Konkurranseloven § 10 og "Retningslinjer for forsvarere" punkt 1.3

[Ståle Nordlie]

Jeg kom til å tenke på noe tidligere i høst, og det hadde vært interessant å høre hva andre synes. Spesielt noen som, i motsetning til meg, har peiling på konkurranserett eller hvordan forsvarersystemet fungerer i praksis.

 

Er punkt 1.3 i "Retningslinjer for forsvarere" i strid med konkurranseloven § 10?

 

 

"Retningslinjer for forsvarere" er et sett av regler vedtatt av Advokatforeningen.

 

Retningslinjene baserer seg på, og er en utdyping av Regler for god advokatskikk. Retningslinjene for forsvarere er ikke en del av advokatforskriften, men det forutsettes likevel at retningslinjene legges til grunn av forsvarere som er medlemmer av Advokatforeningen.

-- https://www.advokatforeningen.no/advokatetikk/god-advokatskikk/retningslinjer-for-forsvarere/

Mer enn 90 % av alle norske advokater og advokatfullmektiger er medlem i Advokatforeningen.

-- https://www.advokatforeningen.no/om/org/om-oss/

 

To ting man kan merke seg:

 

For det første, det "forutsettes" at retningslinjene "legges til grunn" av forsvarere som er medlemmer av advokatforeningen. Det betyr at de aller fleste tilbydere i markedet for forsvarertjenester er ment å følge disse reglene. 

 

For det andre påstår reglene å være en "utdyping" av "Regler for god advokatskikk". "Regler for god advokatskikk" er også utarbeidet av Advokatforeningen, men har fått status som forskrift som del av advokatforskriften. De er bindende for alle advokater, og brudd kan (blant annet) potensielt føre til tap av advokatbevilling.

 

Dette er altså regler som har svært stor innflytelse. 

 

Det som fikk meg til å stusse er punkt 1.3:

1.3 En advokat skal ikke på eget initiativ kontakte en mistenkt/siktet for å få forsvareroppdrag, og skal ikke ta initiativ til overtagelse av forsvareroppdrag fra annen advokat.

https://www.advokatforeningen.no/advokatetikk/god-advokatskikk/retningslinjer-for-forsvarere/

 

Det er bare en liten del av befolkningen som har behov for advokattjenester. Effektiv markedsføring av forsvarertjenester må i praksis særlig skje ovenfor folk som er mistenkt/siktet eller som alt har en forsvarer. Men slik markedsføring er ikke tillatt.

 

Regelen sier, slik jeg leser den, at forsvarere skal frastå fra å konkurrere med andre forsvarere.

 

Hvordan kan det påvirke bransjen?

 

* Hverken prisene på, eller den totale etterspørselen etter, forsvarertjenester har særlig med markedsføring å gjøre. Det betyr at penger/ressurser forsvarere som gruppe bruker på markedsføring blir en ren utgift.

 

* I tillegg er det naturlig å tro at advokater med særlige fordeler i markedet, for eksempel spesialisert erfaring eller kurs eller gode resultater i retten vil ha en fordel ved fri konkurranse og markedsføring. Ved å gjøre det (mer eller mindre) forbudt å drive markedsføring tjener bransjen totalt ved at forsvarere ikke trenger å bruke like mye penger/ressurser på å være oppdatert og å oppnå gode resultater.

 

Sistnevnte er åpenbart et potensielt problem.

 

Generelt synes jeg det er problematisk at (de mulige) klientene i praksis fratas valgfriheten. "Fritt forsvarervalg" blir fort illusorisk dersom man ikke vet hvilke forsvarere man har å velge mellom eller hva som er forskjellen mellom dem. 

 

 

Den "offisielle" forklaringen for 1.3 er slik jeg forstår det (?) at man skal unngå at forsvarere bestikker mulige klienter til å gi dem oppdrag (som så betales av det offentlige). Men korrupsjon er da alt ulovlig etter straffeloven?

 

 

Hva har konkurranseloven med saken å gjøre? Paragraf 10:

 

§ 10.Konkurransebegrensende avtaler mellom foretak

 

Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i

a) å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,

b) å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,

c) å dele opp markeder eller forsyningskilder,

d) å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,

e) å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.

 

 

Avtaler eller beslutninger som er forbudt i henhold til denne bestemmelse, skal ikke ha noen rettsvirkning.

 

Bestemmelsen i første ledd får ikke anvendelse på avtaler mellom foretak, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden, som bidrar til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling, samtidig som de sikrer forbrukerne en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd, og uten

a) å pålegge vedkommende foretak restriksjoner som ikke er absolutt nødvendige for å nå disse mål, eller

b) å gi disse foretak mulighet til å utelukke konkurranse for en vesentlig del av de varer det gjelder.

 

 

Kongen kan ved forskrift fastsette regler for hva som skal gå inn under tredje ledd (gruppefritak). Konkurransetilsynet kan bestemme at et gruppefritak ikke skal være anvendelig overfor bestemte foretak i den utstrekning avtaler, beslutninger og samordnet opptreden har virkninger som ikke er forenlige med tredje ledd.

 

http://lovdata.no/lov/2004-03-05-12/§10

 

Er det noen som kan argumentere for at 1.3 i "Rettningslinjer for forsvarere" ikke har til virkning å "hindre, innskrenke eller vri konkurransen" i markedet for advokattjenester?

 

Er det andre grunner til at 1.3 ikke rammes, for eksempel unntakene i § 10 (3)?

[krikkert]

Regelen i RFF 1.3 er en utdypning av RGA 3.1.1 (dog i hvilken grad det er en utdypning kan det vel stilles spørsmål ved):

 

 

 

En advokat må ikke påta seg oppdrag uten etter anmodning direkte fra klienten, fra en annen advokat på en klients vegne eller fra et kompetent organ.

 

Den offisielle forklaringen er å unngå utilbørlig press. I hvilken situasjon trenger du forsvarer? Jo, når du er mistenkt/siktet for en straffbar handling - og særlig når du er varetektsfengslet. Det skal ikke mye til før oppsøkende markedsføring i den situasjonen vil kunne utgjøre utilbørlig press (med de avtalerettslige konsekvenser det får). Klienten har et behov for vern fra aggressiv markedsføring, jfr. markedsføringslovens forbud mot sådan.

 

Men jeg tror du har misforstått litt. Advokater har full adgang til å drive markedsføring (innenfor grensene av RGA 2.4.1). En advokat med særskilte spesialfelter kan markedsføre seg som spesialist. RFF 1.3 forbyr ikke markedsføring. RFF (og RGA) forbyr oppsøkende virksomhet. Det har ikke til formål å hindre, innskrenke, eller vri konkurranse (formålet er å begrense aggressiv oppsøkende markedsføring), men det kan ha den virkningen.

 

 

Ett aspekt du ikke har nevnt er at det er ikke klienten som bærer kostnaden ved å ha offentlig forsvarer, men staten (og etter faste satser). Klienten bærer risikoen for utfallet av saken, men ikke kostnaden ved å føre den (noe som særlig har vist seg å være uheldig i enkelte kategorier barnefordelingssaker). Et fellestrekk ved avtaler etter konkurranseloven § 10 første ledd bokstav a-e er at de fører til høyere kostnader for en uskyldig tredjepart. Det er også dette konkurranseloven er ment å forby.

[Ståle Nordlie]

Regelen i RFF 1.3 er en utdypning av RGA 3.1.1 (dog i hvilken grad det er en utdypning kan det vel stilles spørsmål ved):

 

En advokat må ikke påta seg oppdrag uten etter anmodning direkte fra klienten, fra en annen advokat på en klients vegne eller fra et kompetent organ.

 

Heh, ja, det er en kreativ utdypning.   

 

Men jeg tror du har misforstått litt. Advokater har full adgang til å drive markedsføring (innenfor grensene av RGA 2.4.1). En advokat med særskilte spesialfelter kan markedsføre seg som spesialist. RFF 1.3 forbyr ikke markedsføring. RFF (og RGA) forbyr oppsøkende virksomhet.

Det er jeg ikke enig i.

 

RFF forbyr det å "kontakte" mulige klienter eller "ta initiativ til overtagelse av forsvareroppdrag". "Kontakte" inkluderer skriftlig kommunikasjon, både etter ordlyden og etter praksis.

 

For eksempel, advokat Sigurd J. Klomsæt fikk en formell advarsel for å - blant annet - ha "brutt god advokatskikk ved at forsøke å påta seg oppdrag uten anmodning direkte fra klienten". Klomsæt hadde da sendt et brev til en innsatt der han tilbød seg å ta over som forsvarer. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/nokas-ranet/kjendisadvokat-refses-igjen/a/165297/.

 

Så hvordan skal man i praksis drive markedsføring ovenfor mulige klienter?

 

 

(Jeg ser forøvrig at Advokatforeningens "kommentar" til RGA 2.4.1 nevner at man "bør avstå fra" å "reklamere med at man har bedre kompetanse eller kan utføre oppdrag bedre enn andre". https://www.advokatforeningen.no/advokatetikk/god-advokatskikk/kommentarutgaven/Alminnelige-prinsipper/24-advokaters-reklame-og-forhold-til-media/ )

 

Ett aspekt du ikke har nevnt er at det er ikke klienten som bærer kostnaden ved å ha offentlig forsvarer, men staten (og etter faste satser). Klienten bærer risikoen for utfallet av saken, men ikke kostnaden ved å føre den (noe som særlig har vist seg å være uheldig i enkelte kategorier barnefordelingssaker). Et fellestrekk ved avtaler etter konkurranseloven § 10 første ledd bokstav a-e er at de fører til høyere kostnader for en uskyldig tredjepart. Det er også dette konkurranseloven er ment å forby.

Det er derfor jeg framhevet kvaliteten på tjenestene og det frie forsvarervalget.

 

Det er greit at staten betaler, men det er rom for variasjon i kvaliteten på de tjenestene som leveres. For en kunde/klient er det naturligvis like problematisk om en konkurransehemmende ordning medfører at de får mindre for pengene enn det de ellers ville fått.

 

Og "fritt forsvarervalg" er en vits hvis klientene ikke er informerte om valgmulighetene.

[krikkert]

Du forutsetter at markedsføring kun kan skje direkte overfor mulige klienter ("direktemarkedsføring"). Det er ikke riktig. Det er svært lite markedsføring som bygger på en rettet henvendelse mot den enkelte kunde - det aller meste av markedsføring generelt i Norge er åpen markedsføring mot større segmenter, alternativt mot en spesifikk kundegruppe. Dette faller ikke inn under hverken RFF 1.3 eller RGA 3.1.1 (men faller inn under RGA 2.4.1).

 

Slik rettet markedsføring anses generelt som så påtrengende at man har rett til å reservere seg mot den, jfr. markedsføringsloven § 12 (eller endog direkte forbudt uten forutgående samtykke, jfr. markedsføringsloven § 15). Det skal ikke store feiltrinnet til før en direktehenvendelse til en potensiell klient (som er siktet/mistenkt) vil være brudd på markedsføringsloven § 9, se særlig bestemmelsens annet ledd bokstav c.

 

Rettet markedsføring etter RFF er for øvrig ikke ubetinget forbudt - det er bare forbudt å ta kontakt med en siktet/mistenkt (og dette vil som nevnt lett kunne være forbudt uansett etter markedsføringsloven). Man kan ta kontakt før mistanke oppstår (dog med et litt problematisk forhold til RGA 3.1.1), for eksempel med sikte på å bli valgt som forsvarer ved en senere sak.

 

Forbudet er ikke i strid med fritt forsvarervalg heller. Advokatselskaper er rimelig aktive på internett, og forsvarere er hyppig ute i media. En klient har derfor ikke dårlige muligheter til å innhente informasjon. En fengslet klient har til og med mye bedre muligheter til å innhente informasjon - alle hans medinnsatte har jo forsvarer...

[Simen1]

Hvor går grensen med tanke på målrettet gruppe-annonsering? Er det for eksempel lov til å henge opp en annonse for advokattjenester i foajeen i et tinghus? Eller på en korketavle i et fellesrom i et fengsel? Eller i et blad for innsatte (hvis noe slikt finnes)?

Endret 14. desember 2015 av Simen1

[krikkert]

Jeg vil si at alle eksemplene du nevner er tillatt gruppemarkedsføring, men det er basert på kunnskapen min om markedsføringsloven, ikke RGA/RFF.

[Ståle Nordlie]

Du forutsetter at markedsføring kun kan skje direkte overfor mulige klienter ("direktemarkedsføring").

Nei. Jeg forutsetter at dette er den mest effektive metoden i praksis, og at et forbud dermed er konkurransehemmende.

 

Det er sjelden kostnadseffektivt å drive reklame rettet mot hele befolkningen hvis man bare er interessert i å nå en liten gruppe med "spesielt interesserte". Reklame for forsvarertjenester er da også omtrent ikke-eksisterende i min erfaring.

 

Slik rettet markedsføring anses generelt som så påtrengende at man har rett til å reservere seg mot den, jfr. markedsføringsloven § 12 (eller endog direkte forbudt uten forutgående samtykke, jfr. markedsføringsloven § 15). Det skal ikke store feiltrinnet til før en direktehenvendelse til en potensiell klient (som er siktet/mistenkt) vil være brudd på markedsføringsloven § 9, se særlig bestemmelsens annet ledd bokstav c.

For det første, det at markedsføringsloven forbyr enkelte former for markedsføring er ikke et argument for å ha et generelt forbud i RFF. Tvert i mot.

 

Videre er jeg ikke enig i at markedsføringsloven lett kan brytes dersom en forsvarer kontakter mulige klienter i strid med RFF 1.3. Sakens natur innebærer at markedsføring nødvendigvis må rettes mot personer som enten er eller kan komme i en vanskelig situasjon. Men den situasjonen blir ikke bedre hvis de involverte ikke har en reell mulighet til å gjøre egne valg. Det er et vilkår i § 9 at handelspraksisen er egnet til å "vesentlig" begrense "forbrukernes valgmuligheter eller atferd i forbindelse med en ytelse". Det skal litt chutzpah til for å hevde at det å aktivt gi "forbrukerne" av forsvarertjenester informasjon om forsvarere, på det tidspunktet de faktisk trenger det, vesentlig begrenser (!) deres valgmuligheter.

 

Forbudet er ikke i strid med fritt forsvarervalg heller.

Jeg sa ikke at ordningen var "i strid med" fritt forsvarervalg. Jeg sa det frie forsvarervalget kunne bli "illusorisk" uten tilstrekkelig informasjon.

 

Advokatselskaper er rimelig aktive på internett, og forsvarere er hyppig ute i media. En klient har derfor ikke dårlige muligheter til å innhente informasjon.

En teoretisk mulighet til å gjøre egen research på nettet er naturligvis ikke det samme som aktiv markedsføring.

 

Og når det gjelder media, kan kanskje RFF 1.3 være en medvirkende grunn til at forsvarere er hyppig ute i media? Regelen gir forsvarere et insentiv til å bli kjendiser, uavhengig av klientens interesser.

 

En fengslet klient har til og med mye bedre muligheter til å innhente informasjon - alle hans medinnsatte har jo forsvarer...

Jupp, og hvis man leser avissaker om uetisk "klientnapping" eller "klientkapring" så kommer gjerne anklagene om at sleipe, slemme advokater har fått sine klienter til å lure andre innsatte til å skifte advokat.

 

Eksempel:

Klientkapring skjer også ved hjelp av advokatens egne klienter, som får overtalt medinnsatte til å skifte forsvarer. Advokater bruker egne klienter som en form for vervingsagenter,...

http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/12/23/418399.html

 

Man kan også spørre om et system der "valgfriheten" er basert på annenhånds informasjon fra tilfeldige kriminelle virkelig er etisk overlegent...

[krikkert]

 

Slik rettet markedsføring anses generelt som så påtrengende at man har rett til å reservere seg mot den, jfr. markedsføringsloven § 12 (eller endog direkte forbudt uten forutgående samtykke, jfr. markedsføringsloven § 15). Det skal ikke store feiltrinnet til før en direktehenvendelse til en potensiell klient (som er siktet/mistenkt) vil være brudd på markedsføringsloven § 9, se særlig bestemmelsens annet ledd bokstav c.

 

For det første, det at markedsføringsloven forbyr enkelte former for markedsføring er ikke et argument for å ha et generelt forbud i RFF. Tvert i mot.

 

Videre er jeg ikke enig i at markedsføringsloven lett kan brytes dersom en forsvarer kontakter mulige klienter i strid med RFF 1.3. Sakens natur innebærer at markedsføring nødvendigvis må rettes mot personer som enten er eller kan komme i en vanskelig situasjon. Men den situasjonen blir ikke bedre hvis de involverte ikke har en reell mulighet til å gjøre egne valg. Det er et vilkår i § 9 at handelspraksisen er egnet til å "vesentlig" begrense "forbrukernes valgmuligheter eller atferd i forbindelse med en ytelse". Det skal litt chutzpah til for å hevde at det å aktivt gi "forbrukerne" av forsvarertjenester informasjon om forsvarere, på det tidspunktet de faktisk trenger det, vesentlig begrenser (!) deres valgmuligheter.

 

Konteksten her var RFF opp mot konkurranseloven. Det sier seg selv at (organisert) opptreden som er forbudt etter markedsføringsloven, eller er svært nærliggende å være forbudt etter markedsføringsloven, ikke samtidig kan være påbudt etter konkurranseloven.

 

For øvrig tviler jeg på at markedsføringsmyndighetene vil akseptere "virksomheten min må ha lov til å markedsføre, og siden kundene mine er utsatte personer må jeg få lov til å drive på kanten av markedsføringsloven" som et relevant argument. Pågående advokatatferd vil være egnet til å vesentlig endre forbrukeratferd i forbindelse med ytelsen, gitt det asymmetriske informasjonsbildet som typisk gjør seg gjeldende i en direktehenvendelse tidlig i et straffesaksløp (som som oftest skjer per telefon eller i møte). LR- og HR-kjennelser i varetektssaker indikerer at advokatskifte er hyppigere der enn i andre sakstyper, og det er med forbudet. Uten et slikt forbud, hvor ender vi da?