Kvittet meg med angst på egenhånd, ønsker å fortelle det til noen, men klarer ikke.

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Litt kort historie først. Jeg visste ikke før i høst at jeg faktisk hadde utviklet angst. Etter litt selvransakelse og mye tenking har jeg sporet starten tilbake til ca. 2010, et år som var svært turbulent for min del med samlivsbrudd, barn og det hele. Det startet først med tap av selvtillitt, deretter visnet de sosiale antennene, depersonalisering og depresjon og til slutt, nå i sommer, fysiske manifestasjoner som irritabel tarm, klaustrofobi og kvalme. F.eks etter fire år som daglig togpendler klarte jeg ikke sette meg på et tog uten å måtte gå av på neste stasjon, vente på neste, ett stopp til etc. Fikk helt panikk av å være i kundemøter på jobb. Kunne ikke snakke face-to-face med noen uten å føle at jeg måtte kaste opp osv. Magesmerter/problemer var det som inntraff først for ca. et år siden, togproblemet nå i sommer, og kvalmen nå i høst.

 

Det eneste jeg heldigvis ikke mistet var selvbildet mitt, for uansett hva som skjedde visste jeg innerst inne hva slags person jeg egentlig er, og på et tidspunkt ble hverdagen min så ille at jeg helt enkelt nektet å ha det slik lenger. Det sies ofte at man ikke skal diagnostisere seg på google, eller ta ting på internett for god fisk hva helse angår, men i dette tilfellet var dette redningen. Jeg hadde dog prøvd mye rart uten effekt over lengre tid som stod skrevet om ditt og datt, men det var ikke før jeg kom inn på angst at det gikk opp et lys. Så jeg begynte å lese bøker, artikler, forum osv. og merket at jeg kjente meg veldig godt igjen. Og nå på bare et par måneder har jeg snudd mye av det negative og føler jeg er på veldig god vei til å bli frisk. Det viktigste var å innse at det faktisk ikke var noe galt med meg, det var bare hodet som sakte, men sikkert, hadde gravd seg ned i en avgrunn av stress, bekymringer og negative tanker.

 

Men, jeg savner noen å kunne dele denne "reisen" med, men jeg får det ikke til. Min x som jeg har barn med er kanskje den som har fått merke dette mest, uten å skjønne hva det var, men jeg makter ikke å ta initiativ til å snakke om det. Det er også andre venner og familie som kanskje burde vært informert ettersom flere har blitt negativt berørt av min irrasjonelle adferd, spesielt det siste året. Men det knyter seg fullstendig, og det er nesten så det går i svart bare jeg tenker på å ta det opp. Er det noen som har vært i en lignende situasjon, frisk eller ei, som har noen gode tips til hvordan man kan ta det opp på en "smakfull" måte uten å føle at man står kliss naken?

Anonymous poster hash: 51ce3...df6

[Kikert]

Jeg sier; "Jeg vil ikke snakke om det, la vær å spør." Funker greit

 

Edit; Nei, vent nå litt, jeg svarte motsatt. Tror ikke det er noen "smakfull" måte å ta det opp. Inviter til kaffe eller noe og si på forhånd at du vil snakke om noe. Planlegg å snakke om det til en gitt tid på et trygt sted. Når folka kommer så kan du ikke rømme og de vet alerede at det er noe "spesiellt" du vil ta opp

 

Hilsen en som ikke vet hva han snakker om da han ikke vil snakke om slike ting.

Endret 12. desember 2015 av Belphegor

[vidor]

Høres egentlig mest ut som du trenger en god psykolog. Angstbehandling hos en god psykolog har som regel veldig god effekt. Du har kommet langt med å identifisere det som skjer og det er alltid en stor fordel. Man må vite hva problemet er for å kunne ta tak i det. Mange går og er ubevisste om dette, men der har du fått identifisert problemet.

Kan også tipse om angstringen http://www.angstringen.no/

De har lokallag mange steder og er kanskje det miljøet du søker ?

Vi er alle kliss nakne under klærne, men du bestemmer selv hvor mange av dem du vi ta av og i hvilket tempo.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har lenge vurdert å gå til psykolog. Egentlig fra lenge før jeg innså at jeg hadde angst av helt andre grunner, men jeg utsetter det til jeg finner det strengt tatt nødvendig. Som jeg nevnte er selvbildet mitt fortsatt noenlunde intakt så jeg vet at det som skjer med meg nå, ikke definerer hvem jeg egentlig er.

 

Det er det private som har fått lide mest, og det er der jeg ønsker å snakke. Det er nok både det at jeg ønsker å på en måte si "unnskyld" for måten jeg har oppført meg på, og også få folk til å forstå. Men jeg er redd for at det vil endre folks adferd ovenfor meg, for jeg ønsker ikke å bli tatt hensyn til. Jeg har vært innom angstringen før, men føler ikke det er noe for meg. Som nevnt har jeg gode prosesser i gang for å bli frisk, og jeg erkjenner at det vil gå både opp og ned før jeg når det punktet, men enn så lenge det er på et nivå der jeg fortsatt kan fungere normalt i hverdagen føler jeg ikke helt behovet for å snakke med fremmede.

 

Takk for tipset, Belphegor, men er redd en slik fremgangsmåte ville gjort vondt verre akkurat nå. Kanskje en dag når jeg føler meg uovervinnelig nok til at jeg faktisk kunne tenkt på det uten å føle tarmene mine vrenger seg, men inntil videre tror jeg neppe det ville fungert etter hensikten.

Anonymous poster hash: 51ce3...df6

[Kikert]

Jeg tror jeg skjønner hvor du vil med dette. Du vil snakke bittelitt om det, men samtidig slippe å snakke om det, eller ikke merke i ettertid at det har blitt snakket om? Litt rart skrevet kanskje, men jeg har hatt den tanken selv angående min situasjon.

 

Å gå til psykolog er noe du ikke bør utsette til det er "strengt tatt nødvendig" (jeg leser "siste utvei") Tror mye av livet mitt kunne vært anerledes hvis jeg hadde fått hjelp tidligere. Bare vær var på psyken din så du går til psykolog før bristepunktet er nådd