Kan jeg være deprimert? Burde jeg oppsøke lege/psykolog?

[Ignorancus]

slettet

Endret 10. juli 2016 av Ignorancus

[dag1234]

Det høres ut som om du er deprimert. Du bør ta dette opp med legen din hvis du har hatt det slik i to måneder.

[Marcus Halberstram]

Har mistet all lysten til å gjøre helt hverdagslige ting som å lage mat, rengjøre studentboligen, se på TV/underholdning.

 

Når du har innsett at funksjonsevnen din er svekket, er det viktig å prøve å motarbeide dette mønsteret. Har selv vært gjennom dette, og jeg kan med hånden på hjertet si at ting vil bli bedre om du forsøker å komme deg gjennom dagen. Hvis du ikke gjør det, så vil ting balle på seg og du vil komme inn i svært uheldige onde sirkler. For all del må du også ta tak i de bakenforliggende årsakene, men mye kan gjøres bare ved å prøve å komme inn i vante rutiner.  

[Ignorancus]

Det høres ut som om du er deprimert. Du bør ta dette opp med legen din hvis du har hatt det slik i to måneder.

Hei og takk for svar!

 

Føler det blir urettferdig om mitt "problem" prioriteres over andre som har det mye verre enn meg. Jeg fungerer stort sett veldig fint på skolen og andre sosiale sammenkomster uten at jeg blir lei meg e.l. da. Synes du jeg fortsatt bør oppsøke hjelp? Er litt redd det jeg har bare er en bagatell.

[Ignorancus]

 

Har mistet all lysten til å gjøre helt hverdagslige ting som å lage mat, rengjøre studentboligen, se på TV/underholdning.

 

 

Når du har innsett at funksjonsevnen din er svekket, er det viktig å prøve å motarbeide dette mønsteret. Har selv vært gjennom dette, og jeg kan med hånden på hjertet si at ting vil bli bedre om du forsøker å komme deg gjennom dagen. Hvis du ikke gjør det, så vil ting balle på seg og du vil komme inn i svært uheldige onde sirkler. For all del må du også ta tak i de bakenforliggende årsakene, men mye kan gjøres bare ved å prøve å komme inn i vante rutiner.

Takk, du har nok veldig rett i det. Men å gjøre alle disse tingene jeg nevnte sammen med andre har ikke vært noe problem. Det er bare når jeg er helt alene jeg føler meg trist og lei meg.

[Marcus Halberstram]

 

 

Har mistet all lysten til å gjøre helt hverdagslige ting som å lage mat, rengjøre studentboligen, se på TV/underholdning.

 

Når du har innsett at funksjonsevnen din er svekket, er det viktig å prøve å motarbeide dette mønsteret. Har selv vært gjennom dette, og jeg kan med hånden på hjertet si at ting vil bli bedre om du forsøker å komme deg gjennom dagen. Hvis du ikke gjør det, så vil ting balle på seg og du vil komme inn i svært uheldige onde sirkler. For all del må du også ta tak i de bakenforliggende årsakene, men mye kan gjøres bare ved å prøve å komme inn i vante rutiner.

Takk, du har nok veldig rett i det. Men å gjøre alle disse tingene jeg nevnte sammen med andre har ikke vært noe problem. Det er bare når jeg er helt alene jeg føler meg trist og lei meg.

 

På mange måter kjenner jeg meg igjen i alt det du skriver, bortsett fra at dette er noe som har kommet på deg i løpet av en to måneders periode. Sånn som jeg tolker deg, og som jeg tolker mine egne "problemer", så føler du på en ensomhet eller en mangel på mening i livet. For min egen del tok dette overhånd, slik at alt for mye energi og fokus gikk med på å gruble over ting man ikke rår over. Da opplevde jeg at humøret ble stadig dårligere. Å gjennomføre daglige rutiner ble veldig tungt og det ble forsterket av at man stadig kom bakpå med ting, det være huslige sysler eller skole. Ting ble mye bedre da jeg klarte å komme inn i rutine igjen, slik at tankene kom på avstand og man fikk progresjon i hverdagen. Samtidig prøver jeg å nyte nåtiden, fremfor å leve i fortiden/fremtiden, gripe de mulighetene man har etc. 

[dag1234]

 

Det høres ut som om du er deprimert. Du bør ta dette opp med legen din hvis du har hatt det slik i to måneder.

Hei og takk for svar!

 

Føler det blir urettferdig om mitt "problem" prioriteres over andre som har det mye verre enn meg. Jeg fungerer stort sett veldig fint på skolen og andre sosiale sammenkomster uten at jeg blir lei meg e.l. da. Synes du jeg fortsatt bør oppsøke hjelp? Er litt redd det jeg har bare er en bagatell.

 

 

Blir litt forvirret nå. Du stiller spørsmål i overskriften, og når du får svar så trekker du deg.

Jo, jeg synes du bør søke hjelp hvis du har hatt det slik som du beskriver.

 

Men jeg ser at du også spør om det er normalt å ha det slik, og det er jo en helt annen type spørsmål, som vil gi helt andre svar.

Jeg vet ærlig talt ikke lengre hva som er normalt, det er i grunnen et filosofisk spørsmål som du kanskje burde reformulere til om det er vanlig å ha det slik du har det. Det går det an å svare på, nemlig. 

[Ignorancus]

 

 

Det høres ut som om du er deprimert. Du bør ta dette opp med legen din hvis du har hatt det slik i to måneder.

 

Hei og takk for svar!

Føler det blir urettferdig om mitt "problem" prioriteres over andre som har det mye verre enn meg. Jeg fungerer stort sett veldig fint på skolen og andre sosiale sammenkomster uten at jeg blir lei meg e.l. da. Synes du jeg fortsatt bør oppsøke hjelp? Er litt redd det jeg har bare er en bagatell.

 

Blir litt forvirret nå. Du stiller spørsmål i overskriften, og når du får svar så trekker du deg.

Jo, jeg synes du bør søke hjelp hvis du har hatt det slik som du beskriver.

 

Men jeg ser at du også spør om det er normalt å ha det slik, og det er jo en helt annen type spørsmål, som vil gi helt andre svar.

Jeg vet ærlig talt ikke lengre hva som er normalt, det er i grunnen et filosofisk spørsmål som du kanskje burde reformulere til om det er vanlig å ha det slik du har det. Det går det an å svare på, nemlig.

Har ikke trekt meg fra noe som helst. La til noen tilleggsopplysninger i svaret mitt til deg, som jeg følte jeg egentlig burde hatt med i hovedposten. Har ikke fått byttet fastlege enda, flyttet senest 2 uker siden, men har hørt studentforeningen har en psykolog, så jeg skal ringe dit i morgen.

 

Og til Marcus: du traff spikeren egentlig rett på hodet der. Kjenner meg igjen i det du skriver.

[dag1234]

Jeg ser at den kom litt skeivt ut den kommentaren min. Det var klønete og litt ufølsom av meg. Beklager.

Studentsamskipnaden har psykolog med kort ventetid. Det har pleid å være gratis, men det kan ha blitt forandret siden jeg studerte.

[Sitronsaft]

Er gratis, men det er korttidstilbud, dvs maks ti møter. Men er jo et greit sted å begynne.

[dag1234]

For å svare litt mer saklig:

Det er ikke uvanlig, og kan være et tegn på depresjon i seg selv, at en føler at problemene ikke er viktige nok til å plage legen med.

 

Dette er som regel utslag av lav selvfølelse, dvs manglende opplevelse av å være viktig nok, en tenker at egne problemer ikke er store nok til å legge beslag på andres interesse og omsorg - men kan selvsagt også være utsalg av motvilje eller motstand mot å gå inn problemene. Det hender også hos noen. Men noe sier meg at det ikke er tilfelle i din sak.

 

Så til spørsmålet ditt:

Det bør ikke være vanskeligere eller mer shady å gå til legen når en har det vanskelig psykisk enn når en har kroppslige plager. Oftest er det det ikke noe alvorlig, og mye går over av seg selv - men noen ganger så det det større vansker under gjæring, og da gjelder det å ikke vente lenger enn nødvendig før du søker hjelp. Ofte skal det heller ikke så mye innsats til for å stanse en utvikling som kan være destruktiv.
Men sånn er det dessverre ikke, det er fremdeles langt høyere terskel for å søke helsehjelp for psykiske eller følelsesmessige vansker enn for kroppslige plager. Det er synd og en skam i grunnen. Og ikke minst en betydelig tilleggsbelastning for den som sliter og har det vanskelig.

[anon12234]

høres ut som du trenger en kjæreste. 

[heartlife]

Hei.

 

Har i en lengre periode nå (minst 2 mnd.) vært veldig trist. Det hender jeg gråter om nettene uten at jeg selv vet hva årsaken er. Har mistet all lysten til å gjøre helt hverdagslige ting som å lage mat, rengjøre studentboligen, se på TV/underholdning.

 

Jeg har ikke et dårlig selvbilde, angst eller noe i den duren. Ingen sosiale problemer heller tror jeg. Startet drømmestudiet mitt veldig nylig, og alt går jo egentlig kjempebra. Har allerede fått meg en stor sosial krets, og virkelig et par jeg allerede nå kan kalle veldig gode venner. Vi møtes i fritiden, leser sammen, trener sammen, drikker sammen og alt det der... Uten at det det har blitt noe bedre.

 

Har bodd hjemmefra før, og for å være helt ærlig, så vil jeg helst aldri verken besøke eller flytte hjem igjen. Nok av problemer der, så hjemmelengsel er ikke et problem.

 

Føler likevel at noe mangler. Jeg vet bare ikke hva. Er det jeg føler normalt?

Du kan føle deg deprimert selv om alt er rosenrødt. Jeg husker at i den tiden jeg hadde forhold som fungerte, og fikk barn osv. så hadde jo jeg det egentlig ganske topp, men jeg hadde en periode der jeg følte meg deprimert.

 

De sier at har man mye så kan man bli deprimert. Men man kan også bli deprimert av å ha lite..

Nå for tiden er jeg litt deprimert av at jeg har blitt sviktet av en mann, men jeg forsøker å jobbe med det. Og se om jeg finner noen gleder der jeg kan.

[Sebby]

 

Har mistet all lysten til å gjøre helt hverdagslige ting som å lage mat, rengjøre studentboligen, se på TV/underholdning.

 

Når du har innsett at funksjonsevnen din er svekket, er det viktig å prøve å motarbeide dette mønsteret. Har selv vært gjennom dette, og jeg kan med hånden på hjertet si at ting vil bli bedre om du forsøker å komme deg gjennom dagen. Hvis du ikke gjør det, så vil ting balle på seg og du vil komme inn i svært uheldige onde sirkler. For all del må du også ta tak i de bakenforliggende årsakene, men mye kan gjøres bare ved å prøve å komme inn i vante rutiner.  

 

 

This, all day long. Var også gjennom en depresjonsperiode etter det ble slutt med eksen, og det jeg fikk beskjed om (av legen) var at det er viktig å kjempe imot; stå opp om morran, ikke sov for mye, gjør alle ting, ikke gi opp.. Kjemp deg gjennom det, det kommer til å bli bedre! For min del trengte jeg bare litt tid, ikke nødvendig med medisiner. Ville unngått det om mulig!

[ChiaroScuro]

Hei.

 

Har i en lengre periode nå (minst 2 mnd.) vært veldig trist. Det hender jeg gråter om nettene uten at jeg selv vet hva årsaken er. Har mistet all lysten til å gjøre helt hverdagslige ting som å lage mat, rengjøre studentboligen, se på TV/underholdning.

 

Jeg har ikke et dårlig selvbilde, angst eller noe i den duren. Ingen sosiale problemer heller tror jeg. Startet drømmestudiet mitt veldig nylig, og alt går jo egentlig kjempebra. Har allerede fått meg en stor sosial krets, og virkelig et par jeg allerede nå kan kalle veldig gode venner. Vi møtes i fritiden, leser sammen, trener sammen, drikker sammen og alt det der... Uten at det det har blitt noe bedre.

 

Har bodd hjemmefra før, og for å være helt ærlig, så vil jeg helst aldri verken besøke eller flytte hjem igjen. Nok av problemer der, så hjemmelengsel er ikke et problem.

 

Føler likevel at noe mangler. Jeg vet bare ikke hva. Er det jeg føler normalt?

Først og fremst. Vær ærlig! Du vet godt hvorfor du griner.

Drit i stor "vennekrets" Sett de du anser som gode venner på prøve.

Vær åpen ovenfor de som er igjen. De er veien tilbake.