Frykten.

[Andysowhatgg]

Nå skriver jeg ikke denne posten for å få hjelp eller lignende. Jeg skriver den egentlig fordi jeg hadde lyst. Jeg tenkte jeg skulle skrive livet mitt ifra et perspektiv og da spesielt vinklet ifra fryktens perspektiv. Kanskje det blir litt interessant?

Frykt.

Jeg tenker at livet mitt har blitt hovedsakelig styrt av 3 følelser. Sinne, glede og da spesielt frykten. Kan huske allerede fra jeg var liten, var jeg veldig påståelig at ting skulle være riktig. Ting skulle være pent, rett og perfekt. Kan huske spesielt når jeg tok gangeserfikatet på skolen. Så måtte en klare 100gange spørsmål på 6minutter for å klare gangeserfikatet. Jeg på denne tiden her var veldig flink i matte. (noe jeg fortsatt er.) Jeg pleide alltid å ha rett og matte lekser var egentlig de eneste leksene jeg gjorde. Men uansett hvor mye lekser jeg gjorde, eller hvor enn mange ganger jeg øvde meg på gange prøvene så klarte jeg ikke å gjøre gange disse 100 gangespørsmålene på under 5minutter og 30s. Noe som jeg syns var litt rart siden vi hadde folk i klassen som gjorde gange tabellen på under 3minutter. Hvorfor fikk ikke jeg det til like raskt som de andre? Svaret mitt da var at jeg ikke klarte å ikke dobbelt sjekke svarene mine. Uansett hvor mange ganger jeg pugget at 5x5=25 så klarte jeg bare ikke å skrive 5x5=25. Hver gang måtte jeg tenke meg til at 5x5=25, selv om jeg var sikker på at svaret var 25 før jeg regnet ut spørsmålet. (11år)

I dag forstår jeg at den følelsen var usikkerhet, eller en form for frykt for å ikke gjøre ting riktig. Perfeksjonist, er vel sleng uttrykket for det i dag? Denne perfeksjonismen min har jo da i senere tid utviklet seg til sosialangst, eller frykten for sosiale situasjoner. Den har jo da kommet i veldig stor grad pga, at jeg ble mobbet på skolen, at jeg hadde feilet kjæresteforhold, og at jeg hadde noe trøbbel med venner siden jeg ble mobbet. (dette strekker seg da over 13-19år.)

 

Sosialangsten min ble jo da etterhvert så kraftig at jeg utviklet selvmordstanker. Det var ikke bare at jeg var fryktet andre gjennom sosialangsten. Men jeg fryktet også megselv og andre skulle drepe meg. Tenker at det utviklet seg slik veldig mye pga at jeg begynte å stenge meg inne, og holdt meg vekke fra andre mennesker. Isolere seg fra andre i samfunnet. Jeg viste rett og slett ikke hva andre mennesker faktiskt mente. Slik klarte jeg å overbevise meg selv at andre mennesker der ute var ute etter å drepe meg. (huh... jeg må ha vært en ordentlig skrulling xD)

I dag har jeg også frykt. Men jeg vil si at min frykt er ikke rettet mot perfeksjonisme eller sosialangst eller selvmordstanker. I dag har jeg like stor frykt, som da jeg var på mine værste selvmorstankedager, eller hadde sosialangst. Men min frykt er rettet mot andre ting. I dag er jeg redd for at jeg ikke skal bli noe. Jeg er redd for at jeg skal bli en tulling, en som er ubrukelig, og en som ingen vil ha. Jeg er også redd for rasisme, eller hat eller sinne. Jeg er ikke veldig redd for sorg eller glede. Men hat og sinne er veldig skummelt.

Det jeg har lagt merke til (this is sci-fi) er at mennesker styrt av hat eller sinne, er rett og slett blinde til omstendighetene rundt seg, og forstår ofte ikke hele bildet. Det syns jeg er svært skummelt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal bekjempe hat eller sinne uten å bruke mitt eget sinne. Fordi den frykten jeg har i dag mot andre mennesker gjør meg sint. Hvordan har sinte og hatfulle mennesker retten til å ta min, eller andres frihet, eller den friheten vi prøver å skape ihvertfall. 

Bekjemp hat med glede. Har jeg hørt. Men hvordan skal jeg gjøre det, når hovedparten av livet mitt er fylt med frykt og sinne? Hvordan skal jeg da klare å bekjempe hat og sinne med glede? Jeg forstår ikke.

Men uansett... ^^ Frykt tar utrolig mange former. Perfeksjonist, jernteppe, prestasjonsangst, sosialangst, selvmordstanker er vel bare noen få av disse formene. ^^ Er egentlig litt morsomt å tenke på hvor mange valg jeg har gjort på basert på frykt.

Mitt første kjæresteforhold, var jeg redd for at personen jeg var med ikke skulle like meg om jeg åpnet meg fullstendig og snakket om sannheter.(ikke at jeg viste hvem jeg selv var uansett.) Mens det forholdet jeg har i dag, er jeg redd for at vi skal slå opp om jeg ikke er åpen. hahahaha! xD Får se hvem som er mest riktig I guess, gårdagens meg, eller nåtidens meg! ^^

[AnonymDiskusjon]

I dag har jeg også frykt. Men jeg vil si at min frykt er ikke rettet mot perfeksjonisme eller sosialangst eller selvmordstanker. I dag har jeg like stor frykt, som da jeg var på mine værste selvmorstankedager, eller hadde sosialangst. Men min frykt er rettet mot andre ting. I dag er jeg redd for at jeg ikke skal bli noe. Jeg er redd for at jeg skal bli en tulling, en som er ubrukelig, og en som ingen vil ha. Jeg er også redd for rasisme, eller hat eller sinne. Jeg er ikke veldig redd for sorg eller glede. Men hat og sinne er veldig skummelt.

Jeg tror det er vanlig å være bekymret for hva man skal klare å utrette i livet. Er du mest redd for eksternt hat og sinne, eller er du redd for at du selv skal la deg styre av ditt eget hat og sinne?

 

Det jeg har lagt merke til (this is sci-fi) er at mennesker styrt av hat eller sinne, er rett og slett blinde til omstendighetene rundt seg, og forstår ofte ikke hele bildet. Det syns jeg er svært skummelt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal bekjempe hat eller sinne uten å bruke mitt eget sinne. Fordi den frykten jeg har i dag mot andre mennesker gjør meg sint. Hvordan har sinte og hatfulle mennesker retten til å ta min, eller andres frihet, eller den friheten vi prøver å skape ihvertfall.

Dette tror jeg du har rett i. Hat og sinne er sterke følelser. Sterke følelser fører ofte til prematur handling fordi detaljer ikke oppleves som viktige når motivasjonen for handling eller synspunkt allerede er på plass. I tillegg kan sterke følelser ofte føre til at man ser bort ifra elemet som peker i en annen retning enn vi selv er motivert for. Dermed blir det riktig å si at sterke følelser ofte kan føre til sneversynthet, manglende evne til å se hele bildet, og manglende vilje til å utfordre sitt eget perspektiv. Jeg er enig i at det er skummelt, mest fordi det kan være lett å sette seg selv i en slik situasjon, men vanskelig å bli selvbevisst.

 

Bekjemp hat med glede. Har jeg hørt. Men hvordan skal jeg gjøre det, når hovedparten av livet mitt er fylt med frykt og sinne? Hvordan skal jeg da klare å bekjempe hat og sinne med glede? Jeg forstår ikke.

Jeg synes ikke dette er et godt tips når man behandler det pragmatisk, slik du gjør. Å bekjempe hat med glede kan fungere hvis man lar glede virke som en distraksjon fra hatet. Men dette behandler ikke det underbyggende problemet. Dette er kun en maskering.

 

Jeg løser de fleste emosjonelle hindringer ved å bryte de ned rasjonelt og bestemme meg for hvilke elementer jeg vil beholde, hvilke jeg vil utfordre, og hvilke jeg vil kutte ut. Dette er heller ikke en optimal løsning fordi det ofte fører til kognitiv dissonans der jeg ønsker å beholde følelsen, men jobber rasjonelt imot den emosjonelt motiverte atferden.

 

Mitt første kjæresteforhold, var jeg redd for at personen jeg var med ikke skulle like meg om jeg åpnet meg fullstendig og snakket om sannheter.(ikke at jeg viste hvem jeg selv var uansett.) Mens det forholdet jeg har i dag, er jeg redd for at vi skal slå opp om jeg ikke er åpen. hahahaha! xD Får se hvem som er mest riktig I guess, gårdagens meg, eller nåtidens meg! ^^

Kjenner til dette. Jeg er veldig selektiv på hva jeg forteller. Jeg tenker alltid på konsekvens av hva jeg sier, og hvordan dynamikken kan endre seg basert på hva folk vet om meg. Jeg ble diagnostisert med kreft en gang, uten å fortelle det til dama (eller noen andre). Jeg tvilte på diagnosen, gravde i detaljer i legejournalen og i testresultatene, og stilte kritiske spørsmål til legene. Noen måneder senere ble diagnosen tatt tilbake, og de erkjente at det var gjort en feil. Først ville jeg ikke fortelle om diagnosen både fordi jeg ikke var enig, og fordi jeg ikke ville at dama skulle endre atferd og føle at hun "måtte" oppføre seg på den ene eller andre måten fordi hun syntes synd på meg. I ettertid har jeg fortsatt ikke fortalt det fordi jeg ikke lenger har diagnosen, og det virker meningsløst å dra det frem. Dessuten vil det bare få henne til å lure på hva annet jeg skjuler for henne.

 

Når hun ber meg åpne opp om ting, hender det at jeg sier endel bullshit og unngår sannheter fordi sannhetene vil påvirke interaksjonen på en negativ måte. Det er bedre å si at det beste i dagen min er å være sammen med henne fordi hennes nærhet og vesen gir meg en indre ro, enn å si at jeg spiller på hennes egne emosjonelle defekter slik at hun føler at hun trenger meg, og dermed vil være trofast, så jeg slipper å være sjalu. Begge deler er sant. Men den "mørke" delen holder jeg for meg selv. Jeg spiller et annet spill internt enn hva jeg formidler, og fremstår som en smule mer naiv enn jeg er. Jeg mener den mest relevante definisjonen av "ærlighet" fremkommer hos mottakeren.

 

 

Jeg har også merket at høyt analytisk metakognisjon kan føre til psykopatiske tendenser. Men jeg mener at jeg stort sett handler i begges beste interesse, og vil dermed ikke kalle meg "psykopat"...

 

 

 

Anonymous poster hash: 92810...405

[Andysowhatgg]

Jeg kan vel si hva som innspirerte meg til å skrive denne teksten. Jeg leste om følelser, for å se om det er noe jeg ikke forstår eller lignende om følelser. Da så jeg at vi har 5 grunnleggende følelser. Frykt, Hat, Glede, Sinne og Sorg. Da ble jeg sittende å ta hver en følelse å tenke på hva som styrte meg som person mest. Frykt, Hat, Glede, Sinne eller Sorg. Sorg og Hat er det ikke så mye av i livet mitt så da er det de tre neste. Jeg har hat mer sinne en glede. Mens frykt var jeg egentlig litt i stuss på. Fordi jeg er egentlig en veldig fryktløs person i veldig mange situasjoner. Men jeg har hatt perioder i livet mitt hvor frykten har tatt overhånd. Så da lurte jeg egentlig hvor frykten min hadde blitt av. Men så fant jeg ganske fort ut at jeg gjorde veldig mange ting fordi jeg hadde et sånt underbevisst frykt for at det andre ting skal skje. feks, jeg spiser brød fordi jeg frykter å dø. Høres litt horibelt å si det sånn. Men frykten min er der så absolutt, ikke at det er noe galt med at jeg er redd for ting, ikke gjør det noe at jeg føler ting osv. Det er nå følelsene mine selv om de er vonde eller gode, som gjør livet verdt å leve. Så velkommen frykt, velkommen sorg, velkommen glede. Jeg vil ha alle følelsene. (betyr ikke at hat, og sinne ikke er skummelt.)

Når det kommer til psykopat. Så ja, jeg har vært en psykopat, vil jeg si. Men jeg tenker også at grunnen for at jeg har vært psykopat er fordi jeg har gått inn i meg selv, og sagt "den følelsen er feil." istedenfor å prøve å forstå prøve å forstå følelsene mine.

Et eksempel var at jeg mente før at flerkoneri skulle være greit. Fornuften tilsier jo at vi har kondomer, vi har middler til at sex skal være greit uten noe problemer for å få barn. Hvis man liker flere, hvorfor skal man ikke få lov til å være med flere? og tanken går videre. poenget er at flerkoneri er fornuftig, om du fjerner følelsene, og på skolen for eksempel så lærte jeg ihvertfall. at den beste måten du tenker på er objektivt, altså en måte der du ikke tenker med følelser eller fordommer eller lignende. Følelsene mine mente da at flerkoneri var feil, dette bestridde både logikken og fornuften. Altså følelsene mine var feil, fordi fornuften min sa noe annet enn følelsene, og man blir overbevist etterhvert at følelser er helt på trynet jo fler situasjoner du kommer opp i, ettersom du tenker at "objektiv tenkning" er den smarteste måten å tenke på. Hvorfor skal du ikke tenke på den smarteste metoden? Altså objektivt, uten følelser.

Jeg ble ikke psykopat løpet av en dag. Det har jo skjedd over tid, der jeg på gang på gang mente at følelser var feil, objektiv fornuft er riktig. Grunnen for at jeg likte å tenke slik, var jo fordi det fjernte frykten min. Det gav mening å mene at følelser var feil. Var fint at jeg glemte at jeg fryktet min egen frykt, og var derfor grunnen til at jeg ble psykopat.

Måten jeg var psykopat på, var at jeg mente at andres følelser var også feil. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har diskutert om andres følelser og sagt at følelsene deres er feile, og hvor dumt det er å tenke med følelser. Der har jeg nok virkelig gått på en ordentlig smelle. Jeg mente til og med at det var feil at den første kjæresten min sluttet å elske meg. Fordi jeg gjorde jo alle de riktige tingene for å lage et bra forhold. Objektivt sett.... (wow, jeg høres ut som den jævla store idioten xD) 

Heldigvis, ble jeg egentlig syk av min egen tanke måte. Fordi jeg stadigvekk undertrykte mine egne følelser ved å gjøre slike ting. Jeg gjorde stadigvekk ting som jeg var overbevist om var feil følelsesmessig. Hadde det ikke vært for at jeg hadde vært en så følelsesfull person. (som jeg har funnet ut for ikke så alt for lengesiden.) Ville jeg fortsatt sagt at jeg var en psykopat.

Uansett over til det andre du skriver. (Jeg kan gjerne fortelle mer om det er interessant.)

 

 

 

Jeg tror det er vanlig å være bekymret for hva man skal klare å utrette i livet. Er du mest redd for eksternt hat og sinne, eller er du redd for at du selv skal la deg styre av ditt eget hat og sinne?

Ja, det er helt vanlig å være bekymret. Men bekymring kommer fra frykt. Var egentlig bare det jeg skal frem til. Jeg mener ikke det er galt å være bekymret, eller å være redd for den saksskyld, det er helt naturlig. Det blir jo litt dumt om bekymringer ødelegger hverdagen sin, at du har så mye bekymringer at du må begynne å gå til behandling og slutte jobben din. Da er det ikke så greit. Men det er fortsatt fint å se at andre er bekymret. Det viser jo egentlig bare at man bryr seg. Det er jo positivt og bra, selv om det kan ha negative konsekvenser, som at man må slutte jobben. 

 

 

 

Dette tror jeg du har rett i. Hat og sinne er sterke følelser. Sterke følelser fører ofte til prematur handling fordi detaljer ikke oppleves som viktige når motivasjonen for handling eller synspunkt allerede er på plass. I tillegg kan sterke følelser ofte føre til at man ser bort ifra elemet som peker i en annen retning enn vi selv er motivert for. Dermed blir det riktig å si at sterke følelser ofte kan føre til sneversynthet, manglende evne til å se hele bildet, og manglende vilje til å utfordre sitt eget perspektiv. Jeg er enig i at det er skummelt, mest fordi det kan være lett å sette seg selv i en slik situasjon, men vanskelig å bli selvbevisst.

Direkte hat og direkte sinne i veldig stor menge er veldig skummelt ja. Men hat og sinne kan være veldig bra på mange måter. Jeg har hatt et dårlig selvbilde, og hatt meninger om megselv om at jeg er elendig osv. Altså jeg har tedenser til å angripe megselv at jeg ikke er god nok. Det er jo hat og sinne. Det er også en kvalitet jeg i dag ser veldig positivt på. Fordi det at jeg "hater" megselv, får meg til å nå høyder og måloppnåelser som kanskje mange kan bare drømme om. Det gjør meg strengt tatt syvende og sist veldig glad... xD Men en må klare å kanskje kontrollere dette sinnet til noe "fornuftig." Noe jeg egentlig har fått til så lenge jeg kan huske, det er ganske naturlig til meg at jeg blir 5x bedre når jeg er sint. 

Kanskje ikke så rart. Mamma blir jo verdens beste Rallysjafør når hun blir forbanna i trafikken. HAHAHAHA! XD Jeg ser hvor jeg har arvet det ifra! xD hahahahaha!

 

 

 

Jeg synes ikke dette er et godt tips når man behandler det pragmatisk, slik du gjør. Å bekjempe hat med glede kan fungere hvis man lar glede virke som en distraksjon fra hatet. Men dette behandler ikke det underbyggende problemet. Dette er kun en maskering.

Jeg løser de fleste emosjonelle hindringer ved å bryte de ned rasjonelt og bestemme meg for hvilke elementer jeg vil beholde, hvilke jeg vil utfordre, og hvilke jeg vil kutte ut. Dette er heller ikke en optimal løsning fordi det ofte fører til kognitiv dissonans der jeg ønsker å beholde følelsen, men jobber rasjonelt imot den emosjonelt motiverte atferden.

Hmm, ja det hørtes faktisk pragmatisk ut, jeg skrev egentlig bare ting som jeg kom på i farta. Men jeg finner egentlig ikke noe fornuftig svar på det her. Hvordan bekjempe hat, hvordan bekjempe sinne? Jeg bruker jo hat og sinne til positive ting. så kanskje litt dumt å bekjempe det? Men det er det ekstreme sinnet og det ekstreme hatet som er skummelt. Akuratt som min tidligere ekstreme frykt som gjorde meg til psykopat. Ekstremisme blir jo bekjempet i seg selv gjennom diskusjon og jante-loven. Sånn sett er Jante-loven svært fin... Men det er det å finne balanse mellom induvidualisme (ekstremisme) og (Jante-loven) Samfunismeting? (glemte ordet i farta.) Hvor enn den balansen er...

 

 

 

Kjenner til dette. Jeg er veldig selektiv på hva jeg forteller. Jeg tenker alltid på konsekvens av hva jeg sier, og hvordan dynamikken kan endre seg basert på hva folk vet om meg. Jeg ble diagnostisert med kreft en gang, uten å fortelle det til dama (eller noen andre). Jeg tvilte på diagnosen, gravde i detaljer i legejournalen og i testresultatene, og stilte kritiske spørsmål til legene. Noen måneder senere ble diagnosen tatt tilbake, og de erkjente at det var gjort en feil. Først ville jeg ikke fortelle om diagnosen både fordi jeg ikke var enig, og fordi jeg ikke ville at dama skulle endre atferd og føle at hun "måtte" oppføre seg på den ene eller andre måten fordi hun syntes synd på meg. I ettertid har jeg fortsatt ikke fortalt det fordi jeg ikke lenger har diagnosen, og det virker meningsløst å dra det frem. Dessuten vil det bare få henne til å lure på hva annet jeg skjuler for henne.
 
Når hun ber meg åpne opp om ting, hender det at jeg sier endel bullshit og unngår sannheter fordi sannhetene vil påvirke interaksjonen på en negativ måte. Det er bedre å si at det beste i dagen min er å være sammen med henne fordi hennes nærhet og vesen gir meg en indre ro, enn å si at jeg spiller på hennes egne emosjonelle defekter slik at hun føler at hun trenger meg, og dermed vil være trofast, så jeg slipper å være sjalu. Begge deler er sant. Men den "mørke" delen holder jeg for meg selv. Jeg spiller et annet spill internt enn hva jeg formidler, og fremstår som en smule mer naiv enn jeg er. Jeg mener den mest relevante definisjonen av "ærlighet" fremkommer hos mottakeren.

Vet du hva, jeg har babla, og jeg skal vise kjæresten min denne forum diskusjonen. Så får hun ta det som hun vil. Jeg har pratet endel om hvordan mitt liv har vært og hva jeg tenker osv. Selv om det blir en del tunge diskusjons og prate temaer, så liker hun at jeg er så åpen til min store forundring. Jeg skjønner ikke at det at jeg sier "jeg er psykopat" kan være positivt på noen som helst måte xD Men... Vel, jeg fikk en blowjob i morgest uten noe som helst ett eller annet. Så... I guess I'm doing somthing right?

Måten jeg tror forholdet vårt fungerer på, er at hun føler mine følelser. hun forstår følelsene mine, og jeg forstår hennes. Men ikke faen om vi klarer å forklare disse følelsene til hverandre. Men vi begge prøver så godt vi kan.

Noe jeg er veldig spent å høre om, er at hun sier at hun har en del vonde ting hun skjuler. Jeg syns det er kjempe fint at hun sier at hun skjuler ting. Hun er åpen der liksom. Men jeg syns det hadde vært ganske fint å vist hva disse tingene også er. Det hadde faktisk gjort meg glad å høre om disse tingene. Men i mellomtiden, så skal jeg kose meg med det lille jeg vet, så får jeg bare håpe at hun engang vil dele. Om hun ikke vil, så er det også greit. Det er jo strengt tatt hennes følelser og hennes vonde ting hun skjuler, og hun skjuler dem sikkert pga frykt. Jeg kan ikke tvinge henne til å "bekjempe" frykten på samme måte som jeg har gjort, det er noe hun må gjøre selv. Vist hun bestemmer seg for å bekjempe frykten, så skal jeg nå sitte her å være lyttende til enhver ting hun forteller meg.

EDIT: Nå lurer jeg egentlig på om det er så smart om å vise den her til hu. hahahahahaha xD På baktanke at det å være 100% er jo egentlig ganske ekstremt... Men, det er vel det som må (eksperimentere) til for at jeg må finne ut hvem jeg selv er. ^^ Jeg er litt lei av å være psykopat, løgner, manipulativ osv. Det var strengt tatt ganske slitsomt. Nå slepper jeg ihvertfall å overtenke på ting før jeg gjør noe. Det er så enkelt å ta ting naturlig ^^

Endret 25. januar 2016 av Andysowhatgg

[AnonymDiskusjon]

Måten jeg var psykopat på, var at jeg mente at andres følelser var også feil. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har diskutert om andres følelser og sagt at følelsene deres er feile, og hvor dumt det er å tenke med følelser. Der har jeg nok virkelig gått på en ordentlig smelle. Jeg mente til og med at det var feil at den første kjæresten min sluttet å elske meg. Fordi jeg gjorde jo alle de riktige tingene for å lage et bra forhold. Objektivt sett.... (wow, jeg høres ut som den jævla store idioten xD)

For det første tror jeg ikke at du har riktig inntrykk av hva en psykopat er. En prykopat betyr ikke ene og alene at man ser bort ifra sine egne følelser.

 

For det andre ville argumentet ditt til kjæresten vært fornuftig og korrekt dersom det faktisk var sant. Det var det imidlertid åpenbart ikke, gitt av det faktum at hun ikke elsket deg. Det betyr at du ikke var observant på alle aspekter som virket inn på hennes kjærlighet, og din konklusjon var dermed tatt på et feilaktig grunnlag. Det er bedre å forstå emosjonell resonnering enn å se bort ifra den. Hvis du forstår hvilke element som virker inn på andre menneskers emosjonelle resonnering, har du mulighet til å spille på dette fremfor å fornekte det (ok, DET hørtes psykopatisk ut. Men det er likevel ganske sant).

 

Heldigvis, ble jeg egentlig syk av min egen tanke måte. Fordi jeg stadigvekk undertrykte mine egne følelser ved å gjøre slike ting. Jeg gjorde stadigvekk ting som jeg var overbevist om var feil følelsesmessig. Hadde det ikke vært for at jeg hadde vært en så følelsesfull person. (som jeg har funnet ut for ikke så alt for lengesiden.) Ville jeg fortsatt sagt at jeg var en psykopat.

Du har gjort rett i å gjøre deg kjent med dine egne følelser. Dette er første steg for å forstå dem. Når du forstår følelsene kan du imidlertid legge til rette for å underbygge enkelte følelser, og kvitte deg med andre. Emosjonell kontroll øker livskvalitet.

 

Direkte hat og direkte sinne i veldig stor menge er veldig skummelt ja. Men hat og sinne kan være veldig bra på mange måter. Jeg har hatt et dårlig selvbilde, og hatt meninger om megselv om at jeg er elendig osv. Altså jeg har tedenser til å angripe megselv at jeg ikke er god nok. Det er jo hat og sinne. Det er også en kvalitet jeg i dag ser veldig positivt på. Fordi det at jeg "hater" megselv, får meg til å nå høyder og måloppnåelser som kanskje mange kan bare drømme om. Det gjør meg strengt tatt syvende og sist veldig glad... xD Men en må klare å kanskje kontrollere dette sinnet til noe "fornuftig." Noe jeg egentlig har fått til så lenge jeg kan huske, det er ganske naturlig til meg at jeg blir 5x bedre når jeg er sint.

Jeg vil heller tenke at selvhat fører til en ukomfortabel tilværelse. Mener du at du selv faktisk føler deg glad for hva du oppnår, eller vurderer du at det du oppnår er positivt, og at du derfor, rasjonelt sett bør være glad? Fordi du tenker at andre ville vært det dersom de hadde oppnådd det samme?

 

Det å aldri bli tilfreds er en positiv kvalitet når det gjelder måloppnåelse og å unngå stagnasjon i livet. Men det er ikke nødvendigvis positivt når det kommer til emosjonell livskvalitet. Uansett, dette vet du best selv.

 

Jeg skjønner ikke at det at jeg sier "jeg er psykopat" kan være positivt på noen som helst måte xD Men... Vel, jeg fikk en blowjob i morgest uten noe som helst ett eller annet. Så... I guess I'm doing somthing right?

Du er sannsynligvis ikke en psykopat. Og har aldri vært det. Det er ikke noe man vender seg av med. Psykopater, som faktisk hverken kjenner følelser eller har empati for andre mennesker har en fysisk skade i amygdala i hjernen, og dette kan påvises ved undersøkelser. Dette er ikke et produkt av bevisst metakognisjon og undertrykkelse eller fornekting av følelsene man faktisk kjenner. Det er en hjerneskade, og man vender seg simpelt hen ikke av med det fordi man bestemmer seg for det. Man kan imidlertid late som om man kjenner følelsene, selv om man ikke gjør det. Og det er nettopp dette psykopater ofte gjør når de manipulerer andre for egen vinning.

 

Det kan imidlertid tenkes at dama di tenner på tanken av å være sammen med en psykopat. Så fortsett å fór henne med denne tanken hvis du vil beholde dette elementet av "spenning" i forholdet. Baksiden er at hun kan komme til å beskylde deg for ting i ettertid, eller behandle deg svært dårlig når forholdet går mot slutten - fordi du selv har gitt uttrykk for at du kan stenge ute følelser.

 

Måten jeg tror forholdet vårt fungerer på, er at hun føler mine følelser. hun forstår følelsene mine, og jeg forstår hennes. Men ikke faen om vi klarer å forklare disse følelsene til hverandre. Men vi begge prøver så godt vi kan.

Dette kommer etterhvert. Du er fortsatt ung. Hvis du fortsetter å fokusere på egne følelser, og se hvordan andre reagerer på sine følelser, så vil du kunne se mønster som gjør det mulig å manipulere både dine egne og andres følelser. "Manipulasjon" blir ofte stigmatisert som noe negativt. Men det handler i grunn bare om en kontrollert endring. Hvorvidt du bruker det til noe positivt eller negativt er opp til deg selv.

 

Noe jeg er veldig spent å høre om, er at hun sier at hun har en del vonde ting hun skjuler. Jeg syns det er kjempe fint at hun sier at hun skjuler ting. Hun er åpen der liksom. Men jeg syns det hadde vært ganske fint å vist hva disse tingene også er. Det hadde faktisk gjort meg glad å høre om disse tingene. Men i mellomtiden, så skal jeg kose meg med det lille jeg vet, så får jeg bare håpe at hun engang vil dele. Om hun ikke vil, så er det også greit. Det er jo strengt tatt hennes følelser og hennes vonde ting hun skjuler, og hun skjuler dem sikkert pga frykt. Jeg kan ikke tvinge henne til å "bekjempe" frykten på samme måte som jeg har gjort, det er noe hun må gjøre selv. Vist hun bestemmer seg for å bekjempe frykten, så skal jeg nå sitte her å være lyttende til enhver ting hun forteller meg.

Jo mer du vet om henne, desto lettere kan du forme forholdet til det perfekte for dere begge. Det er bra at du ikke maser på at hun skal fortelle hva hun skjuler. Men det finnes måter du kan resonnere deg frem til det uansett. Du trenger ikke å vite detajler i hva som har skjedd i livet hennes. Det eneste du trenger å vite er hennes holdninger. Det får du vite under generell samtale, mens hun vil være mer tilbakeholden når samtalen fokuserer på henne og hennes erfaringer. Så ikke styr det dit. Bare prat generelt, og hun vil åpne opp og gi deg akkruat den informasjonen du trenger.

 

EDIT: Nå lurer jeg egentlig på om det er så smart om å vise den her til hu. hahahahahaha xD På baktanke at det å være 100% er jo egentlig ganske ekstremt... Men, det er vel det som må (eksperimentere) til for at jeg må finne ut hvem jeg selv er. ^^ Jeg er litt lei av å være psykopat, løgner, manipulativ osv. Det var strengt tatt ganske slitsomt. Nå slepper jeg ihvertfall å overtenke på ting før jeg gjør noe. Det er så enkelt å ta ting naturlig ^^

Kanskje du er heldig. Kanskje du er "fri".

 

Jeg kan aldri gi fra meg kontrollen. Jeg vil heller styre livet i den retningen jeg selv ønsker, fremfor å bare la meg flyte med, og overlate ansvar og min egen risiko til andre.

 

Anonymous poster hash: 92810...405

[Andysowhatgg]

 

 

For det første tror jeg ikke at du har riktig inntrykk av hva en psykopat er. En prykopat betyr ikke ene og alene at man ser bort ifra sine egne følelser.

 

For det andre ville argumentet ditt til kjæresten vært fornuftig og korrekt dersom det faktisk var sant. Det var det imidlertid åpenbart ikke, gitt av det faktum at hun ikke elsket deg. Det betyr at du ikke var observant på alle aspekter som virket inn på hennes kjærlighet, og din konklusjon var dermed tatt på et feilaktig grunnlag. Det er bedre å forstå emosjonell resonnering enn å se bort ifra den. Hvis du forstår hvilke element som virker inn på andre menneskers emosjonelle resonnering, har du mulighet til å spille på dette fremfor å fornekte det (ok, DET hørtes psykopatisk ut. Men det er likevel ganske sant).

Jeg vet at det er mange måter å være psykopat på, jeg prøvde egentlig bare å forklare på hvilken måte jeg har psykopat på. Greit, nok at man har få følelser og sånne ting. Men når det blir så ekstremt at du skal begynne å prøve å overbevise andre om at deres følelser er feil, i drømmen om at dine egne tanker er de mest riktige. Ingen har så riktig så meg. så Jo, det er ganske psykopatiskt ut xD) Men jeg sier ikke at alle psykopater er som jeg var, eller lignende.

 

 

 

 

Du har gjort rett i å gjøre deg kjent med dine egne følelser. Dette er første steg for å forstå dem. Når du forstår følelsene kan du imidlertid legge til rette for å underbygge enkelte følelser, og kvitte deg med andre. Emosjonell kontroll øker livskvalitet.

kvitte meg med andre følelser? Hvorfor skulle jeg kvitte meg med følelser? Det var jo akuratt det som gjorde meg til en så stor idiot. Det å fortrenge, kvitte, fjerne, tro at en følelse er feil eller påstå at enkelte følelser var feil. 

 

Eller kanskje jeg lever så dypt i en tro at jeg prøver å være noen jeg ikke er, at jeg tror at følelsene jeg har ikke er mine egne. Da tror jeg noe er veldig galt altså. Nope, jeg er ikke interessert i å fortrenge følelser med mindre jeg er på jobb eller skole. Ellers er det ingen av mine egne følelser som er feil.

 

Morsom historie. Når jeg var "psykopat" hadde jeg hus, bil, jobb og alt sammen. Nå har jeg nåla i veggen og en tier. Jeg er langt lykkeligere nå, enn det jeg har noengang vært i hele mitt liv. Jeg har nesten ingen "emosjonell kontroll" lengre som jeg prøver å tvinge på megselv. Jeg vil si at den nåla jeg har i dag har økt livskvaliteten min langt mer en det hus, bil og jobb noen gang gjorde. ^^

 

 

 

 

Jeg vil heller tenke at selvhat fører til en ukomfortabel tilværelse. Mener du at du selv faktisk føler deg glad for hva du oppnår, eller vurderer du at det du oppnår er positivt, og at du derfor, rasjonelt sett bør være glad? Fordi du tenker at andre ville vært det dersom de hadde oppnådd det samme?

 

Det å aldri bli tilfreds er en positiv kvalitet når det gjelder måloppnåelse og å unngå stagnasjon i livet. Men det er ikke nødvendigvis positivt når det kommer til emosjonell livskvalitet. Uansett, dette vet du best selv.

Jeg får A og B'ere nå som jeg tar utdanning. Jeg bryr meg svært lite om disse "karakterene" Men det at jeg får til å være sosial etter å ha innestengt megselv etter 2år vil jeg si er noe å være stolt av. 

 

Jeg vet ikke om folk blir stolt av å være sosiale?... Så nei, jeg er glad på mine egne vegne.

 

 

 

 

Du er sannsynligvis ikke en psykopat. Og har aldri vært det. Det er ikke noe man vender seg av med. Psykopater, som faktisk hverken kjenner følelser eller har empati for andre mennesker har en fysisk skade i amygdala i hjernen, og dette kan påvises ved undersøkelser. Dette er ikke et produkt av bevisst metakognisjon og undertrykkelse eller fornekting av følelsene man faktisk kjenner. Det er en hjerneskade, og man vender seg simpelt hen ikke av med det fordi man bestemmer seg for det. Man kan imidlertid late som om man kjenner følelsene, selv om man ikke gjør det. Og det er nettopp dette psykopater ofte gjør når de manipulerer andre for egen vinning.

 

Det kan imidlertid tenkes at dama di tenner på tanken av å være sammen med en psykopat. Så fortsett å fór henne med denne tanken hvis du vil beholde dette elementet av "spenning" i forholdet. Baksiden er at hun kan komme til å beskylde deg for ting i ettertid, eller behandle deg svært dårlig når forholdet går mot slutten - fordi du selv har gitt uttrykk for at du kan stenge ute følelser.

Hahahahahahaha xD

 

Ja, du får tro det du da. Vist det er saken at hun skal beskylde meg om sånt, og ikke forstått at jeg prater fra hjertet, så slår vi nok opp om ikke alt for lenge. Du får komme tilbake å høre med meg engang i fremtiden da!

 

Du tar i såfall feil om amygdala. Fordi om du leser nøye i disse tekstene som sier at "skadet amygdala er grunnen til psykopati" så har du nok lest feil. skade på amygdala kan "være med" på å skape psykopati. Så det betyr ikke psykopater har skadet amygdala. men du kan kanskje si at mennesker som har skadet emygdala blir psykopater. Srry mate, det er en vesentlig forskjell, du må nesten lengre ut på bondelandet eller i kirken med denne. Det er nok flere måter å være psykopat på. ^^

 

 

 

 

Dette kommer etterhvert. Du er fortsatt ung. Hvis du fortsetter å fokusere på egne følelser, og se hvordan andre reagerer på sine følelser, så vil du kunne se mønster som gjør det mulig å manipulere både dine egne og andres følelser. "Manipulasjon" blir ofte stigmatisert som noe negativt. Men det handler i grunn bare om en kontrollert endring. Hvorvidt du bruker det til noe positivt eller negativt er opp til deg selv.

Vel, kanskje om jeg blir sjef eller sitter i en eller annen lederstilling skal jeg nok manipulere folk, det er jo psykopater som er de beste sjefene uansett har jeg hørt. I mellom tiden får folk være seg selv, jeg føler rett og slett ikke for den her kontroll eller manipulasjons greia, spesielt ikke når jeg er såpass bevist på det. Jeg blir egentlig ganske kvalm av det...

 

 

 

 

Jo mer du vet om henne, desto lettere kan du forme forholdet til det perfekte for dere begge. Det er bra at du ikke maser på at hun skal fortelle hva hun skjuler. Men det finnes måter du kan resonnere deg frem til det uansett. Du trenger ikke å vite detajler i hva som har skjedd i livet hennes. Det eneste du trenger å vite er hennes holdninger. Det får du vite under generell samtale, mens hun vil være mer tilbakeholden når samtalen fokuserer på henne og hennes erfaringer. Så ikke styr det dit. Bare prat generelt, og hun vil åpne opp og gi deg akkruat den informasjonen du trenger.

*facepalm* Det her begynner bare å bli dumt. Hvorfor skal jeg gidde det? Finner hun ut at jeg manipulerer henne slår hun bare opp med meg på dagen, mest sannsynelig. ^^

 

 

 

Kanskje du er heldig. Kanskje du er "fri".

 

Jeg kan aldri gi fra meg kontrollen. Jeg vil heller styre livet i den retningen jeg selv ønsker, fremfor å bare la meg flyte med, og overlate ansvar og min egen risiko til andre.

 

Jeg styrer da veldig mye selv. Jeg velger skole, jobb, og bosted selv. Så lenge jeg har skole eller jobb + bosted, så er det vel ingenting som er så farlig? Jeg dør ikke av at kjæresten slår opp med meg, ikke dør jeg om jeg mister bilen, dør gjør jeg heller ikke om jeg ikke får kjøpt mat på butikken den ene dagen, dør gjør jeg ikke om jeg ikke er glad og smiler en dag, Jeg dør ikke om vær eneste person i denne forum chatten syns jeg er dum, dør gjør jeg heller ikke om mange andre ting skjer.

 

Det er virkelig ikke vits å kontrollere alt. Bare slepp det fri. Du dør ikke av det, kanskje du får litt vondt i følelsene dine. Men det er ikke så ille at det ikke blir bedre. Spesielt ikke når folk plutselig liker deg for en eller annengrunn.

 

Siden jeg sluttet å prøve å kontrollere andre rundt meg, har jeg fått utrolig mange venner. Har aldri hatt så mange venner i hele mitt liv -.- Det er egentlig irriterende mange venner også... Men jaja det er ikke så vondt at det ikke er godt for noe. Vist jeg får mange venner og bekjente, så har jeg større folkemengde å spørre når jeg skal ha jobb!

[AnonymDiskusjon]

Hahahahahahaha xD

 

Ja, du får tro det du da. Vist det er saken at hun skal beskylde meg om sånt, og ikke forstått at jeg prater fra hjertet, så slår vi nok opp om ikke alt for lenge. Du får komme tilbake å høre med meg engang i fremtiden da!

Jeg sier ikke at dette VIL SKJE. Jeg sier at det KAN SKJE. Jeg aner ikke hvem hun er. Men hvis hun blir tent av tanken på psykopater (og jeg antar at du har sagt at du er/har vært en), så er det rimelig å anta at hun også kan opptre hensynsløst den dagen hun ikke lenger er interessert i deg. Folk som tiltrekkes av psykopater har gjerne en og annen skrue løs selv. De fleste sunne mennesker styrer unna psykopater.

 

Du tar i såfall feil om amygdala. Fordi om du leser nøye i disse tekstene som sier at "skadet amygdala er grunnen til psykopati" så har du nok lest feil. skade på amygdala kan "være med" på å skape psykopati. Så det betyr ikke psykopater har skadet amygdala. men du kan kanskje si at mennesker som har skadet emygdala blir psykopater. Srry mate, det er en vesentlig forskjell, du må nesten lengre ut på bondelandet eller i kirken med denne. Det er nok flere måter å være psykopat på. ^^

Greit nok. "Psykopat" er et løst definert begrep, og er gjerne en samlebetegnelse på en rekke karaktertrekk og personlighetsforstyrrelser. Både årsak og effekt kan variere fra psykopat til psykopat.

 

Vel, kanskje om jeg blir sjef eller sitter i en eller annen lederstilling skal jeg nok manipulere folk, det er jo psykopater som er de beste sjefene uansett har jeg hørt. I mellom tiden får folk være seg selv, jeg føler rett og slett ikke for den her kontroll eller manipulasjons greia, spesielt ikke når jeg er såpass bevist på det. Jeg blir egentlig ganske kvalm av det...

At gode sjefer er psykopater er en myte.

 

*facepalm* Det her begynner bare å bli dumt. Hvorfor skal jeg gidde det? Finner hun ut at jeg manipulerer henne slår hun bare opp med meg på dagen, mest sannsynelig. ^^

Du sa at du ønsker at hun skal åpne opp. Jeg illustrerte kun en måte å bli bedre kjent med henne uten å presse på personlige områder hun ikke vil gå inn på. Om du heller vil behandle enkelte generelle tema som tabu, så får du heller gjøre det. Men det er ingen grunn til at hun skal "finne ut at du manipulerer henne". Fordi det gjør du ikke. Du blir bare kjent med henne. Og det må vel være lov i et forhold?

 

Du sier du blir kvalm av manipulasjon, og det forstår jeg godt. Manipulasjon spiller ofte på falskhet. Men åpen kommunikasjon, og fravær av forbudte tabuområder er virkelig ikke sammenlignbart med manipulasjon. Det går likevel an å styre en samtale, og å merke seg hva som blir sagt. Hensikten er å bli kjent. Jeg ser ikke noe galt i det.

 

Uansett,

 

Så lenge du har det bra, så spiller vel ikke noe annet noen rolle.

Lykke til, Cypher

 

 

 

Ignorance is bliss

 

 

 

Anonymous poster hash: 92810...405

[Civilix]

(...)Jeg er også redd for rasisme, eller hat eller sinne.(...)

 

Rettet mot deg eller at det kommer fra deg?

[Andysowhatgg]

 

(...)Jeg er også redd for rasisme, eller hat eller sinne.(...)

 

Rettet mot deg eller at det kommer fra deg?

 

Rasisme av andre, rettet mot andre. Rasisme i form av hat, fremmedfrykt og sinne mot meg skal jeg klare å håndtere selv, og rasist er jeg ikke. Selv om jeg lager rasistiske spøker av og til. Men det er så dypt interegert at det er litt vanskelig å ikke spøke om det.