Stole på folk

[Løgn]

Jeg har svært vanskelig for å stole på folk.

 

Jeg har lest mye psykologi og eksperimentert mye med manipulasjon, og er derfor veldig kalkulerende og svært observant i møte med andre. Dette fører også til at jeg ofte ser "uskyldige" handlinger som manipulasjon, fordi jeg vet hva intensjonen er, og hvordan handlingen kan klassifiseres som en kjent strategi for å oppnå et bestemt mål, selv om personen som gjør dette ikke selv er bevisst på hverken målet eller strategien. I realiteten vil det dermed ikke egentlig være manipulasjon, men siden jeg ser hensikten med handlingen, kan jeg ikke stole på at personen er genuin og ikke har "skjulte" motiver.

 

En interaksjon oppleves alltid som et slags spill hvor jeg hele tiden analyserer hva som blir sagt og gjort, opp mot hva som er forventet hensikt med interaksjonen. Forventet hensikt styres av tegn i kommunikasjon og atferd. Hvis f.eks ei dame sier at jeg føles perfekt for henne, og nevner spesifikke eksempler på hva jeg gjør eller sier som virker "skreddersydd" for henne, vil jeg umiddelbart tenke at dette er hennes måte å gjøre meg oppmerksom på disse spesifikke tingene, og samtidig plante et incentiv for meg til å opprettholde denne rollen som "spesiell", og dermed fortsette å gjøre det hun liker. Det betyr altså ikke at jeg er skreddersydd for henne, men at hun skreddersyr meg, og prøver å endre meg for å passe hennes behov.

 

Jeg gjør naturligvis det samme mot henne, men jeg prøver å ikke lure meg selv, og er bevisst på at den hun gir seg ut for å være kun er et tillært uttrykk for hva hun vet at jeg liker. Det er altså ikke evigvarende, og kan ikke stoles på. Det er falskt.

 

Hvis man først har blitt bevisst på generelle manipulative tendenser og strategier, og ser disse bli utført av folk over alt rundt seg, enten folk er selvbevisst eller ikke, er det da i det hele tatt mulig å stole på noen igjen?

 

Hvor paranoid er jeg på en skala fra 1 - 10?

Endret 10. desember 2015 av Løgn

[Kikert]

11, men paranoid er feil ord.

[Løgn]

11, men paranoid er feil ord.

Hva er riktig ord?

[Kikert]

Overanalyserende er en god start, men ingen diagnose. En paranoid person ser farer rundt hvert hjørne, sterk frykt. https://en.wikipedia.org/wiki/Paranoid_personality_disorder Jeg kan jo trekke koblinger til paranoia, men høres ikke ut som om det er alvorlig nok til å sette diagnosen. Mistillitt basert på overanalysering som har blitt en vane eller noe i den duren. "Borderline paranoid"(?). Du tenker kanskje ikke helt på diagnosen paranoid heller? Skal litt mer til for at man regnes som alvorlig syk pga paranoia.

 

Jeg er ikke psykolog, bare slenger ut tanker basert på mine kunnskaper. Min bror har litt trøbbel (mildt sagt) og i de paranoide periodene hans så er ting ganske ekstremt.

 

Edit; Selvfølgelig så er det et stort problem å ha det slik, jeg prøver ikke å "vifte bort" problemene dine. Du kan stole på folk igjen, men du må klare å sperre ut tankegangen på et vis, noe som virker umulig men det går faktisk an.

Endret 10. desember 2015 av Belphegor

[Løgn]

Ja, paranoid er kanskje ikke riktig ord. Jeg tror ikke folk er ute etter å skade meg. Men jeg tror folk stort sett aldri er ærlige, eller om de er ærlige så holder de likevel tilbake informasjon om hva som er den egentlige hensikten med sine handlinger. Denne antagelsen styrkes selvfølgelig av at jeg har hatt rett alt for ofte. Jeg ser ofte et par steg frem i tid basert på hva folk allerede har sagt og gjort. Noen ganger ser jeg lengre enn de selv ser (eller gir uttrykk for å kunne se).

 

Jeg prøver selvfølgelig ikke å si at jeg har noen spesielle evner. Det er lett å lese sosiale interaksjoner når man vet hva de ulike tegnene betyr. Problemet er at noe er bevisst manipulasjon, og noe er ubevisst "naturlig" atferd. Men jeg har problemer med å skille de to når jeg observerer andre, og dermed virker alt tomt og falskt fordi jeg fokuserer mest på mine egne underliggende antagelser om deres intensjoner - som svært ofte viser seg å være korrekt, selv om de kontradikterer deres bevisste uttrykk (hva som har blitt sagt eller gjort).

Endret 10. desember 2015 av Løgn

[Kikert]

Det jeg virkelig ikke liker er at jeg kjenner meg selv altfor godt igjen i det du skriver. Heldigvis så har jeg "kommet over det" ganske bra, men nå har jeg en veldig begrenset omgangskrets. Jeg tvang meg til å slutte å bry meg, jeg har også vent meg til å snakke bare overfladisk så det er ingen grunn til å gjøre noen analyse. Null personlig bortsett fra standard; "Har du det bra" "Ja".

 

Edit; Det er så og si umulig for meg å komme med gode råd. Eneste jeg kan gi er "kom deg over det" "slutt å tenke slik", som egentlig er meningsløst. En annen ting er å begrense omgangskretsen din voldsomt og ha minimalt med sosial interaksjon, som også er ganske idiotisk

Endret 10. desember 2015 av Belphegor

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ganske analyserende selv, og det er det jeg ville kalt deg, analyserende. Jeg kjenner meg igjen i det første avsnittet du skriver, dog ikke i det andre.

Grunnen til at jeg tenker slik er antageligvis fordi jeg har hatt mennesker i livet mitt som har stått meg nært og som har sviktet når det gjaldt som mest. Mange tillitsbrudd har jeg vært igjennom. Om det er noe slikt i ditt tilfelle vet jeg ikke.

 

Noen løsning har jeg ikke om du virkelig har et stort behov for å stole på folk. Jeg har akseptert at jeg ikke vil stole på folk, fordi mennesker er generelt uforutsigbar siden vi har følelser. I en gitt situasjon kan mennesker nær deg snu på flekken og vise deg ryggen når som helst.

 

Som følge av disse tankene innleder jeg aldri forhold fordi jeg vet det blir slutt en dag, mest pga. av hennes utålmodighet med meg. Følgene av brudd blir ofte depresjon og dårlige tanker, noe jeg ikke orker å utsette meg for. Jeg har andre måter å stimulere hjernen min til å tro jeg er lykkelig og har det bra. Merker forøvrig at slik tankegang fører til at man blir veldig egoistisk, men sålenge man holder maska kan man fortsatt holde en fin fasade utenpå. For å opprettholde fasaden min har jeg noe som heter venner, vel "venner". Venner skal vel kunne fortelle sine dypeste hemmeligheter? De åpner seg gjerne for meg, men jeg snakker aldri om meg. Jeg viser dem derimot forståelse og støtte, som igjen gir dem aksept og glede, deretter går vi hjem hver til vårt.

 

Av og til lurer jeg på om jeg enten er en psykopat, eller om jeg har alle forutsetninger for å bli det. Jeg er god å manipulere folk, kanskje litt som deg, ikke at det er verdens vanskeligste ting å gjøre heller.

Anonymous poster hash: 94e27...515

[anon12234]

hadde en kompis som deg, han var helt normal, så begynte han å studere psykologi og det eneste han skulle snakke om var psykologi og hva folk mente ditt og datt og ja... har ikke orket å snakke med han på årevis... ingen har det.... 

[Løgn]

Det jeg virkelig ikke liker er at jeg kjenner meg selv altfor godt igjen i det du skriver. Heldigvis så har jeg "kommet over det" ganske bra, men nå har jeg en veldig begrenset omgangskrets. Jeg tvang meg til å slutte å bry meg, jeg har også vent meg til å snakke bare overfladisk så det er ingen grunn til å gjøre noen analyse. Null personlig bortsett fra standard; "Har du det bra" "Ja".

 

Edit; Det er så og si umulig for meg å komme med gode råd. Eneste jeg kan gi er "kom deg over det" "slutt å tenke slik", som egentlig er meningsløst. En annen ting er å begrense omgangskretsen din voldsomt og ha minimalt med sosial interaksjon, som også er ganske idiotisk

Jeg bruker dette til min fordel fordi jeg selv er manipulerende. Jeg synes det er veldig nyttig å kunne lese folk og sosiale situasjoner. Dermed vil jeg ikke legge det bort. Men det ser ut som at en av ulempene er at jeg heller aldri kan stole på noen.

 

Overfladiske samtaler er dritt kjedelig, og engasjerer meg ikke. Jeg vil heller ikke isolere meg. Jeg tror løsningen blir å fortsette å "spille på folk". Hvis jeg ikke kan stole på de, så kan jeg kanskje i det minste legge til rette for at de opprettholder ønsket atferd i mine øyne.

 

 

Jeg er ganske analyserende selv, og det er det jeg ville kalt deg, analyserende. Jeg kjenner meg igjen i det første avsnittet du skriver, dog ikke i det andre.

Grunnen til at jeg tenker slik er antageligvis fordi jeg har hatt mennesker i livet mitt som har stått meg nært og som har sviktet når det gjaldt som mest. Mange tillitsbrudd har jeg vært igjennom. Om det er noe slikt i ditt tilfelle vet jeg ikke.

 

Noen løsning har jeg ikke om du virkelig har et stort behov for å stole på folk. Jeg har akseptert at jeg ikke vil stole på folk, fordi mennesker er generelt uforutsigbar siden vi har følelser. I en gitt situasjon kan mennesker nær deg snu på flekken og vise deg ryggen når som helst.

 

Som følge av disse tankene innleder jeg aldri forhold fordi jeg vet det blir slutt en dag, mest pga. av hennes utålmodighet med meg. Følgene av brudd blir ofte depresjon og dårlige tanker, noe jeg ikke orker å utsette meg for. Jeg har andre måter å stimulere hjernen min til å tro jeg er lykkelig og har det bra. Merker forøvrig at slik tankegang fører til at man blir veldig egoistisk, men sålenge man holder maska kan man fortsatt holde en fin fasade utenpå. For å opprettholde fasaden min har jeg noe som heter venner, vel "venner". Venner skal vel kunne fortelle sine dypeste hemmeligheter? De åpner seg gjerne for meg, men jeg snakker aldri om meg. Jeg viser dem derimot forståelse og støtte, som igjen gir dem aksept og glede, deretter går vi hjem hver til vårt.

 

Av og til lurer jeg på om jeg enten er en psykopat, eller om jeg har alle forutsetninger for å bli det. Jeg er god å manipulere folk, kanskje litt som deg, ikke at det er verdens vanskeligste ting å gjøre heller.

 

Anonymous poster hash: 94e27...515

 

Jeg tenker at det å stole på folk er et behov for å føle trygghet og sikkerhet i sine omgivelser. Foreløpig føler jeg sikkerhet kun fordi jeg er svært selvstendig, og er ikke avhengig av noen. Folk kan komme og gå som de vil. Men det fører også til at jeg ikke investerer emosjonelt i noen - noe jeg antar at kan være både en styrke og en svakhet. En styrke fordi jeg ikke er avhengig av folk. Men en svakhet fordi sikkerhet i sosiale relasjoner, og sosial tilhørighet blir beskrevet som mentalt sunt i psykologien. Jeg opplever meg selv og verden rundt meg som falsk fordi jeg analyserer alt.

 

Jeg har også tenkt tanken på psykopati, men har lagt det fra meg. Det er flere likheter, men jeg ville aldri kunne falt under beskrivelsen  iht DSM-IV, som i stor grad går på kriminalitet. Å være manipulativ, selvstendig og emosjonelt "kald" er ikke å være psykopat. Jeg tror heller det er en overlevesesstrategi.

 

Jeg har også venner som ikke "kjenner" meg. Jeg har en tendens til å "compart mentalize" alt mulig, og lever på en måte flere liv som jeg holder separat fra hverandre. Det er nok heller ikke så sunt. Jeg har gode venner og veninner  fra ulike vennekretser og miljø, som aldri har møtt eller hørt om hverandre.

Endret 10. desember 2015 av Løgn

[Løgn]

hadde en kompis som deg, han var helt normal, så begynte han å studere psykologi og det eneste han skulle snakke om var psykologi og hva folk mente ditt og datt og ja... har ikke orket å snakke med han på årevis... ingen har det.... 

Jeg snakker ikke om det. Jeg holder det for meg selv. Det er ineffektivt å spille med åpne kort.

[anon12234]

 

hadde en kompis som deg, han var helt normal, så begynte han å studere psykologi og det eneste han skulle snakke om var psykologi og hva folk mente ditt og datt og ja... har ikke orket å snakke med han på årevis... ingen har det.... 

Jeg snakker ikke om det. Jeg holder det for meg selv. Det er ineffektivt å spille med åpne kort.

 

viktig viktig... fortsett å "spill" du... rart at enkelte mennesker er så truet og redde for andre..... har du opplevd grusomme sosiale ting i livet ditt? 

[Løgn]

viktig viktig... fortsett å "spill" du... rart at enkelte mennesker er så truet og redde for andre..... har du opplevd grusomme sosiale ting i livet ditt?

 

Kanskje.

 

Men som beskrevet så kan jeg ikke bare skru det av.

 

For eksempel, hvis du har spilt et instrument hele livet, og hører musikk når du leser noter, så kan du ikke bare velge å ikke forstå noter lenger, og late som om alt er en overraskelse når du leser notene samtidig som du hører musikken. Du vil vite hva som kommer fordi notene er tilgjengelig. Og du kan ikke velge å ikke se dem.

 

På samme måte kan jeg ikke velge å ikke legge merke til hva folk sier og gjør. Og jeg vet hva som kommer på bakgrunn av hva som er sagt og gjort. Og jeg vet ofte hva jeg selv må si og gjøre for å styre deres atferd.

 

Det handler om å lese sosiale relasjoner på en ny måte. Og nei, det er ikke veldig vanskelig eller spesielt. Det er bare å være våken og observant, så vil man se et mønster med gjentagende tendenser ganske fort.

[Whist1er]

....

 

En interaksjon oppleves alltid som et slags spill hvor jeg hele tiden analyserer hva som blir sagt og gjort, opp mot hva som er forventet hensikt med interaksjonen. Forventet hensikt styres av tegn i kommunikasjon og atferd. Hvis f.eks ei dame sier at jeg føles perfekt for henne, og nevner spesifikke eksempler på hva jeg gjør eller sier som virker "skreddersydd" for henne, vil jeg umiddelbart tenke at dette er hennes måte å gjøre meg oppmerksom på disse spesifikke tingene, og samtidig plante et incentiv for meg til å opprettholde denne rollen som "spesiell", og dermed fortsette å gjøre det hun liker. Det betyr altså ikke at jeg er skreddersydd for henne, men at hun skreddersyr meg, og prøver å endre meg for å passe hennes behov.

 

....

 

Helt normal atferd i gruppeprosesser. Rosenrød idyll. Det er bare du som overtolker. Opplevelsen blir betydelig bedre hvis du bare lar deg rive med.

[Gjest Bruker-245639]

Du virker ikke lykkelig. Slutt med å analyser alt og lev litt mer i en naiv verden.

[D.S.]

 Den 'skreddersydd-for-meg'-kommentaren hørtes glætt ut også for meg som ikke har lest psykologi.  Hvis noen sa noe sånt på date ville det telt negativt, unless de sa det halvt for spøk. 

[mad.cat]

Møtt deg et par ganger ja... mennesker som deg er livsfarlige for mennesker som meg. Jeg er ekstremt naiv og lett å spille på, leses som ei åpen bok og er som regel dønn ærlig. Den som alle prankster fordi hun er så lett å lure og den siste til å skjønne hva som var en åpenlys spøk/ironi.. Jeg kan såklart fucke up og gjøre feil som alle andre men har aldri intensjoner om å manipulere eller være ond. Vet jeg har møtt på noen utgaver av deg her i livet som konstant overanalyserer det alle andre gjør og ilegger deres handlinger motiver de ikke har vært klar over selv. Du kan ofte ha rett, men de det gjelder har aldri tenkt tankerekken like klart som du. Du klarer dog ikke tro på at andre ikke ser dette like krystallklart som degselv. Du speiler altså degselv i andre akkurat som jeg gjør, gjennom å tilegne alle andre den samme naivitet som jeg har (tror f.eks seldent/aldri at noen har onde motiver eller ønsker å være jævlig så skjønner alt for sent når jeg blir/har blitt manipulert.) problemet i interaksjonen mellom naive meg og kalkulerende deg er at slike som du spiser slike som meg levende. Jeg lar mer fengsle av at du alltid ser to trekk frem og du lar deg fengsle og undre over om det virkelig er mulig å være så blåøyd. Samtidlig klarer du aldri helt å tro at noen virkelig er så sykt naiv og jeg klarer aldri tro at noen er virkelig så sinnsykt manipulerende, Også er runddansen igang..

Endret 15. desember 2015 av mad.cat