Jeg føler ingen glede

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er en 18-åring som fra utsiden kan virke ganske suksessfull. Jeg får toppkarakterer, jeg løfter vekter flere ganger i uka og ser rimelig bra ut, jeg har klare planer for fremtiden, og er ute på ting flere ganger i uka. Likevel har jeg et problem som gnager på meg, og det er at jeg føler veldig få, om noen, gleder i hverdagen.

 

Som barn elsket jeg å spille videospill. Det var det eneste jeg ville gjøre og jeg gledet meg enormt til å komme hjem og sette meg foran TV-en. Selv om jeg byttet venner ofte, hadde jeg nesten alltid en bestevenn som jeg var med på skolen, og på fritiden spilte vi videospill. Likte du ikke videospill var det umulig at du kunne være vennen min. Da jeg var ni år gammel fikk jeg meg en datamaskin, og jeg var lidenskapelig opptatt av alt dataverdenen innebar.

 

Jeg var glad i alt man vanligvis liker, men et eller annet sted endret dette seg. Uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på det kan jeg si at jeg i hele 6. klasse var gjennom en svært emosjonelt stressende og angstfylt periode. Er ikke helt sikker på om dette er grunnen men jeg følte gleden begynte å forsvinne gradvis etter dette. Kanskje det er en del av å bli voksen? Frem til slutten av 8. klasse var jeg nærmest helt besatt av videospill, men nå er det knapt jeg bryr meg. 1. klasse videregående kjøpte jeg en gamer-PC til 20k i håp om å vekke spillysten, men det har vært stort sett uten hell. Jeg liker å slappe av med litt Counter Strike i blant, men dette er egentlig aller mest for å koble av. Det er ekstremt få filmer som interesserer meg, og det samme gjelder musikk. Den siste måneden har jeg lagt til fire sanger i Spotify-listen min, selv om jeg leter ganske aktivt. God mat gir meg også lite. Godteri gir et blaff av tilfredsstillelse, men om jeg ble nektet å spise det resten av mitt liv hadde jeg ikke tatt det spesielt tungt. Jeg kjenner seksuell opphisselse, men når jeg onanerer er det eneste jeg kjenner krampetrekningene som kommer ved utløsning. Jeg har vurdert om jeg kan være deprimert, men i så fall må jeg ha vært det utrolig lenge.

 

Jeg har et temmelig lite kontaktnettverk. Jeg har en venn jeg henger med hele tiden på skolen, og jeg har noen få andre venner/bekjente. Vi ler sammen og vitser mye, men igjen, dette gir bare et blaff av tilfredsstillelse, ikke noen glede. På ungdomsskolen hadde jeg venner på skolen, men jeg var aldri med noen på fritiden. Min mor var fortvilet over dette, og selv om jeg ikke følte meg ensom, følte jeg at det var noe galt med meg på grunn av dette. Slik var det også på barneskolen. Da jeg hadde perioder hvor ingen kom på besøk var min mor svært bekymret og trodde jeg hadde det helt forferdelig, men jeg husker det slik at jeg hadde det helt OK. Venner har egentlig aldri vært noe annet en underholdning for meg, jeg har aldri følt en dypere kontakt med andre mennesker, som kanskje er vanlig. Jeg tenker det hadde vært befriende å hatt et menneske jeg kunne åpnet meg fullstendig til, en kjæreste kanskje.

 

Forrige gang jeg var ordentlig glad var for noen få måneder siden da jeg var på min aller første fest og drakk alkohol for første gang. Før dette må det ha vært flere år siden jeg var glad. Noe av gleden skyldtes kanskje alkoholen, men det som virkelig ga meg glede var at jeg var meg selv og var komfortabel i mitt eget skinn, og jeg følte at jeg faktisk ble sett av mennesker rundt meg. På skolen føler jeg meg helt usynlig, og om vennen min ikke er der kan det lett gå en skoledag uten at jeg snakker med noen. Jeg kjenner på mange negative følelser, og det føles ofte som om dette er de eneste følelsene jeg har. Disse negative følelsene ødelegger for meg. Jeg klarer ikke å skape kontakt med andre mennesker, for noen måneder siden mistet jeg den nyanskaffede helgejobben min på grunn av usikkerheten min, og jeg strøk nylig førerprøven. Alt dette har gått hardt inn på meg. Til daglig undertrykker jeg mine negative, mine egentlige, følelser. Hadde jeg ikke gjort dette ville jeg nok vært en svært ubehagelig person å være rundt.

 

Beklager at det ble så langt, men alt jeg ønsker å vite er hvordan jeg vekke de positive følelsene inni meg og bli mitt egentlige jeg. Jeg vil ha indre fred og slutte å bekymre meg over alle mine svakheter.

Anonymous poster hash: f7d2a...80a

[ozone]

Uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på det kan jeg si at jeg i hele 6. klasse var gjennom en svært emosjonelt stressende og angstfylt periode...

 

Slikt har enormt mye å si for utviklingen av personlighetsfortyrrelser. Veldig mange har slike trekk som du nevner (og mye annet som du ikke nevner).

 

Du kan ha trekk fra både 'Avoidant', 'Depressive' og 'Selv-defeating' uten å være syk av den grunn.

 

 

 

...alt jeg ønsker å vite er hvordan jeg vekke de positive følelsene inni meg og bli mitt egentlige jeg. Jeg vil ha indre fred og slutte å bekymre meg over alle mine svakheter

 

Jeg tror ikke tilfeldige svar på forumet her er rette metoden å basere sin fremtidige mentale helse på.

Mye kan behandles, så jeg anbefaler deg å ta noen timer hos psykiater. Det er ingen skam; tvert i mot!

[Dufen]

det som virkelig ga meg glede var at jeg var meg selv og var komfortabel i mitt eget skinn, og jeg følte at jeg faktisk ble sett av mennesker rundt meg.

 

Høres ut som om anerkjennelse vil gi deg noe, har du noen gang følt det samme om du har klart noe og fått anerkjenning av det?

[Dubious]

Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv..

Jeg vet ikke hva "morro" eller "glede" er

Jeg kan si at noe er artig, men hva er egentlig "artig"?

 

Går på lykkepiller, men om de hjelper så mye tviler jeg på, da jeg ikke er noe mer lykkelig

[1Dr.E]

Jeg kjenner meg igjen i VELDIG mye her, og tenker umiddelbart at det er en bekreftelse på at jeg ikke var så spesiell som jeg selv trodde for 10 år siden.

 

Min mor var også bekymret for meg, for at jeg ikke lekte med de andre barna etter skoletid. At jeg stort sett satt hjemme med PC eller Playstation.

Jeg var flink på skolen, hadde seks 6-ere og resten 5-ere ut av ungdomsskolen, men få venner.

 

Nå er jeg 28.
Tiden etter 18 ble en real oppsving for min del.
Jeg hadde deltidsjobber i tenårene, men etter en kort studietid med bachelor fikk jeg en fast jobb og et nytt nettverk.
Jeg fikk et yrke, noe å fordype meg i og bli bedre i.

Traff ei jente i russetida, som jeg endte opp med å få barn med og gifte meg med.

 

Har byttet jobb det siste året, til noe enda mer spennende.

 

Innser at livet mitt egentlig ikke hadde begynt da jeg var 18, på tiden da jeg, som deg, nettopp hadde oppdaget alkohol og fant litt spenning i dette, fortsatt var jomfru og trodde dette var noe merkelig og ille.

[AnonymDiskusjon]

 

Uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på det kan jeg si at jeg i hele 6. klasse var gjennom en svært emosjonelt stressende og angstfylt periode...

Slikt har enormt mye å si for utviklingen av personlighetsfortyrrelser. Veldig mange har slike trekk som du nevner (og mye annet som du ikke nevner).

 

Du kan ha trekk fra både 'Avoidant', 'Depressive' og 'Selv-defeating' uten å være syk av den grunn. 

...alt jeg ønsker å vite er hvordan jeg vekke de positive følelsene inni meg og bli mitt egentlige jeg. Jeg vil ha indre fred og slutte å bekymre meg over alle mine svakheter

Jeg tror ikke tilfeldige svar på forumet her er rette metoden å basere sin fremtidige mentale helse på.

Mye kan behandles, så jeg anbefaler deg å ta noen timer hos psykiater. Det er ingen skam; tvert i mot!

 

Jeg har sett muligheten for at jeg kan ha personlighetsforstyrrelse ja. Er egentlig Schizoid personlighetsforstyrrelse jeg føler stemmer best med hvordan jeg har det.

 

Jeg har lyst til å gå til psykolog, men når jeg ser på en oversikt over psykologer i nærheten har alle en forventet ventetid på minst ett år. Er ikke psykolog også rimelig dyrt?

 

 

det som virkelig ga meg glede var at jeg var meg selv og var komfortabel i mitt eget skinn, og jeg følte at jeg faktisk ble sett av mennesker rundt meg.

Høres ut som om anerkjennelse vil gi deg noe, har du noen gang følt det samme om du har klart noe og fått anerkjenning av det?

 

Jeg føler egentlig ikke jeg får anerkjennelse for noe som helst, så det er vanskelig å svare på. Men jeg kan si at jeg har følt noenlunde det samme når klassekamerater en sjelden gang har snakket til meg på en ordentlig måte og ikke bare stilt spørsmål av typen "hadde vi lekser til i dag?".

Jeg kjenner meg igjen i VELDIG mye her, og tenker umiddelbart at det er en bekreftelse på at jeg ikke var så spesiell som jeg selv trodde for 10 år siden.

 

Min mor var også bekymret for meg, for at jeg ikke lekte med de andre barna etter skoletid. At jeg stort sett satt hjemme med PC eller Playstation.

Jeg var flink på skolen, hadde seks 6-ere og resten 5-ere ut av ungdomsskolen, men få venner.

 

Nå er jeg 28.

Tiden etter 18 ble en real oppsving for min del.

Jeg hadde deltidsjobber i tenårene, men etter en kort studietid med bachelor fikk jeg en fast jobb og et nytt nettverk.

Jeg fikk et yrke, noe å fordype meg i og bli bedre i.

Traff ei jente i russetida, som jeg endte opp med å få barn med og gifte meg med.

 

Har byttet jobb det siste året, til noe enda mer spennende.

 

Innser at livet mitt egentlig ikke hadde begynt da jeg var 18, på tiden da jeg, som deg, nettopp hadde oppdaget alkohol og fant litt spenning i dette, fortsatt var jomfru og trodde dette var noe merkelig og ille.

Rundt sommertider fikk jeg min første jobb, som innebar å snakke med kunder og veilede dem. Jeg følte jeg ble roligere og mer selvsikker blant andre mennesker, jeg følte at jeg utviklet meg veldig. Denne oppturen var derimot kort, siden jeg mistet jobben kort tid senere fordi de ikke syntes jeg var verdt å satse på. Jeg burde kanskje få meg ny jobb, men føler jeg har så mye annet å tenke på. Anonymous poster hash: f7d2a...80a

[logaritmemannen]

Hvis du ønsker å gjøre noe med dette, så burde du kontakte noen profesjonelle. Du kan sitte her og mentalt runke deg til diagnoser, men det kommer ikke nødvendigvis til å hjelpe deg noe. 

[ozone]

 Er ikke psykolog også rimelig dyrt?

 

Hvis du først går til fastlegen din og får henvisning, så blir det kun egenandel å betale!

Hvis det så drar ut i tid, så er det jo frikort når man har betalt 2185,- i egenandeler!

Så det er maks kostnad slik jeg ser det.

Endret 9. desember 2015 av ozone