eller ikke har, familien man har godt forhold til eller ikke, folka som minner deg på hva du er verdt hver dag, eller ikke påminner deg. For min del er det mest "ikke". Det setter preg på hverdagen. Noen får oppmuntringer fra alle kanter, jeg får ingenting. Ikke meningen å innta offerrolle. Erfaringen er at man må jobbe for enhver fortjeneste, men så iblant så møter man dem som har fått så mye gratis. Praktisk talt alt jeg kan huske, er at jeg har jobbet og stått på hele veien. Studiet jeg går på, pengene jeg har, dama jeg har fått (Jeg var virkelig ikke ettertraktet i yngre alder, og det tok lang tid å innse at det er mannens rolle å prøve seg på jenta) og vennskapene jeg har klart å bevare. Det har aldri falt naturlig noen ting, men hvorfor ikke? Hvor gikk det gale?

 

 

Anonymous poster hash: 8ca36...b2c

[Kablam]

 

Belphegor: Takk for oppmuntrende ord. Det er sannhet i det du sier, og fortid er fortid, riktignok. Samtidig så er ikke fortid bare fortid. Fortiden er hva som har formet livet ditt til det du er i dag. Vennskapene man har eller ikke har, familien man har godt forhold til eller ikke, folka som minner deg på hva du er verdt hver dag, eller ikke påminner deg. For min del er det mest "ikke". Det setter preg på hverdagen. Noen får oppmuntringer fra alle kanter, jeg får ingenting. Ikke meningen å innta offerrolle. Erfaringen er at man må jobbe for enhver fortjeneste, men så iblant så møter man dem som har fått så mye gratis. Praktisk talt alt jeg kan huske, er at jeg har jobbet og stått på hele veien. Studiet jeg går på, pengene jeg har, dama jeg har fått (Jeg var virkelig ikke ettertraktet i yngre alder, og det tok lang tid å innse at det er mannens rolle å prøve seg på jenta) og vennskapene jeg har klart å bevare. Det har aldri falt naturlig noen ting, men hvorfor ikke? Hvor gikk det gale?

 

 

 

Anonymous poster hash: 8ca36...b2c

 

 

 

Hmm, kanskje du fokuserer litt vel mye på hva du skal få av andre.

Vennskap handler om å gi.

Er du egentlig interessert i andre mennesker? Nok til å lure på ting om deres liv og synspunkter? Kan du dele deres gleder og lytte til deres sorger? Og være en god lunsj-partner når de er ensomme selv?

Prøv å finne noen individer i klassen du faktisk liker og vil være venner med.

[Kikert]

Belphegor: Takk for oppmuntrende ord. Det er sannhet i det du sier, og fortid er fortid, riktignok. Samtidig så er ikke fortid bare fortid. Fortiden er hva som har formet livet ditt til det du er i dag. Vennskapene man har eller ikke har, familien man har godt forhold til eller ikke, folka som minner deg på hva du er verdt hver dag, eller ikke påminner deg. For min del er det mest "ikke". Det setter preg på hverdagen.

 

Sant sant, jeg mener ikke at man skal glemme hele fortiden sin, men at det er veldig viktig å kunne skille vekk det som er irrelevant og bare bruke ting man har nytte av. Vonde ting må man legge bak seg. Det er ikke lett, egentlig umulig, men man klarer å glemme og "overse" ting i en så stor grad at man ikke bruker energi på det. Jeg kunne gitt mange eksempler, men det er ikke verdt energien å skrive det engang. Du bruker, i forhold til hva jeg leser og tolker, veldig mye energi på unødvendig dykking i fortiden og unødvendig sammenlikning og savn i forhold til slik du oppfatter andre.

 

Husk også at glansbilder ikke nødvendigvis er like fine på baksiden Folk presenterer gjerne det beste ved seg selv og hvis man da setter det opp mot sin crappy oppvekst og sitt liv så blir resultatet ofte veldig negativt. En som har en fantastisk fasade kan bli banket hjemme hver dag, eller voldtatt. Glansbildet kan være en voldsutøver eller morder. Det er nok veldig viktig at du går inn i deg selv og prøver å hjernevaske deg selv så du slutter med disse sammenlikningene som ikke gjør noe annet enn å tappe deg for energi.

 

Hvis man ser at noen har mange venner så kan man også tenke på hvor gode de vennene faktisk er. Veldig mange folk som har et 10-talls venner, men når det kommer til stykket så er det ingen som stiller opp. Du jobber hardt for å dra frem alt negativt ved deg for å legge det opp mot alt positivt ved andre.

 

Angående oppmuntringer så er det også noe man kan lure seg selv med litt. Tror dog at det du beskriver der er mer sannhet enn modifikasjoner i de aller fleste tilfeller. Grunnen til at jeg sier"lure seg selv" er at jeg er litt slik, jeg glemmer alt av oppmuntringer og positivitet, jeg er en ekspert på å fokusere på og huske det negative. Så jeg har brukt veldig lang tid på å slutte med det, selv om slutte er et litt for sterkt ord å bruke muligens kanskje.

 

Bare for å si det igjen så tenker jeg høyt her og jeg skriver ting basert på mine tolkninger av det du skriver. Vet at et dårlig ord kan ødelegge for tusen gode, vanskelig å kommunisere skikkelig om slike ting med bare tekst også.

[Akse]

Forstår deg SÅ god, og det er en vond følelse å kjenne på.

Jeg hadde det sånn med ekskjæresten min, men mest i forhold til de økonomiske situasjonene våre.

Jeg er syk og går på arbeidsavklaringspenger mens han hadde en veldig god jobb, mye penger oppspart og trengte ikke å bekymre seg i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 7f5f2...445

Det trengte ikke du heller. Hvorfor bekymre seg for noe man har gitt opp kontroll over. Enten tar man kontroll, eller så gir man faen.

 

Til TS. Du kan alltid jobbe med deg selv. Gjør deg mer interessant for deg selv, slik at du lærer deg å like deg. Det er vanskelig for noen andre å like deg, om du ikke gjør det selv. Fortsetter du i samme spor som nå, kommer du til å dytte henne vekk, og hun finner noen andre.

 

Det er allerede kommet forslag til hvordan du kan komme i gang. Men det handler om å komme sammen med mennesker som har samme mål og interesser som deg selv. Mennesker som ikke har en hobby er som regel triste å være rundt. De har få ideer, lite spennende å snakke om, og ender ofte opp med å snakke om andre folk. 

 

Lykke til, du kan definitivt endre deg, om du vil det selv.

[......]

Kjedelig at du føler det slik, å være sjalu på kjæresten sin tror jeg er noe mange opplever på ulike vis og i ulik grad i løpet av et forhold. Jeg opplever det selv fordi dama er utadvent, mens jeg er en mer stille person. Slik jeg leser det virker det som om disse tankene kommer som et resultat av en form for dårlig selvtillit, eller et dårlig selvbilde.

 

Syns ikke nødvendigvis det blir feil av deg å bruke forskjellige oppvekstvilkår som en unnskyldning, for det er jo faktisk en helt legitim forklaring. Vi kommer alle fra ulike steder, har hatt ulike utfordringer og opplevelser som former oss til den vi er akkurat nå. Men istedet for å tenke "på grunn av" så kan du snu det litt og prøve å tenke "på tross av". Prøv å være den beste versjonen av deg selv, på tross av at du virker for å ha hatt røffere oppvekstvilkår enn henne.

 

Det kan jo også være at hun ikke ser det på samme måten som deg. Vi er alle vår verste kritiker, og dette kan gjøre at vi ser på oss som "stusseligere" enn hva andre kanskje gjør, fordi vi av og til stiller urimelige krav til oss selv.

 

Kanskje er det akkurat deg hun trenger? Kanskje er hun sjalu på deg?

 

Uansett så har du alt å vinne på å åpne deg for henne.

Endret 29. januar 2016 av Tullefanten

[AnonymDiskusjon]

Kablam: Interessant betraktning som får meg til å tenke. Er nok langt fra perfekt på dette området. Sliter nok mest med å dele deres gleder, da litt av det jeg nevner som opprinnelig problem her er at jeg blir sjalu på damas gleder. Er langt flinkere på å dele deres sorger og hjelpe dem opp fra nederlag. Er mulig det er en del av problemet, jeg blir oppfattet som dyster eller noe slikt. Ikke vet jeg, men husker en kommentar i militæret om at jeg var så negativ, da jeg egentlig bare mente å være kritisk til befalets ordrer. Har siden den tid forsøkt hardt å ikke være negativ rundt folk. Dette med lunsjspising vet jeg egentlig ikke så mye om, da jeg ikke har hatt noen å spise lunsj med på skolen siden førsteklasse. Spiser stort sett på datasal og stikker hjem tidlig for å lage middag og slippe følelsen av å være alene på skolen. Føles som om jeg er en godt likt person egentlig, men at jeg er så inderlig sent ute med å knytte kontakter, og at folk vil syns det er rart når en tredjeklassing plutselig skal prøve å få innfall hos dem som allerede er en tettknyttet gjeng. Er dessverre ikke så enkelt å bare finne noen individer i klassen jeg liker og vil være venner med, dem kommer som gjenger og stikker fra forelesningene som gjenger. Jeg har noen jeg sitter med, men vi nordmenn er liksom ikke så inkluderende av oss. Det hendte til og med at de jeg startet i førsteklasse med på faddergruppe er noen av de mest usosiale menneskene jeg vet, vil enten bare henge med dama hjemme eller spille League of Legends hver helg. Husker jeg var så skuffet i starten da de aldri ville bli med på linjearrangement for å bli kjent med resten av kullet, og jeg var pysete nok til å ikke dra alene. Angrer inderlig, men liker å tro at jeg må ha hatt en del uflaks også. Vurderer utveksling bare for å få en ny sjanse egentlig.

 

Belphegor: Jeg er inne i en tung periode nå, og bruker heldigvis ikke så mye tid og krefter på det til vanlig, hehe. Sant det du sier om å sammenligne seg med glansbildet av andre. Er jo en viss prosentandel som er ulykkelige under fasaden, men også svært mange som faktisk er så lykkelige som det som vises. Nå gjør jeg det igjen dog; sammenligner det beste fra de beste med ulykkeligheten i mitt indre, som du påpeker. Aner ikke hvordan man slutter med det?

 

Anonymous poster hash: 8ca36...b2c