Er dette forelskelse?

[AnonymDiskusjon]

Dette er ikke en troll-post. Jeg tror bare ikke at jeg fungerer som alle andre når det kommer til følelser.

 

Vanligvis føler jeg ikke stort for hverken det ene eller det andre. Jeg glir ganske nøytralt gjennom livet. Men nå tror jeg at jeg er i ferd med å bli, eller allerede har blitt forelsket - og jeg hater det. Det gir meg en ukomfortabel, urolig følelse i kroppen HELE tida! Klarer ikke å slappe av eller tenke klart, og kan ikke holde fokus på noe som helst omtrent. Jeg tenker bare på denne dama hele tida, og det er virkelig et problem. Jeg får heller ikke tid til noe annet som jeg burde eller vil gjøre fordi jeg ikke klarer å kutte henne ut.

 

I starten gikk det greit. Hun var interessert i meg, og jeg synes hun var pen, søt, interessant, omtenksom, veldig forståelsesfull, og stort sett allright. Det var en ganske fin tid, hvor jeg fortsatt kunne tenke klart og prioritere andre ting enn henne (jeg ble riktignok ukomfortabel og følte meg litt kvalm da hun fortalte meg at hun var forelsket i meg). Men etter noen måneder med denne flotte og enkle tilværelsen så har jeg altså forvillet meg inn i dette emo-helvete.

 

Men vent - Det er mer!

 

Når jeg er sammen med henne, så roer jeg meg ned og slapper av. Men samtidig så innser jeg også at hun egentlig ikke er så fantastisk som jeg innbiller meg. Og så får jeg lyst til å gjøre helt andre ting enn å være med henne. Men når jeg ikke er med henne, så bygger det seg opp igjen, så jeg uansett ikke får gjort en dritt!

 

Så jeg savner henne når jeg ikke er med henne, men når jeg er med henne så vil jeg bare komme meg vekk.

 

Er det dette alle liksom synes er så fint? Eller har jeg en og annen koblingsfeil i skallen? Jeg vurderer hele tida om jeg skal avslutte "forholdet", for dette her er veldig upraktisk å leve med.

Anonymous poster hash: d7607...3eb

[vidor]

Slapp av, du er helt normal

 

Women, can't live with them and can't live without them.

 

Det er en polaritetsgreie som endrer seg hele tiden og skaper kompleksitet. Takk ditt ego, hjernen og evolusjonen.

[oslojenta90]

Det høres ut som en ny opplevelse og fenomen for deg, og du får følelser du aldri har kjent på før? Klart hjernen din blir forvirret da? "Vil jeg være med henne, er dette ekte?". Du må granske deg selv og gi deg selv tid til å bli vant med følelsene...Du sier joo du tenker på henne hele tiden, høres jo ut som iallefall en begynnelse på en forelskelse.

Kan du forklare hvorfor du ble kvalm da hun sa du var forelsket i deg? Er det fordi det er så ukjent?

 

Finn ut av hva du vil, men ikke før henne bak lyset eller fortsett forholdet hvis du ikke vil. Høres ut som du har mye du må finne ut av..Lykke til

[AnonymDiskusjon]

Litt slemt å være i et forhold med henne om du ikke egentlig liker henne...

Anonymous poster hash: c2878...d91

[Gjest Slettet-376f9]

Forelskelse er når du plutselig blir redd for å dø, fordi du plutselig har fått en grunn til å leve.

 

Foerelskelse vekker alle mulige følelser i deg, ikke bare de gode. Tvil, sinne og sjalusi kan du også oppleve. Det er sånn som skjer når du opplever noe voldsomt som du aldri har vært med på før.

[Kablam]

Når jeg er forelsket er jeg 100% sikker.
Det er egentlig bare ren lykkerus, med mindre personen avviser, da er det kjipt. Har ikke vært borti følelsen av å tenke at personen ikke er bra........ du virker litt usikker.

[insomeseriousproblems]

OP, er du meg? Hadde helt samme greia med min forrige ex-kjæreste. Jeg er vanligvis følelsesløs rundt mennesker, men etter at vi hadde vært sammen i 1-2 mnd, så kjente jeg også på de der "følelsene". Når jeg var med henne, så tenkte jeg at det ikke var alt jeg forestilte meg, men når jeg dro tenkte jeg bare på henne 24/7. Det er sånn du vet at du har falt for noen. Jeg ble helt avhengig av den dama. 

et lite tips: hold litt avstand fra henne om du klarer. Ingen damer liker noen som vil være sammen med de hver dag.

Endret 29. januar 2016 av insomeseriousproblems

[heartlife]

Dette er ikke en troll-post. Jeg tror bare ikke at jeg fungerer som alle andre når det kommer til følelser.

 

Vanligvis føler jeg ikke stort for hverken det ene eller det andre. Jeg glir ganske nøytralt gjennom livet. Men nå tror jeg at jeg er i ferd med å bli, eller allerede har blitt forelsket - og jeg hater det. Det gir meg en ukomfortabel, urolig følelse i kroppen HELE tida! Klarer ikke å slappe av eller tenke klart, og kan ikke holde fokus på noe som helst omtrent. Jeg tenker bare på denne dama hele tida, og det er virkelig et problem. Jeg får heller ikke tid til noe annet som jeg burde eller vil gjøre fordi jeg ikke klarer å kutte henne ut.

 

I starten gikk det greit. Hun var interessert i meg, og jeg synes hun var pen, søt, interessant, omtenksom, veldig forståelsesfull, og stort sett allright. Det var en ganske fin tid, hvor jeg fortsatt kunne tenke klart og prioritere andre ting enn henne (jeg ble riktignok ukomfortabel og følte meg litt kvalm da hun fortalte meg at hun var forelsket i meg). Men etter noen måneder med denne flotte og enkle tilværelsen så har jeg altså forvillet meg inn i dette emo-helvete.

 

Men vent - Det er mer!

 

Når jeg er sammen med henne, så roer jeg meg ned og slapper av. Men samtidig så innser jeg også at hun egentlig ikke er så fantastisk som jeg innbiller meg. Og så får jeg lyst til å gjøre helt andre ting enn å være med henne. Men når jeg ikke er med henne, så bygger det seg opp igjen, så jeg uansett ikke får gjort en dritt!

 

Så jeg savner henne når jeg ikke er med henne, men når jeg er med henne så vil jeg bare komme meg vekk.

 

Er det dette alle liksom synes er så fint? Eller har jeg en og annen koblingsfeil i skallen? Jeg vurderer hele tida om jeg skal avslutte "forholdet", for dette her er veldig upraktisk å leve med.

 

Anonymous poster hash: d7607...3eb

Haha jeg kjenner igjen den ubehagelige forelskelsesfølelsen. Jeg har kjent den som vond å ha i en relasjon og. Og når det tar slutt er det vondt å fortsatt være forelsket.... men faktisk er ikke lett å være forelsket i et forhold og. Urolig følelse.

 

Har hatt det sånn jeg og. Når sexen er overstått med den jeg var forelsket i hadde jeg bare lyst å løpe vekk hehehe. Høres jo helt sykt ut men sant

Endret 30. januar 2016 av heartlife

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar!
 

Kan du forklare hvorfor du ble kvalm da hun sa du var forelsket i deg? Er det fordi det er så ukjent?

Dette er noe av grunnen til at jeg ikke tror jeg er særlig normal. Jeg får litt noia av å tenke på å være i et forhold. På en måte ønsker jeg et forhold, men jeg føler meg ekstremt ukomfortabel med tanken på det, og jeg vil bare komme meg langt vekk isteden. Da hun sa at hun var forelsket visste jeg at forholdet vårt kom til å endre seg, og jeg kunne se hele rekka med fremtidige hendelser hvis jeg bare lot det skje. Vi burde bli kjærester, flytte sammen, dra på familiemiddager sammen, se på dårlig TV om kveldene, og kaste bort masse tid på hverandre. Mange av vennene mine gjør dette, og det plopper ut unger både her og der. Det livet er imidlertid ikke for meg, fordi jeg føler meg umiddelbart fanget. Det er ikke det at jeg vil ligge med alle jenter jeg ser, og jeg er trofast og har ingen andre enn henne. Men jeg vil være fri til å leve mitt eget liv, og ikke bare låse meg til en forutsigbar og stereotypisk tilværelse.
 
Ja, jeg tenker for mye, og drar det sikkert langt. Alle tenker sikker "at hun er forelsket betyr ikke at dere skal gifte dere, bli gamle sammen og dø". Men faktisk så er det jo dette som er idealet folk styrer seg mot, selv om det sjeldent skjer. Jeg har aldri møtt ei dame som har taklet tanken på at et forhold er definert som midlertidig. Hvis hun ser slutten i nær fremtid, mister forholdet sin mening. Derfor går folk inn i forhold med hensikt om å være sammen for alltid. Den tanken er ikke for meg. Jeg definerer forhold som midlertidig, og jeg har en sterk aversjon mot å forplikte meg. Jeg vil heller ikke prate piss og love at vi skal være sammen for alltid, fordi jeg synes det virker falskt og urealistisk.
 

Litt slemt å være i et forhold med henne om du ikke egentlig liker henne...

Jeg liker henne. Men når jeg er sammen med henne klarer jeg lettere å åpne øynene for virkeligheten, fremfor å kun assosiere henne med den idealistiske personen jeg forestiller meg når jeg savner henne. Dette er noe av det jeg mener med at jeg ikke lenger klarer å tenke klart. Det faktum at jeg liker henne, og liker å være sammen med henne tilslører mitt eget inntrykk av henne. Og det faktum at hun er forelsket i meg gjør at hun selv prøver å fremstå som bedre enn hun er fordi hun er på en måte inhabil i relasjon til meg, og kan ikke være "seg selv".

Det betyr at når forelskelsen avtar, så kommer sannheten frem, og da vil idealet bli mer uklart, og alle "feilene" bli mer definert.
 

Jeg har også vært ærlig med henne fra start, og har sagt klart ifra at jeg ikke ønsker meg et standard forhold med henne. Hun klarer likevel ikke å slippe taket på meg fordi hun selv er forelsket.

 

Forelskelse er når du plutselig blir redd for å dø, fordi du plutselig har fått en grunn til å leve.

Foerelskelse vekker alle mulige følelser i deg, ikke bare de gode. Tvil, sinne og sjalusi kan du også oppleve. Det er sånn som skjer når du opplever noe voldsomt som du aldri har vært med på før.

 
Nok en ting om gjør meg unormal. Noen ganger vil jeg komme meg vekk, eller unngå det forutsigbare hendelsesmønsteret, så mye at jeg tenker på å bare forsvinne isteden. Jeg er ikke seiøst suicidal i det hele tatt. Men tanken på å bli vekk er fristende. Også i form av å selge alt jeg eier, kutte all kontakt med alle, og flytte til et annet land.
 
Jeg er ikke sjalu på henne. Jeg vet at hun ikke er med noen andre når hun ikke er med meg. Men jeg liker likevel ikke å tenke på at hun skulle finne noen andre.
 

OP, er du meg? Hadde helt samme greia med min forrige ex-kjæreste. Jeg er vanligvis følelsesløs rundt mennesker, men etter at vi hadde vært sammen i 1-2 mnd, så kjente jeg også på de der "følelsene". Når jeg var med henne, så tenkte jeg at det ikke var alt jeg forestilte meg, men når jeg dro tenkte jeg bare på henne 24/7. Det er sånn du vet at du har falt for noen. Jeg ble helt avhengig av den dama.

et lite tips: hold litt avstand fra henne om du klarer. Ingen damer liker noen som vil være sammen med de hver dag.

 
Jeg synes dette høres ut som at følelsene, og den naturlige prosessen for å skape emosjonelle forbindelser og tilhørighet mellom folk, er en separat prosess fra den realistiske forståelsen folk har for virkeligheten man lever i. Jeg vet at når folk tilbringer mye tid sammen, så skiller kroppen ut oksytocin som fører til at man føler seg bedre, og som assosieres med tilstedeværelsen av den andre personen. Etter hva jeg har skjønt er det dette som i stor grad er forelskelse, og det er i utgangspunktet en separat prosess fra vår kognitive forståelse. Men vi må implementere denne opplevelsen i vår forståelse, og dermed "vet" vi at vi er forelsket, og vi vet at vi føler oss sånn på grunn av den andre personen.
 
Men i min situasjon vet jeg at jeg liker henne, og jeg føler tilhørighet og nærhet, men samtidig vet jeg - realistisk sett - at jeg ikke vil forplikte meg til henne. Og derfor bygger følelsene en gigantisk motsetning til hva jeg logisk sett vet at jeg vil. Jeg tror det er grunnen til at jeg er så forskrudd.
 
Ja, jeg holder henne på avstand. Men dette var i utgangspuntet for min egen del. Jeg ville ikke trigge følelsene for henne fordi jeg fungerer mye bedre når følelsene ikke er et element i relajsonen. Men da hun sa hun var forelsket, visste jeg at hun ville trenge mer kontakt enn tidligere. Det ville dra meg ned i dritten som jeg nå føler at jeg har opp til halsen. I tillegg er det som du sier, at avstanden stimulerer hennes lengsel for meg. Så jo mer jeg holder avstand for å skjerme meg selv for følelser, desto mer vil hun savne meg, og desto lettere vil jeg la meg overtale til å tilbringe mer tid med henne. Og da sitter jeg plutselig i søla. Og hva som værre er - når jeg omsider har virkelig falt for henne, og ikke klarer å holde meg unna, så vil hun miste interessen, og føle at hun har fått nok.
 

Haha jeg kjenner igjen den ubehagelige forelskelsesfølelsen. Jeg har kjent den som vond å ha i en relasjon og. Og når det tar slutt er det vondt å fortsatt være forelsket.... men faktisk er ikke lett å være forelsket i et forhold og. Urolig følelse.

Har hatt det sånn jeg og. Når sexen er overstått med den jeg var forelsket i hadde jeg bare lyst å løpe vekk hehehe. Høres jo helt sykt ut men sant

Jess. Uten henne vil jeg bare være med henne. Men når jeg er med henne føler jeg at livet løper fra meg, og at jeg kaster bort tiden. Når jeg ikke er med henne savner jeg alt jeg idealiserer rundt henne. Men når jeg er med henne så ser hvordan hun egentlig er. Det er på en måte bare "småting" som er "feil", og jeg vet at hun er en god person. Men jeg vet også at hun prøver å fremstå som bedre enn hun er fordi hun vil at jeg skal like henne. Så dermed vet jeg jo at "feilene" er større enn de ser ut til. Og det jeg liker er egentlig mindre enn hun viser, fordi hun er intensjonelt god omgjengelig med meg.

 

Ja, jeg har lyst til å løpe vekk.

 

Jeg trenger en metode å redusere hormonene og kjemikaliene i blodet, så jeg kan tenke klart igjen og styre motivasjonen mot det jeg selv ønsker, isteden for å bli fanget inn på denne sideveien.

 

Kan jeg bremse ned på dette, eller må jeg rett og slett kutte henne fullstendig ut?Jeg vet ikke lenger om jeg egentlig vil ha henne, eller om det kun er følelsene som vil ha den versjonen av henne som jeg idealiserer. Hadde dette vært for 1 mnd siden så hadde jeg bestemt meg for å kutte henne ut. Men nå er perspektivet forandret. Det er som når man ser ut over vannet, så tror man at man har full forståelse for hvordan landskapet ser ut. Men dersom man stikker hodet under vannet så ser hele verden ny ut. Hele vurderingsgrunnlaget endrer seg. Blir jeg lenge under vann, blir jeg også redd for å drukne. Men jeg har problemer med å komme meg til overflaten igjen.

Anonymous poster hash: d7607...3eb

[heartlife]

 

Takk for svar!

 

Kan du forklare hvorfor du ble kvalm da hun sa du var forelsket i deg? Er det fordi det er så ukjent?

Dette er noe av grunnen til at jeg ikke tror jeg er særlig normal. Jeg får litt noia av å tenke på å være i et forhold. På en måte ønsker jeg et forhold, men jeg føler meg ekstremt ukomfortabel med tanken på det, og jeg vil bare komme meg langt vekk isteden. Da hun sa at hun var forelsket visste jeg at forholdet vårt kom til å endre seg, og jeg kunne se hele rekka med fremtidige hendelser hvis jeg bare lot det skje. Vi burde bli kjærester, flytte sammen, dra på familiemiddager sammen, se på dårlig TV om kveldene, og kaste bort masse tid på hverandre. Mange av vennene mine gjør dette, og det plopper ut unger både her og der. Det livet er imidlertid ikke for meg, fordi jeg føler meg umiddelbart fanget. Det er ikke det at jeg vil ligge med alle jenter jeg ser, og jeg er trofast og har ingen andre enn henne. Men jeg vil være fri til å leve mitt eget liv, og ikke bare låse meg til en forutsigbar og stereotypisk tilværelse.

 

Ja, jeg tenker for mye, og drar det sikkert langt. Alle tenker sikker "at hun er forelsket betyr ikke at dere skal gifte dere, bli gamle sammen og dø". Men faktisk så er det jo dette som er idealet folk styrer seg mot, selv om det sjeldent skjer. Jeg har aldri møtt ei dame som har taklet tanken på at et forhold er definert som midlertidig. Hvis hun ser slutten i nær fremtid, mister forholdet sin mening. Derfor går folk inn i forhold med hensikt om å være sammen for alltid. Den tanken er ikke for meg. Jeg definerer forhold som midlertidig, og jeg har en sterk aversjon mot å forplikte meg. Jeg vil heller ikke prate piss og love at vi skal være sammen for alltid, fordi jeg synes det virker falskt og urealistisk.

 

Litt slemt å være i et forhold med henne om du ikke egentlig liker henne...

Jeg liker henne. Men når jeg er sammen med henne klarer jeg lettere å åpne øynene for virkeligheten, fremfor å kun assosiere henne med den idealistiske personen jeg forestiller meg når jeg savner henne. Dette er noe av det jeg mener med at jeg ikke lenger klarer å tenke klart. Det faktum at jeg liker henne, og liker å være sammen med henne tilslører mitt eget inntrykk av henne. Og det faktum at hun er forelsket i meg gjør at hun selv prøver å fremstå som bedre enn hun er fordi hun er på en måte inhabil i relasjon til meg, og kan ikke være "seg selv".

 

Det betyr at når forelskelsen avtar, så kommer sannheten frem, og da vil idealet bli mer uklart, og alle "feilene" bli mer definert.

 

Jeg har også vært ærlig med henne fra start, og har sagt klart ifra at jeg ikke ønsker meg et standard forhold med henne. Hun klarer likevel ikke å slippe taket på meg fordi hun selv er forelsket.

 

Forelskelse er når du plutselig blir redd for å dø, fordi du plutselig har fått en grunn til å leve.

 

Foerelskelse vekker alle mulige følelser i deg, ikke bare de gode. Tvil, sinne og sjalusi kan du også oppleve. Det er sånn som skjer når du opplever noe voldsomt som du aldri har vært med på før.

 

Nok en ting om gjør meg unormal. Noen ganger vil jeg komme meg vekk, eller unngå det forutsigbare hendelsesmønsteret, så mye at jeg tenker på å bare forsvinne isteden. Jeg er ikke seiøst suicidal i det hele tatt. Men tanken på å bli vekk er fristende. Også i form av å selge alt jeg eier, kutte all kontakt med alle, og flytte til et annet land.

 

Jeg er ikke sjalu på henne. Jeg vet at hun ikke er med noen andre når hun ikke er med meg. Men jeg liker likevel ikke å tenke på at hun skulle finne noen andre.

 

OP, er du meg? Hadde helt samme greia med min forrige ex-kjæreste. Jeg er vanligvis følelsesløs rundt mennesker, men etter at vi hadde vært sammen i 1-2 mnd, så kjente jeg også på de der "følelsene". Når jeg var med henne, så tenkte jeg at det ikke var alt jeg forestilte meg, men når jeg dro tenkte jeg bare på henne 24/7. Det er sånn du vet at du har falt for noen. Jeg ble helt avhengig av den dama.

 

et lite tips: hold litt avstand fra henne om du klarer. Ingen damer liker noen som vil være sammen med de hver dag.

 

Jeg synes dette høres ut som at følelsene, og den naturlige prosessen for å skape emosjonelle forbindelser og tilhørighet mellom folk, er en separat prosess fra den realistiske forståelsen folk har for virkeligheten man lever i. Jeg vet at når folk tilbringer mye tid sammen, så skiller kroppen ut oksytocin som fører til at man føler seg bedre, og som assosieres med tilstedeværelsen av den andre personen. Etter hva jeg har skjønt er det dette som i stor grad er forelskelse, og det er i utgangspunktet en separat prosess fra vår kognitive forståelse. Men vi må implementere denne opplevelsen i vår forståelse, og dermed "vet" vi at vi er forelsket, og vi vet at vi føler oss sånn på grunn av den andre personen.

 

Men i min situasjon vet jeg at jeg liker henne, og jeg føler tilhørighet og nærhet, men samtidig vet jeg - realistisk sett - at jeg ikke vil forplikte meg til henne. Og derfor bygger følelsene en gigantisk motsetning til hva jeg logisk sett vet at jeg vil. Jeg tror det er grunnen til at jeg er så forskrudd.

 

Ja, jeg holder henne på avstand. Men dette var i utgangspuntet for min egen del. Jeg ville ikke trigge følelsene for henne fordi jeg fungerer mye bedre når følelsene ikke er et element i relajsonen. Men da hun sa hun var forelsket, visste jeg at hun ville trenge mer kontakt enn tidligere. Det ville dra meg ned i dritten som jeg nå føler at jeg har opp til halsen. I tillegg er det som du sier, at avstanden stimulerer hennes lengsel for meg. Så jo mer jeg holder avstand for å skjerme meg selv for følelser, desto mer vil hun savne meg, og desto lettere vil jeg la meg overtale til å tilbringe mer tid med henne. Og da sitter jeg plutselig i søla. Og hva som værre er - når jeg omsider har virkelig falt for henne, og ikke klarer å holde meg unna, så vil hun miste interessen, og føle at hun har fått nok.

 

Haha jeg kjenner igjen den ubehagelige forelskelsesfølelsen. Jeg har kjent den som vond å ha i en relasjon og. Og når det tar slutt er det vondt å fortsatt være forelsket.... men faktisk er ikke lett å være forelsket i et forhold og. Urolig følelse.

 

Har hatt det sånn jeg og. Når sexen er overstått med den jeg var forelsket i hadde jeg bare lyst å løpe vekk hehehe. Høres jo helt sykt ut men sant

Jess. Uten henne vil jeg bare være med henne. Men når jeg er med henne føler jeg at livet løper fra meg, og at jeg kaster bort tiden. Når jeg ikke er med henne savner jeg alt jeg idealiserer rundt henne. Men når jeg er med henne så ser hvordan hun egentlig er. Det er på en måte bare "småting" som er "feil", og jeg vet at hun er en god person. Men jeg vet også at hun prøver å fremstå som bedre enn hun er fordi hun vil at jeg skal like henne. Så dermed vet jeg jo at "feilene" er større enn de ser ut til. Og det jeg liker er egentlig mindre enn hun viser, fordi hun er intensjonelt god omgjengelig med meg.

 

Ja, jeg har lyst til å løpe vekk.

 

Jeg trenger en metode å redusere hormonene og kjemikaliene i blodet, så jeg kan tenke klart igjen og styre motivasjonen mot det jeg selv ønsker, isteden for å bli fanget inn på denne sideveien.

 

Kan jeg bremse ned på dette, eller må jeg rett og slett kutte henne fullstendig ut?Jeg vet ikke lenger om jeg egentlig vil ha henne, eller om det kun er følelsene som vil ha den versjonen av henne som jeg idealiserer. Hadde dette vært for 1 mnd siden så hadde jeg bestemt meg for å kutte henne ut. Men nå er perspektivet forandret. Det er som når man ser ut over vannet, så tror man at man har full forståelse for hvordan landskapet ser ut. Men dersom man stikker hodet under vannet så ser hele verden ny ut. Hele vurderingsgrunnlaget endrer seg. Blir jeg lenge under vann, blir jeg også redd for å drukne. Men jeg har problemer med å komme meg til overflaten igjen.

 

Anonymous poster hash: d7607...3eb

 

Forelskelse er tøffe saker. Kanskje du er redd forelskelsen, redd hva den kan gjøre med deg? Dersom det blir slutt så vil du føle deg totalt knust og ulykkelig. Og det å ramle når du er forelsket er ikke lett.  Forelskelsen føles som en risikosport. Jeg angrer faktisk på at jeg ikke har løpt avgårde de gangene jeg har blitt forelsket og hatt et forhold . En stund var alt rosenrødt, men tilslutt så endte det alltid med at han sa at han ikke var forelsket lenger, og da satt jeg alene igjen med forelskelsen. Nå tenker jeg at jeg skulle løpt mens alt var bra hehe. Men det er litt ille det og  

Endret 31. januar 2016 av heartlife

[AnonymDiskusjon]

Forelskelse er tøffe saker. Kanskje du er redd forelskelsen, redd hva den kan gjøre med deg? Dersom det blir slutt så vil du føle deg totalt knust og ulykkelig. Og det å ramle når du er forelsket er ikke lett.  Forelskelsen føles som en risikosport. Jeg angrer faktisk på at jeg ikke har løpt avgårde de gangene jeg har blitt forelsket og hatt et forhold . En stund var alt rosenrødt, men tilslutt så endte det alltid med at han sa at han ikke var forelsket lenger, og da satt jeg alene igjen med forelskelsen. Nå tenker jeg at jeg skulle løpt mens alt var bra hehe. Men det er litt ille det og

 

Ja, jeg er redd for forelskelse. Jeg liker ikke hvordan følelsen kjennes i kroppen, og jeg liker ikke måten jeg tenker på når jeg må ta hensyn til følelsen. Det virker som jeg blir en annen person, og jeg mister kontroll på meg selv. Jeg vurderer situasjoner annerledes fordi jeg vekter ting på en helt annen måte når jeg er påvirket av sterke følelser. Så ja, det er noe jeg er redd for og prøver å unngå.

 

Anonymous poster hash: d7607...3eb

[insomeseriousproblems]

 

Forelskelse er tøffe saker. Kanskje du er redd forelskelsen, redd hva den kan gjøre med deg? Dersom det blir slutt så vil du føle deg totalt knust og ulykkelig. Og det å ramle når du er forelsket er ikke lett.  Forelskelsen føles som en risikosport. Jeg angrer faktisk på at jeg ikke har løpt avgårde de gangene jeg har blitt forelsket og hatt et forhold . En stund var alt rosenrødt, men tilslutt så endte det alltid med at han sa at han ikke var forelsket lenger, og da satt jeg alene igjen med forelskelsen. Nå tenker jeg at jeg skulle løpt mens alt var bra hehe. Men det er litt ille det og

 

Ja, jeg er redd for forelskelse. Jeg liker ikke hvordan følelsen kjennes i kroppen, og jeg liker ikke måten jeg tenker på når jeg må ta hensyn til følelsen. Det virker som jeg blir en annen person, og jeg mister kontroll på meg selv. Jeg vurderer situasjoner annerledes fordi jeg vekter ting på en helt annen måte når jeg er påvirket av sterke følelser. Så ja, det er noe jeg er redd for og prøver å unngå.

 

Anonymous poster hash: d7607...3eb

 

haha, ja vi er nok samme person. Jeg kjenner meg 100% igjen i det du skriver her og føler med deg, men likevel så har jeg i ettertid tenkt at å hoppe inn i forelskelse med begge bena er fantastisk.

 

Man blir en annen person i forelskelse og man mister seg selv i følelsene, men det er ikke noe man burde frykte, men ta imot med åpne armer. 

 

Du vil ikke angre på det om personen du mister deg selv i føler det samme tilbake. I mitt tilfelle var det jo hun som gjorde det slutt og det føltes helt elendig i 3 uker, men perspektivet i ettertid er uansett at det var verdt det.

 

 

Endret 2. februar 2016 av insomeseriousproblems

[oslojenta90]

 

Takk for svar!

 

Kan du forklare hvorfor du ble kvalm da hun sa du var forelsket i deg? Er det fordi det er så ukjent?

Dette er noe av grunnen til at jeg ikke tror jeg er særlig normal. Jeg får litt noia av å tenke på å være i et forhold. På en måte ønsker jeg et forhold, men jeg føler meg ekstremt ukomfortabel med tanken på det, og jeg vil bare komme meg langt vekk isteden. Da hun sa at hun var forelsket visste jeg at forholdet vårt kom til å endre seg, og jeg kunne se hele rekka med fremtidige hendelser hvis jeg bare lot det skje. Vi burde bli kjærester, flytte sammen, dra på familiemiddager sammen, se på dårlig TV om kveldene, og kaste bort masse tid på hverandre. Mange av vennene mine gjør dette, og det plopper ut unger både her og der. Det livet er imidlertid ikke for meg, fordi jeg føler meg umiddelbart fanget. Det er ikke det at jeg vil ligge med alle jenter jeg ser, og jeg er trofast og har ingen andre enn henne. Men jeg vil være fri til å leve mitt eget liv, og ikke bare låse meg til en forutsigbar og stereotypisk tilværelse.

 

Ja, jeg tenker for mye, og drar det sikkert langt. Alle tenker sikker "at hun er forelsket betyr ikke at dere skal gifte dere, bli gamle sammen og dø". Men faktisk så er det jo dette som er idealet folk styrer seg mot, selv om det sjeldent skjer. Jeg har aldri møtt ei dame som har taklet tanken på at et forhold er definert som midlertidig. Hvis hun ser slutten i nær fremtid, mister forholdet sin mening. Derfor går folk inn i forhold med hensikt om å være sammen for alltid. Den tanken er ikke for meg. Jeg definerer forhold som midlertidig, og jeg har en sterk aversjon mot å forplikte meg. Jeg vil heller ikke prate piss og love at vi skal være sammen for alltid, fordi jeg synes det virker falskt og urealistisk.

 

Litt slemt å være i et forhold med henne om du ikke egentlig liker henne...

Jeg liker henne. Men når jeg er sammen med henne klarer jeg lettere å åpne øynene for virkeligheten, fremfor å kun assosiere henne med den idealistiske personen jeg forestiller meg når jeg savner henne. Dette er noe av det jeg mener med at jeg ikke lenger klarer å tenke klart. Det faktum at jeg liker henne, og liker å være sammen med henne tilslører mitt eget inntrykk av henne. Og det faktum at hun er forelsket i meg gjør at hun selv prøver å fremstå som bedre enn hun er fordi hun er på en måte inhabil i relasjon til meg, og kan ikke være "seg selv".

 

Det betyr at når forelskelsen avtar, så kommer sannheten frem, og da vil idealet bli mer uklart, og alle "feilene" bli mer definert.

 

Jeg har også vært ærlig med henne fra start, og har sagt klart ifra at jeg ikke ønsker meg et standard forhold med henne. Hun klarer likevel ikke å slippe taket på meg fordi hun selv er forelsket.

 

Forelskelse er når du plutselig blir redd for å dø, fordi du plutselig har fått en grunn til å leve.

 

Foerelskelse vekker alle mulige følelser i deg, ikke bare de gode. Tvil, sinne og sjalusi kan du også oppleve. Det er sånn som skjer når du opplever noe voldsomt som du aldri har vært med på før.

 

Nok en ting om gjør meg unormal. Noen ganger vil jeg komme meg vekk, eller unngå det forutsigbare hendelsesmønsteret, så mye at jeg tenker på å bare forsvinne isteden. Jeg er ikke seiøst suicidal i det hele tatt. Men tanken på å bli vekk er fristende. Også i form av å selge alt jeg eier, kutte all kontakt med alle, og flytte til et annet land.

 

Jeg er ikke sjalu på henne. Jeg vet at hun ikke er med noen andre når hun ikke er med meg. Men jeg liker likevel ikke å tenke på at hun skulle finne noen andre.

 

OP, er du meg? Hadde helt samme greia med min forrige ex-kjæreste. Jeg er vanligvis følelsesløs rundt mennesker, men etter at vi hadde vært sammen i 1-2 mnd, så kjente jeg også på de der "følelsene". Når jeg var med henne, så tenkte jeg at det ikke var alt jeg forestilte meg, men når jeg dro tenkte jeg bare på henne 24/7. Det er sånn du vet at du har falt for noen. Jeg ble helt avhengig av den dama.

 

et lite tips: hold litt avstand fra henne om du klarer. Ingen damer liker noen som vil være sammen med de hver dag.

 

Jeg synes dette høres ut som at følelsene, og den naturlige prosessen for å skape emosjonelle forbindelser og tilhørighet mellom folk, er en separat prosess fra den realistiske forståelsen folk har for virkeligheten man lever i. Jeg vet at når folk tilbringer mye tid sammen, så skiller kroppen ut oksytocin som fører til at man føler seg bedre, og som assosieres med tilstedeværelsen av den andre personen. Etter hva jeg har skjønt er det dette som i stor grad er forelskelse, og det er i utgangspunktet en separat prosess fra vår kognitive forståelse. Men vi må implementere denne opplevelsen i vår forståelse, og dermed "vet" vi at vi er forelsket, og vi vet at vi føler oss sånn på grunn av den andre personen.

 

Men i min situasjon vet jeg at jeg liker henne, og jeg føler tilhørighet og nærhet, men samtidig vet jeg - realistisk sett - at jeg ikke vil forplikte meg til henne. Og derfor bygger følelsene en gigantisk motsetning til hva jeg logisk sett vet at jeg vil. Jeg tror det er grunnen til at jeg er så forskrudd.

 

Ja, jeg holder henne på avstand. Men dette var i utgangspuntet for min egen del. Jeg ville ikke trigge følelsene for henne fordi jeg fungerer mye bedre når følelsene ikke er et element i relajsonen. Men da hun sa hun var forelsket, visste jeg at hun ville trenge mer kontakt enn tidligere. Det ville dra meg ned i dritten som jeg nå føler at jeg har opp til halsen. I tillegg er det som du sier, at avstanden stimulerer hennes lengsel for meg. Så jo mer jeg holder avstand for å skjerme meg selv for følelser, desto mer vil hun savne meg, og desto lettere vil jeg la meg overtale til å tilbringe mer tid med henne. Og da sitter jeg plutselig i søla. Og hva som værre er - når jeg omsider har virkelig falt for henne, og ikke klarer å holde meg unna, så vil hun miste interessen, og føle at hun har fått nok.

 

Haha jeg kjenner igjen den ubehagelige forelskelsesfølelsen. Jeg har kjent den som vond å ha i en relasjon og. Og når det tar slutt er det vondt å fortsatt være forelsket.... men faktisk er ikke lett å være forelsket i et forhold og. Urolig følelse.

 

Har hatt det sånn jeg og. Når sexen er overstått med den jeg var forelsket i hadde jeg bare lyst å løpe vekk hehehe. Høres jo helt sykt ut men sant

Jess. Uten henne vil jeg bare være med henne. Men når jeg er med henne føler jeg at livet løper fra meg, og at jeg kaster bort tiden. Når jeg ikke er med henne savner jeg alt jeg idealiserer rundt henne. Men når jeg er med henne så ser hvordan hun egentlig er. Det er på en måte bare "småting" som er "feil", og jeg vet at hun er en god person. Men jeg vet også at hun prøver å fremstå som bedre enn hun er fordi hun vil at jeg skal like henne. Så dermed vet jeg jo at "feilene" er større enn de ser ut til. Og det jeg liker er egentlig mindre enn hun viser, fordi hun er intensjonelt god omgjengelig med meg.

 

Ja, jeg har lyst til å løpe vekk.

 

Jeg trenger en metode å redusere hormonene og kjemikaliene i blodet, så jeg kan tenke klart igjen og styre motivasjonen mot det jeg selv ønsker, isteden for å bli fanget inn på denne sideveien.

 

Kan jeg bremse ned på dette, eller må jeg rett og slett kutte henne fullstendig ut?Jeg vet ikke lenger om jeg egentlig vil ha henne, eller om det kun er følelsene som vil ha den versjonen av henne som jeg idealiserer. Hadde dette vært for 1 mnd siden så hadde jeg bestemt meg for å kutte henne ut. Men nå er perspektivet forandret. Det er som når man ser ut over vannet, så tror man at man har full forståelse for hvordan landskapet ser ut. Men dersom man stikker hodet under vannet så ser hele verden ny ut. Hele vurderingsgrunnlaget endrer seg. Blir jeg lenge under vann, blir jeg også redd for å drukne. Men jeg har problemer med å komme meg til overflaten igjen.

 

Anonymous poster hash: d7607...3eb

 

TS: Jo mer jeg leser av det du skriver, jo mer ser jeg hvor konfliktende følelser du har. Hvis du går dypt inn i deg selv, har du en anelse om hvorfor du føler slik du gjør? Har du opplevd noe traume eller krise tidligere i livet med andre mennesker? Det kan påvirke deg på så mange måter, både bevisst og ubevisst. Har du evt. vurdert å gå til en psykolog for å få hjelp fra en utenforstående til å sortere tankene dine? Jeg gjør det, og det hjelper, men det forutsetter at psykolog- og pasientkjemien er god og at du føler deg såpass trygg til å være helt ærlig.

 

Slik jeg tolker situasjonen, virker det litt sånn "can't live with her, but cant live without her"? Jeg føler med dere begge. Hun som prøver alt hun kan for å vinne deg og din gunst, og du som sliter med så mange forskjellige følelser. Du kommer til å "skade" både deg selv og henne hvis det fortsetter slik. Av erfaring er det utrolig vondt å bli avvist av en man er forelsket i. Men jo lenger tid det går, jo verre blir det for dere begge. Så du må handle ganske snart her. Kanskje det kan hjelpe å skrive opp en liste med ulemper og fordeler ved å være med henne. Vær ærlig med deg selv når du skriver, og bare se hva som skjer. Etter du har gjort dette, kan du lage deg et slags tankekart omkring alle følelsene du har. Noen ganger hjelper det å se ting svart på hvitt, og ikke bare oppi hodet. 

 

Jeg tror jeg snakker for alle jenter her: Hvis du er i et stadie i livet du ikke kan være med henne uansett om du bryr deg om henne, gi slipp på henne, og spar begge for mer smerte. Hun kan umulig ha unngått å merke at det er ugler i mosen her. 

En annen ting: Du sier du har sagt til henne at du ikke klarer å ha et "normalt" forhold, slik jeg forstår det. Men har du vært 100% ærlig og sagt alt du har sagt her inne til henne?