Kompisfella, story of my life!

[Hanramli]

Jeg er mann i 40årene som nok engang har falt for ei som ikke vil gå lengre enn venn, det er et kjent fenomen for meg som blir mer og mer frustrerende jo flere år man får på ryggen. Jeg er den vennen ingen damer vil miste (høres det kjent ut?).

 

Venner og venninner kommer til når det er noe vondt og godt de må få pratet om. Jeg er lojal og lytter mer enn gjerne, jeg gjør det ikke av "plikt" men av rein og skjær interesse. Menneskekjenner, ser alt og alle, og føler på vibber og vet hvilke knapper jeg må trykke på for å få folk til å føle seg bedre. Har en egen evne til å bygge opp folk når det trengs så de ser det positive, og ikke bare det jævlige i livet. 

 

Det typiske jeg hører er hvor betydningsfull jeg er i andres liv, og at de er utrolig glad for at jeg fins. De kan ikke skjønne hvorfor nettopp jeg går alene rundt i livet, hvorfor ingen vil ha meg som partner. Joda, jeg er ikke nødvendigvis den flotteste personen som fins, jeg tar det igjen på personlighet og utstråling. Andre venninnner sier"gi det bare tid, det går seg til med tiden" mæ i ræva. Gutta sier, røm fort som f. Men det er jo noen man ikke vil miste vennskapet til, så det ender med at jeg forsøker å svelge følelsene mine og mister noe av meg selv, igjen. 

 

Hvis jeg hadde falt for personen umiddelbart ville det jo egentlig vært greit, da kunne jeg sagt takk for meg og bare gått videre, det ville jo vært enklest. Men gode venner vokser som kjent ikke på trær, og har man funnet dem har man funnet dem.

Skulle ønske jeg hadde hatt en/ei "meg selv" jeg kunne gått til for å få ut frustrasjonen, en person som virkelig forstår og ikke bare sier "det ordner seg for snille gutter, det er ei for deg også der ute", de velmente men tommeste og kjipeste frasene som fins. 

 

Nok ei trasig jul står for dørene her i gården. Kjære julenissen, redd meg fra meg selv 

Endret 24. desember 2015 av Hanramli

[anon12234]

"kompisfella" eller "vennefella" eller "friendzone" er en myte, det er en unnskyldning menn som ikke evner å være tydelige nok i sine intensjoner med damer bruker. Du må oppføre deg som at vennskap ikke er et alternativ, dere er ikke venner og skal aldri bli det. Dama har ikke noe valg, enten så går dette mot noe fysisk, ellers må hun bare si takk og farvel.... sånn skal du oppføre deg. Dating aint about making friends...

Endret 24. desember 2015 av Henrik2k

[Hanramli]

Det ville jo vært greit å bare si takk for seg, men når det er gamle vennskap som har utviklet seg er det ikke like enkelt å bare rømme heller. 

[Gjest Bruker-239845]

Var det et spørsmål her eller kun en utblåsning?

 

I motsetning til hva en over skriver, så er vennesonen svært reell. Menn havner der ved å gå rundt grøten i evig tid og ved aldri å uttrykke seksuell interesse til den de liker. 

 

Jeg er et seksuelt vesen, så jeg kunne aldri havnet i vennesonen i dag, men jeg havnet der titt og ofte når jeg var yngre.

[hekomo]

I motsetning til hva en over skriver, så er vennesonen svært reell. Menn havner der ved å gå rundt grøten i evig tid og ved aldri å uttrykke seksuell interesse til den de liker. 

 

Hva med kvinnene som havner i kjærestesonen uten at de ønsker det? Er det bedre enn at gutter havner i vennesonen?

[Gjest Bruker-239845]

 

I motsetning til hva en over skriver, så er vennesonen svært reell. Menn havner der ved å gå rundt grøten i evig tid og ved aldri å uttrykke seksuell interesse til den de liker. 

 

Hva med kvinnene som havner i kjærestesonen uten at de ønsker det? Er det bedre enn at gutter havner i vennesonen?

 

 

What?

[hekomo]

Du omtaler vennesonen som reell, som om gutter/menn har en rett til kjæreste når de ønsker det. Men akkurat som det er kjedelig for gutta å havne i vennesonen er det kjedelig for jentene å havne i kjærestesonen, der de ses på som kjærestemateriale når de bare vil være venner.

[Gjest Bruker-245639]

Du omtaler vennesonen som reell, som om gutter/menn har en rett til kjæreste når de ønsker det. Men akkurat som det er kjedelig for gutta å havne i vennesonen er det kjedelig for jentene å havne i kjærestesonen, der de ses på som kjærestemateriale når de bare vil være venner.

Hvordan kan det være kjedelig å være så attraktiv at mennesker faller for en og ønsker en stadig vekk? Det der er et "i-lands" problem.

[hekomo]

Det er like mye et i-landsproblem at ikke alle jenter man er interessert i er interessert tilbake, så da er vi like langt.

[Raven_Heart]

 

Du omtaler vennesonen som reell, som om gutter/menn har en rett til kjæreste når de ønsker det. Men akkurat som det er kjedelig for gutta å havne i vennesonen er det kjedelig for jentene å havne i kjærestesonen, der de ses på som kjærestemateriale når de bare vil være venner.

Hvordan kan det være kjedelig å være så attraktiv at mennesker faller for en og ønsker en stadig vekk? Det der er et "i-lands" problem.

 

Fordi kvantitet ikke nødvendigvis betyr kvalitet. Det blir litt som at du hele tiden skulle bli nedrent av sjøstøgge kvinnfolk som du ikke har noen som helst interesse av. Eller at en kompis maser på deg når du er opptatt med helt andre ting og helst vil være i fred, og ikke vil ta nei for et svar. I begynnelsen kan det være greit, eller til og med spennende, men det har faktisk en tendens til å bli gammelt og kjedelig etter hvert.

 

Til TS:

 

"Kompisfella" oppstår som oftest når man sender feil eller uklare signaler, slik at jenta enten ikke aner at du faktisk er interessert i henne som noe annet enn en venn, eller blir usikker på hvilke intensjoner du har. Damer avgjør gjerne veldig fort om de vil ha sex med en mann eller ikke, i følge enkelte undersøkelser i løpet av de første to minuttene etter at hun har møtt ham første gang, og havner du først i "nei, jeg skal ikke ha sex med deg"-kategorien så er det gjerne vanskelig å komme seg ut derfra. Ja, unntak finnes, og nei, det er ikke totalt håpløst, men det må som regel en del selvransakelse og opprensking til for å komme seg ut av "myra." 

 

Dette er kun skudd i blinde basert på egne erfaringer og observasjoner, men mange av de som havner i "kompisfella" gjør det, iallfall tilsynelatende, fordi de faktisk oppfører seg kun som kompiser og aldri gir signaler om noe annet. Så, når de har etablert seg som kun en venn, slipper de plutselig bomba og erklærer at de har følelser for jenta. Som sagt finnes det unntak, men slike framstøt er som regel dømt til å gå til helvete siden mannen ikke på noe tidspunkt viste at han vurderte henne som en mulig seksualpartner og dermed endte med å filtrere seg selv ut.

 

Fremdeles skudd i blinde, men hvis jeg skulle anbefale noe så ville det nok vært å legge til litt (seksuell) spenning når du først møter ei dame. Hold øyekontakt litt lengre enn nødvendig, berør litt mer "risikofylte" områder, som skuldrene, nakken og korsryggen, lek og tull litt mer og legg inn litt uskyldig erting i samtalen. Det å lytte og være "hobbypsykolog" er vel og bra, men akkurat det kan bestevenninna hennes gjøre også, og hun har neppe lyst til å ta henne over kjøkkenbordet ...

[Gjest Bruker-245639]

Det er like mye et i-landsproblem at ikke alle jenter man er interessert i er interessert tilbake, så da er vi like langt.

Nei, det er det ikke. det første tilfellet gir oppmerksomhet, det du beskriver er å alltid bli avvist.

[Gjest Bruker-245639]

 

 

Du omtaler vennesonen som reell, som om gutter/menn har en rett til kjæreste når de ønsker det. Men akkurat som det er kjedelig for gutta å havne i vennesonen er det kjedelig for jentene å havne i kjærestesonen, der de ses på som kjærestemateriale når de bare vil være venner.

Hvordan kan det være kjedelig å være så attraktiv at mennesker faller for en og ønsker en stadig vekk? Det der er et "i-lands" problem.

 

Fordi kvantitet ikke nødvendigvis betyr kvalitet. Det blir litt som at du hele tiden skulle bli nedrent av sjøstøgge kvinnfolk som du ikke har noen som helst interesse av. Eller at en kompis maser på deg når du er opptatt med helt andre ting og helst vil være i fred, og ikke vil ta nei for et svar. I begynnelsen kan det være greit, eller til og med spennende, men det har faktisk en tendens til å bli gammelt og kjedelig etter hvert.

 

Til TS:

 

Dette er kun skudd i blinde basert på egne erfaringer og observasjoner, men mange av de som havner i "kompisfella" gjør det, iallfall tilsynelatende, fordi de faktisk oppfører seg kun som kompiser og aldri gir signaler om noe annet. Så, når de har etablert seg som kun en venn, slipper de plutselig bomba og erklærer at de har følelser for jenta. Som sagt finnes det unntak, men slike framstøt er som regel dømt til å gå til helvete siden mannen ikke på noe tidspunkt viste at han vurderte henne som en mulig seksualpartner og dermed endte med å filtrere seg selv ut.

 

 

 

Hva vil du helst ha? Et liv med stadige avvisninger, eller et liv der du får lov å avvise?

 

Når det gjelder kompisfella og seksualitet. Hva skal vi gjøre med menn som ikke før tenning før de virkelig kjenner dama?

[Gjest Bruker-239845]

For å gjøre det veldig enkelt, så blir man kategorisert som venn når man som mann ikke er seksuelt attraktiv eller ikke blir oppfattet som et seksuelt vesen i utgangspunktet. Dette handler om ting man utstråler faktisk alt før man har åpnet munnen og i det hele tatt snakket med en jente for første gang.

 

Det finnes plenty av tilfeller hvor en mann ikke gjør et eneste fremstøt, MEN, jenta er forelsket og drømmer om at han skal gjøre et. Hvorfor? Fordi han er attraktiv. Ble han kategorisert som venn fordi han aldri gjorde et fremstøt? No way.

 

Men ja, for en mann som stadig vekk blir kategorisert som venn kan det være en god ide å begynne å gjøre fremstøt eller i det aller minste være tydelig på at han er interessert som noe mer enn vennskap og ikke bare late som noe annet og si "Neida, jeg tenkte bare vi kunne ta en kaffe."

[Raven_Heart]

Hva vil du helst ha? Et liv med stadige avvisninger, eller et liv der du får lov å avvise?

 

Vel, siden du ikke spesifiserte noe nærmere - avvise hva da? Snakker vi høykvalitets-kandidater, annenrangssortering, en blanding av de to eller kanskje noe midt i mellom? Spørsmålet er umulig for meg å svare på, siden du ikke gir meg andre premisser enn å velge mellom to ytterpunkter.

 

Dog, hvis jeg var nødt til å velge så ville jeg faktisk valgt et liv med avvisninger, simpelthen fordi jeg kan jobbe med de faktorene som er innenfor min kontroll, så som kroppsspråk, stil, selvtillit, tanker og hvilke framgangsmåter jeg bruker, og dermed bedre sjansen for å få et positivt resultat. Samtidig vet jeg at det å bry meg om ting som jeg har null kontroll over, så som ei dames reaksjon på at jeg forsøker å sjekke henne opp, bare er bortkastet energi og dermed noe jeg vanligvis vier minimal oppmerksomhet.

 

Og siden jeg tydeligvis var vanskelig å forstå - damer har sjelden mangel på mannfolk som sikler over de, men kvaliteten er ofte laber. Som et eksempel har jeg hatt den tvilsomme gleden å være med et par venninner av det penere slaget ut på byen noen ganger, og hver eneste gang er de omringet av guttehvalper som øyensynlig tror at det å grafse de på ræva eller gå for bowlinggrepet bakfra er det ultimate sjekketrikset. Når disse gutta så har blitt avvist for fjerde gang, gjerne i rimelig krasse ordelag, så blir de ofte sure på dama, omtrent som de tror de fortjener å komme i buksene hennes fordi de var mer innpåslitne enn klegg på ei hesteræv og tydeligvis hadde vondt for å forstå et mer høflig avslag.

 

Hvis dette hadde vært noe jeg hadde vært nødt til å hanskes med hvis jeg "fikk lov til å avvise" så hadde jeg sannsynligvis blitt lei, sur og grinete etter ganske kort tid.

 

 

Når det gjelder kompisfella og seksualitet. Hva skal vi gjøre med menn som ikke før tenning før de virkelig kjenner dama?

 

Såh ... For å bruke din egen logikk vil slike menn med andre ord være komplett ute av stand til å holde blikkontakt mer enn 0,3 sekunder, og makter ikke å gjøre noe annet enn å håndhilse før det har gått seks måneder og de vet alt om jobb, fritidsinteresser, drømmer, lyster og hele slektstreet ned til svartedauen. Gotcha.

 

Igjen denne svart/hvitt-tenkingen, der du i bunn og grunn bare skaper problemer som strengt tatt ikke trenger å være der.

 

Man trenger ikke få full tenning og sitte foran dama og nærmest svette sperm etter to minutters samtale, men er det så forbaska vanskelig å forstå at man sannsynligvis taper terreng hvis man sitter der som en annen evnukk og ikke gir noe som helst uttrykk for at man iallfall anser henne som en mulig seksuell partner?

Poenget mitt er vel at det sannsynligvis er iallfall en bitteliten gnist av tiltrekning der som gjør at man i det hele tatt gidder å snakke med kvinnemennesket, og at dette er noe som kan benyttes til å formidle de nødvendige signalene. Med mindre man bare helt vilkårlig snakker med alt som sorterer under "homo sapiens, hunkjønn" og i sitt stille sinn håper at det klaffer hvis man bare blir bedre kjent ...

[henrikwl]

 

Hva vil du helst ha? Et liv med stadige avvisninger, eller et liv der du får lov å avvise?

 

Vel, siden du ikke spesifiserte noe nærmere - avvise hva da? Snakker vi høykvalitets-kandidater, annenrangssortering, en blanding av de to eller kanskje noe midt i mellom? Spørsmålet er umulig for meg å svare på, siden du ikke gir meg andre premisser enn å velge mellom to ytterpunkter.

 

Dog, hvis jeg var nødt til å velge så ville jeg faktisk valgt et liv med avvisninger, simpelthen fordi jeg kan jobbe med de faktorene som er innenfor min kontroll, så som kroppsspråk, stil, selvtillit, tanker og hvilke framgangsmåter jeg bruker, og dermed bedre sjansen for å få et positivt resultat. Samtidig vet jeg at det å bry meg om ting som jeg har null kontroll over, så som ei dames reaksjon på at jeg forsøker å sjekke henne opp, bare er bortkastet energi og dermed noe jeg vanligvis vier minimal oppmerksomhet.

 

Og siden jeg tydeligvis var vanskelig å forstå - damer har sjelden mangel på mannfolk som sikler over de, men kvaliteten er ofte laber. Som et eksempel har jeg hatt den tvilsomme gleden å være med et par venninner av det penere slaget ut på byen noen ganger, og hver eneste gang er de omringet av guttehvalper som øyensynlig tror at det å grafse de på ræva eller gå for bowlinggrepet bakfra er det ultimate sjekketrikset. Når disse gutta så har blitt avvist for fjerde gang, gjerne i rimelig krasse ordelag, så blir de ofte sure på dama, omtrent som de tror de fortjener å komme i buksene hennes fordi de var mer innpåslitne enn klegg på ei hesteræv og tydeligvis hadde vondt for å forstå et mer høflig avslag.

 

Hvis dette hadde vært noe jeg hadde vært nødt til å hanskes med hvis jeg "fikk lov til å avvise" så hadde jeg sannsynligvis blitt lei, sur og grinete etter ganske kort tid.

 

Når det gjelder kompisfella og seksualitet. Hva skal vi gjøre med menn som ikke før tenning før de virkelig kjenner dama?

 

Såh ... For å bruke din egen logikk vil slike menn med andre ord være komplett ute av stand til å holde blikkontakt mer enn 0,3 sekunder, og makter ikke å gjøre noe annet enn å håndhilse før det har gått seks måneder og de vet alt om jobb, fritidsinteresser, drømmer, lyster og hele slektstreet ned til svartedauen. Gotcha.

 

Igjen denne svart/hvitt-tenkingen, der du i bunn og grunn bare skaper problemer som strengt tatt ikke trenger å være der.

 

Man trenger ikke få full tenning og sitte foran dama og nærmest svette sperm etter to minutters samtale, men er det så forbaska vanskelig å forstå at man sannsynligvis taper terreng hvis man sitter der som en annen evnukk og ikke gir noe som helst uttrykk for at man iallfall anser henne som en mulig seksuell partner?

Poenget mitt er vel at det sannsynligvis er iallfall en bitteliten gnist av tiltrekning der som gjør at man i det hele tatt gidder å snakke med kvinnemennesket, og at dette er noe som kan benyttes til å formidle de nødvendige signalene. Med mindre man bare helt vilkårlig snakker med alt som sorterer under "homo sapiens, hunkjønn" og i sitt stille sinn håper at det klaffer hvis man bare blir bedre kjent ...

 

*stående applaus*

[Taake89]

http://www.scientificamerican.com/article/men-and-women-cant-be-just-friends/
Dersom du starter som en nær venn er det vanskelig å bli noe annet.

[misanthrope]

De fleste jenter vil ha bad boys, enten de innser det eller ikke. Eller hvertfall en de oppfatter som farlig og macho.

 

Hvis du ikke vil havne i kompisfella med en jente du er tiltrukket av, så ikke behandle henne som bare en venn, og ikke vis deg utelukkende ifra "snill gutt" siden din.

[Gjest Bruker-245639]

 

*snip*

 

Ikkje losna skot mot budbringaren! Eller han som legg ut invitt til diskusjon.

 

Min påstand er at når du får nøyaktig ingen oppmerksomhet fra det kjønnet du måtte forelske deg i, så vil det fortone seg som en halvliter vann etter tre dager på totalt villspor i joggesko og shorts i Sahara.  At en ikke setter pris på utidig tafsing kan jeg skrive under på. Det er en høyst selvopplevd problemstilling. Allikevel har jeg dyp, og større, sympati med dem som lever et liv tuftet på å aldri være gode nok.

 

Å avvise blir en grinete av, å alltid avvises blir en mutt, innesluttet, nedtrykt og til dels suicidal av. For min del klarer jeg meg fint med et liv som avviser.

 

Ellers så er det ikke min logikk, det er en problemstilling jeg kaster ut. En problemstilling basert på de utallige ganger en har lest hvordan vennefelle-gutta skal komme seg fra vennefelle til partnermateriale. Kombinert med å ha møtt mange menn som ikke evner å tenne på kvinner før de har en personlig relasjon til dem.

[Gjest Bruker-245639]

http://www.scientificamerican.com/article/men-and-women-cant-be-just-friends/

Dersom du starter som en nær venn er det vanskelig å bli noe annet.

Ikke for den som er målbevisst og brutalt ærlig.

[Gjest Bruker-245639]

De fleste jenter vil ha bad boys, enten de innser det eller ikke. Eller hvertfall en de oppfatter som farlig og macho.

 

Hvis du ikke vil havne i kompisfella med en jente du er tiltrukket av, så ikke behandle henne som bare en venn, og ikke vis deg utelukkende ifra "snill gutt" siden din.

Han trenger ikke være farlig. men han må vær Mann. Det betyr å ha egne meninger og tilnærmet fryktløs. En som ordner opp, leder og velger.