Møtte eksen etter 6 mnd. Hva nå?

[Antonym]

Hei alle,

 

Jeg og min eks slo opp for et halvt år siden etter et av og på forhold på 1,5 år. I denne perioden har vi ikke hatt kontakt. Etter å ha vært på dater med flere i denne perioden har jeg ikke funnet noen jeg har fått i nærheten av samme følelsene for. En søndag morgen gjorde jeg genistreken med å sende en henne en sms. For å gjøre en lang historie kort møtte vi hverandre, følelsene blusset opp og nå befinner jeg meg i situasjonen jeg var i for et halvt år tilbake, forvirret og stressa. Jeg elsker henne, men hodet mitt sier at en seriøs forpliktelse vil bli svært komplisert av flere grunner.

 

Jeg er 28 år, hun fyller 35 om to uker. Hun er på et punkt i livet hvor barn og giftermål er svært nærliggende. Jeg har hatt et annet tidsperspektiv, noe som førte til det avsluttende bruddet. Hvis jeg skal gå inn i dette igjen er det all-in. Hun har vært sykmeldt fra arbeid nå i ett år og fått diagnosen ptsd, av typen kompleks, sene reaksjoner på alvorlige traumer fra barndommen. Dette innebærer flere triggere, at hun er stressa, blir lett bekymret, har en iboende frykt for avvisning og at jeg må trå varsomt og passe veldig godt på hva jeg sier/gjør slik at hun ikke får en kroppslig reaksjon. Hun er i terapi, men vanskelig å si når hun blir helt bra igjen. Forhistorien vår gjør også at familien hennes er kritisk til meg, som sviktet henne da det ble alvor sist. Familien min er kritisk til henne da jeg presterte å fortelle at jeg opplevde henne som noe kontrollerende da jeg var i en sår situasjon.

 

Hun har forøvrig vært i flere forhold fra da hun var 16. For min egen del var hun mitt første ordentlig seriøse forhold. Vi har det veldig bra sammen, kan snakke om alt, vi begge setter pris på nærhet og deler mye lidenskap. Hun er lynende intelligent, reflektert, varm og omsorgsfull, noe jeg finner svært attraktivt. Samtidig er jeg bekymret for den seriøse forpliktelsen iforhold til forhistorien vår, hva en evt. skilsmisse ville bety, delt omsorg, oppdra barn. Hvordan jeg ville føle det om 5 år når hverdagen kommer, vi begge er stressa, slitne, og hun er 40 og jeg 33. Kanskje jeg har feil fokus, eller kanskje tvilen min forsøker å si meg noe.

 

Spørsmålene mine er:

 

Bør jeg følge hjertet, eller hodet?

 

Har jeg en forpliktelsesangst, eller bare ikke klar for giftermål og barn på nåværende tidspunkt?

 

Har noen erfaringer med å elske noen, som kanskje ikke er bra for sin egen mentale helse?

 

Jeg setter pris på alle som tar seg tid til å lese dette og komme med respons.

 

Hilsen en som ikke vet hva han skal gjøre.

Endret 13. januar 2016 av Optimisten87

[Muggkaare]

Tja, jeg har alltid troa på at alt kan fikses, og om to stykk vil nok så vil de i de fleste situasjoner klare det. Må dere uansett hoppe rett inn i noe seriøst da, selv om hun føler for barn og giftemål? Hva med å starte det rolig, for begges del. Hun må jo også fokusere på å bli frisk tydeligvis.

[vidor]

Barn er ikke i stand til å ta hensyn til henne slik du kan. Med mindre hun blir kvitt PTSD'en bør du ikke utsette henne for barn med det ekstra stresset det medfører for noen som fra før av har lite å gå på. En ting er å ha lyst på barn, noe annet er å ha kapasitet til å gi det som trengs og håndtere det godt nok. Admiral Necrolamedor har gode poenger om at hun må ta tiden til hjelp og få ryddet ordentlig opp i fortiden.

[Ardenus]

Varselsignal når du tenker allerede på skillsmisse og hvordan barna vil ta det, før det er en realitet, tror ikke du har nok tro på at dette skal fungere i det lange løp.

 

Eneste positive er at damer lever lenger enn menn, og siden hun er 7år eldre så kanskje dere tar kvelden likt.

 

Ellers så ser ditt gamle forhold dødt ut, det var en grunn til at dere gjorde det slutt, man pleier som regel ikke å gjøre det slutt uten god grunn.