Utfordring med hjemme-alene-trening HUND.

[steinrawr]

Jeg har en Welsh Springer Spaniel på elleve år, og situasjonen er slik at jeg bor i blokk med min samboer. Vi har en passe stor leilighet, men kun ett rom som ikke er stue/gang/kjøkken. 

 

Hunden er "arvet" av mine foreldre som skaffet den som valp mens jeg fortsatt bodde hjemme. 

 

Hunden har noen uvaner den har tilegnet seg, rett og slett fordi familien min ikke har vært konsekvent på oppdragelse (i det hele tatt). Dog er han ganske lydig, og følger fint komandoer som sitt, bli, ligg, osv, så lenge han ikke tror du skal forlate han (gå ut av synsfeltet). Han følger stort sett etter overalt, og prøver å "samle flokken" hele tiden. Jeg tror dette har en sammenheng med det største problemet: Han kan ikke være alene hjemme. 

 

Jeg jobber 100%, og kan ha hund med på jobb, men det er ikke praktisk. Samboeren min er mye hjemme, og vi øver hver dag på å forlate han, men vi har nådd et punkt hvor det ikke blir bedre. Han blir nervøs, og lager en del lyd alene, men siden vi fikk han i sept. har han gått fra totalt nervøst sammenbrudd i det vi går ut døra, til å tåle en times tid, med litt klynking innimellom, hvor han veksler på å sove i buret sitt, eller ligger og ser mot ytterdøra. Vi går bare inn når han er i buret, og roser han da.

 

På jobben min, kan han forøvrig ligge 7-8 timer i strekk, alene på kontoret mitt uten at han lager lyder, eller oppfører seg som hjemme. Han sovner gjerne. Han legger seg dog rett ved døren, og ser mye ut av vinduet ved (tak-til-gulv-vindu). Her går det folk forbi hele tiden.

 

Vi leser blogg på blogg, teknikk etter teknikk, men har på dette nesten halve året ikke klart å få han til å slappe av alene hjemme. 

 

Jeg har planer om å øve med walkie talkie, slik at han har walkien hengende i båndet og jeg kan prate til han når han blir urolig.

 

Vi følger med på webkamera som filmer hele leiligheten.

 

Spørsmålet er vel kanskje om noen har noen tips til situasjonen?

[Volvo850diesel]

Hunden her var grei å ha alene frem til katten vår døde, da ble han urolig og nervøs, likte ikke å være alene i det hele tatt.

Løsninge ble å skaffe ett nytt dyr som kunne erstatte katten vi hadde, det ble da en kanin som fikk den jobben og den dag i dag så har han blitt veldig rolig og grei å la være alene.

Han søker trøst hos kaninen om han blir urolig og ser hvor rolig kaninen er i ulike situasjoner.

Dette er sikkert ikke noe som funker for alle og er nok ikke alle som kan ha ett dyr til, men dette har funket SUPERT med hunden her

Nå var ikke han så redd og nervøs som hunden du beskriver riktignok.

[jonlem]

En såpass gammel hund kan ha godt inngrodde vaner, og å endre disse, herunder alene-hjemme-trening, kan ta laaaang tid .. et halvt år er jo den tida det fort kan ta å trene en litt "vanskelig" unghund til å være alene hjemme en arbeidsdag, for en elleveåring er det ikke lenge synes jeg. Tålmodighet til det ekstreme, er muligens alt som skal til. Har ikke mange veldig konkrete tips sånn sett, dere har sikkert lest om alt før, men "babysteps" har alltid fungert godt for oss. Dvs ta det litt og litt, i små doser. Øk tida den blir overlatt til seg selv sakte og forsiktig, 5 minutter i slengen opp til en time, så kanskje et kvarter i slengen opp til noen timer, osv ..

 

Ellers, i den alderen kan det hende ting som syn og hørsel ikke lenger er hva det en gang var, enkelte hunder ender med å rett og slett synes det er ubehagelig å bli overlatt til seg selv og sine skrale sanser.

[steinrawr]

En såpass gammel hund kan ha godt inngrodde vaner, og å endre disse, herunder alene-hjemme-trening, kan ta laaaang tid .. et halvt år er jo den tida det fort kan ta å trene en litt "vanskelig" unghund til å være alene hjemme en arbeidsdag, for en elleveåring er det ikke lenge synes jeg. Tålmodighet til det ekstreme, er muligens alt som skal til. Har ikke mange veldig konkrete tips sånn sett, dere har sikkert lest om alt før, men "babysteps" har alltid fungert godt for oss. Dvs ta det litt og litt, i små doser. Øk tida den blir overlatt til seg selv sakte og forsiktig, 5 minutter i slengen opp til en time, så kanskje et kvarter i slengen opp til noen timer, osv ..

 

Ellers, i den alderen kan det hende ting som syn og hørsel ikke lenger er hva det en gang var, enkelte hunder ender med å rett og slett synes det er ubehagelig å bli overlatt til seg selv og sine skrale sanser.

 

Hehe. Ja. Tålmodighet, det kan man ikke mangle med hund i alle fall.

 

Jeg har startet med litt mer trening på å gå i buret, og å "miste flokken av syne," hvor han får belønning for å gå i buret. Han blir gjerne der en stund, og vi jobber også med å lukke døren litt. Er i alle fall en fin måte å ikke la han se at vi kler på oss og går.

 

Av erfaring så syns han det er mye vanskeligere hvis han ser oss kle på oss og gå. Når han ikke ser det, holder han seg rolig myyyye lengre.

 

Han hører litt dårlig, noe som både er en fordel, (vi kan liste oss ut) og en ulempe (slik du beskriver med ubehag).

 

Utfordringen er kanskje mest at vi ikke får øvd hver dag. Det blir ingen vane at vi skal ut.

 

Da vi tok han inn hos oss i høst, så fikk han ikke bli med inn på soverommet. Han protesterte, gnagde litt på døra, pistra, bjeffa bittelitt i blant, men sakte men sikkert, så vente han seg til at vi skulle være hver for oss om natta, og nå bryr han seg nesten ikke når vi skrur av lyset og legger oss. Det tok kanskje to, tre uker før han takla det bra.

[Snylter]

Når det gjelder å kle på seg kan dere utmerket godt starte med å kle på dere ytterklær uten å gå ut, senere åpne døra uten å gå ut, gå ut døra og inn igjen uten å lukke den, deretter lukke den mens dere er utenfor et sekund eller to..

 

Alt dreier seg om å ufarliggjøre det hele, 5 minutter i slengen som jonlem skisserer kan fort være alt for mye helt i begynnelsen.