På tide å gi opp forhold?

[AnonymDiskusjon]

Har samboer og 2 barn og lurer på om jeg skal gi opp forholdet.

 

1. H*n rakker ned på uvaner jeg har

2. H*n er ikke villig til å inngå kompromisser på noe som helst.

3. Har ett slik "jeg vil, jeg skal" motto

4. Vi skylder på hverandre

5. Jobb = ferie

6. Noen ganger har jeg ønsket å hatt seng på jobben

7. Når h*n er borte gleder jeg meg til å dra hjem etter jobb.

8. Vi poengterer hva vi har gjort av husarbeide. Det er vel det viktigste som kan bli sagt.

9. Jeg skal ha åpen lommebok mens, h*n har sin egen. Jeg tjener tross alt mest.

10. Alt av gjøremål må tydeligvis deles 50%.

11. Jeg er for ung til å bli utslitt etter jobb. 10 min i godstolen etter middag har blitt forbudt.

12. Å reise bort mens jeg er på jobb å forvente å bli hentet etterpå skulle jo bare mangle. Man kan jo umulig bli trøtt av å kjøre bil. (Sier h*n uten førerkort)

13. Har prøvd å avslutte hele greia i 2 år nå, men jeg er dessverre litt for snill. H*n kommer krypende til korset å det fungerer greit i omtrent 2 dager

14. Jeg er noen ganger så demprimert at jeg har lyst til å forsvinne sporløst.

15. Får adrenalinkick i det jeg kjører hjemme i fra uten samboer.

 

Anonymous poster hash: 59bd9...47f

[Gjest Slettet+130498]

Gjør det enkelt og avslutt forholdet. Ikke alle passer ilag med alle. Og nå kan du vente på svar fra alle moralistene og forståsegpåere

[€uropa]

Det er i hvert fall liten tvil om at du er utilfreds nå. Du må derfor vurdere om hun (det du beskriver er åpenbart en kvinne) er villig og i stand til å endre atferden sin. Samtidig må du vurdere om du vil ha det bedre hvis du avslutter forholdet. Siden dere har felles barn vil du måtte ha kontakt med henne og kanskje få like mye mas og drit. Med tanke på eventuell ny kjærste er det dessuten mange kvinnfolk som er slik eller blir slik du beskriver.

[AnonymDiskusjon]

Ikke hold sammen på grunn av barna i alle fall, dem får det så mye bedre med to separate foreldre som er lykkelige på hver sin kant enn to som tviholder sammen i elendigheten for deres skyld.... 

 

høres ut som du har prøvd å gjøre alvor ut av det før uten at h*n har evnet å se alvoret og gjøre en innsats for å få det til å funke.... høres ikke ut som noe å satse på spør du meg.... men jeg har jo ganske begrenset kjennskap til forholdet deres.. 

Anonymous poster hash: 2e352...72a

[Andysowhatgg]

Mobbing kan man si kommer i to former. Den som bare surmuler og får deg i dårlig humør og gjør "ondskapsfulle ting" og at man blir definert (som oftest er disse definisjonene du får stemplet i panna usanne.) Med å bli definert er når en person kaller den andre for ord, som Nerd, taper, tosk, idiot, osv. Alt av dette er definisjoner.

"1. H*n rakker ned på uvaner jeg har
2. H*n er ikke villig til å inngå kompromisser på noe som helst. 
3. Har ett slik "jeg vil, jeg skal" motto
4. Vi skylder på hverandre
11. Jeg er for ung til å bli utslitt etter jobb. 10 min i godstolen etter middag har blitt forbudt.
12. Å reise bort mens jeg er på jobb å forvente å bli hentet etterpå skulle jo bare mangle. Man kan jo umulig bli trøtt av å kjøre bil. (Sier h*n uten førerkort)
13. Har prøvd å avslutte hele greia i 2 år nå, men jeg er dessverre litt for snill. H*n kommer krypende til korset å det fungerer greit i omtrent 2 dager"

Dette ville jeg sagt er direkte mobbing av deg. H*n krenker deg. H*n definerer deg. 

"6. Noen ganger har jeg ønsket å hatt seng på jobben
7. Når h*n er borte gleder jeg meg til å dra hjem etter jobb. 
13. Har prøvd å avslutte hele greia i 2 år nå, men jeg er dessverre litt for snill. H*n kommer krypende til korset å det fungerer greit i omtrent 2 dager
14. Jeg er noen ganger så demprimert at jeg har lyst til å forsvinne sporløst."


For meg er det veldig logisk at du føler deg sånn. Når du ser på de første punktene.

Om h*n rakker ned på deg, og du ikke får lov til å slappe av. Så er det bare ondskapsfult! Det er slitsomt å bli rakket nedpå. Be h*n å holde kjeft, ta vare på deg selv. H*n gjør tydeligvis ikke det for deg.

lykke til videre!

Endret 7. desember 2015 av Andysowhatgg

[Kikert]

Tror egentlig TS bare vil ha en bekreftelse på at det beste er å avslutte forholdet, veldig åpenbart at det er et uholdbart og dårlig forhold. Med 2 barn i bildet så er det soleklart at du bør avslutte det, uavhengig av hvordan det blir senere, den tid den sorg. Barn merker mer enn man tror og er martere enn man tror, de blir antagelig veldig påvirket av dette forholdet.

 

Hadde selv et foreldrepar som hadde mye til felles med det du beskriver. Det ble ikke bra når de gikk fra hverandre, ble nesten verre, men jeg fikk alikevel en frihetsfølelse + at bråket ikke var tilstede 100% av tiden. Det ble også bedre etterhvert da min sinnsyke semialkoholiker far forsto at slaget var tapt. Etter noen år gikk det seg til

[Gjest Bruker-245639]

Hva med parterapi og så brudd? Da har du liksom alt på ditt tørre så det holder etter.

[Chroma]

Det høres ikke ut om et sunt forhold, og jeg tror nok du vet svaret selv, selv om det er veldig vanskelig,

[Ladyleo]

Familievernkontoret tilbyr gratis parterapi, og jeg vet at de har hjulpet mange. Om ikke fikset forholdet, så har de kanskje gjort overgangen lettere. Slik at man lettere klarer å samarbeide om barna. 

[AnonymDiskusjon]

Har samboer og 2 barn og lurer på om jeg skal gi opp forholdet.

1. H*n rakker ned på uvaner jeg har

2. H*n er ikke villig til å inngå kompromisser på noe som helst.

3. Har ett slik "jeg vil, jeg skal" motto

4. Vi skylder på hverandre

5. Jobb = ferie

6. Noen ganger har jeg ønsket å hatt seng på jobben

7. Når h*n er borte gleder jeg meg til å dra hjem etter jobb.

8. Vi poengterer hva vi har gjort av husarbeide. Det er vel det viktigste som kan bli sagt.

9. Jeg skal ha åpen lommebok mens, h*n har sin egen. Jeg tjener tross alt mest.

10. Alt av gjøremål må tydeligvis deles 50%.

11. Jeg er for ung til å bli utslitt etter jobb. 10 min i godstolen etter middag har blitt forbudt.

12. Å reise bort mens jeg er på jobb å forvente å bli hentet etterpå skulle jo bare mangle. Man kan jo umulig bli trøtt av å kjøre bil. (Sier h*n uten førerkort)

13. Har prøvd å avslutte hele greia i 2 år nå, men jeg er dessverre litt for snill. H*n kommer krypende til korset å det fungerer greit i omtrent 2 dager

14. Jeg er noen ganger så demprimert at jeg har lyst til å forsvinne sporløst.

15. Får adrenalinkick i det jeg kjører hjemme i fra uten samboer.Anonymous poster hash: 59bd9...47f

Jeg kan anbefale deg å prøve samlivsterapi først. Det kan hjelpe dere til å evt. finne ut av ting eller det kan gi dere en bedre avslutning, om det er det som må til.

 

Da jeg tok dette, så var det er gratis tilbud fra familievernkontoret. Dyktig var han også, som vi gikk til.

Vårt forhold tok slutt allikevel, men det må ikke bli slik .

 

Anonymous poster hash: a04dc...ef8

[Gjest Slettet+6132]

Det er mange løsninger på problemet, men det spørs hvor langt i tankerekken du har kommet.

Terapi om man er innstilt på å få forholdet til å vare, eller være åpen om problemene du føler og faktisk fortelle at du vurderer stikke om det ikke blir bedre, men vær obs på at partneren kan sitte med akkurat de samme argumentene som deg...

 

Ellers er det bare å gjøre kort prosess.

 

Alternativ som utroskap kan også være en løsning - det gjør at du holder motet oppe. Du kan få deg en fast partner på si eller rett og slett oppsøke spenningen på annen måte.

 

Kanskje ting retter seg på sikt, når barna blir større. Kanskje vedkommende trenger fulltidsarbeid eller førerkort.

[gulpetter]

Alternativ som utroskap kan også være en løsning - det gjør at du holder motet oppe. 

 

Slutt å tulle, utruskap er ALDRI ei løysing. Eg kan ikkje fatte at du i heile teke foreslår det som alternativ. Skjerp deg.

[anon12234]

 

Alternativ som utroskap kan også være en løsning - det gjør at du holder motet oppe. 

 

Slutt å tulle, utruskap er ALDRI ei løysing. Eg kan ikkje fatte at du i heile teke foreslår det som alternativ. Skjerp deg.

 

Utroskap har reddet mange forhold, skjerp deg. Alle som har litt livserfaring vet det.... 

[G27]

 

 

Alternativ som utroskap kan også være en løsning - det gjør at du holder motet oppe. 

 

Slutt å tulle, utruskap er ALDRI ei løysing. Eg kan ikkje fatte at du i heile teke foreslår det som alternativ. Skjerp deg.

 

Utroskap har reddet mange forhold, skjerp deg. Alle som har litt livserfaring vet det.... 

 

Det er jo en fin måte å tvinge til et "åpent forhold" på. Finnes nok av desperate sjeler i Norge som tilgir utroskap, og dermed åpner verden opp for den utro partneren. En gang utro, alltid utro, det vet alle med litt livserfaring, så tilgir du utroskap og står sammen med din partner, så er du i grunn i et åpent forhold. 

[Gjest Slettet+6132]

Man får vel vurdere selv om utroskap redder forholdet eller ikke. Man har ikke noe å tape på dette om forholdet går i grøfta uansett, men man har alt å vinne. Særlig om partneren ikke vet om det.

[gulpetter]

 

Utroskap har reddet mange forhold, skjerp deg. Alle som har litt livserfaring vet det.... 

 

 

 

Utruskap har definitivt øydelagt fleire forhold enn det har redda, om det har redda nokon forhold i heile teke. At du prøver å påberope deg "livserfaring" som grunnlag for påstanden sin tilseier vel berre at du er meir barnsleg enn du trur sjølv.

 

 

Man får vel vurdere selv om utroskap redder forholdet eller ikke. Man har ikke noe å tape på dette om forholdet går i grøfta uansett, men man har alt å vinne. Særlig om partneren ikke vet om det.

Og om forholdet kunne reddast, so har ein øydelagt det ved å vere utru uansett. Ein har "vunne" ved å sørgje for at alle tapar. Og å antyde at ein kjem beire ut av det ved å ikkje vere ærleg med partneren sin er berre patetisk. 

 

edit: typo

Endret 16. desember 2015 av soleis

[Gjest Slettet+6132]

 

 

Utroskap har reddet mange forhold, skjerp deg. Alle som har litt livserfaring vet det.... 

 

 

 

Utruskap har definitivt øydelagt fleire forhold enn det har redda, om det har redda nokon forhold i heile teke. At du prøver å påberope deg "livserfaring" som grunnlag for påstanden sin tilseier vel berre at du er meir barnsleg enn du trur sjølv.

 

 

Man får vel vurdere selv om utroskap redder forholdet eller ikke. Man har ikke noe å tape på dette om forholdet går i grøfta uansett, men man har alt å vinne. Særlig om partneren ikke vet om det.

Og om forholdet kunne reddast, so har ein øydelagt det ved å vere utru uansett. Ein har "vunne" ved å sørgje for at alle tapar. Og å antyde at ein kjem beire ut av det ved å ikkje vere ærleg med partneren sin er berre patetisk. 

 

edit: typo

 

....men nå er jo utgangspunktet at det ikke kan reddes og joda, det er to vinnere - begge de to som stønner av vellyst. Det gjelder å se på saken i en positiv vinkling og ikke dra seg selv ned til enhver tid.

 

Om familien kan holdes sammen og kanskje finne tilbake til hverdagslykken etterhvert så er vel ikke ett lite sidesprang bortkastet om det er dette som er årsaken til at man ikke flytter ut på flekken.