Gammel mobber, bør jeg ta kontakt med mobbeoffer?

[AnonymDiskusjon]

Lufter denne her, da jeg er litt usikker på hva jeg bør gjøre.

 

Dette begynner å gå langt bakover i tid, men for 15-20 år siden var jeg en mobber, og gjorde hverdagen på ungdomsskolen til en annen gutt ganske vanskelig.

 

Jeg er ikke sikker på hvordan det begynte, men mener å huske at det var egen usikkerhet som gjorde at jeg ville være en av "den tøffe gjengen"..

 

Juling i friminuttene og "angrep" med linjaler, strikker osv. i timene ble nærmest hverdagen for stakkaren.

 

Jeg tenker stadig på hvordan han må ha opplevd dette, og har vurdert å ta kontakt med han for å fortelle at jeg angrer på det vi gjorde mot han på skolen.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg ikke har gjort dette mye tidligere, da det begynner å bli lenge siden tingene skjedde. Men jeg har vel vært usikker, og redd for å ta kontakt.

 

Har sett profilen hans på Facebook, så det er liv i han i hvert fall.

Problemet er at jeg er ikke helt sikker på om jeg burde ta kontakt.

Mest sannsynlig har jo personen kommet seg videre, selv om han garantert er preget i en eller annen form av mobbingen.

Men vil han ha noe nytte av at jeg tar kontakt?

Vil det bare rippe opp i gamle sår hos han, og ikke føre til noe positivt? At det bare føles som om jeg tar kontakt for å få det bedre med meg selv?

Jeg forventer naturligvis ikke å bli tilgitt for det vi gjorde..

 

Jeg kunne ønske meg å høre fra noen andre som har opplevd mobbing her.

Hvordan ville dere reagert på å bli kontaktet av de som mobbet dere (spesielt så lenge etter ting skjedde)?

Anonymous poster hash: b3324...0c8

Anonymous poster hash: b3324...0c8

[Tmz]

Jeg opplevde at en av mine nærmeste venner snudde ryggen mot meg, begynte å spre rykter og prate dritt bak ryggen min. Dette utviklet seg etterhvert til mobbing, og selv om det var helt jævlig der og da så tenker jeg ikke på det idag. Jeg vil ihvertfall ikke at han tar kontakt med meg. Jeg møtte han på byen for noen år siden og da unnskyldte han seg veldig. Unnskyldningen bettyde egentlig ingenting for meg. Hvis personen fortsatt sliter kan det kanskje virke nedverdigene, trives han med den han er idag så bryr han seg mest sannsynlig ikke.

 

Det er iyvertfall slik jeg ser på det.

[Nexx]

Umulig for oss å kunne si noe om hvordan dette vil være for vedkommende du ønsker å unnskylde deg ovenfor. Enn hører stadig om de som gjør slikt, og at de som en gang var offer setter pris på dette. Men som Tmz sier over her, kan det også gå andre veien.

 

Selv føler jeg at dette er en fin ting å gjøre. Vedkommende får da selv en sjangse på å reagere på dette, og jeg regner med en bare må godta uansett respons en mottar da tilbake.

[minigrill]

For det første: Du vet ingenting om han sliter i dag, så i det tilfellet, føltes det godt å ødelegge et annet menneskeliv?

For det andre: Jeg synes du skal sende ham en melding der du forklarer hvor stor taper du var på ungdomsskolen. Kommer nok litt an på hvordan du formulerer deg, men du skal nok ikke håpe om tilgivelse.

[stigfjel]

Hva er egentlig motivet ditt for å ta kontakt med en du tidligere har mobbet?

[AnonymDiskusjon]

TS her:

 

Som jeg skrev i første post, jeg har ingen forventninger om å bli tilgitt.

 

Motivet for å eventuelt kontakte han er jo om det i så fall ville vært positivt for han å vite at jeg angrer på det vi gjorde. At det hadde hjulpet han dersom han fortsatt tenker på den tiden.

 

Jeg ser jo at det kan oppfattes som at jeg vil gjøre det for å lette egen skyldfølelse, men det er ikke noe motiv. Jeg kan godt leve med den dårlige samvittigheten over det jeg har gjort. Min straff for det vi gjorde, på en måte. Litt dårlig forklart men..

Anonymous poster hash: b3324...0c8

Anonymous poster hash: b3324...0c8

[Dr. Chaos]

Jeg tror at alle kan gå i seg sjøl og føle anger for noe en sjøl har gjort, eller fortsatt oppleve negative følelser som kommer av urett som andre tidligere har påført en. Det er urettferdig for den som blir påført slikt, og vondt å leve med for den som har gjort noe slikt. Slike hendelser kan stikke veldig djupt, selv om det er lenge siden. Det gjør ikke saken noe bedre å gå og være bitter over gamle hendelser, selv om det ofte er lettere sagt enn gjort å forsone seg med eller tilgi gamle mobbere. En lærer seg jo å sette ting i bedre perspektiv når en blir eldre, og ofte gjør mennesker som er gode på bunn, på grunn av trøblete omstendigheter, veldig vonde ting mot andre. For at han skal tilgi deg, tror jeg han må ha kommet over alle tanker om hevngjerrighet, og se deg som en helt annen person enn den du var.

 

Hvorvidt han forsoner seg med det eller ikke er nok mer eller mindre helt og holdent opp til han. Om han har en viss forsoning med si egen fortid, kan det være at det er det beste for han, og det blir kanskje også lettere for deg å akseptere det du har gjort.  Eventuelt kan det være at du "ripper opp i gamle sår", men det kan også føre til at han får bearbeida dem på en bedre måte. I verste fall blir han bitter og påminna om det vonde, men jeg tror ikke du gjør noe mer skade. For din egen del er kanskje ikke det noe gøy å få det bekrefta, men det er ikke så mye annet å få gjort. Alternativet er å leve i uvitenhet.

[AnonymDiskusjon]

Hva med en anonym gave til jul? 

 

blir ganske egoistisk av deg å skulle søke noen form for tilgivelse, viser at du fremdeles er en dårlig person. 

Anonymous poster hash: 1d41f...e31

[hfthomas]

Hvorfor ble han mobbet? Var det bare umotivert mobbing?

Jeg "mobbet" også to stk på barne og u.skolen. Ihvertfall ble det oppfattet som det av motparten.

 

Grunnen til de ble mobbet var fordi de la opp til det. For meg var det å ta igjen, men problemet var at hu ene var feit og han andre var smiths venner.

Så når man går på barneskolen, er man ikke helt klok, og når det gikk en kule varmt så ble det kallenavn mot dem, og de følte seg da mobbet gjentagende ganger.

 

Jeg skværet opp med hu ene for noen år siden. Vi møttes tilfeldig og pratet litt. Ingen sure miner, men jeg kom inn på det, og sa at jeg var veldig ufin mot hu. Men, siden hu hadde vokst opp hadde hun sett at ikke alt var umotivert fra min side. Hun kunne være litt krass selv, og forstod litt av frustrasjonen.

 

Han andre ble mobbet på videregående av helt nye personer, og det lå litt i hans mentalitet å bli mobbet, for han hadde sære sosiale evner. Det ble bare sånn, og han var også veldig nærtagende. Jeg ser ikke på det som mobbing den dag i dag, men han så nok veldig på det som mobbing den gang. Jeg gidder ikke å ta kontakt med denne personen, for jeg angrer ikke på noen ting. Han måtte bytte skole på u.skolen, for han var flere ganger og tok vekk fotballen fra oss, fordi han ikke var enig i reglene vi hadde satt opp, eller bordtennisreglene. Vi måtte jo da ty til å slenge fyren i bakken ved flere episoder opp igjennom. Og da endte det alltid opp med grin og at vi var mobbere. Så byttet han skole på u.skolen pga en bordtennisturnering i friminuttet. Han ville fortsette å spille selv om han hadde tapt, mens reglene vi hadde hatt i 1.5 år siden vi begynte var at taperen gikk ut.

 

Poenget mitt at ingen av disse tingene hadde med hverken religion eller mengde med fett på kroppen, men det endte opp i dette til slutt, pga diverse ting, og at vi ikke var voksne den gang.

 

 

Hvis du umotivert har holdt på sånn med en kar, så synes jeg det er rett å kanskje ta kontakt. Det er ganske ufint. Men, om han har vært tilsvarende idiot, så får han takke seg selv litt og. Noen er bare svake og tar seg nær av alt. Man må faktisk skille på det.

[Dr. Chaos]

 

Hva med en anonym gave til jul? 

 

blir ganske egoistisk av deg å skulle søke noen form for tilgivelse, viser at du fremdeles er en dårlig person. 

 

Anonymous poster hash: 1d41f...e31

 

Hvis han kun gjør dette ut av egen interesse, så kan du kanskje filosofisk argumentere for det. Men det er nå en gang slik at evnen til empati kommer av at en klarer å sette seg inn i andres situasjon. Hva annet enn empati for personen er det som skulle gitt en slik vond følelse? Motivet er altså at en annen skal få det bedre så en sjøl kan få det bedre, og dét er ikke egoistisk. Å gå og ha vondt for det en har gjort hjelper derimot verken en sjøl eller offeret. Hvis det er kjangs for forsoning synes jeg det er et mye bedre alternativ.

[Karl Skapeland]

Jeg tenker stadig på hvordan han må ha opplevd dette, og har vurdert å ta kontakt med han for å fortelle at jeg angrer på det vi gjorde mot han på 

 

Jeg har selv blitt mobbet mye i oppveksten, og hvis en av de som mobbet meg tok kontakt for å beklage, så hadde jeg bedt ham / henne om å dra til helvete.

[ChiaroScuro]

 

Lufter denne her, da jeg er litt usikker på hva jeg bør gjøre.

 

Dette begynner å gå langt bakover i tid, men for 15-20 år siden var jeg en mobber, og gjorde hverdagen på ungdomsskolen til en annen gutt ganske vanskelig.

 

Jeg er ikke sikker på hvordan det begynte, men mener å huske at det var egen usikkerhet som gjorde at jeg ville være en av "den tøffe gjengen"..

 

Juling i friminuttene og "angrep" med linjaler, strikker osv. i timene ble nærmest hverdagen for stakkaren.

 

Jeg tenker stadig på hvordan han må ha opplevd dette, og har vurdert å ta kontakt med han for å fortelle at jeg angrer på det vi gjorde mot han på skolen.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg ikke har gjort dette mye tidligere, da det begynner å bli lenge siden tingene skjedde. Men jeg har vel vært usikker, og redd for å ta kontakt.

 

Har sett profilen hans på Facebook, så det er liv i han i hvert fall.

Problemet er at jeg er ikke helt sikker på om jeg burde ta kontakt.

Mest sannsynlig har jo personen kommet seg videre, selv om han garantert er preget i en eller annen form av mobbingen.

Men vil han ha noe nytte av at jeg tar kontakt?

Vil det bare rippe opp i gamle sår hos han, og ikke føre til noe positivt? At det bare føles som om jeg tar kontakt for å få det bedre med meg selv?

Jeg forventer naturligvis ikke å bli tilgitt for det vi gjorde..

 

Jeg kunne ønske meg å høre fra noen andre som har opplevd mobbing her.

Hvordan ville dere reagert på å bli kontaktet av de som mobbet dere (spesielt så lenge etter ting skjedde)?

Anonymous poster hash: b3324...0c8

 

Anonymous poster hash: b3324...0c8

 

Ja absolutt, ta kontakt. Det beste som kan skje er at han tilgir deg. Ikke for din del, men for hans egen. 

Endret 11. desember 2015 av Thonord

[Taake89]

Jeg har selv blitt mobbet i oppveksten men jeg bærer ikke nag til det. Ikke sliter jeg med selvtillit eller andre følger pga mobbingen heller.

Dersom jeg hadde blitt kontaktet så tviler jeg på at jeg hadde blitt sint. Har møtt flere som jeg ikke gikk overrens med senere i voksen alder, og stort sett utveksles høffligheter og litt mimring. Følte at det trengtes litt motvekt til alle som mener at han du mobbet må fremdeles bære ett nag.

 

Du vet ikke hva han føler eller tenker, kan du ikke bare starte med en forsiktig melding å la vedkommende bestemme selv? Spør om det går greit for han at du lufter noe du har på hjertet elns.

[PanserJohan]

Jeg har aldri blitt mobbet, men opplevde en gang på barneskolen at en som var 3-4 år eldre, dro ned buksa mi da jeg hang i et klatrestativ. Hater vedkommende fortsatt. 

 

Hadde en søster som ble mobbet på barneskolen. Jeg gikk den gang på u.skolen, og gav mobberne juling i så stor grad, at det ble et foreldremøte utav det. At de som mobbet gikk på barneskolen, og jeg gikk på u.skolen, gav jeg faan i. Juling er noen ganger eneste gangbar valuta. 

 

Hater mobbing, mobbere, og har ingen respekt for mennekser som må hakke på andre for å fremheve seg selv. 

[Taake89]

Dersom du hater noen for en liten enkelthendelse mange år etter, pluss at du gir barn skikkelig juling gjør at jeg setter store spørsmålstegn med deg. Dette er jo ikke normalt i det hele tatt! Barn er underutviklet i hodet, så å gi de juling for noe slikt er misshandling.

[Løgn]

Ta kontakt hvis livet ditt er et helvete, og livet hans er mye bedre enn ditt.

 

Hvis livet ditt faktisk er bedre enn hans, så dropp det.

 

Jeg ser egentlig ikke vitsen uansett. Det eneste som helt sikkert vil skje er at du trekker frem mange dårlige minner. Alt annet er uvisst.

[stigfjel]

Jeg ser egentlig ikke vitsen uansett. Det eneste som helt sikkert vil skje er at du trekker frem mange dårlige minner. Alt annet er uvisst.

Sliter også litt med å se poenget med at du skal ta kontakt med en du tidligere har plaget livsskiten ut av. Jeg har ikke blitt mobbet på den måten, men de som har villet meg vondt opp igjennom årene har jeg ingen interesse av å møte igjen, noensinne.

[Valdres 101]

Jeg ble plaget en god del gjennom deler av ungdomsskolen. For det meste med stygge kommentarer og kallenavn. Men jeg kunne aldri legge igjen for eksempel skole-sekken, joggesko, en jakke eller noe som helst uten at tingene mine forsvant, ble glemt unna, stjålet eller forsøkt ødelagt. Både jakke og sko havnet fleire ganger i dass eller vasken, og ble gjennomvåte. Skolebøker, blyanter, viskelær og andre eiendeler forsvant, ble stjålet eller ødelagt stadig vekk. Bare for å nevne litt av alt som skjedde..

 

De som stod bak alt dette ville aldri i verden ha kommet til meg nå fleire år etterpå, og sagt at dem var noe særlig lei seg for noe av det som dem gjorde. Men dersom noen av dem dukket opp (f.eks. hjemme hos meg) så ville jeg ha slått igjen utgangsdøren rett i ansiktet på dem. Gjort er gjort, og sagt er sagt. De kan aldri ta tilbake  handlingene de gjorde den gangen uansett.....

[Feh]

Jeg tror nesten man må gjøre litt research før man prøver å ta kontakt med et tidligere mobbeoffer. I tillegg tror jeg også omfanget har en del å si.

 

Jeg vil nødig kalle meg selv for en mobber, men jeg har tatt del i det da jeg var barn. Det er spesielt én person og et par hendelser jeg gjerne ikke skulle hatt på samvittigheten. Men jeg har via felles bekjente og facebook funnet ut litt mer om vedkommende gjennom årene og hva slags liv vedkommende lever og konkludert med at å ta kontakt ikke vil bringe med seg noen verdi for noen av oss.

[Rudde]

Spør Mads hos VG, virker som om han har en mening om alt relatert til "social justice"