Hvordan funker sinnet?

[nystrom91]

Lever vi i et fengsel som vi selv har designet? 

 

Jeg skriver dette på en impuls jeg nå fikk, men jeg bør nevne at jeg har lenge hatt følesen av at jeg ikke ser ting 'klart', og med det mener jeg at jeg har en nærmest mystisk følelse av at det foregår så ufattelig mange ting utenfor min mentale horisont men som mitt sinn autoamtisk filtrerer bort utifra hvorvidt det passer med min identitet eller overbevisning. Snakker ikke om noe supernatural, bare at sinnet er ekstremt begrenset i sin tolkning av verden. Hvorfor fungerer sinnet slik og finnes det måter å endre 'filteret' på? 

 

Etterhvert som vi blir eldre blir vi bare mer og mer fanget i vår egen identitet og våre egne forestillinger om hvordan ting henger sammen, hvordan vi selv henger sammen for den saks skyld, at vi til syvende og sist blir helt blinde for andre tolkninger. Dette synes jeg virker som er tilfellet for mange eldre mennesker. Det er jo faktisk også tilfellet at de fleste nye innovasjoner og oppdagelser innen vitenskap blir gjort av unge mennesker, mens de eldre etterhvert forblir 'forvaltere' av kunnskap og mister evnen til å tenke utenfor sin egne 'boks'. Generalisering. 

 

Dette er delvis psykologi og delvis filosofi og jeg tror det fort kan flyte inn i selvhjelp ettersom det er en industri som er særdeles interessert i å kunne endre på holdninger, tanker, følelser og vaner i forsøk på å "optimalisere" en person. 

 

Jeg bare lurer på hvordan hele greia henger på greip. 

 

Med andre ord, HVORDAN FUNKER SINNET?

 

[RWS]

Ville vel spurt på et annet forum enn Religion, filosofi og livssyn hvis jeg ville ha svar på det spørsmålet hadde jeg vært deg.....

[Gjest Bruker-95147]

Lever vi i et fengsel som vi selv har designet? 

Ett hvert sted du ikke vil være, er vel i bunn og grunn ett selvskapt fengsel. Sagt med andre ord: Hvis jeg ikke får det jeg ønsker meg av verden blir jeg lei meg ..

 

 

Samsara

by

Thanissaro Bhikkhu

© 2002

Alternate format:  A printed copy is included in the book The Karma of Questions.

Samsara literally means "wandering-on." Many people think of it as the Buddhist name for the place where we currently live — the place we leave when we go to nibbana. But in the early Buddhist texts, it's the answer, not to the question, "Where are we?" but to the question, "What are we doing?" Instead of a place, it's a process: the tendency to keep creating worlds and then moving into them. As one world falls apart, you create another one and go there. At the same time, you bump into other people who are creating their own worlds, too.

The play and creativity in the process can sometimes be enjoyable. In fact, it would be perfectly innocuous if it didn't entail so much suffering. The worlds we create keep caving in and killing us. Moving into a new world requires effort: not only the pains and risks of taking birth, but also the hard knocks — mental and physical — that come from going through childhood into adulthood, over and over again. The Buddha once asked his monks, "Which do you think is greater: the water in the oceans or the tears you've shed while wandering on?" His answer: the tears. Think of that the next time you gaze at the ocean or play in its waves.

In addition to creating suffering for ourselves, the worlds we create feed off the worlds of others, just as theirs feed off ours. In some cases the feeding may be mutually enjoyable and beneficial, but even then the arrangement has to come to an end. More typically, it causes harm to at least one side of the relationship, often to both. When you think of all the suffering that goes into keeping just one person clothed, fed, sheltered, and healthy — the suffering both for those who have to pay for these requisites, as well as those who have to labor or die in their production — you see how exploitative even the most rudimentary process of world-building can be.

This is why the Buddha tried to find the way to stop samsara-ing. Once he had found it, he encouraged others to follow it, too. Because samsara-ing is something that each of us does, each of us has to stop it him or her self alone. If samsara were a place, it might seem selfish for one person to look for an escape, leaving others behind. But when you realize that it's a process, there's nothing selfish about stopping it at all. It's like giving up an addiction or an abusive habit. When you learn the skills needed to stop creating your own worlds of suffering, you can share those skills with others so that they can stop creating theirs. At the same time, you'll never have to feed off the worlds of others, so to that extent you're lightening their load as well.

It's true that the Buddha likened the practice for stopping samsara to the act of going from one place to another: from this side of a river to the further shore. But the passages where he makes this comparison often end with a paradox: the further shore has no "here," no "there," no "in between." From that perspective, it's obvious that samsara's parameters of space and time were not the pre-existing context in which we wandered. They were the result of our wandering.

For someone addicted to world-building, the lack of familiar parameters sounds unsettling. But if you're tired of creating incessant, unnecessary suffering, you might want to give it a try. After all, you could always resume building if the lack of "here" or "there" turned out to be dull. But of those who have learned how to break the habit, no one has ever felt tempted to samsara again.

 

 

 

Med andre ord, HVORDAN FUNKER SINNET? 

 

Erfart i denne rekkefølgen:

 

 

Paticca-samuppada-vibhanga Sutta: Analysis of Dependent Co-arising

 

translated from the Pali by

Thanissaro Bhikkhu

© 1997

 

Dwelling at Savatthi... "Monks, I will describe & analyze dependent co-arising for you.

"And what is dependent co-arising? From ignorance as a requisite condition come fabrications. From fabrications as a requisite condition comes consciousness. From consciousness as a requisite condition comes name-&-form. From name-&-form as a requisite condition come the six sense media. From the six sense media as a requisite condition comes contact. From contact as a requisite condition comes feeling. From feeling as a requisite condition comes craving. From craving as a requisite condition comes clinging/sustenance. From clinging/sustenance as a requisite condition comes becoming. From becoming as a requisite condition comes birth. From birth as a requisite condition, then aging & death, sorrow, lamentation, pain, distress, & despair come into play. Such is the origination of this entire mass of stress & suffering.

"Now what is aging and death? Whatever aging, decrepitude, brokenness, graying, wrinkling, decline of life-force, weakening of the faculties of the various beings in this or that group of beings, that is called aging. Whatever deceasing, passing away, breaking up, disappearance, dying, death, completion of time, break up of the aggregates, casting off of the body, interruption in the life faculty of the various beings in this or that group of beings, that is called death.

"And what is birth? Whatever birth, taking birth, descent, coming-to-be, coming-forth, appearance of aggregates, & acquisition of [sense] media of the various beings in this or that group of beings, that is called birth.

"And what is becoming? These three are becomings: sensual becoming, form becoming, & formless becoming. This is called becoming.

"And what is clinging/sustenance? These four are clingings: sensuality clinging, view clinging, precept & practice clinging, and doctrine of self clinging. This is called clinging.

"And what is craving? These six are classes of craving: craving for forms, craving for sounds, craving for smells, craving for tastes, craving for tactile sensations, craving for ideas. This is called craving.

"And what is feeling? These six are classes of feeling: feeling born from eye-contact, feeling born from ear-contact, feeling born from nose-contact, feeling born from tongue-contact, feeling born from body-contact, feeling born from intellect-contact. This is called feeling.

"And what is contact? These six are classes of contact: eye-contact, ear-contact, nose-contact, tongue-contact, body-contact, intellect-contact. This is called contact.

"And what are the six sense media? These six are sense media: the eye-medium, the ear-medium, the nose-medium, the tongue-medium, the body-medium, the intellect-medium. These are called the six sense media.

"And what is name-&-form? Feeling, perception, intention, contact, & attention: This is called name. The four great elements, and the form dependent on the four great elements: This is called form. This name & this form are called name-&-form.

"And what is consciousness? These six are classes of consciousness: eye-consciousness, ear-consciousness, nose-consciousness, tongue-consciousness, body-consciousness, intellect-consciousness. This is called consciousness.

"And what are fabrications? These three are fabrications: bodily fabrications, verbal fabrications, mental fabrications. These are called fabrications.

"And what is ignorance? Not knowing stress, not knowing the origination of stress, not knowing the cessation of stress, not knowing the way of practice leading to the cessation of stress: This is called ignorance.

"Now from the remainderless fading & cessation of that very ignorance comes the cessation of fabrications. From the cessation of fabrications comes the cessation of consciousness. From the cessation of consciousness comes the cessation of name-&-form. From the cessation of name-&-form comes the cessation of the six sense media. From the cessation of the six sense media comes the cessation of contact. From the cessation of contact comes the cessation of feeling. From the cessation of feeling comes the cessation of craving. From the cessation of craving comes the cessation of clinging/sustenance. From the cessation of clinging/sustenance comes the cessation of becoming. From the cessation of becoming comes the cessation of birth. From the cessation of birth, then aging & death, sorrow, lamentation, pain, distress, & despair all cease. Such is the cessation of this entire mass of stress & suffering."

[t_o_m_m_y]

du spør:
"Hvorfor fungerer sinnet slik og finnes det måter å endre 'filteret' på? ",
og strengt talt er du fanget i din hukommelse og hjerne kapasitet MEN har en bevissthet som vet din egen begrensning.

det er våre sanse persepsjoner som definerer ditt "filter",
og vår hukommelse husker best "begynnelse-høydepunkt-slutt",
alt i mellom filtreres bort i glemselens hav.

du kan egentlig kun mest mulig prøve å leve i hver nåtid med et nøytralt sinnelag,
så får du virkeligheten slik den egentlig ER uten å blande inn subjektive fortolkninger.

vis du vil unngå å sitte fast i din hukommelsen sin fortid så bør du mest mulig ha holdningen
"ærlig til seg selv",
fordi da lever du kun i din nåværende nåtid uten unødvendige forutsetninger og fordommer for å definere deg som "noe".

min erfaring er dog at det finnes håp tross alt:
fordi vis man er bevisst sine egne begrensninger så kan man unngå de verste "fanget i fortiden" feller,
samtidig som får en visdom som er større enn tid.

du snakker noe om "sinnet" men egentlig så snakker vi om kroppen sine måter å reagere på og hjernen sin måte å tolke kroppens reaksjoner på.

ser at en dude la ut noe buddha greier ovenfor,
og for en buddhist så er hele målet med meditasjon å kunne akseptere kroppen sine begrensninger,
for da utvide sin forståelse av hva man kan forvente av livet som helhet så lenge man er fanget i denne energi kropp kalt mennesket.

 

Endret 15. desember 2015 av t_o_m_m_y

[t_o_m_m_y]

egentlig kan dine spm svares med et dikt:
 

Har du erfaret hvordan vinden skifter konstant retning.

Har du erfaret hvordan stormen ikke varer evig.

Har du erfaret hvordan det solide blir etter hvert til støv.

Virkeligheten man fikk erfare.

Alt jeg tok på føltes som fast,
men over tid smuldret til støv,
stormen som avsluttet før eller senere,
dørene som lukket seg når tiden var riktig.

Virkelighet i konstant endring,
vinden som skiftet retning.
Is ble etter hvert til vann,
liggende i sin tilsynelatende faste dam,
dog sakte men sikkert fordampet med tiden som vitne.



 

 

[RWS]

det er våre sanse persepsjoner som definerer ditt "filter",

og vår hukommelse husker best "begynnelse-høydepunkt-slutt",

alt i mellom filtreres bort i glemselens hav.

Pluss alt det hjernen tillegger av "falske" minner... som faktisk er mye mer enn det vi liker å tenke på...

 

Leste en bok om dette for en stund siden og en av forfatterne kunne fortelle at hun i voksen alder husket det slik at det var hennes mor som hadde frarådet henne å gå på universitet utenfor staten hun kom fra. Dette trodde hun i mange år til hennes mor konfronterte henne med dette og sa det var omvendt, det var forfatteren selv som ikke ville gå på et universitet i en annen stat (i usa), men hennes mor hadde oppmuntret henne til det og som bevis la moren med brev som dattera hadde skrevet på den tiden.. Hun ble ganske så sjokkert når hun fant bevis for at det moran sa var rett og hvor mye vår hjerne klarer å snu slike fakta når det passer seg slik. Hun ville ikke medgi i etterkant at det var hun og ikke mora som ikke ville gå på universitet i en annen stat og hjernen stilte vellvillig opp og endret noen små punkter i minnet til hun oppfattet det omvendt...

 

Etter å ha lest den boka har jeg dratt både mine egne og min mors minner om min barndom i tvil, for å si det slik. Vi vil jo gjerne huske oss selv som gode,snille, rettskafne og ærlige, selv når vi ikke er det, og minnene vi husker er derfor farget av det, og kan derfor ikke stoles helt på.

 

Var på en tilstelning arrangert for den klassen jeg gikk i på barne og ungdomskolen som het 40 år etter at vi begynte på skolen... Der også ble jeg fortalt, av tidligere klasse kamerater, en del ting jeg hadde gjort som jeg ikke har noe som helst minner om, jeg husker dem rett og slett ikke. Det de fortalte var sikkert sant, eller halvsant (slike "rampestreker" har en tendens til å bli litt overdrevet for å få frem det morsomme eller dramatiske), men jeg husker ikke en dritt av det... Kan til dags dato ikke huske at jeg har løpt fra en lærer på skolens flate tak, og for at han ikke skulle få tak i meg, hoppet ned på taket av skuret en halv etasje ned.. Men flere av mine skole kompiser kunne bekrefte dette og til min store flaue overraskelse kunne mutter'n presentere meldingsboka mi fra skole dagene og hendelsen sto der... Sammen med antallet dager jeg ikke fikk gå på skolen etterpå... Og en del andre rampestreker jeg såvidt kan huske, blandt annet at jeg var tatt for å røyke i femte klasse..... men akkurat den tak hendelsen husker jeg ikke... Antageligvis syntes jeg det hele var så flaut og dumt at jeg har fortrengt det...

 

Men minner skal man ikke legge for mye vekt på... Det er neimen ikke alltid de stemmer..

[nystrom91]

man mister jo litt tilliten til sin egen hjerne når, som RWS påpeker, den later til å være en sleip løgner mesteparten av tiden. 

 

I min søken etter 'svar' kom jeg over boken thinking, fast and slow og endte opp med å lese en synopsis av den. 

ekstremt interessant og det beste forsøket på å kartlegge hvordan tenking fungerer. 

i følge boka så har man da primært 2 systemer som styrer tenking, 

system 1, som enkelt kan oppsummeres som intuisjon, er det systemet som er mest aktivt. dette er den ubevisste mønster-gjenkjennelses-maskinen som tar utgangspunkt i tidligere erfaringer for å finne likhetstrekk i nåværende situasjon og handle deretter. 

dette er et veldig effektivt system, men kan slå feil. det er fra dette systemet våre kognitive 'biases' kommer fra. 

når system 1 ikke er tilstrekkelig stepper system 2 inn, hvilket da er den analyserende og bevisste tenkingen. 

 

uansett, noe av det mest interessante med system 1 er såkalte 'heuristics', ingen anelse hva det er, men i det inngår en rekke kognitive snedigheter, da spesielt priming. 

priming er enkelt oppsumert som: 

hvis du er sulten, så vil du se på SO_P og gjøre det til SOUP. 

hvis du er skitten, så vil du se på SO_P og gjøre det til SOAP.

 

så egne drifter og eksterne inntrykk har en direkte påvirkning på det mentale filteret som bestemmer hva vi blir bevisste på og ikke. 

 

 

det som da er interessant er de forskjellige tradisjonene, kulturelle og religiøse, som har noe å si om tenking. buddhismen og zen er jo da blant de som er mest aktuelle. en av grunnen til at jeg ikke postet dette i teknologi og vitenskap er nettopp det at jeg tror mange av realistene ikke er istand til å ta seg litt 'creative licence' når det kommer til å filosofere rundt et så bredt og mystisk tema.  

 

 

 

Lever vi i et fengsel som vi selv har designet? 

Ett hvert sted du ikke vil være, er vel i bunn og grunn ett selvskapt fengsel. Sagt med andre ord: Hvis jeg ikke får det jeg ønsker meg av verden blir jeg lei meg ..

 

nja, nå formulerte jeg men kanskje litt dårlig, men det jeg mener med fengsel er egentlig at sinnet har en større rekkevidde eller tilpasningsdyktighet enn det våre 'mentale filtre' tillater oss. et menneske har en stor risiko for å bli fanget i en måte å sanse og tyde verden på, og det er dette jeg synes er interessant å utforske, nemlig hvorvidt vi kan utvide horisonten (i mangel på bedre beskrivelse) for hvordan vi erfarer verden rundt oss... men også hvordan hele greia er bygd opp. 

 

[Andysowhatgg]

Dualisme deler verden i to. Tankene sin verden, og den fysiske verden. 

 

Mange blant teologien er det veldig populært at gud lever i tankenes verden, og er ikke bundet til den fysiske verden. Dette kan jeg si er helt sant, mennesker opplever bare gud gjennom følelser og tanker. Det er ingen som kan bevise eller motbevise gud i den fysiske verden. Her kommer den morsomme tanken. Vårt språk, våre bilder, våre følelser er alle bundet opp til den fysiske verden. Det er den fysiske verden som gir oss muligheten til å skape bilder, språk og andre ting som gud oppi tankene til mennesker. Vis gud er bare en hjerne, er bare en tanke på et vesen uten bevisthet til den fysiske verden, må jo det bety at gud ikke har bilder, språk eller muligheten til å lage bilder i sin tanke verden. Gud er fri fra disse fysiske begrensningene, gud er da ingenting? eller bare summen av alle tanker som tenkene skapninger har lagd? Han er alt og ingenting? (får se hvor mange som forstår den. Hvor begrenset er deres forståelse kjære forums medlemmer? ^^ Det er relevant!)

Men ja, mennesker har begrensninger i den fysiske verdenen, vårt språk, bilder, fantasier osv er bundet til den fysiske verden. Rasjonalitet er bassert på logikk, men også på moralske, etiske, estetiske og religiøse verdier. Men kanskje også basert på vår fysiske begrensning? Det er ikke rasjonelt å være totalt fri, fordi det ville vel vært at man mått slutte å spise, drikke, slutte å ha et behov for varme? Fri fra alle mennesker, leve uten å måtte lære noe fra andre. Noen sier at man bli født fri. Men det samme et annet menneske ytrer et ord eller en følelse eller blir sett av barnet. Blir den lille friheten barne hadde tatt i fra det. 

[Gjest Bruker-95147]

nja, nå formulerte jeg men kanskje litt dårlig, men det jeg mener med fengsel er egentlig at sinnet har en større rekkevidde eller tilpasningsdyktighet enn det våre 'mentale filtre' tillater oss. et menneske har en stor risiko for å bli fanget i en måte å sanse og tyde verden på, og det er dette jeg synes er interessant å utforske, nemlig hvorvidt vi kan utvide horisonten (i mangel på bedre beskrivelse) for hvordan vi erfarer verden rundt oss... men også hvordan hele greia er bygd opp.

 

Det er det samme jeg snakker om, og som også forklares via artikkel om "samsara'ing". Jeg får det jeg ønsker meg, og så begynner jeg å ønske meg noe mer eller noe annet, og så begynner jeg å streve for å få dette. Jeg skaper ett selv som må få noe for å bli lykkelig. Når jeg etter strev om møye har nådd det nye målet eller skaffet meg tingen eller opplevelsen, stopper jeg ikke opp, men fortsetter på nytt og på nytt osv osv. Når skal jeg stoppe denne uvanen jeg har med å skape nye selv som må få noe, fordi hvis jeg ikke stopper vil bevisstheten aldri se annet enn akkurat samme tendens, og jeg går glipp av det fulle potensialet som en "universell bevissthet" har

 

Selvet vil ikke stoppe fordi det er fanget i vanen, er vanen!, og hvis vanen stopper opp forsvinner altså "jeg" samen med selvet.. Derfor stopper ingen, men fortsetter å jage illusjonen, og livet blir til en oppgave som kan beskrives som å rydde dekkstolene på Titanic .. Jeg vet jeg skal dø men får ikke til å kverke "selvet" slik at når jeg dør, er det ingen som egentlig dør, og dermed ingen død mer.

 

Jeg er bare ett korthus som forsøker å lage meg ett sikkert korthus som kan være trygt å bo I, men siden utgangspunktet bare handlet om noen kort satt oppå hverandre og derfor er utsatt for alle mulige påvirkninger, kan jeg aldri klare å roe meg I mine nye byggverk, fordi jeg vet hele tiden og ser at "det er bare ett korthus, kanskje litt penere men fremdeles bare ett korthus" ...

[RWS]

Jeg er bare ett korthus som forsøker å lage meg ett sikkert korthus som kan være trygt å bo I, men siden utgangspunktet bare handlet om noen kort satt oppå hverandre og derfor er utsatt for alle mulige påvirkninger, kan jeg aldri klare å roe meg I mine nye byggverk, fordi jeg vet hele tiden og ser at "det er bare ett korthus, kanskje litt penere men fremdeles bare ett korthus" ...

 

Er enig med deg i dette.. Vi ønsker jo alle maksimum sikkerhet og stabilitet og noe permanent og det tok en stund før jeg klarte å leve med en viss grad av usikkerhet jeg i dag lever med. Da jeg byttet jobb i 2007 var jeg fryktelig usikker på om det var det riktige å gjøre, nettopp fordi det var så mye usikkerhet knyttet til det å bytte jobb... Man starter liksom på nytt og etter 21 år i den andre jobben ble det faktisk veldig usikkert med et... Det korthuset jeg hadde limt meg var liksom mye mer sikkert... til det gikk opp for meg at jeg faktisk kunne lime det nye korthuset også og jeg har ikke angret et sekund på at jeg byttet jobb..

 

Da jeg skilte meg for to år siden var jeg utsatt for det samme. Usikkerheten, hva skjer i fremtiden? Jeg bygget meg litt mer sikkerhet (syntes jeg...) ved å kjøpe leiligheten jeg hadde leid i to år i mai i år, men samtidig gjorde det meg mer landfast. Nå må det mer til for at jeg flytter liksom enn når jeg leide... Men det var deilig å høre til et sted da og ikke tenke knappe to måneder fremover som man må om man leier.. Pluss alle de andre betraktningene en må gjøre seg når man plutselig står alene etter 27 års ekteskap... Livet får brått en annen mening etter noe slikt, på godt og ondt, når det korthuset du trodde var murt og sikkert plutselig vakler og sprekker og man står der uten korthus i det hele tatt.. Meningen med livet må revurderes, ja omtrent alt må revurderes og jobben var plutselig det eneste faste holdepunktet man har i en sånn situasjon...

 

Og selvsagt ser jeg at jeg lever i et korthus fremdeles... med en masse usikkerhet knyttet til det. Ingen garantier er gitt i livet og det tror jeg at jeg har blitt bedre til å leve med. Det er liksom ikke så nøye lenger... Gutta mine er snart voksne og klarer seg selv og jeg har jo også et liv å leve og kan for første gang siden jeg var sytten faktisk velge hva jeg vil så og si fritt... Jeg kan velge å dra ned på MC klubben en torsdag og sitte der å kjyte og juge uten å tenke på at noen trenger meg hjemme, eller jeg kan slenge meg i bilen og besøke venner, noe som faktisk er ganske vanskelig når man er bundet opp av unger, hus og kjærring og forpliktelser... Eller jeg kan gjøre det første som faller meg inn... som å gå ut i bua og dreie et eller annet på dreibenken eller sy et eller annet jeg trenger i lær eller lage noe jeg trenger i smia... En fantastisk frihet jeg faktisk ikke visste at eksisterte for litt over to år siden.. Og pr i dag vil jeg ikke ha mer lim i korthuset mitt... Det er akkurat så usikkert som jeg liker det.. Og ikke har jeg noen planer om å lime flere etasjer, eller gud forby, andres korthus inn i det korthuset... Det er tross alt bare et korthus... 

[Gjest Bruker-95147]

Jeg finner korthus-teorien å stemme for alle erfaringer uansett nivåer eller plan, det være seg både psykisk og fysisk. 

 

Jeg sitter her og lytter til ingenting. Har det tørt og behagelig temperert og dermed skulle det rekke godt nok fordi det er verken godt eller vondt, men bare sånn virkeligheten er for tiden.

 

Men neida, så kommer tankene i det vanlige mønsteret om det som er "bedre"; hva med å sette på en fin plate, du er jo glad i musikk -  setter på en plate, og koser meg litt.

Men så blir det kjedelig, og så starter tanken: hva med å sjekke kjøleskapet etter noe godt å spise? Der finner jeg litt pålegg, majones og agurk. Lager  meg en skive og så klart litt kaffe må  til, så da lager jeg det også. Setter meg ned å spiser mens jeg lytter på musikken, og da jeg er ferdig går det en liten stund før en ny tanke kommer; kjedelig plate, la oss finne en annen!

 

Finner en annen, øker volumet litt, og lytter litt til, men så kommer tanken; ganske kjedelig .. ; hva med en dram, og komme i stemning!?

Sjenker meg en whisky, og smatter litt på den ... tanken kommer; hadde vært godt å skylle ned med en kald pils ... ; henter pils og nå begynner det å hjelpe, for nå får virkeligheten en litt penere skjær over seg

 

Etter diverse whisky, pils og stemningsfull musikk, kommer tanken; lurer på om ikke nabokjerringa er hjemme, og er det ikke sånn at hun har ett godt øye til deg ... løfter armen og slår på tråden, og dessverre er nabokjerringa hjemme og litt klar for det ...  

 

Dagen etter vil,man helst ikke huske alt surret, og tanken kommer ganske kjapt; hva med å finne behagelig musikk å roe ned hue med ... så er det snart påan igjen  

[ChiaroScuro]

For rasjonelle mennesker er sinnet som, tanken, intuisjonen, følelsen, gleden, lukten, smaken, synet, hørselen,  kjærligheten, sinnet og hatet. Klebelapper vi bruker i et forsøk på å forstå vår hjerne og dens sensorer.

 

Irrasjonelle har diktet opp noe som de kaller sjelen. Den er metafysisk og har en ekstra egenskap. Den er udødelig.

Det sjelen gjør er å la de engstelig sove om natta.

[Gjest Bruker-95147]

Mulig det du, men vi har ett bevissthets plan som er uberørt av absolutt alt av selvskaping, men som observerer uten å kommentere, og det planet er udødelig og uskapt og helt virkelig

 

Det finnes ingen rasjonelle mennesker

[RWS]

Det finnes ingen rasjonelle mennesker

Det er nok helt sant, forskjellen er at noen heller ikke prøver på å være det...

[Gjest Bruker-95147]

du om det

[RWS]

du om det

Hadde håpet å dra noen flere med meg i forsøket på  å bruke mer rasjonalitet jeg, men jeg får nok ikke med deg skjønner jeg... Du hater visst alt som smaker av det...

[Gjest Bruker-95147]

og du rører vilt og uten noen form for rasjonell bruk av vettet

[ChiaroScuro]

Mulig det du, men vi har ett bevissthets plan som er uberørt av absolutt alt av selvskaping, men som observerer uten å kommentere, og det planet er udødelig og uskapt og helt virkelig

 

Det finnes ingen rasjonelle mennesker

Hvor er det?

[Gjest Bruker-95147]

 

Mulig det du, men vi har ett bevissthets plan som er uberørt av absolutt alt av selvskaping, men som observerer uten å kommentere, og det planet er udødelig og uskapt og helt virkelig

 

Det finnes ingen rasjonelle mennesker

 

Hvor er det?

Det er ikke hvor men når, altså "nå". Du finner det mellom tankene dine, slik vi andre gjør. Ikke noe metafysisk men det som kalles "universell bevissthet".

[ChiaroScuro]

Ok, nå tenker jeg på erter, skrutrekkere og nesetippen min på utpust. Jeg lukker øynene for da blir tankene mine enklere.

 

Nå tenker jeg at mellom ertene og skrutrekkerne ligger det et observerende plan, uskapt, udødelig og virkelig.

-

-

-

Jeg finner det ikke, men siden  andre gjør det og det ikke er metafysisk- hvordan ser det ut? Hva leter jeg etter? Hva finner jeg der? Gi meg et lite hint.