Vær så snill å hjelp, er jeg i ferd med å slite ut kjæresten min?

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er ei jente på 21 som nylig har begynt å slite psykisk. 

Har alltid vært frisk og oppegående, men en hendelse på julaften utløste kraftig angst og panikkanfall hos meg.

Det er vanskelig for meg å se selv siden jeg hele tiden føler at jeg er "oppi mitt eget hode",
 

kjæresten min vet at jeg sliter og jeg vet ikke om jeg innbiller meg(pga angsten) eller om det faktisk er reellt,

følelsen av at kjæresten min blir sliten av å måtte forholde seg til meg og at han holder på å ta avstand,

det er vanskeligere å komme innpå ham, føler at jeg stresser han ut.
 

Jeg er ganske desperat etter råd, hodet mitt er et stort rot så jeg vet ikke hva som er reellt eller ikke.

Legen sa jeg lider av kraftig angst og posttraumatisk stresslidelse.

Det verste er vel at når jeg spør kjæresten min om hvordan alt dette påvirker han og forholdet vårt så bare sier han at det går bra, selv om jeg mener at det ikke ser ut som det går bra. Men jeg vet ikke, angsten har gjort at jeg ikke greier tolke ting riktig lengre.

 

Noen som har noe råd? Beklager for kanskje rotete tråd, prøver å formulere meg så godt jeg kan

 

Mvh j21

Anonymous poster hash: 667e2...90d

[Salvesen.]

Snakk med kjæresten din, det er den eneste løsningen.

[Kikert]

Ja, snakk med ham er lurt, men du må også vise at du prøver og ta kontakt med psykolog som du går fast til. Sitter han igjen med følelsen at du ikke søker hjelp og ikke prøver så godt du kan (som er en ganske vag ting å si som også er situasjonsbasert) så han er den eneste som jobber med problemene så hjelper det ikke uansett hvor mye dere snakker.

 

Husk at i et forhold så blir problemene til den ene parten problemet til begge.

[AnonymDiskusjon]

Snakk med kjæresten din, det er den eneste løsningen.

 

Ja, snakk med ham er lurt, men du må også vise at du prøver og ta kontakt med psykolog som du går fast til. Sitter han igjen med følelsen at du ikke søker hjelp og ikke prøver så godt du kan (som er en ganske vag ting å si som også er situasjonsbasert) så han er den eneste som jobber med problemene så hjelper det ikke uansett hvor mye dere snakker.

 

Husk at i et forhold så blir problemene til den ene parten problemet til begge.

 

Tusen takk for svar, jeg må bare si med en gang at jeg har prøvd å snakke med ham flere ganger, men han responderer minimalt til det jeg sier.

Jeg dro av eget initiativ til psykiatrisk legevakt uten å si noe til ham før etterpå - da jeg hadde fått henvisning til psykolog og fikk noe beroligende(men ikke nok). 

 

Jeg misliker sterkt at psyken min skal gå ut over de jeg er glad i, derfor tok jeg så raskt tak i problemet. Men kjæresten min har aldri vært i forhold før og jeg tror det er vanskelig for ham å akseptere at dama hans sliter for tiden, 

 

jeg føler meg egentlig alene.

 

Sitter faktisk alene akk nå fordi jeg ikke vil stresse ut folk mer. Kan spise piller men bør helst spare litt. Er egentlig litt rådvill og desperat, er kanskje mer kaos inni hodet mitt enn det som synes.

 

 

 

TS

 

Anonymous poster hash: 667e2...90d

[SailorMoon]

 Kjæresten din vil sikkert gjerne hjelpe deg. Det er jo helt naturlig å ville hjelpe den en er glad i. Tenker at det burde være avklart hvor mye dere skal snakke om dine problemer. Kanskje man kan si "passer det for deg nå å høre litt om mine problemer/utfrodringer" og om han er opptatt/ vil ha litt "me-time" innimellom syns jeg en bør respektere det. Selvfølgelig mener jeg at han skal hjelpe deg gjennom ting og være en støttespiller. Men det er nok viktig at du ikke legger alt ansvaret på han (jeg antar ikke at du gjør det altså bare nevner det) og prat med psykolog eller fagpersoner. Kommunikasjon mellom kjærester er heler aldri dumt 

[Salvesen.]

 

 

 

Du må snakke med han om alt dette, hvordan du føler deg, hvordan han føler seg, hva han tenker og hvordan han ser for seg fremtiden osv. Det blir en tøff samtale, men elsker han deg blir det godt til slutt  

[SailorMoon]

 

Snakk med kjæresten din, det er den eneste løsningen.

 

Ja, snakk med ham er lurt, men du må også vise at du prøver og ta kontakt med psykolog som du går fast til. Sitter han igjen med følelsen at du ikke søker hjelp og ikke prøver så godt du kan (som er en ganske vag ting å si som også er situasjonsbasert) så han er den eneste som jobber med problemene så hjelper det ikke uansett hvor mye dere snakker.

 

Husk at i et forhold så blir problemene til den ene parten problemet til begge.

 

Tusen takk for svar, jeg må bare si med en gang at jeg har prøvd å snakke med ham flere ganger, men han responderer minimalt til det jeg sier.

Jeg dro av eget initiativ til psykiatrisk legevakt uten å si noe til ham før etterpå - da jeg hadde fått henvisning til psykolog og fikk noe beroligende(men ikke nok). 

 

Jeg misliker sterkt at psyken min skal gå ut over de jeg er glad i, derfor tok jeg så raskt tak i problemet. Men kjæresten min har aldri vært i forhold før og jeg tror det er vanskelig for ham å akseptere at dama hans sliter for tiden, 

 

jeg føler meg egentlig alene.

 

Sitter faktisk alene akk nå fordi jeg ikke vil stresse ut folk mer. Kan spise piller men bør helst spare litt. Er egentlig litt rådvill og desperat, er kanskje mer kaos inni hodet mitt enn det som synes.

 

 

 

TS

 

Anonymous poster hash: 667e2...90d

 

 

 

"Jeg misliker sterkt at psyken min skal gå ut over de jeg er glad i, derfor tok jeg så raskt tak i problemet. Men kjæresten min har aldri vært i forhold før og jeg tror det er vanskelig for ham å akseptere at dama hans sliter for tiden, "

 

 Bra, syns du det hjalp? Modig av deg å søke hjelp, mange som bare brenner inne med ting. Bare med å søke hjelp viser man en vilje til at ting skal bli bedre er et viktig steg i riktig retning.

[AnonymDiskusjon]

 Kjæresten din vil sikkert gjerne hjelpe deg. Det er jo helt naturlig å ville hjelpe den en er glad i. Tenker at det burde være avklart hvor mye dere skal snakke om dine problemer. Kanskje man kan si "passer det for deg nå å høre litt om mine problemer/utfrodringer" og om han er opptatt/ vil ha litt "me-time" innimellom syns jeg en bør respektere det. Selvfølgelig mener jeg at han skal hjelpe deg gjennom ting og være en støttespiller. Men det er nok viktig at du ikke legger alt ansvaret på han (jeg antar ikke at du gjør det altså bare nevner det) og prat med psykolog eller fagpersoner. Kommunikasjon mellom kjærester er heler aldri dumt 

 

 

 

 

 

Du må snakke med han om alt dette, hvordan du føler deg, hvordan han føler seg, hva han tenker og hvordan han ser for seg fremtiden osv. Det blir en tøff samtale, men elsker han deg blir det godt til slutt

 

 

 

 

Snakk med kjæresten din, det er den eneste løsningen.

 

Ja, snakk med ham er lurt, men du må også vise at du prøver og ta kontakt med psykolog som du går fast til. Sitter han igjen med følelsen at du ikke søker hjelp og ikke prøver så godt du kan (som er en ganske vag ting å si som også er situasjonsbasert) så han er den eneste som jobber med problemene så hjelper det ikke uansett hvor mye dere snakker.

 

Husk at i et forhold så blir problemene til den ene parten problemet til begge.

 

Tusen takk for svar, jeg må bare si med en gang at jeg har prøvd å snakke med ham flere ganger, men han responderer minimalt til det jeg sier.

Jeg dro av eget initiativ til psykiatrisk legevakt uten å si noe til ham før etterpå - da jeg hadde fått henvisning til psykolog og fikk noe beroligende(men ikke nok). 

 

Jeg misliker sterkt at psyken min skal gå ut over de jeg er glad i, derfor tok jeg så raskt tak i problemet. Men kjæresten min har aldri vært i forhold før og jeg tror det er vanskelig for ham å akseptere at dama hans sliter for tiden, 

 

jeg føler meg egentlig alene.

 

Sitter faktisk alene akk nå fordi jeg ikke vil stresse ut folk mer. Kan spise piller men bør helst spare litt. Er egentlig litt rådvill og desperat, er kanskje mer kaos inni hodet mitt enn det som synes.

 

 

 

TS

 

Anonymous poster hash: 667e2...90d

 

 

 

"Jeg misliker sterkt at psyken min skal gå ut over de jeg er glad i, derfor tok jeg så raskt tak i problemet. Men kjæresten min har aldri vært i forhold før og jeg tror det er vanskelig for ham å akseptere at dama hans sliter for tiden, "

 

 Bra, syns du det hjalp? Modig av deg å søke hjelp, mange som bare brenner inne med ting. Bare med å søke hjelp viser man en vilje til at ting skal bli bedre er et viktig steg i riktig retning.

 

 

Takk, det er jo godt å vite at man er på riktig vei men problemet er at jeg blir ikke ringt opp av den psykiatriske klinikken før om 1-2 uker, så er jo nødt å holde ut denne tiden. Har fått beroligende men det holder ikke i 2 uker til, 

 

vet liksom ikke hva jeg skal gjøre denne tiden om jeg ikke kan være med/få støtte av kjæresten min hele tiden.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 667e2...90d

[Sitronsaft]

Mange gode svar i tråden, håper det vil ordne seg med deg og kjæresten. Jeg skal ikke uttale meg da jeg selv har "slitt" ut en kjæreste med min egen depresjon, så bør kanskje ikke gi noen råd. 

Men jeg lurer litt på, du hadde en hendelse på julaften, altså for seks dager siden, og har allerede blitt diagnostisert med PTSD? Dette synes jeg virker litt rart. Kanskje jeg misforstår noe. 

[neutrality]

Ting tar tid. Vær forsiktig med/ ta vare på deg selv i mellomtiden.

Endret 30. desember 2015 av neutrality

[SailorMoon]

Se en god film og prøv å fokuser på å gjøre ting du liker/gjør deg glad. Har du venner som du føler er nært nok til å snakke om dette?

[AnonymDiskusjon]

Jeg opplevde for en stund siden at en hendelse utløste angst. I ettertid ser jeg at angsten hadde ligget å ulmet en stund, før det blåste opp av én hendelse.

 

Det gjorde at jeg har hatt vansker med å ha et realistisk forhold til hva andre personer tenker om meg. Dette gjelder alt fra venner til kolleger til totalt fremmede. Det er slitsomt, men har kommet seg, og min erfaring er at det lønner seg å stole på det de du snakker med sier. Du kan ikke gjøre annet enn det.

 

Jeg er ingen ekspert på angst. Men noe som har hjulpet meg er å akseptere at tankene kommer, men å ikke dvele på dem.

 

Jeg både håper og tror at det kommer til å gå bra med deg etter hvert. Anonymous poster hash: 7bfd1...3d0