Hvordan avvise velmenende (og uønskede) råd og kommentarer?

[Anaio]

Jeg har hypersomni, det vil si at jeg er konstant søvnig hver dag hele året. Har kanskje en god time om dagen hvor jeg ikke tenker på å sove, resten av tiden går til å kjempe for å holde seg våken og konsentrert (selv med 10-12t/søvn i døgnet) . Jeg er sikker på at jeg tenker like mye som å sove som heroinister tenker på heroin, satt på spissen. Klarer meg bra i utdanningsammenheng, noe som (forståelig nok) oppfattes som "friskhet" av de rundt. Det er jo også den friske siden min, en arena hvor jeg fungerer og følgelig noe jeg velger å videreutvikle meg. Det fører til at jeg hele tiden blir mistrodd og overøst med velmenende råd, typisk at jeg nok bare er sliten fordi jeg har hatt x antall eksamener, trener for mye, har en stressende jobb, må spise noen vitaminer, drikke mindre kaffe, ha det kaldere på soverommet eller andre slike vanlige rasjonaliseringer eller råd. Spesielt kan familien min være veldig kommenterende på hva jeg orker og ikke orker, for eksempel at jeg ikke orker å være i selskap lenger enn et par timer, men kan gjøre store skoleinnleveringer på en dag. Jeg låser meg helt når folk begynner på disse tiradene, fordi jeg føler at de ikke tar meg på alvor når jeg sier at jeg er trøtt på en annen måte enn andre og at det ikke har noe med hvor gode karakterer jeg får. Det jeg trenger hjelp til, altså, er en måte å møte slike situasjoner på, fordi jeg er så jævlig lei av at det kommer shit fra alle kanter og at jeg ikke klarer å finne noen god respons fordi jeg blir passiv-aggressiv i stedet. Alt jeg vil er at folk skal slutte å gi meg råd og mene noe om hva jeg orker og ikke orker 

[Roedthaarogfregner]

"Det har jeg prøvd allerede, og for akkurat meg ga det ingen merkbar virkning."

Eventuelt kan du være mer bestemt i tonefall når formen din blir samtaleemne, og være klar på at du kjenner den best, og at du har måttet innse at du ikke har samme arbeidskapasitet som friske venner, men gjør det beste ut av det sånn som det er.

[Omnithunder]

Hvis du har diagnose på en eller annen form for hypersomni, så tror jeg det vil være best for deg å være åpen om det. Hvis omgivelsene ikke aksepterer det, så er det de som har et problem. Har du prøvd å forklare dine nærmeste hva hypersomni egentlig innebærer?

[Anaio]

Hvis du har diagnose på en eller annen form for hypersomni, så tror jeg det vil være best for deg å være åpen om det. Hvis omgivelsene ikke aksepterer det, så er det de som har et problem. Har du prøvd å forklare dine nærmeste hva hypersomni egentlig innebærer?

Jeg er åpen om det, men likevel så er det altså noe å påpeke at jeg gjør som potensielt kan forverre det, eller at "vi er alle slitne eller trøtte av og til" eller enda flere råd å komme med (gudene vite at disse alternativtidene tar på kreftene). Alternativt godkjennes diagnosen, men jeg er altså fremdeles asosial eller uhøflig som ikke blir med på byen denne gangen heller.

 

 

"Det har jeg prøvd allerede, og for akkurat meg ga det ingen merkbar virkning."

 

Eventuelt kan du være mer bestemt i tonefall når formen din blir samtaleemne, og være klar på at du kjenner den best, og at du har måttet innse at du ikke har samme arbeidskapasitet som friske venner, men gjør det beste ut av det sånn som det er.

Problemet er at arbeidskapasiteten min målt etter vanlige kriterier (prestasjon og resultater) er over gjennomsnittet, slik at det blir vanskelig å forstå at det er fordi jeg 1) alltid prioriterer å gjøre de viktigste tingene når jeg er først er våken 2) har veldig god studieteknikk 3) er heldig med hjernen. Så jeg forstår jo at det er vanskelig å ha to tanker i hodet samtidig, men det er faktisk mulig at jeg både kan være horetrøtt og samtidig gjøre skolearbeid, det krever bare en god porsjon viljestyrke. Problemene oppstår da når jeg enten ikke orker å være sosial, sovner når jeg er på besøk hos folk eller fører samtaler hvor jeg fremstår som uengasjert fordi hjernen min drowzer.

[vidor]

Folk flest er gjerne seg selv nærmest og forstår andre ut fra sin egen selvoppfattelse. Du må vel få trykket opp noen T-skjorter hvor du får kommunisert budskapet ditt eller håpe de har lest innlegget ditt her.

[Emancipate]

"Det har jeg prøvd allerede, og for akkurat meg ga det ingen merkbar virkning."

Jeg skjønner at du aldri har vært i en sånn situasjon. Da kommer enten:

1. "Du prøvde ikke hardt nok. Du må prøve hardere."

2. "Du prøver for hardt, ikke overdriv."

 

Gjerne fra samme person.

 

Spesielt kan familien min være veldig kommenterende på hva jeg orker og ikke orker, for eksempel at jeg ikke orker å være i selskap lenger enn et par timer, men kan gjøre store skoleinnleveringer på en dag.

Jeg vil egentlig påstå at dette ikke er et velment råd, men selvsentrert sutring.

 

Jeg har dessverre ikke noen gode råd annet enn å unngå slike personer, noe som er vanskelig når de er din familie. Men dine venner kan du bytte ut.

 

1) alltid prioriterer å gjøre de viktigste tingene når jeg er først er våken

Dette kan du jo forklare dem. Problemet da er at de kan bli (urettmessig) såret fordi det betyr at de selv er mindre viktige. Dermed setter de seg på bakbeina...

 

 

"Man trenger ikke å forstå for å respektere," er en setning du an prøve å kommunisere til dem. Og at det faktisk er umulig for dem å forstå, og at de må slå seg til ro med det. Men det er noe de selv må velge.