hvordan blir helserettet angst håndtert hos psykolog?

[AnonymDiskusjon]

heisann. gutt på 20 her.

 

har hatt en haug av operasjoner i mitt liv og alt fra hjerte-lunge-operasjoner til andre vitale kroppsdeler,, noe som har satt et lite støkk i meg.. har ikke hatt noe særlig helse rettet angst før men nå i det siste 2 åra så har det vært noen episoder på alt fra 1 uke til 1 måned med angst for noe som nødvendigvis ikke er et problem en gang,,,, og som kjent så skaper stress/angst en del "placebo-symptomer"" i tilleg så da er det jo bare en stor sirkel..

 

jeg har vært hos psykolog noen ganger før men der har behandlingen blitt endt grunnet at de ikke visste mer hva de kunne hjelpe med for helt andre ting enn dette.

 

jeg vurderer å ringe legen min å si at jeg vil finne ut åssen jeg kan behandle denne helserettet angsten men jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente meg.

 

1) jeg vil ikke på ssri da jeg har gått på dette i årevis før og ikke vil ha dette igjen.

 

jeg ser for meg at de kan begynne å be meg ta benzodiazepiner noe jeg heller ikke ønsker da jeg ikke vil gå rundt slapp og med kanskje tilogmed en atferdsholdning ovenfor min kjæreste og jeg vil ikke grave gropa dypere enn den kan bli på egenhånd..

 

og da forstår jeg jo at mange muligheter kanskje er borte,, men er det noen her som har vært hos psykolog/lege med helseangst og fått løst dette på en grei måte som kan fortelle meg litt åssen det var???

 

takk

 

Anonymous poster hash: 36a21...5b1

[AnonymDiskusjon]

kan starte med at det begynner somregle med at jeg merker noe som er uvandt og da går det sin gang derfra med å tenke på det,,, heldigvis er jeg flink til å ikke lese på nettet på egenhånd da jeg anser det som uansvarlig ovenfor seg selv da det popper opp kreft og hjerteinfarkt på alt mulig,,, men jeg sitter også i klemma da på om jeg faktisk _skal_ kontakte lege eller ikke da det

1) jeg ikke vil bli hastelagt inn på sykehus med noe som ikke engang er der

2) ikke vil gjøre det til en vane å oppsøke en lege for å tilfredstille "helseangsten" da jeg ser for meg det har helt motsatt effekt

 

?

Anonymous poster hash: 36a21...5b1

[Salvesen.]

Jeg kan anbefale kognitiv terapi, der kan du få hjelp til å endre tankemønster når de "dårlige" tankene først dukker opp. Poenget er å skifte fokus et vekk fra sykdomsbildet og over på mer reelle tanker. Som ett eksempel kan en feks tenke at "nå har jeg hjerteinfarkt" når en har vondt i brystet, om en har regelmessig sjekket hjertet og fått konstatert at hjertet er helt friskt osv så bør heller tankegangen ligge der, altså "Oi, det var vondt. Tipper jeg forstrakk en muskel, jeg har jo blitt sjekket grundig for alvorlige ting" osv.

 

altså, jeg er ingen terapeut, men slik jeg forstår det er dette poenget bak det hele

 

Ønsker deg lykke til og håper du får god hjelp!  

 

Og ps, ta kontakt med legen, han hjelper deg med henvisning til det han mener er rett

[AnonymDiskusjon]

heisann takk for svar,, jeg har vært hos psykolog for kognitiv terapi i en toårs periode før, men dette fungerte ikke så godt virka det som så de stoppet etter 2 år da de mente at herfra skulle jeg klare meg. 

 

og ja, når jeg får konstantert av legen min at f.eks hjertet mitt er friskt så er det sånn at det ikke er like lett å tro på det til tider.. har vært et par tilfeller hvor det kunne gått skikkelig galt om jeg ikke hadde løpt inn legekontoret  mot demmes "vilje", som faktisk viste seg å være livstruende.,

 

Jeg har "tillitt" til leger og jeg vet at leger er leger rfordi det er jobben demmes,, men noen ganger så blir det overkjørt fordi jeg er redd for at dem ikke finner feilen/forstår hva jeg mener..

 

men du har helt rett, det er et sånt tankemønster jeg ønsker meg,, det å kunne bare droppe det.. forøvrig så har jeg blitt spurt om å ta imot benzo før for en annen type angst og jeg føler at å ta benzoer er å gå et skritt tilbake da man blir vandt til å ha noe for å roe seg ned og det blir en lett utvei derfra.. 

 

litt som at man burde klare det uten hjelpemidler som kan bli avhengighetsskapende for å rømme lettest unna, derfor har jeg også alltid styrt unna alkohol osv når jeg har vært deprimert i tide og utide.

Anonymous poster hash: 36a21...5b1

[AnnonymG]

Hvis du liker å lese kan du sjekke ut noen av bøkene til Ingvard Wilhelmsen. Han jobber blant annet som psykiater på en hypokondri-klinikk i Bergen, og ville prøvd å kommet på ett av foredragene hans, eventuelt få time hos han om det i dt hele tatt er mulig. Jeg var på et seminar hvor han holdt foredrag om hypokondri, og det var helt fantastisk. Utrolig flink til å prate om temaet, og få folk til å forstå galskapen av hypokondri på en folkelig måte, slik at vi som sitter å hører på føler oss mindre syke med en gang, med et smil. 

 

Du kan jo få en liten smakebit her. https://vimeo.com/19296882

[dag1234]

Som flere andre her sier, er kognitiv terapi førstevalget ved helseangst. Nå har jo du prøvd det. Det er sikker noen årsaker til at det ikke har hjulpet deg. Om du kan si noe om hvorfor du ikke hadde utbytte av behandlingen, kan det være lettere å peke på veier videre.

 

Benzo er ikke en løsning, men er i denne sammenhengen en unnvikende strategi og som derfor kan forsterke helseangsten din - i tillegg til at benzo fort et problem i seg selv.

[AnonymDiskusjon]

heisann trådstarter her.

 

skal se på han fyren du nevner her anonymG selvom jeg riktignok ikke anser meg selv som en hypokonder,,, men jeg ser at hvis dette her fortsetter som det gjør så vil jeg en dag bli det..

 

og ja kognitiv terapi prøvde jeg i en to års periode men da var det mer selvtillitt og selvbilde det gikk på, og jeg vet vel ikke helt hvorfor det ikke fungerte var kanskje fordi jeg fikk en psykiatrisk sykepleier og ikke en psykolog som sa "Jamen da gjør du det, så løser det seg" istedenfor å se hvorfor ting er etp roblem.

 

og ang benzo så er jeg helt enig jeg har blitt tilbudt det av legen min noen ganger når jeg har snakket om at jeg har hatt litt angst her og der tidligere men jeg vil helt ærlig ikke ha det pga jeg ikke vil at samboeren min skal se meg sløv hele dagen og jeg anser det som å flytte problemet og skape en "rømningsvei" som vil lede til avhengighet...

 

takk for svar forrresten

Anonymous poster hash: 36a21...5b1

[Laserbeam]

Sliter med det samme som deg. For meg så hjelper ihvertfall kognetiv terapi.

 

Litt bakgrunns info:

Jeg har hatt endel blødninger pga et åpent operasjonssår (som måtte gro "fra bunn"). Fikk kneskåla ut av ledd i fjor og har hatt endel komplikasjoner pga dette, det meste er regn psykisk, og jeg har smerter i alt av ledd og muskler konstant. Hver gang jeg får litt smerter i knea, så er jeg helt sikker på at det MÅ ha skjedd et eller annet. Smertene kommer av at jeg er konstant anspent. Knea mine er helt fine, men like vel sliter jeg med angst og bekymringer pga dette. Jeg er redd for å skade meg hvis jeg må bruke knea, f.eks gå turer, løfte ting, handle i butikken; mest det å bære en handlekurv og handleposer hjem. Jeg er redd for å belaste knea for mye. Pga dette så blir jeg endel stille sittende, og småspiser endel. Operasjonssåret mitt var helt ferdig grodd for over 2 år siden, men fortsatt så kan det hende at jeg noen ganger kjenner noen slags "smerter" eller "ubehag". Jeg har vært endel ganger på legesenteret hos fastlegen pga dette (grunnen til at jeg ikke drar på legevekta, er fordi fastlegen min kjenner meg og situasjonen min ganske godt), for å sjekke knea, diverse kuttskader (jeg er klumsete når jeg lager mat, ikke selvskading ). Legebesøket ender ofte med at jeg får en angstdempende eller en beroligende så jeg ikke skal være så anspent, og smertene forsvinner da når virkningen av medisinen har begynt å fungere.

For meg når jeg begynner å blø, så setter panikkangsten veldig fort inn. Jeg har blitt redd for små kutt, små røde hull.

Jeg måtte også dra tidlig hjem fra jobb på Torsdag fordi jeg følte at knea tok helt knekken på meg.

 

MEN medisin hjelper bare midlertidig. For meg så hjelper det veldig bra med en kombinasjon av eksponeringsterapi og kognetiv terapi; at jeg eksponerer kroppen for fysisk bruk, og har vanlig belasting av knea sånn at jeg får vite at det faktisk ikke er noe farlig å bruke kroppen.

 

Selv så sliter jeg med noe som heter spesifikk fobisk angst. Har markert under det jeg sliter med.

 

Fra NHI:

 

 

 

Hva er fobisk angst ?
Fobier eller fobisk angst går ut på at man føler en sterk redsel når man møter på en spesiell gjenstand, må utføre en spesiell aktivitet eller kommer i en bestemt situasjon. Uten at denne konfrontasjonen representerer noen virkelig fare. Slik angst kan hos mange fremkalles bare ved tanken på det som utløser den, og man gjør hva som helst for unngå den utløsende faktoren

Ulike fobier
Spesifikke fobier kan inndeles i fem undergrupper utifra fryktens fokus:

• Dyr (zoofobi) - eksempelvis edderkopp, slanger, mus, hunder
• Naturlig miljø - eksempelvis høyder (akrofobi), vann (hydrofobi), uvær
• Plasser/steder - eksempelvis fly (aviofobi), trange rom (klaustrofobi), tunneller, broer, ikke klare å komme seg av offentlig transport raskt nok
• Blodinjeksjoner - skader, eksempelvis blodprøve, operasjon
• Øvrige - eksempelvis brekninger, sette noe i halsen, sykdom, tannlege

Spesifikk fobi er det vanligste angstsyndromet. I løpet av livet vil 12-15% av befolkningen ha spesifikke fobier. I en undersøkelse fant man at agorafobier (redsel for åpne plasser) utgjør 5,6%, sosial fobi 2,7% og spesifikke fobier 4,6%. I løpet av livet vil 20-30% utvikle en eller annen fobi. Forekomsten av fobiske lidelser er høyere hos kvinner og de debuterer ofte i alderen 12-16 år.

 

http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/psykisk-helse/fobisk-angst-spesifikk-3079.html

 

Det som er bra med spesifikk fobisk angst, er at det kan behandles veldig effektivt (ihvertfall i mitt tilfelle).

 

Da dette som en pekepinn, da man kan ikke stille en diagnose eller lignende over nett, også er jeg ikke kvalifisert til det heller. Har bare skrivd litt om mine erfaringer, hva jeg sliter med, og hvordan jeg blir behandlet for det.

Fordelen jeg har, er at jeg bor i en døgnbemannet omgsorgsbolig, så jeg har alltid tilgang til helsepersonell hvis jeg trenger å prate om noe, lufte tanker, hvis jeg har behov for hjelp pga angsten (eller andre plager), så får jeg da som oftest hjelp iløpet av 10-30 min uten å måtte besøke lege eller legevakt.

[AnonymDiskusjon]

hei igjen trådstarter her.

 

takk for fler svar, og til deg gnålern så er det flott at du får ting under kontroll ved din situasjon. for min del er det rart også hvordan mange ting forsvinner med en gang man får snakt litt om det, spesielt med leger, men man kan ikke kontakte leger hver eneste dag heller, hehe. Åssen føler du at du har hatt fremgang det siste året/ene med hensyn til kognitiv terapi?

 

anonymG jeg så klippet ditt og jeg ble mildt sagt overasket og tatt på senga ved flere av tingene han sier,,, veldig artig type og jeg ble som sagt tatt på senga.. riktignok så er det ikke så lett å gjøre som han sier "å putte tingen på en sky og la den forsvinne" for det er helt vindstille her,  heheehe.

 

takk for at du delte klippet det var veldig læreriktg og behagelig at han dro ordene rett ut av munnen på meg,!

Anonymous poster hash: 36a21...5b1

[Kakofoni]

Det er varierende typer behandling, og det kommer an på hva slags type angst akkurat du har. Det kan ofte være en utfordring når man undersøker en pasients angst å finne "kjernen". I fare for å virke overforenklende så kan jeg se tre forskjellige "typer" lidelser som er helserelatert:

 

Sykdomsfobi: Du er redd for å bli syk (triggere: nyheter om sykdomsutbrudd, å møte syke, etc)

Hypokondri: Du er redd for at du er syk (triggere: stikkende smerter i magen, hodepine, etc)

Panikklidelse: Du tror kroppen din er i akutt fare (triggere: kroppslige "symptomer" som overlapper med angstsymptomer, dette blir selvforsterkende slik at angsten resulterer i panikk)

 

Behandlingen av disse er veldig forskjellig, på tross av at det er små nyanseforskjeller. Kognitiv atferdsterapi benytter seg av stort sett av "eksperimenter" hvor man tar bort trygghetshandlinger (prøver å ikke "holde igjen") og ser hva som skjer. Dette tar pasienten ansvaret for selv -- selv om de fleste synes det er temmelig skummelt så viser forskningen at få velger å trekke seg fra terapien. Jeg anbefaler at du prøver å skaffe deg en psykolog og prøve igjen. Det å "treffe" kan hos noen være vanskeligere enn selve behandlingen.

[Laserbeam]

 

hei igjen trådstarter her.

 

takk for fler svar, og til deg gnålern så er det flott at du får ting under kontroll ved din situasjon. for min del er det rart også hvordan mange ting forsvinner med en gang man får snakt litt om det, spesielt med leger, men man kan ikke kontakte leger hver eneste dag heller, hehe. Åssen føler du at du har hatt fremgang det siste året/ene med hensyn til kognitiv terapi?

Anonymous poster hash: 36a21...5b1

 

 

Jeg har hatt stødig, men sakte, fremgang. Humøret og angsten går litt opp og ned innimellom, men jeg har hatt fremgang. Hvis jeg f.eks ser 6 måneder tilbake, så hadde jeg ikke trodd da at angsten skulle ha blitt så bra som den har blitt.

Jeg merket at jeg blir veldig utslitt og litt angstfylt etter en kognetiv samtale, da det er mange vonde tanker og minner som kommer på overflaten, jeg trenger da noen dager å "hente meg inn på" igjen. Men totalt sett så har humørnivået mitt gått oppover mens angstnivået har synket.

Legger ved et par eksempler som grafer:

 

Som du ser så har angsten steget litt og humøret synket litt etter hver samtale. Men på langsikt så har angstnivået blitt mindre og humøret bedre. Jeg noterer meg nesten hver dag (ikke skriftelig) hva angstnivået mitt er, noen av tallene kan være litt feil (husker ikke alltid hva tallene var ), men en bedring har jeg hatt, såpass mye faktisk at jeg har fått meg en VTA (varig tilrettelagt arbeid) jobb, tjener litt i tillegg til min uføretrygd (ble ufør pga mye angstproblematikk). Og det er alltid en sånn "humørsjekk" med en gang selveste samtalen starter, for meg så inkluderer dette både angstnivå og humørnivå.