Gravid og irrasjonell

[AnonymDiskusjon]

Søsteren min ble gravid i år. Vi har lenge hatt et godt forhold hvor vi har kunnet prate med hverandre om det meste. Men etter hun ble gravid, så mistolker hun hele tiden ting jeg sier og beskylder meg for å mene ting om henne som overhodet ikke stemmer. Ved forsøk på å avklare disse tingene får jeg irrasjonelle svar hvor hun går til motangrep mot meg  Videre forsøk på å møte henne fører til flere irrasjonelle svar og en endeløs rekke med tullball.

 

Slik det er nå så er det fullstendig umulig for meg å forholde meg til henne, for uansett hva vi prater om så tråkker jeg i baret og vi ender opp med å krangle.

 

Det hører også med til historien at hun slet med angst og hypokonderi før hun ble gravid og at graviditeten har forsterket dette til de grader. I sommer var hun i tillegg redd jeg skulle drepe barnet hennes ved et uhell. Uansett hva jeg sa og gjorde da, så ble det bare vondt verre.

 

For 2-3 uker siden satte jeg ned foten og fikk avklart hele greia ved å være konsekvent, vise følelser og vise at jeg var ute etter å ordne opp.

 

Siden dette har jeg ikke pratet med henne før nå i helgen og da var det i gang igjen. Jeg trodde vi var ferdig med kranglingen nå, men det er vi tydeligvis ikke.

 

Så nå driver jeg og lurer på om jeg enten skal kutte kontakten med henne frem til en stund etter hun har født ungen eller om jeg skal kjøre samme løpet som sist. Dvs. gå konsekvent inn for å løse problemet.

 

Er det normalt at gravide damer blir så vanskelige som dette?

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

[Kikert]

Det er dumt for barnet med den kranglingen selv om den er i magen enda så det kan være en grunn til å holde deg unna. En ting du kanskje ikke har tenkt på er at det er en mulighet for at du faktisk hjelper henne ved at hun får ut frustrasjonen på deg. Hvis du "godtar" dette og gjør ditt beste for å holde det på et lavest mulig nivå så kan det ta bort mye angst når hun ikke krangler, dvs at etter en krangel med deg så slapper hun av etterpå istedenfor å være middels stresset hele tiden.

 

Høres rart ut, men det er en tanke og det stemmer faktisk i en del tilfeller.

[vidor]

Det høres litt ut som om hun er litt i sin egen verden og ikke helt klarer å relatere normalt.

 

Kanskje du kunne legge fram bekymringen din for en lege for å få en kvalifisert vurdering ?

Du kjenner jo henne godt og kan se ting rimelig objektivt og referere hendelsesforløpet.

Endret 14. desember 2015 av vidor

[Løgn]

Hold deg unna. Det gagner hverken deg, henne eller barnet at dere krangler hver gang dere møter hverandre.

[Dufen]

Det er dumt for barnet med den kranglingen selv om den er i magen enda så det kan være en grunn til å holde deg unna. En ting du kanskje ikke har tenkt på er at det er en mulighet for at du faktisk hjelper henne ved at hun får ut frustrasjonen på deg. Hvis du "godtar" dette og gjør ditt beste for å holde det på et lavest mulig nivå så kan det ta bort mye angst når hun ikke krangler, dvs at etter en krangel med deg så slapper hun av etterpå istedenfor å være middels stresset hele tiden.

 

Høres rart ut, men det er en tanke og det stemmer faktisk i en del tilfeller.

En stressfaktor skal være avstressende? Slutt å spre slikt pesudopsykisk tøv...

[Kikert]

Nei, en stressfaktor i seg selv er ikke avstressende, men å få ut frustrasjon kan være avstressende.

[Løgn]

Nei, en stressfaktor i seg selv er ikke avstressende, men å få ut frustrasjon kan være avstressende.

Jeg synes det ser ut som om kontakten mellom dem er i seg selv det elementet som genererer frustrasjon. I så fall vil det være unødvendig å gi utløp for denne frustrasjonen dersom det ikke er noen kontakt i utgangspunktet.

 

Hva er mest avstressende? Å ikke krangle, eller å gjøre seg ferdig med en krangel (evt. bli forbanna og avslutte en krangel uten å egentlig komme til enighet)?

[Kikert]

Da er jo spørsmålet om jenta får ut frustrasjonen sin på TS eller om det bare er ekstra frustrasjon pga TS. Er det bare ekstrafrustrasjon så sier det seg selv at man skal holde seg vekk.

 

Litt av poenget er om TS er i en posisjon der han kan hjelpe eller ikke. Høres ut for meg som om han ikke kan hjelpe, men det er vel umulig å vite basert på noen linjer med tekst.

[AnonymDiskusjon]

 

Det er dumt for barnet med den kranglingen selv om den er i magen enda så det kan være en grunn til å holde deg unna. En ting du kanskje ikke har tenkt på er at det er en mulighet for at du faktisk hjelper henne ved at hun får ut frustrasjonen på deg. Hvis du "godtar" dette og gjør ditt beste for å holde det på et lavest mulig nivå så kan det ta bort mye angst når hun ikke krangler, dvs at etter en krangel med deg så slapper hun av etterpå istedenfor å være middels stresset hele tiden.

 

Høres rart ut, men det er en tanke og det stemmer faktisk i en del tilfeller.

En stressfaktor skal være avstressende? Slutt å spre slikt pesudopsykisk tøv...

 

 

Jeg er i full stand til å ta egne avgjørelser. Hvis du ikke har tenkt å bidra med noe konstruktivt, så synes jeg du kan bruke tiden til noe annet. Finn en annen tråd!

 

- TS

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

[AnonymDiskusjon]

Er det virkelig normalt at damer blir så irrasjonelle når de er gravide?

Jeg står egentlig som et spørsmålstegn her, for jeg føler ikke jeg har gjort noe som tilsier at jeg skal få så mye dritt. Det har heller vært tvert om, mener jeg.

 

 

 

Nei, en stressfaktor i seg selv er ikke avstressende, men å få ut frustrasjon kan være avstressende.

Jeg synes det ser ut som om kontakten mellom dem er i seg selv det elementet som genererer frustrasjon. I så fall vil det være unødvendig å gi utløp for denne frustrasjonen dersom det ikke er noen kontakt i utgangspunktet.

 

Hva er mest avstressende? Å ikke krangle, eller å gjøre seg ferdig med en krangel (evt. bli forbanna og avslutte en krangel uten å egentlig komme til enighet)?

 

Det kan godt være at det er slik. I såfall klarer hun ikke å formidle hva som egentlig er problemet på en rasjonell måte. Og hun ypper til krangel for det minste med irrasjonelt piss. Ting som ikke er til å bli klok på.

 

 

Da er jo spørsmålet om jenta får ut frustrasjonen sin på TS eller om det bare er ekstra frustrasjon pga TS. Er det bare ekstrafrustrasjon så sier det seg selv at man skal holde seg vekk.

 

Litt av poenget er om TS er i en posisjon der han kan hjelpe eller ikke. Høres ut for meg som om han ikke kan hjelpe, men det er vel umulig å vite basert på noen linjer med tekst.

 

Hvis jeg er en del av problemet her og tilfellet var slik at hun ikke var gravid, så synes jeg at hun burde ha blitt satt på plass, få litt respekt og oppføre seg som et normalt menneske slik at man kan finne ut av ting og komme til enighet om hva som egentlig er problemet og hvordan vi kan løse det.

 

Problemet slik det har vært til nå er at alle mine forsøk på konstruktive forslag til hvordan vi skal finne ut av uoverenstemmelsene har blitt møtt med irrasjonelle motangrep. I mine øyne byr hun opp til krangel og det gidder ikke jeg. Det er enten null kontakt eller jeg må gi henne streng beskjed om å ta seg sammen. Å hjelpe henne har jeg gjort mye, men hun må da også være i stand til å motta råd når hun snakker med meg om noe. Men det er vel i hovedsak der hun går til angrep på meg.

 

Og det er godt mulig at jeg blir hoggestabbe for frustrasjonen hennes. Det ville hun ikke ha gjort hvis hun hadde respekt for meg. Den tror jeg hun generelt har mistet for menn etter sitt forrige forhold med en som var voldelig mot henne. Men det og blir synsing... For jeg vet faktisk ikke hva som er grunnen til at hun angriper meg gjentatte ganger slik.

 

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

[Kikert]

Veldig kinkig situasjon. Dumt å bare kutte kontakten også synes jeg, hvertfall uten å si ifra om det først. Har du sagt til henne at du synes det er bedre at dere ikke har kontakt istedenfor at det bare er bråk når dere har kontakt?

 

En ting som kan være lurt er å ta kontakt med en psykolog, ikke direkte for din del men for å få råd og hjelp til å takle situasjonen og få råd om hvordan du bør gå frem. Er vanskelig å kommunisere skikkelig med tekst og man får ikke en like god forståelse av situasjonen. Eller gjøre som vidor sa først, gå til en lege og se hva h*n sier, du trenger jo ikke nevne navn.

 

Håper virkelig dette ordner seg, høres ikke ideèlt ut.

[Dufen]

 

 

Det er dumt for barnet med den kranglingen selv om den er i magen enda så det kan være en grunn til å holde deg unna. En ting du kanskje ikke har tenkt på er at det er en mulighet for at du faktisk hjelper henne ved at hun får ut frustrasjonen på deg. Hvis du "godtar" dette og gjør ditt beste for å holde det på et lavest mulig nivå så kan det ta bort mye angst når hun ikke krangler, dvs at etter en krangel med deg så slapper hun av etterpå istedenfor å være middels stresset hele tiden.

 

Høres rart ut, men det er en tanke og det stemmer faktisk i en del tilfeller.

En stressfaktor skal være avstressende? Slutt å spre slikt pesudopsykisk tøv...

 

 

Jeg er i full stand til å ta egne avgjørelser. Hvis du ikke har tenkt å bidra med noe konstruktivt, så synes jeg du kan bruke tiden til noe annet. Finn en annen tråd!

 

- TS

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

 

Høh?

[Skatteflyktning]

Er det virkelig normalt at damer blir så irrasjonelle når de er gravide?

 

Ja ... men det er ikke alltid at man merker forskjellen.

[AnonymDiskusjon]

Å hjelpe henne har jeg gjort mye, men hun må da også være i stand til å motta råd når hun snakker med meg om noe. Men det er vel i hovedsak der hun går til angrep på meg.

Er det sånn at du gir råd om andre ting enn kranglingen deres uten at hun har bedt om det? Det kan du jo bare slutte med og se om ting blir enklere.

 

Anonymous poster hash: d8882...64b

[AnonymDiskusjon]

Det hører også med til historien at hun slet med angst og hypokonderi før hun ble gravid og at graviditeten har forsterket dette til de grader. I sommer var hun i tillegg redd jeg skulle drepe barnet hennes ved et uhell. Uansett hva jeg sa og gjorde da, så ble det bare vondt verre.

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

Det høres ut som om denne dama kunne hatt godt av litt profesjonell hjelp på det mentale planet. Anonymous poster hash: 55a2d...d77

[anon12234]

Høres ut som en overbeskyttende, hysterisk mor in the making.... dette endrer seg IKKE etter hun har født, det skal jeg LOVE deg.... huff så grusomt

Endret 15. desember 2015 av Henrik2k

[AnonymDiskusjon]

 

Å hjelpe henne har jeg gjort mye, men hun må da også være i stand til å motta råd når hun snakker med meg om noe. Men det er vel i hovedsak der hun går til angrep på meg.

Er det sånn at du gir råd om andre ting enn kranglingen deres uten at hun har bedt om det? Det kan du jo bare slutte med og se om ting blir enklere. Anonymous poster hash: d8882...64b

  

 

Nei, det gjør jeg ikke. Hun prater med meg om noe som er vanskelig. Jeg gir henne mine synspunkter og hun blir sur på meg og mener jeg har hintet til ting hun burde ha gjort eller fremstilt henne som et eller annet fælt, uten at jeg har sagt noe om hva hun bør gjøre. Det er hennes liv og ikke mitt. Hvilke avgjørelser hun tar er ikke min sak og jeg er ikke av typen som dømmer folk.

 

Det virker som at hun er mer ute etter sympati enn synspunkter/råd og da faller jeg til kort. Jeg er veldig løsningsorientert, så der faller jeg til kort.

 

Høres ut som en overbeskyttende, hysterisk mor in the making.... dette endrer seg IKKE etter hun har født, det skal jeg LOVE deg.... huff så grusomt

Det er akkurat det jeg mistenker. Jeg er redd hun kan ha begitt seg ut på noe hun ikke er klar for.

 

Har du lignende erfaring? Og det fortsatte etter fødsel og? ?

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

[AnonymDiskusjon]

Veldig kinkig situasjon. Dumt å bare kutte kontakten også synes jeg, hvertfall uten å si ifra om det først. Har du sagt til henne at du synes det er bedre at dere ikke har kontakt istedenfor at det bare er bråk når dere har kontakt?

 

Jeg sa det til henne i første omgang med krangling. Det gjorde vondt verre og hun gikk til motangrep og mente jeg var for følsom (det var etter hun var redd jeg skulle drepe fosteret, klikket på meg ved hver telefonsamtale til tross for at jeg prøvde å være hyggelig, og jeg prøvde å ordne opp for å få slutt på all kranglingen).

Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal formulere det. Jeg ser at det som gjentar seg er irrasjonelle svar hvor hun ypper til krangel. Og det er dette jeg vil ha slutt på, for det gjør det umulig for oss å ha kontakt.

 

Det er flere som har sagt jeg bare skal gi slipp og la det ligge, men det innebærer såklart null kontakt fra min side. Det har jeg og prøvd og da ble hun også sur. For da brydde jeg meg visstnok ikke.

 

 

 

En ting som kan være lurt er å ta kontakt med en psykolog, ikke direkte for din del men for å få råd og hjelp til å takle situasjonen og få råd om hvordan du bør gå frem. Er vanskelig å kommunisere skikkelig med tekst og man får ikke en like god forståelse av situasjonen. Eller gjøre som vidor sa først, gå til en lege og se hva h*n sier, du trenger jo ikke nevne navn.

 

Håper virkelig dette ordner seg, høres ikke ideèlt ut.

Takk. Jeg har vurdert det og... Men jeg tenkte jeg skulle søke råd her først for å finne ut hvordan jeg kan forholde meg .

 

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

[anon12234]

 

Høres ut som en overbeskyttende, hysterisk mor in the making.... dette endrer seg IKKE etter hun har født, det skal jeg LOVE deg.... huff så grusomt

Det er akkurat det jeg mistenker. Jeg er redd hun kan ha begitt seg ut på noe hun ikke er klar for.

 

Har du lignende erfaring? Og det fortsatte etter fødsel og?

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

 

har vært borti noe lignende, det gav seg for det meste med unge nr.2 såvidt jeg har hørt.... men i årevis mistet hun alle venner og mye kontakt med familie da hun levde helt i forsvarsmodus og skulle ikke ha sin unge i nærheten av noen eller noe.... helt latterlig.... dette var kun en periferibekjent av meg dog, jeg har kun hørt historier... 

[AnonymDiskusjon]

 

 

Høres ut som en overbeskyttende, hysterisk mor in the making.... dette endrer seg IKKE etter hun har født, det skal jeg LOVE deg.... huff så grusomt

Det er akkurat det jeg mistenker. Jeg er redd hun kan ha begitt seg ut på noe hun ikke er klar for.

 

Har du lignende erfaring? Og det fortsatte etter fødsel og?

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe

 

har vært borti noe lignende, det gav seg for det meste med unge nr.2 såvidt jeg har hørt.... men i årevis mistet hun alle venner og mye kontakt med familie da hun levde helt i forsvarsmodus og skulle ikke ha sin unge i nærheten av noen eller noe.... helt latterlig.... dette var kun en periferibekjent av meg dog, jeg har kun hørt historier... 

 

Det høres jo litt ut som min søster...

 

 

Anonymous poster hash: 83c9e...afe