Kjæreste med Asperger syndrom

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Er det noen her som lever med (eller har levd med) en kjæreste/samboer/mann som har Asperger syndrom og kan dele erfaringer? Eller en som selv har Asperger og lever i et forhold? Er det mulig å få et godt liv? Eller går man et liv i møte der man mye av tiden vil føle seg tilsidesatt og alene i forholdet? Kan man lære seg å leve med det? Jeg har vært sammen med kjæresten min i litt over et år, men merker at jeg store deler av tiden egentlig ikke har det så bra. Jeg er så ufattelig glad i ham, men jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker av å ofte føle at jeg er "i veien og til bry", da han har et ekstremt behov for å bare være alene med seg selv og drive med hobbyene sine det aller meste av tiden i løpet av en uke. Og det kan han ikke forklare på en annen måte enn at det bare er et behov han har. At han blir utslitt av å ha mennesker for tett innpå seg for lang tid om gangen. Som jo ikke er helt forenlig med å være kjæreste med noen. Når vi først har det fint sammen, så har vi det til gjengjeld veldig bra, og det er jo også grunnen til at jeg blir i det. Men nå føler jeg egentlig at alt bare er på hans premisser, og det er er ikke en god følelse. Jeg savner tosomheten som eksisterer i "vanlige" forhold. Jeg forstår at han har mange utfordringer, og at det er behov han ikke kan noe for. Jeg tviler ikke på at han er veldig glad i meg, det sier han ofte. Men da er det bare så vanskelig å ikke føle seg såret, når jeg merker at han plutselig er helt tilbaketrukken når vi ses. Jeg føler at jeg sakte men sikkert spises opp innvendig av å gå rundt med så mange usikre følelser og tanker hele tiden. Tanken på å "gi ham opp" og gå videre er bare så utrolig vond og vanskelig. Jeg føler jo at jeg på mange måter svarer på mitt eget spørsmål, at det egentlig er umulig å fortsette ut i fra mine egne behov og ønsker. Men jeg vil så gjerne at det kunne fungert. Håper uansett bare å høre fra noen andre som er i samme situasjon eller som har lignende erfaringer?

 

 

Anonymous poster hash: ba37f...905

[vidor]

Du har som du sier svart på ditt eget spørsmål. Hvis du har et større tosomhetsbehov enn det han har frusterer du bare deg selv ved å bli i forholdet. Han blir sliten av det og trenger mye alenetid. Du ber om noe han ikke har mulighet til å gi deg.

[Horten Market]

Sannsynligvis har Vidor rett. Det vil også gå utover eventuelle barn i fremtiden.

 

Men også aspergere har evnen til å korrigere adferd. Utfordringen er at de ikke skjønner en del signaler fra andre, og hvordan andre reagerer på deres adferd. De må bli fortalt og forklart relasjonelle sammenhenger i større grad. Men det er like liten grunn til å akseptere egoisme fra aspergere som fra andre.

 

Jeg kjenner et par som har vært gift i 50 år, hvor mannen har diagnosen. Også datteren har samme lidelse, hun har vært gift i 20 år. I motsatt ende vet jeg om en middelaldrende kvinne som nok aldri kommer til å bli gift. Hun må bli fortalt den minste ting som har med relasjoner å gjøre, men viser ingen tegn til egentlig å forstå. Det kommer altså an på hvor fremtredende lidelsen er, evnen til å forstå sin lidelse og korrigere seg, og hvor mye partneren kan akseptere.

[Eljulitus]

Jeg ser at tråden her er litt gammel. Men jeg kjenner meg så absolutt igjen i trådstarters innlegg, med den forskjellen av at jeg er neurotypisk mann som er sammen med en aspergerkvinne. Forholdet er fremdeles ungt, knapt 6 måneder gammelt, men det har allerede vært mange skjær i sjøen.  
Jeg skulle tro graden av AS vil avgjøre hvorvidt hun klarer å fortsette være min kjæreste. Da vi først ble kjent virket hun så "normal" på meg. Utover i bekjentskapet har jeg innsett hvor mye mer omfattende diagnosen hennes er, og hvor mye mer det krever av meg enn jeg først trodde.

Endret 2. oktober 2017 av Eljulitus

[AnonymDiskusjon]

Aspergermann, som har vært i et forhold i +15 år.

 

Jeg merker ofte at jeg ikke strekker til hva hun vil ha av meg. Sitter ofte svært lenge med PC, da det er en fin måte å slippe unna verdens kjas og mas på. Føler likevel at jeg er rimelig godt sidestillet da hun har en helt annen diagnose.

 

Blir fortere sliten nå som alderen begynner å ta på. Har ikke lykkes helt i arbeidslivet, og økonomi er ofte et tema. Og dette tema er jo noe som sliter på et hvilket som helst ekteskap. Jeg har ikke spesiellt mye å rutte med, og da blir jo økonomi et tema som er dømt til å måtte returnere som tema.

 

Jeg tror ikke at jeg er noe dårligere ektefelle enn mange andre, og jeg må tydeligvis ha hatt noe å gi til et forhold som har vart såpass lenge som det har. Har selvsagt gått litt opp og ned, men den frustrasjonen som hun hadde har nok tilpasset seg litt, slik at hun er mer tålmodig så mange år ut i forholdet.

 

Jeg har ingen spesiell kur for dere. Et forhold består av å gi og ta. Jeg kjenner at det å bruke mange timer foran PC er en usunn livsstil, og noe som jeg til en viss grad må gjøre endringer på, men som jeg nok heller aldri vil kunne legge på hyllen for godt. Hvem kan det i våre dager? Alle stirrer jo ned i mobiltelefonene sine i våre dager likevel. Sånn sett så har jo den befolkningen tatt igjen noe av mine nerdetimer bak PC-skjermen. Der er blitt mer utjevnet aspergeren versus normalindividet.

Anonymous poster hash: 97120...c58