Angst og depresjon

[AnonymDiskusjon]

Hei alle sammen. Jeg er en 23 år gammel mann som sliter med angst og depresjon. Jeg er kommet til et punkt i livet hvor jeg her helt fortvilet og ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har slitt med angst i en del år nå og har etterhvert bygget på meg depresjon. Jeg var aldri skoleflink, og kom meg så vidt igjennom videregående. Men etter jeg var ferdig med VG så kom presset fra foreldre om å søke om høyere utdanning hvor jeg så endte opp på universitetet. Det var her alt ramla sammen for meg. Jeg flyttet hjemme fra selvom jeg visste at jeg slet med angst. Jeg tenkte at jeg kom til å få mange nye venner og at studiene kom til å gå bra. Slik ble det altså ikke. Jeg klarte ikke å gjøre meg kjent med de nye folkene jeg var omringet av, noe som førte til at jeg trakk meg mer og mer tilbake. Jeg endte opp med å gå rundt i gangen alene. Angsten ble for stor og jeg klarte rett og slett ikke ta kontakt med folk. Studiet gikk videre og innleveringer og prøver kom men med ingen og samarbeide med ble det altfor tungt. Timer for kollokviegrupper ble satt opp men jeg klarte ikke å møte opp på dem ettersom angsten bare holdte meg tilbake. Etter tre månder det første semsteret klarte jeg ikke å møte opp universitetet lenger. Jeg endte med å stenge meg inne på hybelen min i tro om alt kom til å bli bedre. Jeg tenkte at neste semester skulle jeg greie å ta meg sammen. At jeg skulle få orden på manglende eksamer og ta tak i studiet på alvor. Men etter en uke inne i det nye semesteret sa det stopp. Jeg klarte det bare ikke. Nå sitter jeg fortsatt innestengt på hybelen min ett og et halvt år etter jeg begynte på studiet. Jeg får ikke lån fra lånekassen lenger og sitter uten jobb og sliter økonomisk. Det plager meg så mye at jeg har brukt penger og ikke fått til noe som helst den tiden jeg har vært her. Dette har jeg skjult ovenfor mine foreldre etter som jeg ikke takler å skuffe dem. De kommer nok heller ikke til å forstå og heller rive meg langt opp etter ørene.

Jeg har prøvd å søke jobb uten hell bare for å få hjulene til å gå rundt. Men fortsatt sitter jeg her og vet ikke hva jeg skal gjøre. Fortvilet, deprimert og full av angst. Bare det å gå på butikken er en stor utfordring. Hobbyer som jeg hadde er nå borte samt har jeg mistet kontakt med en del venner. Alt er bare en stor krøll og av og til ønsker jeg bare at jeg kunne forsvinne. 

 

Men jeg kommer hit i håp om å kunne få råd og om at folk kanskje klarer å forstå situasjonen min. Men uansett setter jeg stor pris på at dere leser dette og kommer med tilbakemeldinger.

Anonymous poster hash: 020e9...f61

Anonymous poster hash: 020e9...f61

[Feh]

Den viktigste avgjørelsen du må ta nå er hvorvidt du skal ofre din egen helse og velbefinnende for å unnvike en konflikt med foreldrene dine som, tro meg, kommer til å oppstå på et eller annet tidspunkt uansett.

 

Om du forklarer de situasjonen, kanskje de kan hjelpe deg? Om det er for vanskelig trenger du kanskje ikke utdype akkurat hvorfor ting har gått skeis, men bare erkjenne for de at du sliter med tilværelsen, og at ting har gått åt skogen.

 

Du kan jo veie opp alternativene selv:

 

1. Skyv problemene foran deg: Feilet studie, økonomisk ruin, inkasso, personlig konkurs og sviktende helse

 

2. Ta konfrontasjonen nå, og få hjelp!

[Enhjørning]

Dette med foreldre og psykisk sykdom er vanskelig og gjør situasjonen verre enn den i utgangspunktet er. Drit i foreldrene dine litt og tenk kun på deg selv. Har du greid å holde ting skjult for dem så langt, så greier du å holde det skjult litt lenger. Som Feh over meg her nevner så kommer den konflikten før eller senere uansett, men jeg ville ventet med å ta konfrontasjonen til du selv har fått hjelp. Da tenker jeg hjelp i form av lege/psykolog. Det kan gå to veier om du tar en telefon hjem til foreldrene dine i morgen og forteller hvordan du føler deg og hva som har skjedd. Enten forstår de deg eller så forstår de deg ikke. Forstår de deg, er du heldig, da hjelper de deg og smerten blir litt lettere å bære. Forstår de deg ikke.... Ja, da går det ikke så bra. Da blir dette en enda større belastning for deg. 

For det første bør du komme deg til lege og bli henvist til psykolog. En psykolog gjør underverker. Ikke hør på tullingene som påstår at de ikke gjør en dritt for deg, de bare sitter der med ørene åpne og skriver i en notatblokk. En psykolog lærer deg å forstå dine egne tankemønstre og lærer deg hvordan du skal takle deg selv. Å sloss mot depresjon og angst alene er vanskelig, å ikke kunne snakke med noen om det er enda vanskeligere. Å isolere seg på hybelen og mane frem de mørke tankene dag etter dag vil ikke gjøre det godt og snarere gjøre det vanskeligere å søke hjelp og komme seg ut av dritten. Det er ingen skam i å be om hjelp. 

 

Og for all del, fokuser ikke kun på problemene dine. Du vet hva problemene er, se på alternativene til hvordan du kan løse alt dette. Tenk på hva du vil. Hva vil du utdanne deg til, hva vil du jobbe med, hvilke hobbyer og interesser hadde du før du ble deprimert, har du fortsatt venner du kan ta en kaffe med eller se film med en kveld? 

[Kikert]

Ikke påstå at en psykolog gjør underverker, det er tull. En psykolog kan hjelpe til å gjøre underverker, men ikke i alle tilfeller. Det hjalp meg til en viss grad, til det punktet der livet mitt er stabilt, men det skjedde ikke underverker, de er man ansvarlig for selv. Jeg gjorde også det meste av jobben selv, psykologen satt der med blokk og tok notater, men det var selvfølgelig en del snakking også. Det er masse spørreskjemaer og liknende man må gjennom hvis man skal stille en diagnose.

 

Jeg anbefaler selvfølgelig å gå til psykolog og det forutsetter også at du er 100% ærlig og ikke prøver å "gjøre ting litt mindre ille" eller "litt verre". Snakk rett fra levera

 

Jeg måtte selvfølgelig også forandre rutiner og slik så nå har jeg bra sovemønster for eksempel og det er faktisk den tingen som har gjort mest. Det gjorde at jeg holder på med hobbyen min, selv om jeg må tvinge meg en del der også. Det handler ikke om hva du har lyst til og klarer, det handler om hva du MÅ gjøre. Hvis du presser deg til å "insert thing" i 5 minutter så plutselig fortsetter du uten å tenke på de negative tingene og angsten. Det er fortsatt veldig mye begrensinger i livet mitt, men jeg har lært meg å akseptere det.

 

Å akseptere at du er som du er vil jeg si er det aller viktigste du kan gjøre til å begynne med. Du har begrensinger og slik er det bare, samma hvilke begrensinger det er så er det ikke noe å være flau over, du trenger selvfølgelig ikke forklare eller snakke om det til andre folk. Det er viktig at du forstår at hva andre forstår eller ikke forstår av situasjonen din og livet ditt ikke har noen innvirkning. Joa, ting kan sikkert bli anerledes hvis folk rundt deg ser på ting anerledes, men det er ikke slik og du må ikke forvente deg noe annet heller.

 

Jeg snakker aldri om problemene mine, untatt her siden jeg er anonym, og de rundt meg har akseptert at jeg ikke vil snakke om det så nå er tilstanden stabil. Alt er helt greit og dagene går. Ble mye rabling her brått så jeg er ikke sikker på hvor mye gjentagelser det ble Får håpe jeg sa et par fornuftige ting hvertfall

 

Lykke til TS, dette klarer du! Vit også at du ikke er alene

[Enhjørning]

Ikke påstå at en psykolog gjør underverker, det er tull. En psykolog kan hjelpe til å gjøre underverker, men ikke i alle tilfeller. Det hjalp meg til en viss grad, til det punktet der livet mitt er stabilt, men det skjedde ikke underverker, de er man ansvarlig for selv. Jeg gjorde også det meste av jobben selv, psykologen satt der med blokk og tok notater, men det var selvfølgelig en del snakking også. Det er masse spørreskjemaer og liknende man må gjennom hvis man skal stille en diagnose. 

Man gjør jobben selv, men psykologen hjelper deg. Det er for mange et underverk å lære seg å tenke annerledes, det er nok tull for deg men det trenger ikke være det for alle!  

[Kikert]

Det jeg mener er at underverk er et altfor sterkt ord. Ja, de hjelper til og lærer deg verktøyene, men det er ikke et underverk når en snekker kommer bort med en hammer og viser deg hvordan man slår i en spiker

 

Selvfølgelig er det min mening og andre ser på hva et underverk er på sin måte. Så jeg er jo forsåvidt enig med deg Folk rundt meg vil muligens bruke ordet underverk og gi kreditten til psykologene, men det er fortsatt jeg som har gjort jobben og klart å bruke verktøyene. De verktøyene som en psykolog gir kan de ikke lære deg å bruke heller, det må gå opp et lys for en selv.

 

De får overdrevet mye kreditt noen ganger synes jeg, det er viktig å gi skikkelig med kreditt til personen som tar tak i seg selv også fordi det er mye vanskeligere å ta tak i seg selv enn å sitte på et kontor og få en "kunde" sendt inn.

 

Ble mye redigering, sorry. Dette er også litt bortenfor tema så vi kan sikkert avslutte her så vi ikke forsøppler tråden altfor mye, dette er jo en ganske så alvorlig sak.

 

PS; Bare spør om det er noe spesifikt du lurer på TS, jeg har (desverre) en del personlig erfaring med depresjon og angst.

Endret 12. januar 2016 av Belphegor

[Enhjørning]

Det jeg mener er at underverk er et altfor sterkt ord. Ja, de hjelper til og lærer deg verktøyene, men det er ikke et underverk når en snekker kommer bort med en hammer og viser deg hvordan man slår i en spiker

 

Selvfølgelig er det min mening og andre ser på hva et underverk er på sin måte. Så jeg er jo forsåvidt enig med deg

Skal ikke kuppe tråden din mer TS, men det er ikke så enkelt for alle å treffe den spikeren du.............  

[Konto brukes ikke]

Kjenner meg igjen i det du skriver, foruten at jeg var i jobb og ikke skole.

Psykologen hjalp ikke for meg noe særlig, men anbefaler å prøve, da det er godt å åpne seg og det er mulighet for at det hjelper - kognitiv gruppebehandling har jeg hørt har hjulpet mange.

 

Selv hold jeg det for meg selv og det ble bare verre og verre. Til slutt klarte jeg ikke å gå i butikken engang.

 

For meg hjalp det mye å gå lange turer med hundene og selvtrening. (ikke studio) Passet på å spise sunt og regelmessig, struktur på døgnet ... og ikke minst å klare å åpne meg for mine nærmeste og etterhvert flere og nå er jeg helt åpen om utfordringene jeg hadde til 'alle'. 

 

Som jeg sa til de; Dere trenger ikke forstå det, bare godta at det er slik.

 

Du bør ta kontakt med din fastlege og så vil han henvise til psykolog hvis du vil det.

 

Du er en av mange som har utfordringer, så du er ikke alene(ment støttende). Alle har noe de sliter med i varierende grad. Alt for mange sitter alene og sliter med sine utfordringer og for få er åpen og ærlig til sine nærmeste.(syns jeg).

 

Kanskje på tide med noen kloke ord ... som jeg ikke har skrevet:
 

"En bonde hadde en stor, uttørret brønn på tunet sitt, og en dag skjedde det utenkelige; eselet hans falt ned i brønnen. Bonden ble fortvilet, og mens eselet hylte langt der nede, prøvde han å finne ut hvordan han skulle hjelpe dyret opp igjen. Til slutt innså han at en redningsaksjon ville bli både for vanskelig og for kostbar, og bestemte seg for å glemme eselet. Eselet var gammelt og slitent, og brønnen trengte å bli fylt igjen uansett.


Han inviterte alle sine naboer til å komme over og hjelpe ham. De tok hver sin spade og begynte å kaste jord, steiner og skitt ned i brønnen. Det virket som om eselet skjønte hva som holdt på å skje, og det hylte og skrek noe fryktelig. Så, til alles forbauselse (og lettelse), roet dyret seg ned og sluttet å skrike. Mange spadekast senere tittet bonden ned brønnen, og ble forbauset over det han så.

For hver gang jord og grus traff eselet, gjorde dyret noe uventet: han ristet det av seg og tok et skritt oppover! Bonden og naboene fortsatte å lempe jord ned i brønnen, og ganske snart trippet eselet stolt over kanten av brønnen og luntet avgårde.

Livet er fullt av ”skitt” som blir kastet på oss. Vi kan velge å legge oss ned og bli begravet i den. Men trikset for å komme seg opp og frem her i verden, er å riste skitten av seg og ta et skritt videre."

 

[Gjest Slettet-376f9]

Spørreskjemaene er artig lesning. Hva skal man si til spørsmål av typen "har du vurdert selvmord? og "hører du stemmer i hodet ditt?".