Ung ufør aldersgrensene

[AnonymDiskusjon]

http://tonsbergadvokatene.no/fagomrader/personskade/ung-ufor

 

Etter å ha lest litt, så finnes det to aldersgrenser. Den ene ser ut å være der for å beskrive hvor mye motbør man har hatt i livet, men diagnosen er ikke tilstrekkelig, det må være sannsynliggjort at man over tid ikke har fungert i arbeidsliv, skole mm.

 

Dette kriterier som må innfris er på før 26 år, altså funksjonsgraden må ha vært dårlig før den tid, og ikke kun nå senere for å innfri en ung ufør innvilgning.

 

Så lang så virker dette helt rimelig og fornuftig. Ingen er direkte utelukket, og det er et nåløye å få det innvilget. Må være tungtveiende årsakssammenhenger å vise til fra psykologer, lege mm.

 

Så finnes det nok en aldersgrense som er satt ved før 36 år, og alle som er eldre kan glemme å søke om ung ufør kan det virke som. Jeg har selv tilgode å kunne begynne å kartlegge min livsbane, og få målt og veiet dette over de år en slik prosess varer å få bedømmelse på.

 

Kanskje jeg er mer funksjonsdyktig enn hva kravene måtte være. Uansett så virker det som en løselig plassert aldersgrense.

 

36 år, hvorfor det da? Er det noen som har suttet på fingeren stukket den i været og kjent etter om det er lite eller mye luftbevegelse, og tatt en beslutning basert på dette hvor aldersgrensen skal være?

 

Hadde det ikke vært mer rettferdig at de målte opp oppsparte pensjonspoeng, og om du hadde for få pensjonspoeng, så var du automatisk en godkjent søknadskandidat?

 

Man skal jo likevel komme igjennom det andre nåløyet som jo ikke er noen enkel prosess.

Anonymous poster hash: 5aab2...bb1

[Nedward]

sånn uten å egentlig ha sjekket fakta så kan jeg vel bare si at grensen må jo gå et sted. 

26 år sammenfaller forøvrig ganske bra med den alderen man nettopp er kommet ut i arbeidslivet om man har tatt en høyere utdannelse.

Endret 8. januar 2016 av Nedward

[Skatteflyktning]

Hensikten med grensene og kravene er å ha noe å peke på når man nekter å gi den hjelpen som poltikerne har lovet.

 

Ellers ser det ut som der ikke er noen juridiske spørsmål, kun politiske spørsmål her.

[AnonymDiskusjon]

Er det ikke nok med den 26 års-grensen da?

 

Hvorfor skal det være en avkuttingsgrense 10 år senere i livet, når enkelte lidelser helt klart både kan ha inntruffet før 26 år, og samtidig mangle diagnose som ikke kommer før etter 36 år i enkelte tilfeller?

 

Ellers så tenker jeg at jeg nok har riktig diagnose, men så er det en utprøving som både går på tidligere hendelser ved å sannsynliggjøre det, samt at man skal også prøve ut alt som lar seg prøve ut før det innvilges uføre. Så diagnose alene er ikke et kriterie godt nok heller.

 

Så jeg som er i en startgrop først nå i 40-årsalderen, vil ikke ha noen lett utskreven gratisbillett "til det gode liv" som nok enkelte kan finne på å tyte om (selv om jeg skulle ha vært yngre enn 36 år når jeg evt. søker den økonomiske hjelpen). Jeg vil jo først og fremst ha litt forutsigbarhet økonomisk, samt at jeg også ønsker å delta i samfunnet, så jeg ikke rotner på rot med meg selv hjemme. Så jeg står nok enten igjen med "uføretrygd + minstepensjon", eller at jeg må presse meg umenneskelig hardt de siste årene som gjenstår av arbeidslivet for å oppnå en noe bedre pensjon. Livet er selvfølgelig ikke over med kun mørke skyer, men fremtidsutsiktene kan se nokså mørklagt ut nå. Er jo ingen fordel akkurat å ha økonomiske bekymrelser hengende på skuldrene sine.

 

Siden det ikke heller er selvforskyldt at jeg er havnet der jeg er, så føles det bittert.

 

Det vil nok alltid finnes de som vil utnytte systemene, men når det er fagpersoner innvolvert, og en hel mølle med år i NAV-systemet man først må igjennom, så tviler jeg at man kan bruke begrepet "gratis billett" som argument for å fyre løs på de svakes rettferd og rettigheter. Altså til de som er ute etter å hamre løs på velferdsordningene til de som trenger det mest. Det vil alltid være noen i samfunnet som virkelig trenger det.

 

Jeg har litt kunnskaps om rettslære, selv om jeg ikke har noen vid utdanning innen det. Og folkets rettsfølelse betyr faktisk ganske mye mere enn hva vi er klar over.

 

Så det er jo ikke helt stengt for at vi som samfunn kan få det enklere og mer rettferdig samtidig for framtiden. Er jo kun viljen det står på i fellesskapet. Norge er blant verdens byråkratvelder 

 

Anonymous poster hash: 5aab2...bb1

[krikkert]

Regelverket om "ung ufør"-fordelen er knyttet til å gi de som ikke har fått en sjanse til å bygge seg opp et høyere beregningsgrunnlag en viss minstesats. For uføretrygd følger reglene av folketrygdloven § 12-13 tredje ledd: 

 

 

 

For et medlem som har blitt ufør før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minsteytelsene som nevnt i andre ledd henholdsvis 2,66 og 2,91 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder selv om et medlem har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom det er klart dokumentert at vilkårene i første punktum var oppfylt før 26 år og kravet settes fram før fylte 36 år. Bestemmelsen i første punktum gjelder også når uføretrygd gis på nytt etter at ytelsen er falt bort på grunn av prøving mot inntekt etter § 12-14. Minsteytelsen etter leddet her ytes tidligst fra og med den måneden medlemmet fyller 20 år.

 

Som du ser av annet punktum gjelder 36-årsgrensen bare for den trygdede som etter at vedkommende fylte 26 har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv. Regelen er dels av administrative hensyn (når sykdommens opphav er mer enn ti år gammelt blir det stadig vanskeligere å kontrollere dokumentasjon), dels av avskjæringshensyn: lovgiver mener at dersom man har vært mer enn 50 % yrkesaktiv etter fylte 26 har man fått og tatt den sjansen "ung ufør"-regelverket skal kompensere for at man ikke har fått. 

 

Så når Skatteflyktning sier at det ikke finnes juridiske spørsmål her har han ikke tenkt over det særs relevante juridiske spørsmålet "Er du sikker på at du har forstått loven riktig?"

[AnonymDiskusjon]

Man kan alltids diskutere prosentsatser, og lengde på deltakelse. Men fra hva jeg leser at du skriver så er det mindre relevant, fordi du er veldig på dette med at "jeg da har fått prøvd meg i arbeidslivet".

 

Da er det mindre relevant at jeg f.eks. ikke har klart noensinne å stå i et og samme arbeidsforhold kortere enn 2 år som regel opptil i flere arbeidsforhold? Samt at i siste stilling i en arbeidsutprøving så knakk jeg sammen og møtte veggen når de økte stillingsprosenten, etter noen måneder kun.

 

Nå har jeg vært en stund borte med sykemelding og er i øyeblikket i AAP-ordning. Så nå begynner videre kartlegging snart skal dere se.

 

Kan også gå tilbake til mitt første arbeidstrening i en arbeidsmarkedsbedrift. I år 2000. Holdt på å krype ut av mitt eget skinn der. Hadde ikke kona mi vært innlagt på psykiatrisk og jeg selv var i ørska som pårørende, så hadde vel intelligensnivået mitt tatt styring og fått meg til helsikkens vekk fra den trege institusjonen. Eller alternativt den depresjonen og "apatien av å være pårørende til en tungt psykisk lidende ektefelle" ville ikke ha vært der lengre, og jeg kunne kanskje ha fått større utbytte av oppholdet på "institusjonen". Mulig jeg er en kombinasjon av utrolig tålmodig, men samtidig har noe av det der rastløse i meg som av og til tar overhånd. Det endte med at de i min dype depresjon startet å tegne opp en skisse av at kanskje Arbeid med Bistand kunne være en løsning.

 

Og mulig det ikke var et helt feil spor, men selvbildet mitt fikk et slag der, og kona ble frisk. Så da lettet den bekymrelsen. Så alt-i-alt fikk jeg mer energi og ble rastløs av å ha "kastet bort" 2 verdifulle år av min tid. Så jeg spratt videre til å ta noen realfag. Cashet ut alle oppsparte feriepenger lenge før tiden, og betalte skatt der og da av dem. Levde på studielån, og til slutt et par-tre mnd. på sosialkontoret. Ble noen nye runder med arbeidsledighet, arbeid, nytt år på skole. Så det er mye veldig spredte aktiviteter i min bakgrunn. Samt noen nye runder med NAV-tiltak som gikk bedre enn det aller første som var endte i 2002.

Anonymous poster hash: 5aab2...bb1

[AnonymDiskusjon]

Det hjalp heller ikke stort at min NAV-konsulent var en byråkrat, og at vi ikke fant noen kjemi.

 

Konsulenten i arbeidsmarkedsbedriften var også en arrogant ekkel type, som mange av oss "arbeidere" ikke likte særlig.

 

Også når jeg forsøkte å si at jeg ønsket meg på skolebenken, så var det mye om og men snakk om at jeg ikke var klar for det. Men, staheten min tok overhånd, og jeg syntes at arbeids med bistand virket nedverdigende der og da. Når jeg nå har fått noen klokere år på nakken, så ville jeg nok kanskje fått det bra med arbeid med bistand, alt etter hva slags arbeidsgiver og tilrettelegging de hadde funnet ut av.

 

Arbeidsmarkedsbedriften tegnet så opp den styggeste rapporten jeg har sett om meg, de fisket fram all slags småting på meg, for at de skulle stå frem i et bedre lys overfor Aetat. Altså som en følge av at jeg brøt løpet med dem. De jukset til og med økonomisk, men jeg lot de få slippe uoppgjort.

 

For jeg startet på skole i september 2002, og de holdt meg i arbeid fram til november 2002. Sleipe folk.

Anonymous poster hash: 5aab2...bb1