Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Ingen støtte fra familie i vanskelig situasjon


Anbefalte innlegg

Skal prøve å fatte meg så kort som mulig. Jeg er i slutten av 20-årene og bor for tiden sammen med samboer på andre siden av landet enn resten av familien min (mor, far, eldre søster og eldre bror). Oppveksten har vært normal og lykkelig, og vi har egentlig vært veldig sammensveiset frem til vi ungene ble store og vi ikke ser hverandre så ofte lenger. I dag fikk jeg vite datoen på en hjerteoperasjon som jeg skal ha om noen uker. Jeg har blitt operert mange ganger før som barn, men nå er det over femten år siden sist, og dette er den første operasjonen jeg må ta etter at jeg har blitt voksen. Dette er selvsagt skremmende og stressene for meg, og jeg føler et sterkt behov for støtte fra min familie. Operasjonen er av typen åpen hjertekirurgi, og svært omfattende. Prognosene er gode, men jeg er selvsagt livredd likevel. 

Problemet er at jeg får ingen støtte fra de der hjemme. Jeg sendte en fellesmelding til alle fire, der jeg sa at jeg hadde fått datoen til både samtale med kirurg, samt dato til operasjon. Jeg fortalte i samme melding at jeg også kommer hjem om noen uker for å feire min ett familiemedlem sin bursdag. Så satt jeg der og ventet på svar. Mor sendte melding der hun skrev "OK", etterfulgt av praktiske ting angående bursdagsfeiringen - ingenting annet. Far sendte melding der han skrev "OK. Det skal bli godt å få dette avklart, tenker jeg. Skal vi treffes neste uke når jeg er i byen?" Søsknene mine har jeg ikke hørt et kvekk fra. 

 

Når jeg skal møte far neste uke vet jeg akkurat hvordan han kommer til å være. Han kommer ikke til å komme med noen som helst form for følelsesmessig støtte, og vil kjøre på med "dette går bra", osv. Slik har det alltid vært, de har vært helt blinde for hva jeg tenker og føler angående dette, og spør meg aldri!

Har jeg for store forhåpninger? Liker å tro at hvis min sønn eller bror skulle hjerteopereres, så ville jeg i hvert fall slått på tråden for å høre hvordan det står til, og skrevet noe annet enn det jeg har fått til nå. Hvis jeg ikke hadde fått svar, så hadde jeg i hvert fall sendt en melding der jeg hadde sagt at jeg skjønner du har det tøft, men jeg er her hvis du trenger noen å snakke med. Vanlig folkeskikk. Slik man gjør for de man er glad i. Slik som de nå forholder seg til situasjonen gjør de bare for å beskytte seg selv, fordi de selv er redde og ikke vil gå inn i de vanskelige følelsene og samtalene. 

Jeg begynner å bli mektig lei, frustrert, og skikkelig, skikkelig forbanna. Faen hvor sint jeg er akkurat nå. Det har vært slik siden jeg ble 18 og fikk ansvar for oppfølgningene og kontrollene av hjertet selv, og angående det følelsesmessige har jeg aldri fått støtte. Det eneste familien har lurt på er det praktiske, aldri noe i forhold til hvordan jeg har det, hva jeg tenker om situasjonen, om jeg er redd eller bekymret eller noe sånt. Altså den type støtte som jeg ser på som elementær mellom familiemedlemmer. Dette har gjort meg veldig innestengt og knyttet som person, en som holder alt inne i seg før jeg plutselig eksploderer i et ekstremt sinne der både møbler, mobiler og andre ting har blitt knust.

Nå er jeg heldig og har en fantastisk samboer som er der for meg 100%, og som kjenner meg bedre enn det jeg kjenner meg selv. Jeg er ikke alene heldigvis. Men hvordan familien min reagerer sårer meg skikkelig, og jeg syns det er urettferdig at samboeren min skal måtte takle dette alene. Jeg vet at mor og far ønsker å komme hit og være her i det jeg skal opereres, men ikke for min del, men heller for deres egen. For å være nær situasjonen, ikke for å gi meg følelsesmessig støtte. Heller som en måte å prøve å ha en viss kontroll over det hele.

Jeg vurderer nå å bare avbestille flybillettene jeg har bestilt til min onkels bursdag og la være å dra hjem. Jeg syns ikke de fortjener at jeg skal komme hjem og ta på meg det falske smilet som jeg har gjort i over femten år, slik at de skal se at jeg har det bra, at jeg smiler og ler og later som at alt kommer til å gå kjempefint. Jeg nekter å gi de den tilfredstillelsen. I morgen tidlig når det har gått 24 timer fra jeg sendte meldingen og jeg fortsatt ikke har hørt noe så ønsker jeg å sende melding til alle fire der jeg forteller akkurat hva jeg føler, og sier at de nå har brukt opp sjansene sine og jeg vil takle denne operasjonen alene sammen med min samboer. Er dette urimelig av meg?

Anonymous poster hash: b4a17...90d


Anonymous poster hash: b4a17...90d



Anonymous poster hash: b4a17...90d
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Er dette urimelig av meg?

Det er i alle fall ikke vanskelig å forstå din frustrasjon, sorg og sinne. Å evne å vise ekte medfølelse er desverre ikke alle forunt, selv om det er en «ferdighet» som kan øves opp. Når man ikke mottar det fra sine nærmeste (min far klarer eksempelvis ikke det), kan det oppleves som og egentlig være en form for svik. Man spør seg selv om man egentlig er elsket og svaret er heller ikke alltid ubetinget ja. Det flere av oss som lever med «vanskelige» foreldre har lært oss, er å akseptere at foreldrene er langt unna idealforeldrene, men allikevel sette pris på dem. Ei jente jeg kjenner litt, har fortalt meg at når hun er med faren sin, snakker han bare om seg selv og sin fortreffelighet, evt. om naboens idiotskap. Hun flirer av det, men sier at det jo er en form for samvær. De tingene man ikke kan endre, bør man lære seg å leve med på sikt. Min far liker best å snakke om konkrete ting, historie osv. Følelser er et veldig skummelt tema. Det kan også ha litt med generasjonen å gjøre kanskje, jeg tror vår er noe flinkere, selv om mange er livredde for slikt også blant oss (80-modell+).

 

Det er leit at familien din ikke stiller opp. Det kan jo være verdt et forsøk å flagge hvor skuffet du er kanskje? Uansett er du jo veldig heldig som har en samboer som stiller opp for deg, selv om det kanskje gir deg kontrasten til å se at familien din er svært fraværende. Det beste vi kan gjøre er kanskje å forsøke å være der for de menneskene vi selv setter pris på, når det skjer noe. Å snu en familietrend (eksempelvis til egne barn) er vanskeligere enn det høres ut, men kan være uendelig verdifullt.

Endret av Aiven
Lenke til kommentar

Noen folk tenker mer praktisk enn emosjonelt. Det høres ut som familien din er veldig praktisk anlagt, og at emosjonell støtte ikke kommer naturlig for dem. Jeg er sånn selv. Logisk, praktisk og lite emosjonell. Jeg har heller ikke noe behov for å åpne opp om ting selv om jeg opplever noe "vanskelig", med mindre jeg trenger hjelp for å finne en konkret løsning. Tomt prat betyr svært lite for meg. Det kan godt være at familien din er på samme måten, og dermed kommer det heller ikke naturlig å gi emosjonell støtte fordi de ikke har dette behovet selv. Hvis du drar hjem bare for å få emosjonell støtte så er det bortkastet. Men hvis du selv tror du vil føle deg bedre ved å være sammen med familien din, så bør du dra.

Lenke til kommentar

 

 

I morgen tidlig når det har gått 24 timer fra jeg sendte meldingen og jeg fortsatt ikke har hørt noe så ønsker jeg å sende melding til alle fire der jeg forteller akkurat hva jeg føler, og sier at de nå har brukt opp sjansene sine og jeg vil takle denne operasjonen alene sammen med min samboer. Er dette urimelig av meg?

Det er urimelig hvis du ikke har gitt uttrykk for at du er missfornøyd med hvordan de håndterer dette. Har du prøvd å ymte om at du ikke er fornøyd med den støtten du får? 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg gir, og får helst, slik tilbakemelding du har fått. Kona derimot vil ha timer med samtaler og støtte. Vi kan umulig forstå hverandre på dette, vi må bare akseptere det.

Da jeg fikk en kreftdiagnose for mange år siden, som jeg fikk beskjed om at ikke var spesielt dødelig, sendte jeg tekstmeldingen "jeg har visst kreft" til kjæresten, bare for å rapportere om at legetimen var over liksom - ikke visste jeg at det førte til full gråt og tenners gnissel der hun satt på universitetet, jeg ga jo bare en beskjed..

 

Point being - folk er forskjellige.

Endret av toth
Lenke til kommentar

Jeg gir, og får helst, slik tilbakemelding du har fått. Kona derimot vil ha timer med samtaler og støtte. Vi kan umulig forstå hverandre på dette, vi må bare akseptere det.

Da jeg fikk en kreftdiagnose for mange år siden, som jeg fikk beskjed om at ikke var spesielt dødelig, sendte jeg tekstmeldingen "jeg har visst kreft" til kjæresten, bare for å rapportere om at legetimen var over liksom - ikke visste jeg at det førte til full gråt og tenners gnissel der hun satt på universitetet, jeg ga jo bare en beskjed..

 

Point being - folk er forskjellige.

Du burde spesifisert "ikke-dødelig/ufarlig" ;)

 

Husk det til neste gang!

Lenke til kommentar

Det er lett å forstå at du føler mangel på støtte. Det er nok flere av oss som har hatt liknende følelser overfor våre familier og venner på et eller flere tidspunkt. Samtidig er nok ikke operasjonen bare triviell for familien din heller. De synes nok også at det er skremmende, men forholder seg til frykten på en annen måte. For dem trenger kanskje ikke alt bli sagt høyt for at de skal vite at det er der. De er heller ikke tankelesere og kan ikke vite hvilken støtte du har behov for hvis ikke du gir uttrykk for det. Hvis ikke du har gjort det, bør du gi dem en sjanse til når du forteller hva du føler.

Lenke til kommentar

Takk for mange fine svar alle sammen. Etter å ha sovet på det og fått tenkt litt så har jeg heldigvis fått roet meg ned, men jeg er fremdeles fryktelig frustrert. Fortsatt ingen telefon fra mor eller far, som jeg forventer. Kanskje er det teit av meg å forvente det. Fikk omsider en melding fra søster, så det ble litt bedre. Usikker på hvordan jeg skal gå frem videre nå.

 

 

Er dette urimelig av meg?

Det er i alle fall ikke vanskelig å forstå din frustrasjon, sorg og sinne. Å evne å vise ekte medfølelse er desverre ikke alle forunt, selv om det er en «ferdighet» som kan øves opp. Når man ikke mottar det fra sine nærmeste (min far klarer eksempelvis ikke det), kan det oppleves som og egentlig være en form for svik. 

...

Det er leit at familien din ikke stiller opp. Det kan jo være verdt et forsøk å flagge hvor skuffet du er kanskje?

 

Jeg har faktisk aldri tenkt over at det kan være slik at de faktisk ikke evner å vise ekte medfølelse. Men det har de for så vidt gjort før, men har bare opplevd det når det har vært skikkelig krise. Og de kommer fort tilbake til den praktiske tankegangen igjen, hvilket alltid har vært irriterende. 

Men som du sier så føles det virkelig som et svik. Og tenker at jeg nå er nødt til å flagge hvor skuffet jeg faktisk er. 
 

 

Noen folk tenker mer praktisk enn emosjonelt.  

...

Hvis du drar hjem bare for å få emosjonell støtte så er det bortkastet. Men hvis du selv tror du vil føle deg bedre ved å være sammen med familien din, så bør du dra.

Ja, de tenker i hvert fall mer praktisk enn emosjonelt. Men så vet jeg at spesielt mor er veldig emosjonell, men jeg frykter at det er mer rettet mot seg selv. Det blir ekstra sårende på grunn av at jeg vet at de kan hvis de vil, men nå lar de være. 

 

...

 

Det er urimelig hvis du ikke har gitt uttrykk for at du er missfornøyd med hvordan de håndterer dette. Har du prøvd å ymte om at du ikke er fornøyd med den støtten du får? 

 

Det har vært noen "konfrontasjoner" tidligere der jeg har sagt at jeg er misfornøyd med framgangsmåten deres, og at det er sårende for meg at de tar på seg skyggelappene og kjører på med mantraet sitt om at "alt vil gå fint, det har vi bestemt" (de sier faktisk akkurat det til meg, som om at de har en eller annen overnaturlig makt). 

Jeg forstår at det er en overlevelsesteknikk fra deres side, men det må da gå an å lese personen som sitter ovenfor seg og innse at slike ord er tomme, og at setningene deres er ren og skjær idioti? Jeg har sagt rett ut at jeg ikke vil høre slike idiotiske ting, men det er bare det jeg får tilbake, uansett hvordan jeg går frem.

 

...

 

Da jeg fikk en kreftdiagnose for mange år siden, som jeg fikk beskjed om at ikke var spesielt dødelig, sendte jeg tekstmeldingen "jeg har visst kreft" til kjæresten, bare for å rapportere om at legetimen var over liksom - ikke visste jeg at det førte til full gråt og tenners gnissel der hun satt på universitetet, jeg ga jo bare en beskjed..

 

Point being - folk er forskjellige.

 

Herregud som jeg lo av dette. Tusen takk. Skjønner henne godt, men som du sier så er jo folk forskjellige.

 

 

...

 

Samtidig er nok ikke operasjonen bare triviell for familien din heller. De synes nok også at det er skremmende, men forholder seg til frykten på en annen måte. For dem trenger kanskje ikke alt bli sagt høyt for at de skal vite at det er der. De er heller ikke tankelesere og kan ikke vite hvilken støtte du har behov for hvis ikke du gir uttrykk for det. Hvis ikke du har gjort det, bør du gi dem en sjanse til når du forteller hva du føler.

 

Ja, de forholder seg virkelig til det på en annen måte enn meg, på en måte i hvert fall. Jeg kan gjøre det samme som de gjør, ta på meg skyggelappene og bare late som at problemene ikke er der og som om at det uansett skal gå bra. Men så kommer jo realitetene og slår meg i trynet, spesielt når jeg ligger og skal sove og begynner å kjenne etter på hjertet som slår i utakt. Jeg ønsker å tro at dette skjer med de også, og at de kanskje til slutt vil innse at sønnen deres kanskje trenger at de er tilstede på en annen måte enn det de har vært frem til nå. Men det er nok som du sier at de tror at jeg vet at de ikke trenger å si så mye for at jeg skal vite at de er her, men jeg mener fortsatt at det å ta en telefon til sin sønn som nettopp har fått vite noe så viktig skal kunne forventes. Spesielt siden jeg har gitt uttrykk for det ved flere anledninger.

Nå er planen min å gi det ut søndag. Hvis jeg ikke hører noe fra de i løpet av morgendagen (søndag er jo en dag for refleksjoner eller noe sånt, er det ikke?) så sender jeg en lengre melding på kvelden. Jeg kommer til å skrive at jeg hadde bestilt flybilletter hjem, men siden jeg aldri hørte noe fra de og jeg føler meg sviktet så har jeg avbestilt de og ønsker ikke komme likevel. Si at jeg ikke vil komme dit for å tilfredstille deres behov for å se at jeg holder hodet over vannet (som jeg helt klart gjør), og for at de skal se at jeg er ved godt mot (som jeg ikke alltid er). Jeg kommer også til å si at de ikke får lov å være på sykehuset i dagene der operasjonen skal foregå. Det har de ikke gjort seg fortjent til i det hele tatt, og jeg ser for meg hvor bekymret og nyttesløse de kommer til å være. Håper bare at jeg klarer å riste av meg den dårlige samvittigheten dette gir meg. Er det helt horribelt av meg å bannlyse de fra å være her under operasjonen? Det vil jo bare være en enorm belastning for både meg og ikke minst samboeren min. 


Anonymous poster hash: b4a17...90d



Anonymous poster hash: b4a17...90d
Lenke til kommentar

Nå er planen min å gi det ut søndag. Hvis jeg ikke hører noe fra de i løpet av morgendagen (søndag er jo en dag for refleksjoner eller noe sånt, er det ikke?) så sender jeg en lengre melding på kvelden. Jeg kommer til å skrive at jeg hadde bestilt flybilletter hjem, men siden jeg aldri hørte noe fra de og jeg føler meg sviktet så har jeg avbestilt de og ønsker ikke komme likevel. Si at jeg ikke vil komme dit for å tilfredstille deres behov for å se at jeg holder hodet over vannet (som jeg helt klart gjør), og for at de skal se at jeg er ved godt mot (som jeg ikke alltid er). Jeg kommer også til å si at de ikke får lov å være på sykehuset i dagene der operasjonen skal foregå. Det har de ikke gjort seg fortjent til i det hele tatt, og jeg ser for meg hvor bekymret og nyttesløse de kommer til å være. Håper bare at jeg klarer å riste av meg den dårlige samvittigheten dette gir meg. Er det helt horribelt av meg å bannlyse de fra å være her under operasjonen? Det vil jo bare være en enorm belastning for både meg og ikke minst samboeren min.

Om det er slik du føler det, så er det helt greit å uttrykke det. Kanskje burde du ha formidlet det hele i litt mildere ordelag, før det boblet såpass over, men nå har det gjort det. Det er helt ok. Dersom du overhodet ikke blir møtt på følelsene dine, uansett hva du gjør, så kan du jo kutte kontakten for en liten periode og se når du er klar for å ha en form for samvær igjen. Kanskje blir du da nødt til å kutte litt på forventningene du har til at dine nærmeste møter dine følelser, siden det bare gjør deg skuffet og lei deg.

 

Du kan også vurdere å forsøke å formidle hva du føler om saken til hver enkelt, før du tar avgjørelsen på hva du vil foreta deg.

 

Lykke til ;)

Lenke til kommentar

 

 Fortsatt ingen telefon fra mor eller far, som jeg forventer. Kanskje er det teit av meg å forvente det. Fikk omsider en melding fra søster, så det ble litt bedre. Usikker på hvordan jeg skal gå frem videre nå.

 

Eg trur problemet er at ingen av dykk har lyst til å ringe til kvarandre, og derfor blir det slik. Det du kan gjere å investere i nokon telefonsamtaler med familien din for å oppnå betre kontakt med dei.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Nå er planen min å gi det ut søndag. Hvis jeg ikke hører noe fra de i løpet av morgendagen (søndag er jo en dag for refleksjoner eller noe sånt, er det ikke?) så sender jeg en lengre melding på kvelden. Jeg kommer til å skrive at jeg hadde bestilt flybilletter hjem, men siden jeg aldri hørte noe fra de og jeg føler meg sviktet så har jeg avbestilt de og ønsker ikke komme likevel. Si at jeg ikke vil komme dit for å tilfredstille deres behov for å se at jeg holder hodet over vannet (som jeg helt klart gjør), og for at de skal se at jeg er ved godt mot (som jeg ikke alltid er). Jeg kommer også til å si at de ikke får lov å være på sykehuset i dagene der operasjonen skal foregå. Det har de ikke gjort seg fortjent til i det hele tatt, og jeg ser for meg hvor bekymret og nyttesløse de kommer til å være. Håper bare at jeg klarer å riste av meg den dårlige samvittigheten dette gir meg. Er det helt horribelt av meg å bannlyse de fra å være her under operasjonen? Det vil jo bare være en enorm belastning for både meg og ikke minst samboeren min. 

 

Anonymous poster hash: b4a17...90d

 

 

Anonymous poster hash: b4a17...90d

Nå har du roet deg ned og tenkt mer over saken. Føler du fortsatt at det er rett, er det greit å gjøre det slik. Skriv en saklig melding, så de forstår at du er alvorlig og ikke skriver i affekt.

Lenke til kommentar

Eg trur problemet er at ingen av dykk har lyst til å ringe til kvarandre, og derfor blir det slik. Det du kan gjere å investere i nokon telefonsamtaler med familien din for å oppnå betre kontakt med dei.

 

 

Ja, dette stemmer nok. Skjønner jo at de vegrer seg for å ringe meg, jeg vegrer meg jo for å sende melding eller å ta kontakt jeg også. Men jeg tenker at de som foreldre har et spesielt ansvar, selv om jeg selv nå er voksen. Jeg strakk ut en arm ved å si at jeg hadde fått ny informasjon, men fikk bare "Ok" tilbake. Men ja, er nok en ond sirkel vi er inne i. Men jeg syns ikke at det er jeg som faktisk er i den kjipe situasjonen som bør strekke ut en hånd her. Vet ikke om det gir mening men, det er i hvert fall det jeg føler. 

 

 

Nå har du roet deg ned og tenkt mer over saken. Føler du fortsatt at det er rett, er det greit å gjøre det slik. Skriv en saklig melding, så de forstår at du er alvorlig og ikke skriver i affekt.

Jeg var farlig nær ved å sende en melding i går kveld, og for så vidt tidligere i dag også. Tenker å skrive en ganske lang melding, kanskje en mail, og så si hva jeg mener. Har nå også begynt å tenke på å dra hjem likevel den helgen, men gi beskjed om hva jeg mener i forkant og ta en alvorsprat når jeg er der. Gruer meg skikkelig til det siden jeg vet at jeg enten kommer til å bli skikkelig lei meg eller fly forbanna, og begge deler vil resultere i at jeg ikke får sagt det jeg egentlig vil si. Og som andre har sagt her bør jeg senke forventningsnivået mitt til et minimum.

 

Det har hjulpet å lufte tankene her gitt. Takk!

 

Anonymous poster hash: b4a17...90d

Lenke til kommentar

Da moren min døde så arvet jeg, min søster og storebror huset. Jeg mente at søstera min burde få eie hele huset ettersom hun ikke eier noe hus. Min storebror mente at huset burde selges og pengene dele likt. Så vi solgte huset og delte pengene likt. Siden da har jeg kuttet alt av kontakt med min storebror. Min søster leier fortsatt leiligheter og har aldri klart å komme seg inn i boligmarkedet.

 

Blod, familie og slektninger er ikke så viktige av likevel. Jeg trodde hele tiden at familien alltid var førsteprioritet, men penger og egoisme er vist viktigere for andre mennesker. Når alt kommer til alt så er det penger og egoisme som gjelder. Det kan hende at de har dårlig kontakt med deg. Fordi de mener at dem selv er viktigere.

Endret av Finland
Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Når man blir syk så enten dør man eller så blir man frisk, og så dør man .. ;)

 

Fortell hvordan du føler det, og ha medfølelse med dem, kanskje det er like vanskelig for dem å takle situasjonen. Jeg for min del blir helt taus når noe er veldig alvorlig, og bruker bare å holde meg i nærheten og forsøker å være tilgjengelig. Jeg synes stillhet sier mer enn ord i de fleste situasjoner og har god erfaring med stille tålmodighet. Hvis det nå er sånn at det ikke går bra til slutt, hva er det å si til det som egentlig kan trøste. Jeg mener, det er jo like naturlig at man dør som at man blir født, og ingen ord kan endre naturens gang. Jeg blir kanskje heller irritert på optimistiske "fjols" som bruker det jeg oppfatter som floskler ala: "det går nok bra skal du se ... ikke tenk på det .."

 

Lykke til med operasjonen, måtte det gå deg vel! :)

Lenke til kommentar

(...)

 

Jeg trodde hele tiden at familien alltid var førsteprioritet, men penger og egoisme er vist viktigere for andre mennesker. Når alt kommer til alt så er det penger og egoisme som gjelder. Det kan hende at de har dårlig kontakt med deg. Fordi de mener at dem selv er viktigere.

I mitt tilfelle tror jeg ikke dette er helt riktig. Tror de egentlig bryr seg, men bare har et grunnleggende problem med å formulere det og vise det, og derfor lar være. Kanskje tenker de at jeg vet jo at de er der, så da trenger de ikke å vise det. Liker å tro at det er slik i hvert fall, enn at de skulle være så egoistiske at de heller tenker på seg selv enn sin sønn som skal hjerteopereres. 

 

 

TS: Synes det høres lurt ut å dra hjem. Da gir du det i alle fall en sjanse. Har dere ofte slike alvorsprater i din familie?

 

Ja, jeg må vel bare bite det i meg og dra hjem. Men tenker at jeg må få luftet tankene mine i forkant av at jeg kommer, slik at mine tanker om den her situasjonen ikke kommer som et sjokk på dem. Hvis jeg lufter ting i forkant så håper jeg og tror at de vil kunne reflektere over det og tenke seg om, i stedet for å hoppe rett i forsvarsposisjon/overlevelsesmodus som de alltid har gjort tidligere. 

 

Vil ikke si at det er ofte det er slike alvorsprater, men det har skjedd tidligere. For nærmere 10 år siden fikk jeg en psykisk reaksjon på hjerteproblemene mine da jeg virkelig innså at jeg orket mindre enn andre på egen alder. Da klarte de å stille opp på en god måte heldigvis. Men de siste tre-fire årene har jeg vært igjennom forskjellige behandlinger, alt for å prøve å utsette operasjonen så lenge som mulig, og det er da de ikke helt har oppført seg slik jeg hadde håpt. Jeg har følt at de ikke har innsett alvoret og at de ikke har anerkjent min frykt og fortvilelse, og mantraet deres om at det alltid skal gå bra har de prøvd å tre nedover hodet mitt helt siden det begynte. Jeg har jo overlevd flere store hjerteoperasjoner i fortiden, så jeg bør jo overleve en til? Men jeg har blitt flinkere og flinkere til å si det jeg tenker. Håper at jeg får det til denne gangen også. 

 

Når man blir syk så enten dør man eller så blir man frisk, og så dør man .. ;)

 

Fortell hvordan du føler det, og ha medfølelse med dem, kanskje det er like vanskelig for dem å takle situasjonen. Jeg for min del blir helt taus når noe er veldig alvorlig, og bruker bare å holde meg i nærheten og forsøker å være tilgjengelig. Jeg synes stillhet sier mer enn ord i de fleste situasjoner og har god erfaring med stille tålmodighet. Hvis det nå er sånn at det ikke går bra til slutt, hva er det å si til det som egentlig kan trøste. Jeg mener, det er jo like naturlig at man dør som at man blir født, og ingen ord kan endre naturens gang. Jeg blir kanskje heller irritert på optimistiske "fjols" som bruker det jeg oppfatter som floskler ala: "det går nok bra skal du se ... ikke tenk på det .."

 

Lykke til med operasjonen, måtte det gå deg vel! :)

I visse sammenhenger er selvsagt stillhet en bra ting, hva skal man si liksom? Det som har såret meg her er at jeg har gitt viktig og vanskelig informasjon til de, og dermed forventet (dum som jeg er) en viss form for tilbakemelding som er noe annet enn "Ok". Når jeg ligger der på sykehuset før og etter operasjonen er stillhet mye mer riktig tenker jeg, for da er det jo nok at noen bare er der. 

 

Og ja, vi skal alle dø. Men det sier seg vel selv at når man står overfor situasjoner som handler om liv og død i slutten av tjueårene så er det vanskeligere enn om jeg skulle vært gammel. Er ikke redd for døden, tror det blir som en endeløs søvn (og jeg er sykt glad i å sove), men redd for å ikke kunne oppleve å få egne barn og se at de vokser opp til å bli over snittet ålreite mennesker. Å ikke oppleve flere byer og land, oppleve å gjøre en karriere og få seg et hus på bygda langt fra fjas og mas. Selve døden er jo en ganske avslappet tilværelse. 

 

Takk for lykkeønskinger! Fortsatt ikke hørt et kvekk, så tenker å sende en litt lengre mail nå. Får prøve å formulere meg på en voksen og saklig måte. Takk for hjelp her inne! :) 

 

 

 

Anonymous poster hash: b4a17...90d

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det du beskriver er en vanlig reaksjon fra familie og kjente på at du er syk. Det er ikke det at folk ikke bryr seg, men heller vegrer seg for å blande seg eller ikke vet hva man skal svare. Var selv "isolert" i flere måneder under en kreftbehandling i tenårene. Man vil ikke "plage" noen som er alvorlig syk. Det er lett for dem å legge informasjonen fra deg i en skuff og lukke den. Det er bare en naturlig reaksjon. Vet ikke hva man skal man skal gjøre for å få dem til å bry seg. Tror å ringe eller en status på facebook virker bedre enn en sms

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...