Alt for streng med meg selv. Dårlig kombinasjon med skolen

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg må få luftet hjertet. Har tidligere gode erfaringer med å poste på denne delen av forumet, så håper dere kan hjelpe meg.

 

Jeg er en student i tidlig 20 årene. Jeg går mitt første år på høgskole. Jeg vil klare å bli utdannet. Dette er ekstremt viktig for meg. 

Jeg trives godt med skole. Synes det er tøft å lese alt pensum, men det går seg nok til. På skolen opplever jeg å bli akseptert for den jeg er. Jeg har alltid noen jeg kan sitte sammen med, og prate med på forelesningene. Mange som også vil lese med meg. Trives så godt at jeg gleder meg til å dra på skolen hver dag. Veldig heldig der, men jeg mener at dette er fordi jeg har en positiv holdning til skolen, og at jeg liker å lære, samt å være sosial med medstudenter.

 

Barndommen min kunne vært bedre. Frem til skolealder bodde jeg hos min alkoholiserte far. Dette har ført til at jeg takler kritikk dårlig. Vertfall når jeg har jobbet beinhardt med en oppgave, fremføring, osv.

Hvis jeg prøver så godt jeg kan, blir jeg veldig lei meg av å få kritikk. Jeg tror dette er fordi jeg ikke kunne gjøre "feil" som liten. Da ble min far fly forbanna. 

 

Da jeg begynte på vgs, fikk jeg en veldig dårlige oppfattelse av meg selv. Jeg tenkte tilbake på 10klasse, og følte at jeg var slem mot de andre, eller at jeg oppførte meg teit. I ettertid har jeg sett at jeg ikke gjorde det, og at det var dumt av meg å være så slem med meg selv og "straffe" meg selv, og bruke energi på disse tankene. Jeg var helt normal,og godt likt i 10 klasse. 

Dette førte til at jeg på VGS begynte å ha veldig høye krav til meg selv. Både på skolen, den sosialebiten, og hjemmefronten. Jeg glemte at jeg var et menneske. Eneste jeg har vært flink til er at jeg alltid har vært åpen og pratet om følelser. Jeg har heller aldri vært lei meg for å gråte foran andre. 

Flere lærere har sagt at jeg har for høye krav til meg selv, og det er jeg enig i, men jeg klarer ikke å snu kravene. Jeg må prestere bra, og det har jeg ikke gjort på høgskolen.

 

I går fikk jeg min første tilbakemelding på en akademisk tekst jeg hadde skrevet. Jeg visste at da jeg skrev denne teksten var den en del forberingspotensiale. Alikevel tok jeg tilbakemeldingen trist. Jeg ble helt blank i øynene da jeg leste kommentaren på teksten. Jeg hadde jobbet så mange timer med den. Kanskje litt for mye. For meg, har det vært vanskelig å sette seg inn i hva lærerne har vært ute etter. Jeg måtte selv lese meg opp til hvordan jeg burde skrive akademiske tekster. 

Det eneste positive med tilbakemeldingen var at det var et godt språk, og at jeg formidlet bra. 

Er mye jobb å endre teksten, og jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det, eller om jeg orker. Jeg falt litt sammen, og ble skikkelig umotivert da jeg leste tilbakemeldingen.

 

Jeg er veldig streng med meg selv. Jeg glemmer fortsatt at det er menneskelig å gjøre feil. Det ironiske er at jeg hadde sagt dette til en annen hvis personen hadde hatt samme problem" Du er bare et menneske, du gjør feil. Ikke vær hard mot deg selv. Det er en læringsprosess. Alt blir bra. Du kan ikke forvente at du får det bra når du aldri har fått en tilbakemelding før". 

Jeg klarer bare ikke å ta det til meg når jeg gir det til meg selv. 

 

Jeg er ikke glad i meg selv, selv om så mange andre er det. Veldig mange synes jeg er flink, tøff, respekterer meg, og liker meg for den jeg er. 

 

hjelp .... Hva gjør jeg? 

 

 

Anonymous poster hash: 73c77...f5b

[AnonymDiskusjon]

Ts her :

 

Dette går utover alt i livet mitt. Jeg klarer ikke å nyte tv-spill, serier, filmer osv, fordi det alltid er et eller annet jeg ikke liker med den tingen. Heldigvis er jeg ikke klagete fordi jeg vet at problemet ligger hos meg. Jeg føler meg også litt små stresset hele tiden. Litt anspent på en måte.

Anonymous poster hash: 73c77...f5b

[vnp]

Depresjon? Ser litt ut som du er hengt opp i "dårlige erfaringer" fra tidligere. Om du ikke forstår oppgavene så snakk med lærerne, det er mye å hente i en samtale. 

[Gjest Bruker-95147]

Du tenker for mye, og da blir du dratt ut av ditt kjernepunkt (balansepunkt) av gravitasjonskraften av egen energitilførsel av flere tanker. Det blir som en snurrebass, jo større hastighet, jo lengre kan den snurre, og du blir dermed enda mer fragmentert, fordi du mister kontakten med ditt kjære nullpunkt. Kjernen på snurrebassen står stille, så det er bare snakk om å trekke fokusert tilbake til der man egentlig "er"

 

Du sier at du føler deg anspent, og da foreslår jeg at du øver deg på å avspenne deg selv. Ikke tenke, men erfare ved å føle etter hvor I kroppen den anspentheten befinner seg. Når du har funnet det punktet, holder du punktet som visuelt objekt, og konsentrerer deg om å gjøre punktet "bevisst" ved å holde fokuset der, og samtidig slappe helt av I alle nervetiførslene som ligger rundt det.

 

Du kan jo sjekke litt på nettet etter noen enkle pusteøvelser som du kan kombinere med visualiseringen

[AnonymDiskusjon]

Ts her.

 

Jeg har pratet med lærere om dette. Jeg vet at jeg ikke burde hatt så høye krav til meg selv da dette er første oppgaven vi får tilbakemelding på, men allikevel mistet jeg alt mot og håp.

 

Pusteøvelser føler jeg er litt oppskrytt. Tror ikke det hjelper mot stresset jeg opplever. Det er så lite stress, men det er alltid i bakhodet så jeg slapper aldri av, eller "nyter" livet. 

 

Anonymous poster hash: 73c77...f5b

[Kikert]

Kondañña knows! Kondañña knows! er et geni som vet alt om hvordan man får et godt liv, du må bare finne det rette punktet så går det bra.

[Gjest Bruker-95147]

Ts her. Jeg har pratet med lærere om dette. Jeg vet at jeg ikke burde hatt så høye krav til meg selv da dette er første oppgaven vi får tilbakemelding på, men allikevel mistet jeg alt mot og håp. Pusteøvelser føler jeg er litt oppskrytt. Tror ikke det hjelper mot stresset jeg opplever. Det er så lite stress, men det er alltid i bakhodet så jeg slapper aldri av, eller "nyter" livet. Anonymous poster hash: 73c77...f5b

"Du" føler ikke, hvis "du" føler, er det tanker. Du skal slutte å bry deg om "det" som tenker!

 

Vær fluen på veggen, om du vil. Du vet ingenting før du erfarer det jeg anbefalte. Mye har med innstillingen, så hvis du bestemmer deg for å ikke få det til, lykkes du sikkert

 

Men gjør som du vil, jeg gav bare ett vennlig råd basert på lang erfaring med det jeg snakker om

Endret 6. desember 2015 av Bruker-95147

[AnonymDiskusjon]

 

Ts her. Jeg har pratet med lærere om dette. Jeg vet at jeg ikke burde hatt så høye krav til meg selv da dette er første oppgaven vi får tilbakemelding på, men allikevel mistet jeg alt mot og håp. Pusteøvelser føler jeg er litt oppskrytt. Tror ikke det hjelper mot stresset jeg opplever. Det er så lite stress, men det er alltid i bakhodet så jeg slapper aldri av, eller "nyter" livet. Anonymous poster hash: 73c77...f5b

"Du" føler ikke, hvis "du" føler, er det tanker. Du skal slutte å bry deg om "det" som tenker!

 

Vær fluen på veggen, om du vil. Du vet ingenting før du erfarer det jeg anbefalte. Mye har med innstillingen, så hvis du bestemmer deg for å ikke få det til, lykkes du sikkert

 

Men gjør som du vil, jeg gav bare ett vennlig råd basert på lang erfaring med det jeg snakker om

 

Ts her. Jeg tok godt i mot rådet ditt. Det jeg ikke nevnte i stad er at jeg har gjort slike øvelser før, og det har ikke hjulpet. Senest i går fikk jeg et tips om å gjøre pusteøvelser.

 

Det kan hende at stress blir feil ord å bruke,, men det er det nærmeste jeg kommer. Bekyrming er også et ord. Det merker jeg mye. Jeg er bekymret over kritikken, fordi for meg virker det som det ikke går ann å rett opp i feilene ,selv om jeg vet at det gjør det. Får et følelse av at alt håp er ute. 

 

Ting jeg gjør feil tar jeg ikke bra. Uansett hva det er . I høst ble jeg skikkelig lei meg over en steinsprutskade på bilen som jeg ikke kunne noe for. 

 

Mener du at jeg må være mer i kontakt med meg selv? Er det det pusteøvelsene hjelper til med? For jeg er villig til å gi det en sjangse.

 

Anonymous poster hash: 73c77...f5b

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Ts her. Jeg har pratet med lærere om dette. Jeg vet at jeg ikke burde hatt så høye krav til meg selv da dette er første oppgaven vi får tilbakemelding på, men allikevel mistet jeg alt mot og håp. Pusteøvelser føler jeg er litt oppskrytt. Tror ikke det hjelper mot stresset jeg opplever. Det er så lite stress, men det er alltid i bakhodet så jeg slapper aldri av, eller "nyter" livet. Anonymous poster hash: 73c77...f5b

"Du" føler ikke, hvis "du" føler, er det tanker. Du skal slutte å bry deg om "det" som tenker!Vær fluen på veggen, om du vil. Du vet ingenting før du erfarer det jeg anbefalte. Mye har med innstillingen, så hvis du bestemmer deg for å ikke få det til, lykkes du sikkertMen gjør som du vil, jeg gav bare ett vennlig råd basert på lang erfaring med det jeg snakker om

Ts her. Jeg tok godt i mot rådet ditt. Det jeg ikke nevnte i stad er at jeg har gjort slike øvelser før, og det har ikke hjulpet. Senest i går fikk jeg et tips om å gjøre pusteøvelser. Det kan hende at stress blir feil ord å bruke,, men det er det nærmeste jeg kommer. Bekyrming er også et ord. Det merker jeg mye. Jeg er bekymret over kritikken, fordi for meg virker det som det ikke går ann å rett opp i feilene ,selv om jeg vet at det gjør det. Får et følelse av at alt håp er ute.  Ting jeg gjør feil tar jeg ikke bra. Uansett hva det er . I høst ble jeg skikkelig lei meg over en steinsprutskade på bilen som jeg ikke kunne noe for. Mener du at jeg må være mer i kontakt med meg selv? Er det det pusteøvelsene hjelper til med? For jeg er villig til å gi det en sjangse. Anonymous poster hash: 73c77...f5b

Jeg skal ikke si hva du skal gjøre, du skal følge intuisjonen! Jeg legger ved link til en serie med små guided meditation, som du kan spille av mens du lar meditasjonen forløpe. I tilegg får du en beskrivelse av Basic anapanasati (pust meditasjon). Så er det bare å la stillheten gjøre sitt ..

 

Lykke til!

 

Thanissaro Bhikku: Basics - 55 Dhamma Talks:

 

 

Basic Breath Meditation Instructions

by

Thanissaro Bhikkhu

© 1993

The technique I'll be teaching is breath meditation. It's a good topic no matter what your religious background. As my teacher once said, the breath doesn't belong to Buddhism or Christianity or anyone at all. It's common property that anyone can meditate on. At the same time, of all the meditation topics there are, it's probably the most beneficial to the body, for when we're dealing with the breath, we're dealing not only with the air coming in and out of the lungs, but also with all the feelings of energy that course throughout the body with each breath. If you can learn to become sensitive to these feelings, and let them flow smoothly and unobstructed, you can help the body function more easily, and give the mind a handle for dealing with pain.

 

So let's all meditate for a few minutes. Sit comfortably erect, in a balanced position. You don't have to be ramrod straight like a soldier. Just try not to lean forward or back, to the left or the right. Close your eyes and say to yourself, 'May I be truly happy and free from suffering.' This may sound like a strange, even selfish, way to start meditating, but there are good reasons for it. One, if you can't wish for your own happiness, there is no way that you can honestly wish for the happiness of others. Some people need to remind themselves constantly that they deserve happiness — we all deserve it, but if we don't believe it, we will constantly find ways to punish ourselves, and we will end up punishing others in subtle or blatant ways as well.

 

Two, it's important to reflect on what true happiness is and where it can be found. A moment's reflection will show that you can't find it in the past or the future. The past is gone and your memory of it is undependable. The future is a blank uncertainty. So the only place we can really find happiness is in the present. But even here you have to know where to look. If you try to base your happiness on things that change — sights, sounds, sensations in general, people and things outside — you're setting yourself up for disappointment, like building your house on a cliff where there have been repeated landslides in the past. So true happiness has to be sought within. Meditation is thus like a treasure hunt: to find what has solid and unchanging worth in the mind, something that even death cannot touch.

 

To find this treasure we need tools. The first tool is to do what we're doing right now: to develop good will for ourselves. The second is to spread that good will to other living beings. Tell yourself: 'All living beings, no matter who they are, no matter what they have done to you in the past — may they all find true happiness too.' If you don't cultivate this thought, and instead carry grudges into your meditation, that's all you'll be able to see when you look inside.

 

Only when you have cleared the mind in this way, and set outside matters aside, are you ready to focus on the breath. Bring your attention to the sensation of breathing. Breathe in long and out long for a couple of times, focusing on any spot in the body where the breathing is easy to notice, and your mind feels comfortable focusing. This could be at the nose, at the chest, at the abdomen, or any spot at all. Stay with that spot, noticing how it feels as you breathe in and out. Don't force the breath, or bear down too heavily with your focus. Let the breath flow naturally, and simply keep track of how it feels. Savor it, as if it were an exquisite sensation you wanted to prolong. If your mind wanders off, simply bring it back. Don't get discouraged. If it wanders 100 times, bring it back 100 times. Show it that you mean business, and eventually it will listen to you.

 

If you want, you can experiment with different kinds of breathing. If long breathing feels comfortable, stick with it. If it doesn't, change it to whatever rhythm feels soothing to the body. You can try short breathing, fast breathing, slow breathing, deep breathing, shallow breathing — whatever feels most comfortable to you right now...

 

Once you have the breath comfortable at your chosen spot, move your attention to notice how the breathing feels in other parts of the body. Start by focusing on the area just below your navel. Breathe in and out, and notice how that area feels. If you don't feel any motion there, just be aware of the fact that there's no motion. If you do feel motion, notice the quality of the motion, to see if the breathing feels uneven there, or if there's any tension or tightness. If there's tension, think of relaxing it. If the breathing feels jagged or uneven, think of smoothing it out... Now move your attention over to the right of that spot — to the lower right-hand corner of the abdomen — and repeat the same process... Then over to the lower left-hand corner of the abdomen... Then up to the navel... right... left... to the solar plexus... right... left... the middle of the chest... right... left... to the base of the throat... right... left... to the middle of the head...[take several minutes for each spot]

 

If you were meditating at home, you could continue this process through your entire body — over the head, down the back, out the arms & legs to the tips of your finger & toes — but since our time is limited, I'll ask you to return your focus now to any one of the spots we've already covered. Let your attention settle comfortably there, and then let your conscious awareness spread to fill the entire body, from the head down to the toes, so that you're like a spider sitting in the middle of a web: It's sitting in one spot, but it's sensitive to the entire web. Keep your awareness expanded like this — you have to work at this, for its tendency will be to shrink to a single spot — and think of the breath coming in & out your entire body, through every pore. Let your awareness simply stay right there for a while — there's no where else you have to go, nothing else you have to think about... And then gently come out of meditation.

[Gjest Bruker-95147]

Du kan så klart sitte på en stol og ha det behaglig, behøver ikke sitte som en "yogi". Mange misforstår totalt konseptet meditasjon, og legger hindringer I veien for seg selv

[dag1234]

Hvorfor ikke prøve alminnelig psykoterapi? Du vet jo godt hva problemene dine skyldes og kunne hatt nytte av å bearbeide de påkjenningene du hadde i oppveksten.

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor ikke prøve alminnelig psykoterapi? Du vet jo godt hva problemene dine skyldes og kunne hatt nytte av å bearbeide de påkjenningene du hadde i oppveksten.

Hei Dag ! 

 

Jeg går hos en psykolog, men der prater vi om noe helt annet. Jeg har begynt å prate med sykepleieren på høgskolen min.

 

Husker jeg riktig så er du psykolog. Tror du at det er faren min som gjør at jeg har disse forventningene og kravene til meg selv? Det er bare en teori fra min side. Jeg har ikke alltid følt det slik. Det kom i 2009. 

 

Anonymous poster hash: 73c77...f5b

[dag1234]

Det stemmer at jeg jobber som det, ja.

Jeg kjenner deg ikke og kan jo ikke uttale meg på mer en generelt grunnlag, men jeg ville tro at mye handler om hva du ikke fikk tilstrekkelig av i oppveksten: støtte, anerkjennelse og oppmuntring. Og at det kan ha blitt for mye kritikk, uttalt eller selvpåført.

 

Det er forholdsvis vanlig at om en ikke får nok anerkjennelse og bekreftelse i visse perioden i oppveksten, så fester det seg som en sårbarhet for ikke å holde mål, en føler en ikke strekker til, eller en streng selvfordømming om du vil.

Jeg synes nok dette er mest uttalt når det er mangler i far-sønn-relasjonen. Men dette er sammensatt og det er mye som spiller inn.

 

Det er ikke uvanlig at slike plager oppstår på ett eller annet tidspunkt, gjerne i en eller annen overgangsfase i livet.
Du har så god selvinnsikt og virker å ha mange ressurser at jeg tror du hadde hatt god nytte av å bearbeide en del av disse oppveksterfaringene din. Det er det samme hvor eller hvem du tar disse tingene opp med, å lenge du kjenner at det du sier blir tatt i mot, men det kan være en idé å ikke spre dette på for mange personer.

[AnonymDiskusjon]

Det stemmer at jeg jobber som det, ja.

Jeg kjenner deg ikke og kan jo ikke uttale meg på mer en generelt grunnlag, men jeg ville tro at mye handler om hva du ikke fikk tilstrekkelig av i oppveksten: støtte, anerkjennelse og oppmuntring. Og at det kan ha blitt for mye kritikk, uttalt eller selvpåført.

 

Det er forholdsvis vanlig at om en ikke får nok anerkjennelse og bekreftelse i visse perioden i oppveksten, så fester det seg som en sårbarhet for ikke å holde mål, en føler en ikke strekker til, eller en streng selvfordømming om du vil.

Jeg synes nok dette er mest uttalt når det er mangler i far-sønn-relasjonen. Men dette er sammensatt og det er mye som spiller inn.

 

Det er ikke uvanlig at slike plager oppstår på ett eller annet tidspunkt, gjerne i en eller annen overgangsfase i livet.

Du har så god selvinnsikt og virker å ha mange ressurser at jeg tror du hadde hatt god nytte av å bearbeide en del av disse oppveksterfaringene din. Det er det samme hvor eller hvem du tar disse tingene opp med, å lenge du kjenner at det du sier blir tatt i mot, men det kan være en idé å ikke spre dette på for mange personer.

Jeg ble flyttet til et annet hjem, og opplever selv at jeg fikk annerkjennesle der, men jeg har alltid vært redd for kjeft. 

 

Akkurat nå studerer jeg. Jeg prater med en rådgiver på skolen,  men i det siste har jeg ikke kunne gjort det fordi skoletiden har vært så rar. Jeg aner ikke når jeg har tid til å prate med rådgiveren.

 

Er det noe jeg selv kan gjøre med dette? Merker det er slitsom å ha det slik. Er så mange som setter pris på meg, og jeg tar det til meg. De mener jeg er god nok, og flink , men det går bare inn til et visst nivå. Jeg føler aldri jeg er god nok for meg selv.. Og kravene mine klarer jeg ikke å senke fordi det blir ubehagelig, og jeg føler jeg går inn i et veldig dumt usunt mønster(ironisk nok) hvis jeg gir mer faen i krav.

 

Anonymous poster hash: 73c77...f5b

[dag1234]

Jeg synes du gjør mye bra allerede ved at du er så bevisst på disse vanskene og at du søker hjelp der du kan få det, og at du ser at det er et misforhold mellom selvfølelsen din og tilbakemeldingene du får fra andre.

 

Du skal vel ikke gi blaffen i krav, det er jo ikke bra. Men du bør sette rimelige krav til deg selv; både utfra der du er i læringsprosessen og utfra dine evner og forutsetninger. Så må du øve deg på å ikke bli så selvanklagende om du ikke når de målene du setter deg. Det har du ingen ting igjen for. 

 

Mer konkrete råd enn jeg har gitt ønsker jeg ikke å komme med siden jeg ikke har møtt deg og dette er et åpent forum. 

[AnonymDiskusjon]

Jeg synes du gjør mye bra allerede ved at du er så bevisst på disse vanskene og at du søker hjelp der du kan få det, og at du ser at det er et misforhold mellom selvfølelsen din og tilbakemeldingene du får fra andre.

 

Du skal vel ikke gi blaffen i krav, det er jo ikke bra. Men du bør sette rimelige krav til deg selv; både utfra der du er i læringsprosessen og utfra dine evner og forutsetninger. Så må du øve deg på å ikke bli så selvanklagende om du ikke når de målene du setter deg. Det har du ingen ting igjen for. 

 

Mer konkrete råd enn jeg har gitt ønsker jeg ikke å komme med siden jeg ikke har møtt deg og dette er et åpent forum. 

Takk for svar, Dag.

 

Jeg skal prøve mitt beste. Ser mer positivt på tilbakemeldingen på oppgaven nå, enn jeg gjorde før. 

Prata med en i klassen og da sa jeg at jeg var veldig streng med meg selv, og hun var helt enig i dette, så tydelig at jeg tenker riktig i det minste. 

 

Jeg skal prøve å slappe mer av, og nyte livet mer. Tror jeg vinner på det, og at konsentrasjonen og resulatetene blir bedre. Første jeg starter med er å skrive lapper til meg selv, også pusteøvelser. Har funnet ut at det hjelper å gå tur, så skal gjøre det litt også. 

 

Du har sikkert vært borti lignene tilfeller. Jeg har bodd i fosterhjem, og jeg opplevede å få kjærlighet der. Får også masse av vennene mine. Ofte tenker jeg at jeg er heldig, men jeg lurer litt også på hva de ser i meg. DET er dumt, for da slapper jeg hvertfall ikke av. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 73c77...f5b