Jeg vet ikke hva som skjer med meg...

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Gutt på 22 år. Tenker å poste nå, så jeg kanskje er heldig og får svar i løpet av helga.

Jeg har det ikke bra. Det svikter veldig sosialt. Jeg har aldri opplevd at det sosiale er vansklig slik det er nå. Jeg sliter med å prate med en del klassekamerater. Føler ofte at det jeg sier blir dumt. Når jeg er på forelsning osv, kan jeg føle at andre dømmer meg. Helt plutslig har jeg fått for meg at folk ikke liker meg. 

 

Ingen ting har endret seg, men jeg tolker alt negativt. Det er så realistisk i det tankene kommer, så jeg vet ikke om det bare er meg som tolker ting feil, eller om det faktisk er fakta at de ikke liker meg. 

 

Nå studerer jeg en del timer unna hjembyen min. I jula merket jeg ikke så mye til disse følelsene, men merket de med en gang jeg kom tilbake. 

 

Jeg føler meg annerledes og spesiell når jeg er med folk jeg ikke er så trygg på. Dette har gått veldig innpå meg, og jeg blir veldig lei meg av hele situasjonen. Føler ofte jeg blir holdt utenfor fordi jeg er avholds. Jeg kommer ikke innpå mine medstudenter slik mange andre gjør. Jeg blir ikke invitert på fester, eller annet gøy. Det er noen jeg føler jeg har god kontakt med, og kan prate med, men føler det blir færre og færre folk jeg kan prate med uten at disse ekle følelsene kommer. 

 

hjelp.... Jeg tror ikke jeg er deprimert fordi jeg har det fint alene..

 

Takk for svar og hjelp. 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[Larzen_91]

Har du mulighet for alternative sosiale nettverk, f.eks. via spill eller lignende? Personlig har jeg nesten ingen omgangsvenner i det daglige "in person", men jeg spiller en del med folk sosialt. For min del har det funket bra, for man har i hvert fall en felles interesse å gå til, og man har lettere mulighet til å trekke seg tilbake når man ønsker det.

 

Forøvrig så vil jeg si, uten at jeg er noen kvalifisert person på noe vis, at sosial angst/ubehag er noe vi alle har i større eller mindre grad avhengig av situasjonen man er i.

 

Også greit å fokusere på kvalitet fremfor kvantitet i hvert fall slik jeg ser det. Fokuser mer på de vennene du føler du kommer godt overens med, så lenge det ikke blir innpåslitent mye. Er helt naturlig at man vokser litt ifra venner man har hatt før.

 

Er tilnærmet avholds selv, drikker 2 ganger i året på firmafestene, og har aldri vært noe partyløve da jeg ikke har eller har hatt den interessen. Så på det viset så kan jeg forstå problemstillingen din.

[heblilla]

kudos for å være avholds forresten. bare det viser styrke!

 

prøv å motarbeide tankene om at andre dømmer deg /misliker deg. Ikke tro på dem, for all del. Hvis du trenger hjelp for å få det til, da skal du ikke nøle med å skaffe det.

 

Trist at du sliter, men selve prosessen er veldig gjenkjennbar dessverre. Og årsaken er en dårlig selvfølelse (har jeg sjøl)

 

men hold fast på de gode opplevelsene og ikke legg så mye vekt på "nederlagene".

 

LYKKE TIL

[Dr. Chaos]

Det kan virke som det du opplever er gjentatte negative tankemønstre, som i stor grad aktiveres automatisk av sosiale situasjoner. Mennesker er veldig sensitive ovenfor å bli evaluert av grupper, og de fleste er skremt av tanken på å ikke passe inn. Det er helt vanlig å være nervøs til en viss grad, men for deg kan det høres ut som du er for kritisk til deg sjøl. Ofte kan slike tankemønstre prege atferden din uten at du er helt bevisst det, slik at du er like tiltrekkende som ellers. Som regel blir en evaluert mye mindre enn en sjøl tror.

 

Det er måter å bryte sirkelen på. At du eksponerer deg for sosiale situasjoner er viktig. Jo mer tid du tilbringer med noen jo mer lærer du å like dem, og de å like deg. Du kan prøve å utfordre de automatisk negative tankene for så å erstatte den med bedre tanker. Du kan søke profesjonell hjelp, eller lese om ulike terapiformer, for så å anvende prinsippene. Det er nok mange rundt deg som føler på liknende følelser, og det kan være mange muligheter for å få nye bekjente om du er flink til å ta initiativ - ikke stol på at andre tar det. Det viktigste er at du fortsetter å prøve og ønsker endring, noe det virker som du gjør tatt i betraktning av at du har startet tråden. Ønsker deg lykke til.

[AnonymDiskusjon]

Det kan virke som det du opplever er gjentatte negative tankemønstre, som i stor grad aktiveres automatisk av sosiale situasjoner. Mennesker er veldig sensitive ovenfor å bli evaluert av grupper, og de fleste er skremt av tanken på å ikke passe inn. Det er helt vanlig å være nervøs til en viss grad, men for deg kan det høres ut som du er for kritisk til deg sjøl. Ofte kan slike tankemønstre prege atferden din uten at du er helt bevisst det, slik at du er like tiltrekkende som ellers. Som regel blir en evaluert mye mindre enn en sjøl tror.

 

Det er måter å bryte sirkelen på. At du eksponerer deg for sosiale situasjoner er viktig. Jo mer tid du tilbringer med noen jo mer lærer du å like dem, og de å like deg. Du kan prøve å utfordre de automatisk negative tankene for så å erstatte den med bedre tanker. Du kan søke profesjonell hjelp, eller lese om ulike terapiformer, for så å anvende prinsippene. Det er nok mange rundt deg som føler på liknende følelser, og det kan være mange muligheter for å få nye bekjente om du er flink til å ta initiativ - ikke stol på at andre tar det. Det viktigste er at du fortsetter å prøve og ønsker endring, noe det virker som du gjør tatt i betraktning av at du har startet tråden. Ønsker deg lykke til.

Takk til alle for svar !  

 

Selvtilitten er ikke på topp, nei.

 

Har tenkt mye på det, og jeg vet jeg selv er kritisk til meg selv, ingen andre er det. 

 

Jeg er egentlig flink sosial, men plutselig er jeg ikke det lenger. Er vant til å være sosial, nå er det nesten er byrde fordi jeg ofte kan føle meg litt deprimert etterpå, og føler at jeg ikke blir satt pris på.

 

Før hadde jeg en opplevelse av meg selv som godt likt. Nå er ikke den der lenger. Jeg aner ikke hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[PosteMonopolet]

Kan vere negativt tankemønster. Du tenkjer kanskje negativt om noko du eigentleg ikkje treng å tenkje over.

[heblilla]

 

Det kan virke som det du opplever er gjentatte negative tankemønstre, som i stor grad aktiveres automatisk av sosiale situasjoner. Mennesker er veldig sensitive ovenfor å bli evaluert av grupper, og de fleste er skremt av tanken på å ikke passe inn. Det er helt vanlig å være nervøs til en viss grad, men for deg kan det høres ut som du er for kritisk til deg sjøl. Ofte kan slike tankemønstre prege atferden din uten at du er helt bevisst det, slik at du er like tiltrekkende som ellers. Som regel blir en evaluert mye mindre enn en sjøl tror.

 

Det er måter å bryte sirkelen på. At du eksponerer deg for sosiale situasjoner er viktig. Jo mer tid du tilbringer med noen jo mer lærer du å like dem, og de å like deg. Du kan prøve å utfordre de automatisk negative tankene for så å erstatte den med bedre tanker. Du kan søke profesjonell hjelp, eller lese om ulike terapiformer, for så å anvende prinsippene. Det er nok mange rundt deg som føler på liknende følelser, og det kan være mange muligheter for å få nye bekjente om du er flink til å ta initiativ - ikke stol på at andre tar det. Det viktigste er at du fortsetter å prøve og ønsker endring, noe det virker som du gjør tatt i betraktning av at du har startet tråden. Ønsker deg lykke til.

Takk til alle for svar !

 

Selvtilitten er ikke på topp, nei.

 

Har tenkt mye på det, og jeg vet jeg selv er kritisk til meg selv, ingen andre er det. 

 

Jeg er egentlig flink sosial, men plutselig er jeg ikke det lenger. Er vant til å være sosial, nå er det nesten er byrde fordi jeg ofte kan føle meg litt deprimert etterpå, og føler at jeg ikke blir satt pris på.

 

Før hadde jeg en opplevelse av meg selv som godt likt. Nå er ikke den der lenger. Jeg aner ikke hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Du aner ikke hvorfor du ikke lengre opplever deg som likt av andre. Har det kanskje skjedd forandringer i livet, bytte av skole, bytte av miljø, andre omgangsvenner. Ofte skal det ikke mere til før man blir usikker der man før var sikker. Kanskje....

håper det løser seg for deg. Og det gjør det nok

[AnonymDiskusjon]

 

 

Det kan virke som det du opplever er gjentatte negative tankemønstre, som i stor grad aktiveres automatisk av sosiale situasjoner. Mennesker er veldig sensitive ovenfor å bli evaluert av grupper, og de fleste er skremt av tanken på å ikke passe inn. Det er helt vanlig å være nervøs til en viss grad, men for deg kan det høres ut som du er for kritisk til deg sjøl. Ofte kan slike tankemønstre prege atferden din uten at du er helt bevisst det, slik at du er like tiltrekkende som ellers. Som regel blir en evaluert mye mindre enn en sjøl tror.

 

Det er måter å bryte sirkelen på. At du eksponerer deg for sosiale situasjoner er viktig. Jo mer tid du tilbringer med noen jo mer lærer du å like dem, og de å like deg. Du kan prøve å utfordre de automatisk negative tankene for så å erstatte den med bedre tanker. Du kan søke profesjonell hjelp, eller lese om ulike terapiformer, for så å anvende prinsippene. Det er nok mange rundt deg som føler på liknende følelser, og det kan være mange muligheter for å få nye bekjente om du er flink til å ta initiativ - ikke stol på at andre tar det. Det viktigste er at du fortsetter å prøve og ønsker endring, noe det virker som du gjør tatt i betraktning av at du har startet tråden. Ønsker deg lykke til.

Takk til alle for svar !

 

Selvtilitten er ikke på topp, nei.

 

Har tenkt mye på det, og jeg vet jeg selv er kritisk til meg selv, ingen andre er det. 

 

Jeg er egentlig flink sosial, men plutselig er jeg ikke det lenger. Er vant til å være sosial, nå er det nesten er byrde fordi jeg ofte kan føle meg litt deprimert etterpå, og føler at jeg ikke blir satt pris på.

 

Før hadde jeg en opplevelse av meg selv som godt likt. Nå er ikke den der lenger. Jeg aner ikke hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Du aner ikke hvorfor du ikke lengre opplever deg som likt av andre. Har det kanskje skjedd forandringer i livet, bytte av skole, bytte av miljø, andre omgangsvenner. Ofte skal det ikke mere til før man blir usikker der man før var sikker. Kanskje....

håper det løser seg for deg. Og det gjør det nok

 

Opplevde meg som godt likt etter jeg byttet skole også. Disse følelsene begynte i desember mnd. 

Du nevnte tidligere at du har dårlig selvtillit/selvfølelse? Det har jeg å. Så du traff spikeren på hodet.

 

Jeg skal snakke med skole psykologen. Har blitt henvist ditt. Jeg driver å spiller ps4, men bare med folk jeg kjenner. Vet ikke om jeg vil bli kjent med noen over ps4. Synes det er litt ekkelt.

 

Jeg er veldig streng og kritisk mot meg selv dessverre. Aner ikke hvordan jeg skal få endret dette. 

 

Takk så mye på svarene! jeg leser alle sammen Har ikke fått svart dere alle, men det er rett og slett fordi jeg ikke orker.... 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[heblilla]

 

 

 

Det kan virke som det du opplever er gjentatte negative tankemønstre, som i stor grad aktiveres automatisk av sosiale situasjoner. Mennesker er veldig sensitive ovenfor å bli evaluert av grupper, og de fleste er skremt av tanken på å ikke passe inn. Det er helt vanlig å være nervøs til en viss grad, men for deg kan det høres ut som du er for kritisk til deg sjøl. Ofte kan slike tankemønstre prege atferden din uten at du er helt bevisst det, slik at du er like tiltrekkende som ellers. Som regel blir en evaluert mye mindre enn en sjøl tror.

 

Det er måter å bryte sirkelen på. At du eksponerer deg for sosiale situasjoner er viktig. Jo mer tid du tilbringer med noen jo mer lærer du å like dem, og de å like deg. Du kan prøve å utfordre de automatisk negative tankene for så å erstatte den med bedre tanker. Du kan søke profesjonell hjelp, eller lese om ulike terapiformer, for så å anvende prinsippene. Det er nok mange rundt deg som føler på liknende følelser, og det kan være mange muligheter for å få nye bekjente om du er flink til å ta initiativ - ikke stol på at andre tar det. Det viktigste er at du fortsetter å prøve og ønsker endring, noe det virker som du gjør tatt i betraktning av at du har startet tråden. Ønsker deg lykke til.

Takk til alle for svar !

 

Selvtilitten er ikke på topp, nei.

 

Har tenkt mye på det, og jeg vet jeg selv er kritisk til meg selv, ingen andre er det. 

 

Jeg er egentlig flink sosial, men plutselig er jeg ikke det lenger. Er vant til å være sosial, nå er det nesten er byrde fordi jeg ofte kan føle meg litt deprimert etterpå, og føler at jeg ikke blir satt pris på.

 

Før hadde jeg en opplevelse av meg selv som godt likt. Nå er ikke den der lenger. Jeg aner ikke hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Du aner ikke hvorfor du ikke lengre opplever deg som likt av andre. Har det kanskje skjedd forandringer i livet, bytte av skole, bytte av miljø, andre omgangsvenner. Ofte skal det ikke mere til før man blir usikker der man før var sikker. Kanskje....

håper det løser seg for deg. Og det gjør det nok

 

Opplevde meg som godt likt etter jeg byttet skole også. Disse følelsene begynte i desember mnd. 

Du nevnte tidligere at du har dårlig selvtillit/selvfølelse? Det har jeg å. Så du traff spikeren på hodet.

 

Jeg skal snakke med skole psykologen. Har blitt henvist ditt. Jeg driver å spiller ps4, men bare med folk jeg kjenner. Vet ikke om jeg vil bli kjent med noen over ps4. Synes det er litt ekkelt.

 

Jeg er veldig streng og kritisk mot meg selv dessverre. Aner ikke hvordan jeg skal få endret dette. 

 

Takk så mye på svarene! jeg leser alle sammen Har ikke fått svart dere alle, men det er rett og slett fordi jeg ikke orker.... 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Utrolig bra at du er i ferd med å få hjelp fra psykolog. Da har du tatt det første skrittet mot en bedring av selvfølelsen/selvtilliten  og dermed et bedre liv. Flott! Lykke til med det!

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

Det kan virke som det du opplever er gjentatte negative tankemønstre, som i stor grad aktiveres automatisk av sosiale situasjoner. Mennesker er veldig sensitive ovenfor å bli evaluert av grupper, og de fleste er skremt av tanken på å ikke passe inn. Det er helt vanlig å være nervøs til en viss grad, men for deg kan det høres ut som du er for kritisk til deg sjøl. Ofte kan slike tankemønstre prege atferden din uten at du er helt bevisst det, slik at du er like tiltrekkende som ellers. Som regel blir en evaluert mye mindre enn en sjøl tror.

 

Det er måter å bryte sirkelen på. At du eksponerer deg for sosiale situasjoner er viktig. Jo mer tid du tilbringer med noen jo mer lærer du å like dem, og de å like deg. Du kan prøve å utfordre de automatisk negative tankene for så å erstatte den med bedre tanker. Du kan søke profesjonell hjelp, eller lese om ulike terapiformer, for så å anvende prinsippene. Det er nok mange rundt deg som føler på liknende følelser, og det kan være mange muligheter for å få nye bekjente om du er flink til å ta initiativ - ikke stol på at andre tar det. Det viktigste er at du fortsetter å prøve og ønsker endring, noe det virker som du gjør tatt i betraktning av at du har startet tråden. Ønsker deg lykke til.

Takk til alle for svar !

 

Selvtilitten er ikke på topp, nei.

 

Har tenkt mye på det, og jeg vet jeg selv er kritisk til meg selv, ingen andre er det. 

 

Jeg er egentlig flink sosial, men plutselig er jeg ikke det lenger. Er vant til å være sosial, nå er det nesten er byrde fordi jeg ofte kan føle meg litt deprimert etterpå, og føler at jeg ikke blir satt pris på.

 

Før hadde jeg en opplevelse av meg selv som godt likt. Nå er ikke den der lenger. Jeg aner ikke hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Du aner ikke hvorfor du ikke lengre opplever deg som likt av andre. Har det kanskje skjedd forandringer i livet, bytte av skole, bytte av miljø, andre omgangsvenner. Ofte skal det ikke mere til før man blir usikker der man før var sikker. Kanskje....

håper det løser seg for deg. Og det gjør det nok

 

Opplevde meg som godt likt etter jeg byttet skole også. Disse følelsene begynte i desember mnd. 

Du nevnte tidligere at du har dårlig selvtillit/selvfølelse? Det har jeg å. Så du traff spikeren på hodet.

 

Jeg skal snakke med skole psykologen. Har blitt henvist ditt. Jeg driver å spiller ps4, men bare med folk jeg kjenner. Vet ikke om jeg vil bli kjent med noen over ps4. Synes det er litt ekkelt.

 

Jeg er veldig streng og kritisk mot meg selv dessverre. Aner ikke hvordan jeg skal få endret dette. 

 

Takk så mye på svarene! jeg leser alle sammen Har ikke fått svart dere alle, men det er rett og slett fordi jeg ikke orker.... 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Utrolig bra at du er i ferd med å få hjelp fra psykolog. Da har du tatt det første skrittet mot en bedring av selvfølelsen/selvtilliten  og dermed et bedre liv. Flott! Lykke til med det!

 

Er via skolen, så jeg skal dit i morgen

 

Takk takk. Håper det hjelper. Ikke noe kult å føle seg som jeg gjør, hverfall ikke når jeg er student og trenger masse energi for å komme meg igjennom pensum...

 

 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[AnonymDiskusjon]

Helt ærlig, tror jeg ikke det hjelper så mye. Psykolog har jeg liten tro på når det kommer til dette. Fikk lov til å prate med en via skolen, men det er det.

Noe annet jeg kan gjøre?  Kan jeg ha en psykisk sykdom?

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[AnonymDiskusjon]

Helt ærlig, tror jeg ikke det hjelper så mye. Psykolog har jeg liten tro på når det kommer til dette. Fikk lov til å prate med en via skolen, men det er det.

Noe annet jeg kan gjøre?  Kan jeg ha en psykisk sykdom?

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[heblilla]

Det spørsmålet syns jeg du skal ta opp med psykologen din. (om du har en psykisk sykdom)

 

Om det vil hjelpe at du prater med psykologen på skolen, vel, det kommer an på innsatsen din, og psykologens. Alt hjelper jo, hovedsaken er at du gjør noe for å bedre på tingene.

Lykke til

 

edit

Om det er noe annet du kan gjøre?

En skrev i tråden lengre oppe at du kunne prøve å ta mere initiativ overfor venner  og bekjente fx. (Lettere hvis du gjør det på en god dag.)

Endret 13. januar 2016 av dis

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen. En oppdatering etter jeg prata litt med en psykolog. 

 

Han mente jeg følte avvisning. Jeg føler mine fosterforeldre har gitt "avkall" på meg eller hva jeg skal kalle det. Jeg har ikke det foreldrenettet som mange andre har. Han mente det var koblet sammen med slik jeg føler det er sosialt med andre.

 

I dag har vært helt jævlig. Har følt meg så elendig. Hater virkelig meg selv. Ikke noe koselig dag. Det var en som la merke til det også å lurte på hvorfor jeg var så rar i dag. Hva i all verden gjør jeg? Psykologen var bare 1 samtale, så jeg skal ikke prate med han lenger. Han har uansett ikke tid før i februar. Jeg har det ikke bra med meg selv. Jeg er ikke glad i meg selv, føler jeg blir utelukket fra ting. Føler gutta i klassen sliter med å prate med meg. Jentene liker meg, men kan også føle det litt med de å. 

 

Jeg tror jeg er mildt deprimert. Jeg vil ikke ta livet mitt, men jeg er definitivt nede i humør. Gleder meg ikke mye til ting, jeg føler meg veldig likegyldig til hva som skjer i verden. 

Eneste jeg gleder meg til er å snart kjøpe bil. ....

 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[Loverdose]

 

Hei igjen. En oppdatering etter jeg prata litt med en psykolog. 

 

Han mente jeg følte avvisning. Jeg føler mine fosterforeldre har gitt "avkall" på meg eller hva jeg skal kalle det. Jeg har ikke det foreldrenettet som mange andre har. Han mente det var koblet sammen med slik jeg føler det er sosialt med andre.

 

I dag har vært helt jævlig. Har følt meg så elendig. Hater virkelig meg selv. Ikke noe koselig dag. Det var en som la merke til det også å lurte på hvorfor jeg var så rar i dag. Hva i all verden gjør jeg? Psykologen var bare 1 samtale, så jeg skal ikke prate med han lenger. Han har uansett ikke tid før i februar. Jeg har det ikke bra med meg selv. Jeg er ikke glad i meg selv, føler jeg blir utelukket fra ting. Føler gutta i klassen sliter med å prate med meg. Jentene liker meg, men kan også føle det litt med de å. 

 

Jeg tror jeg er mildt deprimert. Jeg vil ikke ta livet mitt, men jeg er definitivt nede i humør. Gleder meg ikke mye til ting, jeg føler meg veldig likegyldig til hva som skjer i verden. 

Eneste jeg gleder meg til er å snart kjøpe bil. ....

 

 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Ingen mulighet for at du kan få en annen psykolog? Kanskje det vil hjelpe deg med å komme ut av det negative tankemønsteret. Det er til en viss grad normalt å ha det slik til tider, det er lov å være deprimert engang i blant og man kan ikke være lykkelig og sosial hele tiden. Om det er noe som dog plager deg enormt og som påvirker livskvaliteten din svært negativt er det grunn til å søke hjelp med mindre du greier å ta saken i egne hender. 

 

Hva er det største problemet i sosiale sammenhenger? Tenker du at ingen liker deg, at alt du sier høres dumt ut og at ingen bryr seg om deg? Er du ensom og skulle ønske du hadde flere venner å være sammen med? Føler du deg utenfor når alle andre er på fest og drikker alkohol mens du som er avholds ikke er invitert, kunne du eventuelt gått på fest selv om du ikke drikker? Man trenger ikke innta alkohol for å ha det gøy, men om man ikke trives rundt det er det jo forståelig at du ikke vil feste. Jeg syns det virker som om det er selvtilliten din som bremser for sosiallivet ditt. Hvorfor hater du deg selv? 

[heblilla]

Du fikk bare en time? Og bare en til i februar?

 

Ja den følelsen av "å hate seg selv", kjenner jeg faktisk godt til, og det er nok sant som forrige skrev at det er ganske normalt at livet går trått i perioder, at det er noen dager som føles tunge å komme igjennom.

Du er i hvert fall ikke aleine om å ha det sånn. Er sikker på at de du omgås has sine dager også, noen av de.

 

Det er alltid litt vrient når folk spør "hva er i veien med deg" eller som du opplevde "hvorfor er du så rar". For hva skal man si, hva er trygt å si, hvor åpen kan man være og så videre......

 

Og når du ikke engang har et tillitsforhold til fosterforeldrene dine, jo jeg ser den, at da blir du utsatt og sårbar. Verden føles som et fremmed og ensomt sted kanskje......no soft place to fall....:-(

 

Det er så ymse hva mennesker (venner, bekjente) tåler fra andre. Har selv blitt avvist (eller i hvert fall føltes det som en avvisning) fordi jeg ble oppfatta som ca 50% "tung" å være sammen med.

 

Vit at om du møter avvisning, (som vi frykter de aller fleste av oss vel), så vil det alltid være noen som LIKER DEG også.  Prøv å gi litt mere f......

 

Tenk: jeg gjør så godt jeg kan, og det får være godt nok, basta.

 

Å styrke selvtilliten/selvfølelsen er ikke enkelt etter min erfaring. Men noe som har hjulpet meg et stykke på vei, er en hobby som lar meg føle at jeg har en identitet og at livet mitt har en mening. Selv om jeg altså er litt av en "loner"....

 

lykke til videre.....

[AnonymDiskusjon]

 

 

Hei igjen. En oppdatering etter jeg prata litt med en psykolog. 

 

Han mente jeg følte avvisning. Jeg føler mine fosterforeldre har gitt "avkall" på meg eller hva jeg skal kalle det. Jeg har ikke det foreldrenettet som mange andre har. Han mente det var koblet sammen med slik jeg føler det er sosialt med andre.

 

I dag har vært helt jævlig. Har følt meg så elendig. Hater virkelig meg selv. Ikke noe koselig dag. Det var en som la merke til det også å lurte på hvorfor jeg var så rar i dag. Hva i all verden gjør jeg? Psykologen var bare 1 samtale, så jeg skal ikke prate med han lenger. Han har uansett ikke tid før i februar. Jeg har det ikke bra med meg selv. Jeg er ikke glad i meg selv, føler jeg blir utelukket fra ting. Føler gutta i klassen sliter med å prate med meg. Jentene liker meg, men kan også føle det litt med de å. 

 

Jeg tror jeg er mildt deprimert. Jeg vil ikke ta livet mitt, men jeg er definitivt nede i humør. Gleder meg ikke mye til ting, jeg føler meg veldig likegyldig til hva som skjer i verden. 

Eneste jeg gleder meg til er å snart kjøpe bil. ....

 

 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Ingen mulighet for at du kan få en annen psykolog? Kanskje det vil hjelpe deg med å komme ut av det negative tankemønsteret. Det er til en viss grad normalt å ha det slik til tider, det er lov å være deprimert engang i blant og man kan ikke være lykkelig og sosial hele tiden. Om det er noe som dog plager deg enormt og som påvirker livskvaliteten din svært negativt er det grunn til å søke hjelp med mindre du greier å ta saken i egne hender. 

 

Hva er det største problemet i sosiale sammenhenger? Tenker du at ingen liker deg, at alt du sier høres dumt ut og at ingen bryr seg om deg? Er du ensom og skulle ønske du hadde flere venner å være sammen med? Føler du deg utenfor når alle andre er på fest og drikker alkohol mens du som er avholds ikke er invitert, kunne du eventuelt gått på fest selv om du ikke drikker? Man trenger ikke innta alkohol for å ha det gøy, men om man ikke trives rundt det er det jo forståelig at du ikke vil feste. Jeg syns det virker som om det er selvtilliten din som bremser for sosiallivet ditt. Hvorfor hater du deg selv? 

 

Nei, vi har bare 1 på skolen her. Dette påvirker livskvaliteten min. 

 

I sosiale sammenhenger føler jeg meg ikke likt. Er et fåtall jeg er trygg på , og da legger jeg ikke merke til det, men bekjente føler jeg ikke liker meg, vertfall mine medstudenter. 

Jeg føler ingen bryr seg heller, og jeg kjeder meg ofte her jeg bor... Føler meg veldig utenfor fordi de ikke inviterer meg. Har spurt og de synes ikke jeg er kjedelig, men tror kanskje ikke de tenker over det. Sist gang jeg var på fest, kjedet jeg meg, og da gråt jeg også da jeg dro hjem fordi jeg følte meg så dårlig behandlet. De var fulle og virka som de ikke brydde seg noe om at jeg var med de, men det er kjipt å høre hvor godt folk kommer overens med hverandre, og hvor utenfor jeg føler meg...

 

Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke liker meg selv. Det er bare sånn.... Dumt fordi jeg vet at folk ser på meg som en ålreit fyr, men hvis jeg begynner å prate med noen jeg går sammen med som jeg ikke prater så mye med, merker jeg det med en gang. I dag var det ingen som så på meg en gang da jeg kom på skolen. Følte meg helt overkjørt. Jeg fikk nesten ikke blikkontakt med de. Var en som smilte veldig rart til meg da jeg så på han, .men det var det. ...

 

Denne dagen her har faktisk vært verre enn de andre....  Det sosiale blir bare verre og verre. Jeg får det ikke bedre med meg selv.

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[AnonymDiskusjon]

Du fikk bare en time? Og bare en til i februar?

 

Ja den følelsen av "å hate seg selv", kjenner jeg faktisk godt til, og det er nok sant som forrige skrev at det er ganske normalt at livet går trått i perioder, at det er noen dager som føles tunge å komme igjennom.

Du er i hvert fall ikke aleine om å ha det sånn. Er sikker på at de du omgås has sine dager også, noen av de.

 

Det er alltid litt vrient når folk spør "hva er i veien med deg" eller som du opplevde "hvorfor er du så rar". For hva skal man si, hva er trygt å si, hvor åpen kan man være og så videre......

 

Og når du ikke engang har et tillitsforhold til fosterforeldrene dine, jo jeg ser den, at da blir du utsatt og sårbar. Verden føles som et fremmed og ensomt sted kanskje......no soft place to fall....:-(

 

Det er så ymse hva mennesker (venner, bekjente) tåler fra andre. Har selv blitt avvist (eller i hvert fall føltes det som en avvisning) fordi jeg ble oppfatta som ca 50% "tung" å være sammen med.

 

Vit at om du møter avvisning, (som vi frykter de aller fleste av oss vel), så vil det alltid være noen som LIKER DEG også.  Prøv å gi litt mere f......

 

Tenk: jeg gjør så godt jeg kan, og det får være godt nok, basta.

 

Å styrke selvtilliten/selvfølelsen er ikke enkelt etter min erfaring. Men noe som har hjulpet meg et stykke på vei, er en hobby som lar meg føle at jeg har en identitet og at livet mitt har en mening. Selv om jeg altså er litt av en "loner"....

 

lykke til videre.....

takk.. Har aldri vært slik før, vertfall ikke så ille som nå, så jeg vet ikke hva som er problemet. Men selvitlitten er dårlig, ja.... jeg ser mer ned på meg selv enn andre gjør det. Jeg sliter med å smile og prate til mennesker som er bekjente. Det er veldig ubehagelig. Alle ser det på meg også tror jeg. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

[heblilla]

 

Du fikk bare en time? Og bare en til i februar?

 

Ja den følelsen av "å hate seg selv", kjenner jeg faktisk godt til, og det er nok sant som forrige skrev at det er ganske normalt at livet går trått i perioder, at det er noen dager som føles tunge å komme igjennom.

Du er i hvert fall ikke aleine om å ha det sånn. Er sikker på at de du omgås has sine dager også, noen av de.

 

Det er alltid litt vrient når folk spør "hva er i veien med deg" eller som du opplevde "hvorfor er du så rar". For hva skal man si, hva er trygt å si, hvor åpen kan man være og så videre......

 

Og når du ikke engang har et tillitsforhold til fosterforeldrene dine, jo jeg ser den, at da blir du utsatt og sårbar. Verden føles som et fremmed og ensomt sted kanskje......no soft place to fall....:-(

 

Det er så ymse hva mennesker (venner, bekjente) tåler fra andre. Har selv blitt avvist (eller i hvert fall føltes det som en avvisning) fordi jeg ble oppfatta som ca 50% "tung" å være sammen med.

 

Vit at om du møter avvisning, (som vi frykter de aller fleste av oss vel), så vil det alltid være noen som LIKER DEG også.  Prøv å gi litt mere f......

 

Tenk: jeg gjør så godt jeg kan, og det får være godt nok, basta.

 

Å styrke selvtilliten/selvfølelsen er ikke enkelt etter min erfaring. Men noe som har hjulpet meg et stykke på vei, er en hobby som lar meg føle at jeg har en identitet og at livet mitt har en mening. Selv om jeg altså er litt av en "loner"....

 

lykke til videre.....

takk.. Har aldri vært slik før, vertfall ikke så ille som nå, så jeg vet ikke hva som er problemet. Men selvitlitten er dårlig, ja.... jeg ser mer ned på meg selv enn andre gjør det. Jeg sliter med å smile og prate til mennesker som er bekjente. Det er veldig ubehagelig. Alle ser det på meg også tror jeg. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8b5ff...b62

 

Har et forslag: Gruppeterapi på DPS. Det er ikke så vanskelig å få plass, og det går ganske fort fra du spør til du får. Først må du ha en henvisning til DPS fra legen. Deretter må du snakke med noen på dps der du legger fram problemstillingen din. Så begynner du i  gruppeterapi så fort det blir en ledig plass.

Har nemlig selv gått i gruppeterapi på dps. Og for meg var det veldig støttende. Noe som var fint, var at tilbudet ikke hadde noen tidsbegrensning. Jeg gikk i mange år, og slutta av egen vilje. 

Gruppeterapi kan være bra hvis man sliter sosialt fx.

Å treffe andre som også sliter gjør at du ikke føler deg så aleine.

Verdt et forsøk?

 

Krysser fingrene!