Avlyser date etter date

[heartlife]

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg  

Endret 19. februar 2016 av heartlife

[oslojenta90]

 

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg

 

Ja,det er tydeligvis noen mannfolk som ikke kan prate. Redde, feige, whatever. Skjønner at du føler det sånn med eksen din som ikke vil prate ut, det er jævlig. En stiller seg spørsmål som hva gjorde jeg feil? Hva er galt med meg? Hvorfor vil han ikke si noe?

Og man føler seg ikke god nok, det gjorde iallefall ikke jeg. Han skyldte i tillegg på meg, at det var min feil at han ikke turte å si noe før. Dette hadde han tenkt på i flere måneder, selv da vi lette etter leiligheter og skrev under papirer i banken. Samtidig sa han til meg at han gledet seg sånn til å flytte til et nytt sted, fremtiden osv. Jeg satt jo igjen som et spørsmålstegn.

 

Du føler det sånn nå, men det kan endre seg. Det gjorde det med meg iallefall. Jeg har funnet ut at jeg er god nok akkurat som jeg er. Får jeg avslag, er det pga mangel på kjemi, ikke at jeg er fæl. Sånn tenker jeg nå

Du virker som en flott jente, og du fortjener en god mann, og det tror jeg du vil få når tiden er rett.

 

Jeg har det mye bedre nå, var laaangt nede en stund, og skjønte ingenting. Syntes synd på meg selv. Men det ble en ond sirkel og bare vonde og negative tanker. Jeg er over han nå, og ser i etterkant at det var for det beste selv om han gjorde det på den verste måte tenkelig. Jeg har kuttet all kontakt og lar han leve livet sitt, og jeg skal leve mitt. Jeg skal leve for meg, ingen andre, og iallefall ikke for han. Og jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne alt jeg kunne i forholdet og mer til, så det er hans tap. Ikke mitt. Og det samme gjelder deg. Det er hans tap. Hev deg over han og vis at du er sterkere enn han. Det er den beste "hevnen" man kan gi. "Jeg klarer meg uten deg".

 

Når alt det er sagt, ville jeg ikke vært foruten den opplevelsen. Nå vet jeg hva jeg IKKE vil ha i et forhold. Jeg har lært mye om meg selv og vokst mye på kort tid. Har såvidt begynt å date igjen, fordi det føles rett nå. Nå prøver jeg ikke lenger å fylle et tomrom, for det er ikke der lenger. Jeg har fylt det med selvtillit. Og det er så deilig å føle på.

 

Jeg tok forøvrig hjelp i form av psykolog en periode for å sortere tankene mine. Det hjalp mye. Kanskje det kan være noe for deg? Var deilig å bare snakke ut om alt jeg tenkte å føle til en utenforstående. Og hun var strålende. Gav meg verktøy til å klare å komme meg på beina igjen.

 

Empati til oss og lenge leve flotte kvinner!

Endret 19. februar 2016 av oslojenta90

[heartlife]

 

 

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg

 

Ja,det er tydeligvis noen mannfolk som ikke kan prate. Redde, feige, whatever. Skjønner at du føler det sånn med eksen din som ikke vil prate ut, det er jævlig. En stiller seg spørsmål som hva gjorde jeg feil? Hva er galt med meg? Hvorfor vil han ikke si noe?

Og man føler seg ikke god nok, det gjorde iallefall ikke jeg. Han skyldte i tillegg på meg, at det var min feil at han ikke turte å si noe før. Dette hadde han tenkt på i flere måneder, selv da vi lette etter leiligheter og skrev under papirer i banken. Samtidig sa han til meg at han gledet seg sånn til å flytte til et nytt sted, fremtiden osv. Jeg satt jo igjen som et spørsmålstegn.

 

Du føler det sånn nå, men det kan endre seg. Det gjorde det med meg iallefall. Jeg har funnet ut at jeg er god nok akkurat som jeg er. Får jeg avslag, er det pga mangel på kjemi, ikke at jeg er fæl. Sånn tenker jeg nå

Du virker som en flott jente, og du fortjener en god mann, og det tror jeg du vil få når tiden er rett.

 

Jeg har det mye bedre nå, var laaangt nede en stund, og skjønte ingenting. Syntes synd på meg selv. Men det ble en ond sirkel og bare vonde og negative tanker. Jeg er over han nå, og ser i etterkant at det var for det beste selv om han gjorde det på den verste måte tenkelig. Jeg har kuttet all kontakt og lar han leve livet sitt, og jeg skal leve mitt. Jeg skal leve for meg, ingen andre, og iallefall ikke for han. Og jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne alt jeg kunne i forholdet og mer til, så det er hans tap. Ikke mitt. Og det samme gjelder deg. Det er hans tap. Hev deg over han og vis at du er sterkere enn han. Det er den beste "hevnen" man kan gi. "Jeg klarer meg uten deg".

 

Når alt det er sagt, ville jeg ikke vært foruten den opplevelsen. Nå vet jeg hva jeg IKKE vil ha i et forhold. Jeg har lært mye om meg selv og vokst mye på kort tid. Har såvidt begynt å date igjen, fordi det føles rett nå. Nå prøver jeg ikke lenger å fylle et tomrom, for det er ikke der lenger. Jeg har fylt det med selvtillit. Og det er så deilig å føle på.

 

Jeg tok forøvrig hjelp i form av psykolog en periode for å sortere tankene mine. Det hjalp mye. Kanskje det kan være noe for deg? Var deilig å bare snakke ut om alt jeg tenkte å føle til en utenforstående. Og hun var strålende. Gav meg verktøy til å klare å komme meg på beina igjen.

 

Empati til oss og lenge leve flotte kvinner!

 

 

Takk for kommentarene dine . Er godt med folk som faktisk forstår. De som har vært gjennom nederlag som dette, forstår lettere hvor vondt det er. Mens de som ikke har opplevd så mye slike nederlag har gjerne mindre forståelse om det. 

 

Ja.... Det at han ikke vil prate engang... tar jeg ganske tungt. Jeg tenker: "det er sikkert fordi at han synes sexen med meg var dårlig, eller at utseende mitt ikke var bra nok.... men samtidig: jeg fatter det ikke: for jeg ser meg selv i speilet.. ser meg selv på bilder... - faktisk både i speilet og på bilder så ser jeg faktisk bedre ut enn de fleste i min alder - men det er etter min egen bedømmelse. Barna mine sier det og: at jeg ser yngre og flottere ut enn de fleste andre mødre. Kollegaer sier at jeg holder meg usedvanlig bra med tanke på alderen min-- så ja.... hva er galt med meg? Jo jeg tenker allikevel at det kan være utseende , kroppen og at det er noe med meg sexuellt... selv om han aldri har sagt at det er det så tenker jeg sånn når han ikke engang kan prate. Jeg trodde at han var glad i meg... så feil kunne jeg iallefall ta.. Jeg trodde at han møtte meg i et og et halvt år... flere ganger i uken.... at det betydde at han var glad i meg.... og likte å være med meg...

 

Han avskyr meg som om jeg er pesten!. Som om jeg er en ustellt ,, forferdelig narkoman... som om jeg er det værste kvinnemennesket på jord.... Men jeg skal ikke ta det til meg.... Jeg vet ikke årsaken til dette ennå. Jeg tenker mye... " har han funnet en dame han synes er mer sexy enn meg som gjør det? eller hadde han dame....(noe jeg mistenkte av mange årsaker fordi han hadde en veldig god venninne fra det landet han kom fra som han tilbringer tid med når han er i utlandet) . Tankene kan rulle om hvorfor han behandler meg sånn... 

 

Jeg vil iallefall si, uansett.... hva det er .. så skal vi begge vite at vi er BRA NOK!. Det er noe i veien med mannfolkene våre som måtte gå i fra oss på den måten. Uten å kunne prate engang.... 

Tenker lett: hvorfor er han redd for å skrive litt? Det siste vi hadde faktisk var sex, og så skrev han " dette var en god start på nyåret" for så å skrive like etterpå : " vil ikke ha mer kontakt". Jaja. han brydde seg jævlig mye om meg tenker jeg nå etterpå... også får vi bare le av det og ta det med humor . 

 

Ja, du har forsøkt i det forholdet du hadde. Du har gjort det beste, for den som går uten å prate... den gjør ikke nok. Samme har jeg : jeg har gjort mitt beste og ville prate ut... men det ville ikke han.

 

Godt at du har forståelse på det store såret jeg sitter med. Forstår at du fikk deg et dypt sår du og. Og det vi får tenke: Livet kan være tøfft! Men her er vi. Og vi lever... og vi gjør vårt beste... 

 

Det er sånn som du sier: hvordan skal jeg klare meg videre nå? Og så ser man bare den personen.... Men for meg er det ikke bare tapet av han som er det værste: det værste er at han ikke engang kan prate ut litt for å bidra til å gjøre det lettere for meg etterpå. 

 

Bodde dere i samme by /bygd ? 

 

Vi bodde i samme by, og jeg er livredd for å treffe på han.... og spesiellt dersom han går med en ny "bedre" dame. Derfor holder jeg meg unna byen nå for å ikke psyke meg selv ned for jeg har lyst til å få opp selvtilliten å komme meg videre, og da vil det ikke gjøre godt å møte på han sammen med en ny dame. 

 

ja, den beste empati for oss, og vi lærer , og vi klarer oss! . Dating blir tungt. Men det gjelder å vente til man er over personen, og over det som hendte. Det som hendte vil nok aldri glemmes, for jeg har opplevd noe lignende før.. men det vil allikevel bli lettere å gå videre når man får avstand til det. 

Endret 19. februar 2016 av heartlife

[oslojenta90]

 

 

 

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg

 

Ja,det er tydeligvis noen mannfolk som ikke kan prate. Redde, feige, whatever. Skjønner at du føler det sånn med eksen din som ikke vil prate ut, det er jævlig. En stiller seg spørsmål som hva gjorde jeg feil? Hva er galt med meg? Hvorfor vil han ikke si noe?

Og man føler seg ikke god nok, det gjorde iallefall ikke jeg. Han skyldte i tillegg på meg, at det var min feil at han ikke turte å si noe før. Dette hadde han tenkt på i flere måneder, selv da vi lette etter leiligheter og skrev under papirer i banken. Samtidig sa han til meg at han gledet seg sånn til å flytte til et nytt sted, fremtiden osv. Jeg satt jo igjen som et spørsmålstegn.

 

Du føler det sånn nå, men det kan endre seg. Det gjorde det med meg iallefall. Jeg har funnet ut at jeg er god nok akkurat som jeg er. Får jeg avslag, er det pga mangel på kjemi, ikke at jeg er fæl. Sånn tenker jeg nå

Du virker som en flott jente, og du fortjener en god mann, og det tror jeg du vil få når tiden er rett.

 

Jeg har det mye bedre nå, var laaangt nede en stund, og skjønte ingenting. Syntes synd på meg selv. Men det ble en ond sirkel og bare vonde og negative tanker. Jeg er over han nå, og ser i etterkant at det var for det beste selv om han gjorde det på den verste måte tenkelig. Jeg har kuttet all kontakt og lar han leve livet sitt, og jeg skal leve mitt. Jeg skal leve for meg, ingen andre, og iallefall ikke for han. Og jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne alt jeg kunne i forholdet og mer til, så det er hans tap. Ikke mitt. Og det samme gjelder deg. Det er hans tap. Hev deg over han og vis at du er sterkere enn han. Det er den beste "hevnen" man kan gi. "Jeg klarer meg uten deg".

 

Når alt det er sagt, ville jeg ikke vært foruten den opplevelsen. Nå vet jeg hva jeg IKKE vil ha i et forhold. Jeg har lært mye om meg selv og vokst mye på kort tid. Har såvidt begynt å date igjen, fordi det føles rett nå. Nå prøver jeg ikke lenger å fylle et tomrom, for det er ikke der lenger. Jeg har fylt det med selvtillit. Og det er så deilig å føle på.

 

Jeg tok forøvrig hjelp i form av psykolog en periode for å sortere tankene mine. Det hjalp mye. Kanskje det kan være noe for deg? Var deilig å bare snakke ut om alt jeg tenkte å føle til en utenforstående. Og hun var strålende. Gav meg verktøy til å klare å komme meg på beina igjen.

 

Empati til oss og lenge leve flotte kvinner!

 

 

Takk for kommentarene dine . Er godt med folk som faktisk forstår. De som har vært gjennom nederlag som dette, forstår lettere hvor vondt det er. Mens de som ikke har opplevd så mye slike nederlag har gjerne mindre forståelse om det. 

 

Ja.... Det at han ikke vil prate engang... tar jeg ganske tungt. Jeg tenker: "det er sikkert fordi at han synes sexen med meg var dårlig, eller at utseende mitt ikke var bra nok.... men samtidig: jeg fatter det ikke: for jeg ser meg selv i speilet.. ser meg selv på bilder... - faktisk både i speilet og på bilder så ser jeg faktisk bedre ut enn de fleste i min alder - men det er etter min egen bedømmelse. Barna mine sier det og: at jeg ser yngre og flottere ut enn de fleste andre mødre. Kollegaer sier at jeg holder meg usedvanlig bra med tanke på alderen min-- så ja.... hva er galt med meg? Jo jeg tenker allikevel at det kan være utseende , kroppen og at det er noe med meg sexuellt... selv om han aldri har sagt at det er det så tenker jeg sånn når han ikke engang kan prate. Jeg trodde at han var glad i meg... så feil kunne jeg iallefall ta.. Jeg trodde at han møtte meg i et og et halvt år... flere ganger i uken.... at det betydde at han var glad i meg.... og likte å være med meg...

 

Han avskyr meg som om jeg er pesten!. Som om jeg er en ustellt ,, forferdelig narkoman... som om jeg er det værste kvinnemennesket på jord.... Men jeg skal ikke ta det til meg.... Jeg vet ikke årsaken til dette ennå. Jeg tenker mye... " har han funnet en dame han synes er mer sexy enn meg som gjør det? eller hadde han dame....(noe jeg mistenkte av mange årsaker fordi han hadde en veldig god venninne fra det landet han kom fra som han tilbringer tid med når han er i utlandet) . Tankene kan rulle om hvorfor han behandler meg sånn... 

 

Jeg vil iallefall si, uansett.... hva det er .. så skal vi begge vite at vi er BRA NOK!. Det er noe i veien med mannfolkene våre som måtte gå i fra oss på den måten. Uten å kunne prate engang.... 

Tenker lett: hvorfor er han redd for å skrive litt? Det siste vi hadde faktisk var sex, og så skrev han " dette var en god start på nyåret" for så å skrive like etterpå : " vil ikke ha mer kontakt". Jaja. han brydde seg jævlig mye om meg tenker jeg nå etterpå... også får vi bare le av det og ta det med humor . 

 

Ja, du har forsøkt i det forholdet du hadde. Du har gjort det beste, for den som går uten å prate... den gjør ikke nok. Samme har jeg : jeg har gjort mitt beste og ville prate ut... men det ville ikke han.

 

Godt at du har forståelse på det store såret jeg sitter med. Forstår at du fikk deg et dypt sår du og. Og det vi får tenke: Livet kan være tøfft! Men her er vi. Og vi lever... og vi gjør vårt beste... 

 

Det er sånn som du sier: hvordan skal jeg klare meg videre nå? Og så ser man bare den personen.... Men for meg er det ikke bare tapet av han som er det værste: det værste er at han ikke engang kan prate ut litt for å bidra til å gjøre det lettere for meg etterpå. 

 

Bodde dere i samme by /bygd ? 

 

Vi bodde i samme by, og jeg er livredd for å treffe på han.... og spesiellt dersom han går med en ny "bedre" dame. Derfor holder jeg meg unna byen nå for å ikke psyke meg selv ned for jeg har lyst til å få opp selvtilliten å komme meg videre, og da vil det ikke gjøre godt å møte på han sammen med en ny dame. 

 

ja, den beste empati for oss, og vi lærer , og vi klarer oss! . Dating blir tungt. Men det gjelder å vente til man er over personen, og over det som hendte. Det som hendte vil nok aldri glemmes, for jeg har opplevd noe lignende før.. men det vil allikevel bli lettere å gå videre når man får avstand til det. 

 

Det var mye der, og enig i det du sier, som du sikkert har skjønt. Nei, bor ikke i nærheten av hverandre, heldigvis. Enig i at å ha opplevd det samme gjør at vi får en bedre forståelse for hverandre Beklager kort svar, har det litt travelt akkurat nå  

[heartlife]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg

 

Ja,det er tydeligvis noen mannfolk som ikke kan prate. Redde, feige, whatever. Skjønner at du føler det sånn med eksen din som ikke vil prate ut, det er jævlig. En stiller seg spørsmål som hva gjorde jeg feil? Hva er galt med meg? Hvorfor vil han ikke si noe?

Og man føler seg ikke god nok, det gjorde iallefall ikke jeg. Han skyldte i tillegg på meg, at det var min feil at han ikke turte å si noe før. Dette hadde han tenkt på i flere måneder, selv da vi lette etter leiligheter og skrev under papirer i banken. Samtidig sa han til meg at han gledet seg sånn til å flytte til et nytt sted, fremtiden osv. Jeg satt jo igjen som et spørsmålstegn.

 

Du føler det sånn nå, men det kan endre seg. Det gjorde det med meg iallefall. Jeg har funnet ut at jeg er god nok akkurat som jeg er. Får jeg avslag, er det pga mangel på kjemi, ikke at jeg er fæl. Sånn tenker jeg nå

Du virker som en flott jente, og du fortjener en god mann, og det tror jeg du vil få når tiden er rett.

 

Jeg har det mye bedre nå, var laaangt nede en stund, og skjønte ingenting. Syntes synd på meg selv. Men det ble en ond sirkel og bare vonde og negative tanker. Jeg er over han nå, og ser i etterkant at det var for det beste selv om han gjorde det på den verste måte tenkelig. Jeg har kuttet all kontakt og lar han leve livet sitt, og jeg skal leve mitt. Jeg skal leve for meg, ingen andre, og iallefall ikke for han. Og jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne alt jeg kunne i forholdet og mer til, så det er hans tap. Ikke mitt. Og det samme gjelder deg. Det er hans tap. Hev deg over han og vis at du er sterkere enn han. Det er den beste "hevnen" man kan gi. "Jeg klarer meg uten deg".

 

Når alt det er sagt, ville jeg ikke vært foruten den opplevelsen. Nå vet jeg hva jeg IKKE vil ha i et forhold. Jeg har lært mye om meg selv og vokst mye på kort tid. Har såvidt begynt å date igjen, fordi det føles rett nå. Nå prøver jeg ikke lenger å fylle et tomrom, for det er ikke der lenger. Jeg har fylt det med selvtillit. Og det er så deilig å føle på.

 

Jeg tok forøvrig hjelp i form av psykolog en periode for å sortere tankene mine. Det hjalp mye. Kanskje det kan være noe for deg? Var deilig å bare snakke ut om alt jeg tenkte å føle til en utenforstående. Og hun var strålende. Gav meg verktøy til å klare å komme meg på beina igjen.

 

Empati til oss og lenge leve flotte kvinner!

 

 

Takk for kommentarene dine . Er godt med folk som faktisk forstår. De som har vært gjennom nederlag som dette, forstår lettere hvor vondt det er. Mens de som ikke har opplevd så mye slike nederlag har gjerne mindre forståelse om det. 

 

Ja.... Det at han ikke vil prate engang... tar jeg ganske tungt. Jeg tenker: "det er sikkert fordi at han synes sexen med meg var dårlig, eller at utseende mitt ikke var bra nok.... men samtidig: jeg fatter det ikke: for jeg ser meg selv i speilet.. ser meg selv på bilder... - faktisk både i speilet og på bilder så ser jeg faktisk bedre ut enn de fleste i min alder - men det er etter min egen bedømmelse. Barna mine sier det og: at jeg ser yngre og flottere ut enn de fleste andre mødre. Kollegaer sier at jeg holder meg usedvanlig bra med tanke på alderen min-- så ja.... hva er galt med meg? Jo jeg tenker allikevel at det kan være utseende , kroppen og at det er noe med meg sexuellt... selv om han aldri har sagt at det er det så tenker jeg sånn når han ikke engang kan prate. Jeg trodde at han var glad i meg... så feil kunne jeg iallefall ta.. Jeg trodde at han møtte meg i et og et halvt år... flere ganger i uken.... at det betydde at han var glad i meg.... og likte å være med meg...

 

Han avskyr meg som om jeg er pesten!. Som om jeg er en ustellt ,, forferdelig narkoman... som om jeg er det værste kvinnemennesket på jord.... Men jeg skal ikke ta det til meg.... Jeg vet ikke årsaken til dette ennå. Jeg tenker mye... " har han funnet en dame han synes er mer sexy enn meg som gjør det? eller hadde han dame....(noe jeg mistenkte av mange årsaker fordi han hadde en veldig god venninne fra det landet han kom fra som han tilbringer tid med når han er i utlandet) . Tankene kan rulle om hvorfor han behandler meg sånn... 

 

Jeg vil iallefall si, uansett.... hva det er .. så skal vi begge vite at vi er BRA NOK!. Det er noe i veien med mannfolkene våre som måtte gå i fra oss på den måten. Uten å kunne prate engang.... 

Tenker lett: hvorfor er han redd for å skrive litt? Det siste vi hadde faktisk var sex, og så skrev han " dette var en god start på nyåret" for så å skrive like etterpå : " vil ikke ha mer kontakt". Jaja. han brydde seg jævlig mye om meg tenker jeg nå etterpå... også får vi bare le av det og ta det med humor . 

 

Ja, du har forsøkt i det forholdet du hadde. Du har gjort det beste, for den som går uten å prate... den gjør ikke nok. Samme har jeg : jeg har gjort mitt beste og ville prate ut... men det ville ikke han.

 

Godt at du har forståelse på det store såret jeg sitter med. Forstår at du fikk deg et dypt sår du og. Og det vi får tenke: Livet kan være tøfft! Men her er vi. Og vi lever... og vi gjør vårt beste... 

 

Det er sånn som du sier: hvordan skal jeg klare meg videre nå? Og så ser man bare den personen.... Men for meg er det ikke bare tapet av han som er det værste: det værste er at han ikke engang kan prate ut litt for å bidra til å gjøre det lettere for meg etterpå. 

 

Bodde dere i samme by /bygd ? 

 

Vi bodde i samme by, og jeg er livredd for å treffe på han.... og spesiellt dersom han går med en ny "bedre" dame. Derfor holder jeg meg unna byen nå for å ikke psyke meg selv ned for jeg har lyst til å få opp selvtilliten å komme meg videre, og da vil det ikke gjøre godt å møte på han sammen med en ny dame. 

 

ja, den beste empati for oss, og vi lærer , og vi klarer oss! . Dating blir tungt. Men det gjelder å vente til man er over personen, og over det som hendte. Det som hendte vil nok aldri glemmes, for jeg har opplevd noe lignende før.. men det vil allikevel bli lettere å gå videre når man får avstand til det. 

 

Det var mye der, og enig i det du sier, som du sikkert har skjønt. Nei, bor ikke i nærheten av hverandre, heldigvis. Enig i at å ha opplevd det samme gjør at vi får en bedre forståelse for hverandre Beklager kort svar, har det litt travelt akkurat nå

 

 

Ja, det er sant. Vi har forståelse for hvordan det kjennes for vi har opplevd akkurat det fra samme ståsted. Det er gjerne lett for de som ikke har opplevd dette, og ikke opplevd slike nederlag på samme måte selv, og tenke at vi er bare "idioter" som tar det innover oss, og samtidig hadde behov for å prate ut med eksen. Men fra vår side så er det sånn at det gjorde vondt at han bare løp uten å prate. Vi blir usikre, og får oss et sår, som da blir vanskelig å få til å gro, og det kan ta langt lengre tid enn hva det hadde gjort  hadde eksene våre pratet ut, og vist mer forståelse. Men sånn er det. Vi har iallefall forsøkt. Og det gjør godt at noen ser min side av situasjonen og. Og det gjør du som har opplevd akkurat det samme. 

 

Ja, det som er godt er når man har en eks boende på andre siden av landet. Men jeg har faktisk en eks som bor ikke så altfor langt unna, men han bor i en annen bydel enn meg. Byen er liten og jeg vet at han er der mye, så jeg holder unna byen på de klokkeslett jeg tror at han kan befinne seg der.... Og jeg holder meg ellers på min side av byen. Jeg ønsker ikke å bli mer såret. Og har ikke behov for å møte på han i byen leiende på en "bedre" dame nå mens jeg sitter fremdeles og har det vondt. Men en dag vil nok såret gro. Og det vil kun være et lite arr igjen som gjør at man blir mer usikker men samtidig kanskje et hakk klokere for hvordan en skal unngå at noen skal få såre seg igjen.

 

Setter pris på kommentarene og forståelsen din! Trøsten er at det er flere som forstår vår side og, og vi er to som forstår den.  

 

Og vit at den tiden du hadde med typen du hadde er ikke bortkastet. Det er noen visdomsord som sier: " Alt tar slutt en gang... Alt.." Og selv om ditt forhold ikke varte til du døde, eller til han døde, .. så varte det til han gikk istedet Det varte en stund, og du fikk oppleve å være i et forhold for en stund... Bedre det enn ingenting kanskje hehe, selv om man av og til tenker at man kunne spart seg for sorgen og det forholdet haha, og det problematiske med å tenke på å gå videre... pes....   . Men beste er å ta tiden til hjelp... la sårene gro, det er ingenting som haster! Et forhold er det uansett aldri en eneste garanti for uansett! 

Endret 19. februar 2016 av heartlife

[oslojenta90]

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble dumpet for tre måneder siden. Jeg og den mannen har forsøkt å bli venner igjen helt til nå. Jeg blir invitert på dater hele tiden av to bekjente av meg. Jeg sier først ja og så trekker jeg meg. Noen som har vært der? Noen tips i en sånn situasjon?. Jeg er nok ikke over eksen ennå. Er nok derfor.

 

Anonymous poster hash: df279...52c

Kjenner meg igjen. Vent, bli kjent med deg selv igjen og hvem du er uten eksen din. Det høres ut som du dater for å fylle et tomrom. 

Gi det litt med tid og så begynn i det små og finn en og snakk med vedkommende igjen før dere treffes. Hvis fu avlyser gang etter gang, er jo dette et klart tegn på at du ikke er klar enda. Jeg startet å date bare uker etter det var slutt med eksen, men skjønte fort at dette var bare for å fylle tomrommet etter han. Det er vanskelig å få følelser for andre når du ikke er over eksen din, tro meg. Snakker av erfaring. Du vil kjenne på kroppen din når du er klar. Men det er ikke nå.

 

 

Innlegget mitt var skrevet i desember. Etter dette så møttes vi igjen tre ganger mellom jul og nyttår og holdt på som før. Siste treffet var 1. januar. Siste treffet så var han hyggelig. Jeg var også hyggelig, og tonen virket helt fin ut mellom oss. Men etterpå så skrev han på mail at han ikke ville ha noen kontakt med meg. Og så ville han ikke prate mer. Ganske vondt, så jeg tror det tar litt tid før de sårene blir leget igjen. Nå har det gått 1 og en halv måned siden jeg møtte han sist, og jeg orker ikke å date i det hele tatt. Mistenker at han ikke var over eksen sin. Hun bodde langt ifra han, og de var bestebestevenner, så jeg tenker at jeg behøver gjerne ikke å psyke meg ned. Det kan være forklaringen i seg selv. Men men... jeg ble litt lei meg. 

 

Ja, det å gå rett på date bare klusser alt til. Jeg kjenner at helsen min ikke har godt av å stresse nå. Jeg er sårbar. Og dermed så er det lurt å stable seg litt på beina igjen. Slappe av, og ta hensyn til seg selv før en begir seg ut i å date. Jeg hater å date. Men det blir sikkert kjekkere å gjøre det når jeg er helt over han. 

 

Jeg synes ikke så bra om den måten han har behandlet meg på. Så jeg har begynt å bli lei han sånn sett. 

 

Fornuftig skrevet av deg, Oslojenta90. Det er bedre å vente, enn å løpe ut å date før man er over det. Heller ta tiden til hjelp. Det skal føles riktig når man går ut på date. Eller man skal tro at dette kan være riktig. Gidder ikke å date bare for å date. Har erfaring med det selv og. Jeg leser om nok av de som fyker ut på date med en gang det er slutt, men jeg tror ikke at jeg blir lykkeligere av det. Det har jeg forsøkt før, og det har bare blitt helt feil. Bedre å senke skuldrene først. Ingenting å stresse for.

Takk for svar!. 

 

Anonymous poster hash: df279...52c

 

Rart at han plutselig sier han ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han kunne formulert seg på en annen måte, og helt ærlig, gitt deg det du fortjener; sannheten. Jeg skjønner det gjør vondt, utrolig vondt. Sånn var det med meg også. Ble dumpet ganske brutalt rett etter vi hadde kjøpt leilighet sammen og skulle til å flytte inn. Det har tatt lang tid å komme seg over, og dette var i november i fjor. Det snur livet ditt opp ned. Alt du trodde du skulle dele med en person i fremtiden blir plutselig revet vekk fra deg på et blunk. Jeg var også veldig sårbar i lang tid, og er vel egentlig en sårbar person som en del av meg. Det har jeg akseptert.

Jeg ble heller ikke behandlet bra, det er noe jeg har innsett i ettertid. Så egentlig var det bra det var slutt, uansett hvor vondt det enn var. Og hvis ikke du ble behandlet bra heller, er det nok det beste for deg også. Om du ikke ser det nå, vil du se det når du får ting mer på avstand.

 

Alle sa til meg at det vil bli bedre med tid, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Kunne ikke se for meg et liv uten han. Jeg kom aldri til å finne noen andre. Men det er sant, jeg lover deg, det blir faktisk bedre, uansett om du tror det eller ikke. Ja, det gjør vondt, og såret vil blø i en god stund, og la det gjøre det. Men til slutt vil det slutte å blø. Du vil finne deg selv igjen og du vil bli klar til å finne den rette. Iallefall prøve deg frem. Jeg er på det punktet nå, og savner ikke engang eksen min. Jeg føler med deg, men du trenger egentlig ikke sympati, men empati. Med for mye sympati er det lett å havne i en offerrolle, og den kan det være vanskelig å komme seg ut av. "Stakkars meg. Ja, jeg er et offer". Med empati får du noen som forstår deg og heller kan anerkjenne følelsene dine uten å gjøre deg til et offer.

 

Så jeg gir deg min empati, og når tiden er inne, vil du komme deg videre og finne en som har det du ser etter. Jeg heier på deg! Du er sterk, sterkere enn du tror!

 

Tusen Tusen takk.... Du sier så utrolig mye klokt du!.  

 

Jeg forstår at du har vært igjennom en del tøffe tak i livet du også. Og det er vondt å bli såret av den du håpet på at du skulle få ha i livet ditt, og den som du trodde var glad i deg. Og en som man har tilbragt så mye tid sammen med... 

 

Kanskje det er en del menn som ikke kan prate ut? Jeg vet ikke om mannfolk har den tendensen...? Men jeg har en annen eks som dumpet meg, og han pratet villig ut. Det er faren til barna mine, men han sa at han synes at det minste man kan gjøre for hveandre er å prate ut. Det at han eksen ikke vil si et ord, får meg til å føle meg jævla stygg for å si det mildt sagt. Helt utrolig at han klarte å ha sex med meg når han ikke engang orker å vite av meg ? Sånn tenker jeg etterpå. 

 

Det er som et stort sår nå. Du har kjent og følt det samme, så du forstår nok hvordan såret er. Og du sier at du har også erfart det at det å løpe videre på date etter noe sånnt blir feil. Man kan risikere å bare få enda dårligere selvtillit ved å gjøre det... for tenk om jeg bare får avslag etter avslag... Faktisk så er det sånn at jeg tror at det er mannen som i enhver fremtid må ta intiativ til noe anngående meg, for jeg orker ikke lenger å få et eneste nei haha. Sånn er det nå. Men istedet for flere skuffelser, og for å komme over det med eksen så tror jeg at det beste er å bruke litt tid på meg selv først. Nå er det så kaldt ute allikevel så bedre å gå på dater når det blir varmere i været

 

Jeg kan hate eksen. Jeg kan bli sint på meg fordi jeg hater eksen sin oppførsel. Og så går jeg å spør meg selv. "er det dårlig gjort å gå ifra meg på den måten, uten å prate?" Da sier jeg : JA, samme hva andre måtte mene så synes jeg at han burde kunne tatt å pratet mer med meg før han gikk... for vi har delt så mye tid sammen. Han skylder meg ingenting men hadde han virkelig brydd seg så hadde han pratet, sånn tenker jeg...... 

 

Jaja... det beste er å tenke at man forsøkte selv å få alt til å fungere, og vitsen er jo at man har forsøkt, man kan ikke gjøre mer. Og da gjelder det å slikke sårene og få de til å gro slik at en blir istand til å mulig gå videre. Livet går videre med eller uten mann, men .... jeg ønsker jo at jeg skal få såpass selvtillit tilbake at jeg skal klare å date igjen. 

 

Håper at du har det bra nå. Var i November han brøt kontakten hos deg? Da er det ikke lenge siden, og det er bare å ta tiden til hjelp. Og klapp deg på skulderen og si til deg selv: Du har forsøkt så godt du kan. Og samme sier jeg til meg selv: Jeg forsøkte hardt å få alt til å fungere i forholdet jeg var i. Jeg forsøkte mitt beste. 

 

Vi skal ikke være så selvmedlidende, men vi har lov å tenke at det er dumt å måtte oppleve noe sånnt, men vi blir klokere og lærer

 

Jeg gir deg også min største empati til deg

 

Ja,det er tydeligvis noen mannfolk som ikke kan prate. Redde, feige, whatever. Skjønner at du føler det sånn med eksen din som ikke vil prate ut, det er jævlig. En stiller seg spørsmål som hva gjorde jeg feil? Hva er galt med meg? Hvorfor vil han ikke si noe?

Og man føler seg ikke god nok, det gjorde iallefall ikke jeg. Han skyldte i tillegg på meg, at det var min feil at han ikke turte å si noe før. Dette hadde han tenkt på i flere måneder, selv da vi lette etter leiligheter og skrev under papirer i banken. Samtidig sa han til meg at han gledet seg sånn til å flytte til et nytt sted, fremtiden osv. Jeg satt jo igjen som et spørsmålstegn.

 

Du føler det sånn nå, men det kan endre seg. Det gjorde det med meg iallefall. Jeg har funnet ut at jeg er god nok akkurat som jeg er. Får jeg avslag, er det pga mangel på kjemi, ikke at jeg er fæl. Sånn tenker jeg nå

Du virker som en flott jente, og du fortjener en god mann, og det tror jeg du vil få når tiden er rett.

 

Jeg har det mye bedre nå, var laaangt nede en stund, og skjønte ingenting. Syntes synd på meg selv. Men det ble en ond sirkel og bare vonde og negative tanker. Jeg er over han nå, og ser i etterkant at det var for det beste selv om han gjorde det på den verste måte tenkelig. Jeg har kuttet all kontakt og lar han leve livet sitt, og jeg skal leve mitt. Jeg skal leve for meg, ingen andre, og iallefall ikke for han. Og jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne alt jeg kunne i forholdet og mer til, så det er hans tap. Ikke mitt. Og det samme gjelder deg. Det er hans tap. Hev deg over han og vis at du er sterkere enn han. Det er den beste "hevnen" man kan gi. "Jeg klarer meg uten deg".

 

Når alt det er sagt, ville jeg ikke vært foruten den opplevelsen. Nå vet jeg hva jeg IKKE vil ha i et forhold. Jeg har lært mye om meg selv og vokst mye på kort tid. Har såvidt begynt å date igjen, fordi det føles rett nå. Nå prøver jeg ikke lenger å fylle et tomrom, for det er ikke der lenger. Jeg har fylt det med selvtillit. Og det er så deilig å føle på.

 

Jeg tok forøvrig hjelp i form av psykolog en periode for å sortere tankene mine. Det hjalp mye. Kanskje det kan være noe for deg? Var deilig å bare snakke ut om alt jeg tenkte å føle til en utenforstående. Og hun var strålende. Gav meg verktøy til å klare å komme meg på beina igjen.

 

Empati til oss og lenge leve flotte kvinner!

 

 

Takk for kommentarene dine . Er godt med folk som faktisk forstår. De som har vært gjennom nederlag som dette, forstår lettere hvor vondt det er. Mens de som ikke har opplevd så mye slike nederlag har gjerne mindre forståelse om det. 

 

Ja.... Det at han ikke vil prate engang... tar jeg ganske tungt. Jeg tenker: "det er sikkert fordi at han synes sexen med meg var dårlig, eller at utseende mitt ikke var bra nok.... men samtidig: jeg fatter det ikke: for jeg ser meg selv i speilet.. ser meg selv på bilder... - faktisk både i speilet og på bilder så ser jeg faktisk bedre ut enn de fleste i min alder - men det er etter min egen bedømmelse. Barna mine sier det og: at jeg ser yngre og flottere ut enn de fleste andre mødre. Kollegaer sier at jeg holder meg usedvanlig bra med tanke på alderen min-- så ja.... hva er galt med meg? Jo jeg tenker allikevel at det kan være utseende , kroppen og at det er noe med meg sexuellt... selv om han aldri har sagt at det er det så tenker jeg sånn når han ikke engang kan prate. Jeg trodde at han var glad i meg... så feil kunne jeg iallefall ta.. Jeg trodde at han møtte meg i et og et halvt år... flere ganger i uken.... at det betydde at han var glad i meg.... og likte å være med meg...

 

Han avskyr meg som om jeg er pesten!. Som om jeg er en ustellt ,, forferdelig narkoman... som om jeg er det værste kvinnemennesket på jord.... Men jeg skal ikke ta det til meg.... Jeg vet ikke årsaken til dette ennå. Jeg tenker mye... " har han funnet en dame han synes er mer sexy enn meg som gjør det? eller hadde han dame....(noe jeg mistenkte av mange årsaker fordi han hadde en veldig god venninne fra det landet han kom fra som han tilbringer tid med når han er i utlandet) . Tankene kan rulle om hvorfor han behandler meg sånn... 

 

Jeg vil iallefall si, uansett.... hva det er .. så skal vi begge vite at vi er BRA NOK!. Det er noe i veien med mannfolkene våre som måtte gå i fra oss på den måten. Uten å kunne prate engang.... 

Tenker lett: hvorfor er han redd for å skrive litt? Det siste vi hadde faktisk var sex, og så skrev han " dette var en god start på nyåret" for så å skrive like etterpå : " vil ikke ha mer kontakt". Jaja. han brydde seg jævlig mye om meg tenker jeg nå etterpå... også får vi bare le av det og ta det med humor . 

 

Ja, du har forsøkt i det forholdet du hadde. Du har gjort det beste, for den som går uten å prate... den gjør ikke nok. Samme har jeg : jeg har gjort mitt beste og ville prate ut... men det ville ikke han.

 

Godt at du har forståelse på det store såret jeg sitter med. Forstår at du fikk deg et dypt sår du og. Og det vi får tenke: Livet kan være tøfft! Men her er vi. Og vi lever... og vi gjør vårt beste... 

 

Det er sånn som du sier: hvordan skal jeg klare meg videre nå? Og så ser man bare den personen.... Men for meg er det ikke bare tapet av han som er det værste: det værste er at han ikke engang kan prate ut litt for å bidra til å gjøre det lettere for meg etterpå. 

 

Bodde dere i samme by /bygd ? 

 

Vi bodde i samme by, og jeg er livredd for å treffe på han.... og spesiellt dersom han går med en ny "bedre" dame. Derfor holder jeg meg unna byen nå for å ikke psyke meg selv ned for jeg har lyst til å få opp selvtilliten å komme meg videre, og da vil det ikke gjøre godt å møte på han sammen med en ny dame. 

 

ja, den beste empati for oss, og vi lærer , og vi klarer oss! . Dating blir tungt. Men det gjelder å vente til man er over personen, og over det som hendte. Det som hendte vil nok aldri glemmes, for jeg har opplevd noe lignende før.. men det vil allikevel bli lettere å gå videre når man får avstand til det. 

 

Det var mye der, og enig i det du sier, som du sikkert har skjønt. Nei, bor ikke i nærheten av hverandre, heldigvis. Enig i at å ha opplevd det samme gjør at vi får en bedre forståelse for hverandre Beklager kort svar, har det litt travelt akkurat nå

 

 

Ja, det er sant. Vi har forståelse for hvordan det kjennes for vi har opplevd akkurat det fra samme ståsted. Det er gjerne lett for de som ikke har opplevd dette, og ikke opplevd slike nederlag på samme måte selv, og tenke at vi er bare "idioter" som tar det innover oss, og samtidig hadde behov for å prate ut med eksen. Men fra vår side så er det sånn at det gjorde vondt at han bare løp uten å prate. Vi blir usikre, og får oss et sår, som da blir vanskelig å få til å gro, og det kan ta langt lengre tid enn hva det hadde gjort  hadde eksene våre pratet ut, og vist mer forståelse. Men sånn er det. Vi har iallefall forsøkt. Og det gjør godt at noen ser min side av situasjonen og. Og det gjør du som har opplevd akkurat det samme. 

 

Ja, det som er godt er når man har en eks boende på andre siden av landet. Men jeg har faktisk en eks som bor ikke så altfor langt unna, men han bor i en annen bydel enn meg. Byen er liten og jeg vet at han er der mye, så jeg holder unna byen på de klokkeslett jeg tror at han kan befinne seg der.... Og jeg holder meg ellers på min side av byen. Jeg ønsker ikke å bli mer såret. Og har ikke behov for å møte på han i byen leiende på en "bedre" dame nå mens jeg sitter fremdeles og har det vondt. Men en dag vil nok såret gro. Og det vil kun være et lite arr igjen som gjør at man blir mer usikker men samtidig kanskje et hakk klokere for hvordan en skal unngå at noen skal få såre seg igjen.

 

Setter pris på kommentarene og forståelsen din! Trøsten er at det er flere som forstår vår side og, og vi er to som forstår den.  

 

Og vit at den tiden du hadde med typen du hadde er ikke bortkastet. Det er noen visdomsord som sier: " Alt tar slutt en gang... Alt.." Og selv om ditt forhold ikke varte til du døde, eller til han døde, .. så varte det til han gikk istedet Det varte en stund, og du fikk oppleve å være i et forhold for en stund... Bedre det enn ingenting kanskje hehe, selv om man av og til tenker at man kunne spart seg for sorgen og det forholdet haha, og det problematiske med å tenke på å gå videre... pes....   . Men beste er å ta tiden til hjelp... la sårene gro, det er ingenting som haster! Et forhold er det uansett aldri en eneste garanti for uansett! 

 

Ja, jeg har også den oppfatningen. Og at folk kan tro at vi sutrer over fortiden. Men det er jo ikke det vi gjør. Vi ar bare en samtale andre kan lese og utveksler erfaringer og meninger om ting vi har opplevd. Dette er jo tross alt et forum. Jeg bryr meg ikke om hva de andre tenker Eksen min bor ikke på andre siden av landet, så kan i teorien møte på han, han bor bare 30 min unna, men det er likevel liten sannsynlighet for at vi møter på hverandre. Om du skulle møte han, så gjør du det. Prøv å ha hodet hevet og ikke la han ødelegge dagen din. Han er "bare" eksen din, selv om det kan være tøft for deg, og det skjønner jeg. Tror ikke du vil finne han leiende med en bedre kvinne enn deg. Det er nå min mening En dag ser han deg med en mye bedre mann enn han noen gang var vettu Ja, jeg hadde et forhold og vi hadde mye bra, men det endte dårlig. Vi er en erfaring rikere, selv om det gjorde vondt. Jeg ville faktisk ikke vært foruten forholdet, da jeg føler jeg har kommet sterkere ut av det. Sårene vil gro hos oss begge, og jeg føler bare å snakke litt med deg her at det hjelper litt på en måte. Jeg vet da at jeg ikke er alene om det, selv om jeg selvsagt vet at du og jeg ikke er de eneste i verden som går igjennom dette:)

 

Ville du vært foruten det som har skjedd, selv om det fikk utfallet det fikk?

[heartlife]

Ja, jeg har også den oppfatningen. Og at folk kan tro at vi sutrer over fortiden. Men det er jo ikke det vi gjør. Vi ar bare en samtale andre kan lese og utveksler erfaringer og meninger om ting vi har opplevd. Dette er jo tross alt et forum. Jeg bryr meg ikke om hva de andre tenker Eksen min bor ikke på andre siden av landet, så kan i teorien møte på han, han bor bare 30 min unna, men det er likevel liten sannsynlighet for at vi møter på hverandre. Om du skulle møte han, så gjør du det. Prøv å ha hodet hevet og ikke la han ødelegge dagen din. Han er "bare" eksen din, selv om det kan være tøft for deg, og det skjønner jeg. Tror ikke du vil finne han leiende med en bedre kvinne enn deg. Det er nå min mening En dag ser han deg med en mye bedre mann enn han noen gang var vettu Ja, jeg hadde et forhold og vi hadde mye bra, men det endte dårlig. Vi er en erfaring rikere, selv om det gjorde vondt. Jeg ville faktisk ikke vært foruten forholdet, da jeg føler jeg har kommet sterkere ut av det. Sårene vil gro hos oss begge, og jeg føler bare å snakke litt med deg her at det hjelper litt på en måte. Jeg vet da at jeg ikke er alene om det, selv om jeg selvsagt vet at du og jeg ikke er de eneste i verden som går igjennom dette:)

 

 

Ville du vært foruten det som har skjedd, selv om det fikk utfallet det fikk?

 

Ja , her er vi to personer som har opplevd det samme. Og det er sikkert flere til. Man føler seg sterkere med at vi er flere som kan si: " ja, det har jeg opplevd, og det føles traumatisk jævlig" Og det er jo utrolig hvordan en menneskelig relasjon til en person kan påvirke en, men man håpet jo at man skulle bevare personen i livet for alltid, og dermed er det ikke så merkelig at vi synes det å ha opplevd at de går uten å prate er vondt."

 

Ja, folk får si hva de vil.. Vi er her for å diskutere faktisk et "tema som berører oss i hverdagen". Det berører oss å ha dårlige erfaringer. Det er for å bearbeide tankene, og få opp vinklinger, tanker om hvordan andre menneker oppfatter samme situasjoner, og hvor de står hen og hvordan de opplevde det. Jeg skulle gjerne hørt en vinkling fra hvordan en person sånn som eksen din eller min eks, så på situasjonen med at de velger å bryte all kontakt.. hvorfor kunne de ikke prate ut? hva tenker de? hva føler de? forstår de siden vår? Forstår de hva vi kan føle om at " de ville ikke engang prate etter all tiden vi hadde i lag"... Men jeg tror verken din eks eller min eks hadde sett seg villig til å kommentere , for de vil jo ikke prate.... De vil jo ikke forklare.. Så det spørs om vi kunne fått en vinkling fra noen som oppførte seg som din eks og min eks i denne tråden her. Men det ville være interessant å høre siden deres. 

 

Ja du sier noe der: Både du og jeg vil jo finne oss bedre menn enn hva de var, så en dag så kan de risikere å treffe oss leiende på noen bedre menn. For en ny mann vil bli en bedre mann enn hva de personene som var så lite modne at de ikke kunne prate engang. Oi nå kritiserte jeg de , men jeg mener det: er man virkelig moden så kan man prate litt etter så lang tid sammen, istedet for å bare la oss stå igjen med mange spørsmål over hvorfor de gikk.... 

 

Jeg tenker som deg: Selv om jeg hadde et forhold til den mannen i ca halvannet år, og så forlater han meg på en av de verst tenkelige måter med å ikke snakke og bare gå, så ville jeg ikke vært dette foruten. Selv om det har kostet meg en haug med tårer, og en haug med tid også etter bruddet... og selv om jeg fortsatt bruker mye tid på å tenke på dette... og selv om det renner tårer innimellom over dette ennå, så ville jeg ikke vært foruten dette. Vi har hatt forhold, og alt skal dø en gang, og her døde det hele men ikke slik at et menneske døde, men slik at det hele bare forsvant på en måte. Det var der og eksisterte der en gang, og vi vil alltid huske det, men samtidig så vet vi at årsakene til at vi ble lei oss er at vi har noen fine følelser som bor i oss. Vi blir glad i oss selv og våre egne følelser ved å oppleve det og. For vi blir kjent med våre innerste svakheter, og dermed så blir vi kjent med andres svakheter også. Iallefall de som opplever nederlag og de samme tingene som oss. 

 

Minnene kan komme: husker da meg og eksen... satt i bilen hans og kysset og kysset og kysset og kysset ... Husker da vi satt på en benk i en park i byen, og kysset og kysset og kysset og kysset.... og husker den gangen det tordnet og lynte på vårt første treff, og vi sto der og kysset og kysset og kysset... og han fortalte at jeg var hans beste date i hans liv, og jeg følte det samme...huff... minner..... minner som forandret seg til å bli et spørsmåltegn.... "Elsket han meg ikke?". Sånn blir det... Eller "Sluttet han å like meg?". Og "hvordan kunne han virkelig gi slipp på det fantastiske vi hadde?" " Var jeg ikke så fantastisk for han allikevel, for han vil jo ikke prate lenger?" " Har jeg forandret meg , og blitt styggere?" "Så han meg i feilt lys en stund?" "Hva skjedde?". Mye spørsmål, men de spørsmålene må vi skite i!. og ta som en filmopplevelse...

 

Jepp... ville ikke vært det foruten. Selv om det ikke varte i 100 år, så var den tiden en bit av livet vårt... og forholdet var en del av livet vårt i tiden det varte. Vi har hatt et forhold. Og det kan vi skryte på oss, selv om det høres dumt.... så er det jo sånn. 

 

Og det vi vet er at eksene våre har tapt to bra mennesker! 

Endret 20. februar 2016 av Malvado

[oslojenta90]

Ja , her er vi to personer som har opplevd det samme. Og det er sikkert flere til. Man føler seg sterkere med at vi er flere som kan si: " ja, det har jeg opplevd, og det føles traumatisk jævlig" Og det er jo utrolig hvordan en menneskelig relasjon til en person kan påvirke en, men man håpet jo at man skulle bevare personen i livet for alltid, og dermed er det ikke så merkelig at vi synes det å ha opplevd at de går uten å prate er vondt."

 

 

Ja, folk får si hva de vil.. Vi er her for å diskutere faktisk et "tema som berører oss i hverdagen". Det berører oss å ha dårlige erfaringer. Det er for å bearbeide tankene, og få opp vinklinger, tanker om hvordan andre menneker oppfatter samme situasjoner, og hvor de står hen og hvordan de opplevde det. Jeg skulle gjerne hørt en vinkling fra hvordan en person sånn som eksen din eller min eks, så på situasjonen med at de velger å bryte all kontakt.. hvorfor kunne de ikke prate ut? hva tenker de? hva føler de? forstår de siden vår? Forstår de hva vi kan føle om at " de ville ikke engang prate etter all tiden vi hadde i lag"... Men jeg tror verken din eks eller min eks hadde sett seg villig til å kommentere , for de vil jo ikke prate.... De vil jo ikke forklare.. Så det spørs om vi kunne fått en vinkling fra noen som oppførte seg som din eks og min eks i denne tråden her. Men det ville være interessant å høre siden deres. 

 

Ja du sier noe der: Både du og jeg vil jo finne oss bedre menn enn hva de var, så en dag så kan de risikere å treffe oss leiende på noen bedre menn. For en ny mann vil bli en bedre mann enn hva de personene som var så lite modne at de ikke kunne prate engang. Oi nå kritiserte jeg de , men jeg mener det: er man virkelig moden så kan man prate litt etter så lang tid sammen, istedet for å bare la oss stå igjen med mange spørsmål over hvorfor de gikk.... 

 

Jeg tenker som deg: Selv om jeg hadde et forhold til den mannen i ca halvannet år, og så forlater han meg på en av de verst tenkelige måter med å ikke snakke og bare gå, så ville jeg ikke vært dette foruten. Selv om det har kostet meg en haug med tårer, og en haug med tid også etter bruddet... og selv om jeg fortsatt bruker mye tid på å tenke på dette... og selv om det renner tårer innimellom over dette ennå, så ville jeg ikke vært foruten dette. Vi har hatt forhold, og alt skal dø en gang, og her døde det hele men ikke slik at et menneske døde, men slik at det hele bare forsvant på en måte. Det var der og eksisterte der en gang, og vi vil alltid huske det, men samtidig så vet vi at årsakene til at vi ble lei oss er at vi har noen fine følelser som bor i oss. Vi blir glad i oss selv og våre egne følelser ved å oppleve det og. For vi blir kjent med våre innerste svakheter, og dermed så blir vi kjent med andres svakheter også. Iallefall de som opplever nederlag og de samme tingene som oss. 

 

Minnene kan komme: husker da meg og eksen... satt i bilen hans og kysset og kysset og kysset og kysset ... Husker da vi satt på en benk i en park i byen, og kysset og kysset og kysset og kysset.... og husker den gangen det tordnet og lynte på vårt første treff, og vi sto der og kysset og kysset og kysset... og han fortalte at jeg var hans beste date i hans liv, og jeg følte det samme...huff... minner..... minner som forandret seg til å bli et spørsmåltegn.... "Elsket han meg ikke?". Sånn blir det... Eller "Sluttet han å like meg?". Og "hvordan kunne han virkelig gi slipp på det fantastiske vi hadde?" " Var jeg ikke så fantastisk for han allikevel, for han vil jo ikke prate lenger?" " Har jeg forandret meg , og blitt styggere?" "Så han meg i feilt lys en stund?" "Hva skjedde?". Mye spørsmål, men de spørsmålene må vi skite i!. og ta som en filmopplevelse...

 

Jepp... ville ikke vært det foruten. Selv om det ikke varte i 100 år, så var den tiden en bit av livet vårt... og forholdet var en del av livet vårt i tiden det varte. Vi har hatt et forhold. Og det kan vi skryte på oss, selv om det høres dumt.... så er det jo sånn. 

 

Og det vi vet er at eksene våre har tapt to bra mennesker! 

 

Ja, jeg er enig i det du sier. Det har kostet oss mye, og man kan lure på hva som foregår i hjernene deres. Hva de tenker, føler. osv. Nå prøver jeg å legge det bak meg. Det var rart. Bare dager etter bruddet var han som en totalt fremmed for meg. Alt jeg trodde om han var ikke lenger en realitet.

 

Men jeg sier, drit i de, nå lever vi for oss!!!!!

Endret 20. februar 2016 av Malvado
dødelig pyramide

[heartlife]

Ja, jeg er enig i det du sier. Det har kostet oss mye, og man kan lure på hva som foregår i hjernene deres. Hva de tenker, føler. osv. Nå prøver jeg å legge det bak meg. Det var rart. Bare dager etter bruddet var han som en totalt fremmed for meg. Alt jeg trodde om han var ikke lenger en realitet.

 

 

Men jeg sier, drit i de, nå lever vi for oss!!!!!

 

 

Jeg forstår det slik at slike som de tror at det er mye lettere for oss å komme over de dersom de ikke prater.. Men jeg skrev til eksen at det er enda tyngre for meg når han ikke prater. Det er slett ikke lettere. Det er hardere.

 

Ja, det føltes ut som om jeg kjente han ganske godt, men har i det siste begynt å tenke: "kjente jeg han egentlig?". "Kjente jeg egentlig bare den mannen jeg drømte han skulle være, men den er han ikke?". "Han behandlet meg ikke på den måten jeg mener man skal behandle noen man er glad i. Da slutter man ikke bare å snakke, og ferdig med hun. Dermed så tenker jeg at han aldri kan ha følt seg noe glad i meg. 

 

Ja, det har kostet oss mye. Og det jeg ville likt å høre svar fra menn som har gjort det samme: gått fra en dame uten å snakke ut før han gikk. 

 

Men vi skal ta vare på oss selv så godt vi kan. De skal ikke få knekke oss mer enn de allerede har gjort. De er ikke verdt det vi trodde de var verdt engang. De er ikke verdt noe for oss faktisk! De betyr ikke noe lenger. De er som totalt fremmede mennesker ,men de betyr faktisk mindre enn det. For meg så har eksen min gjort meg såpass vondt med å ignorere meg , at jeg vet at han betyr minst av alt i verden når han kunne oppføre seg sånn. Sånn er det!   . Slem tanke? Men... sånn er det

 

Jepp vi klarer oss fint uten dem! 

Endret 20. februar 2016 av Malvado
Dødelig pyramide...

[Gjest Bruker-245639]

Damer... Husk at en ikke skal gjøre en eks mer verdt enn seg selv. En skal altid huske at det var eksen som tapte. det var eksen som ga avkall på alt det fantastiske som en hadde å tilby.

 

Ellers er jeg enig med OJ92, psykologer er til for brukes. Å henge fast i fortiden er en sikker måte å forære andre kontrollen over ditt eget liv.

[heartlife]

Damer... Husk at en ikke skal gjøre en eks mer verdt enn seg selv. En skal altid huske at det var eksen som tapte. det var eksen som ga avkall på alt det fantastiske som en hadde å tilby.

 

Ellers er jeg enig med OJ92, psykologer er til for brukes. Å henge fast i fortiden er en sikker måte å forære andre kontrollen over ditt eget liv.

 

Ja, det man har funnet ut er at eksen bryr seg ikke. Han brydde seg ikke. Og det har han allerede bevist. 

 

Er vanskelig slike ting, men det gjelder å finne de mennesker som virkelig bryr seg i livet. Ikke de som ikke gjør. 

[YNWA32]

Hvorfor si ja til noe du vet du kommer til å avlyse? Det er rett og slett rasshøloppførsel.

Dette var veldig snever holdning.

 

Ikke alle som har like lett kontroll på sine følelser og ønsker rundt romantikk som andre.

[heartlife]

 

Hvorfor si ja til noe du vet du kommer til å avlyse? Det er rett og slett rasshøloppførsel.

Dette var veldig snever holdning.

 

Ikke alle som har like lett kontroll på sine følelser og ønsker rundt romantikk som andre.

 

jeg sier ja til date lett, selv om jeg vet at jeg avlyser. Årsaken er at jeg ønsker å gå videre, men jeg vet at jeg kommer til å avslyse fordi jeg ikke er klar. Nå har jeg ikke lovet noen en date på en stund. Har funnet ut at det er dumt å love noe, og så trekke seg. 

Jeg er IKKE klar ennå. Jeg må komme over det som hendte med eksen før, og få opp spesiellt lysten til det,og troen igjen etter det. Finne seg selv først. 

 

Jeg er ikke over han ennå. Og det blir så feil å gå på date når man ikke er over han. Men vet at det er dumt å si ja til date, og ikke holde det. Det har jeg sluttet med. 

Endret 20. februar 2016 av heartlife

[Malvado]

Ugh... Sitatpyramider. Har fjernet de aller verste her , men fikk såpass hodepine at jeg får komme tilbake senere så gjerne fikse dette selv...

 

Heartlife : Noen menn er ekstremt fiksert på små detaljer , er det noe som ikke fungerer under sexen så kan noen miste interessen med en gang.

 

Noen av de typiske årsakene som jeg vet om :

 

*Tøm og røm : Ikke spesielt spennende å knulle den samme dama etter at du har fått henne... 

*Pen dame men ikke den type "underliv" man ønsker seg : Bollemus , ungjentemus osv osv osv.

*Flatpanne i senga.

 

Uansett så må jeg si at jeg føler at du har en tendens til å henge deg opp i menn , det er på ingen måte bra for deg. Vanskelig å si nøyaktig hva som går galt med relasjonene dine , men jeg tror at du trenger proff hjelp for å ikke gå i de samme feilene gang på gang eller finne ut om du rett og slett har maks uflaks.

[heartlife]

Ugh... Sitatpyramider. Har fjernet de aller verste her , men fikk såpass hodepine at jeg får komme tilbake senere så gjerne fikse dette selv...

 

Heartlife : Noen menn er ekstremt fiksert på små detaljer , er det noe som ikke fungerer under sexen så kan noen miste interessen med en gang.

 

Noen av de typiske årsakene som jeg vet om :

 

*Tøm og røm : Ikke spesielt spennende å knulle den samme dama etter at du har fått henne... 

*Pen dame men ikke den type "underliv" man ønsker seg : Bollemus , ungjentemus osv osv osv.

*Flatpanne i senga.

 

Uansett så må jeg si at jeg føler at du har en tendens til å henge deg opp i menn , det er på ingen måte bra for deg. Vanskelig å si nøyaktig hva som går galt med relasjonene dine , men jeg tror at du trenger proff hjelp for å ikke gå i de samme feilene gang på gang eller finne ut om du rett og slett har maks uflaks.

Jeg har vært ganske uheldig med menn. Jeg vet ikke hvorfor. Men etter at et langt forhold som varte i 16 år tok slutt, så gikk jeg på smell, gang etter gang etter gang etter gang, men jeg vet ikke hvorfor. På en måte ønsker jeg å vite hvorfor....Er det noe sexuellt galt med meg? Er det utseende mitt? Eller noe annet? Jeg vil si at når jeg ser meg i speilet så ser jeg en som ser helt okey ut. Når jeg ser meg på bilder så ser jeg helt okey ut. Jeg ser faktisk yngre ut enn gjennomsnittet i min alder. Når det gjelder kroppen min, så mener jeg at jeg ikke ser så mye styggere ut eller er så mye værre enn en vanlig mamma i min alder . 

 

Vel Vel.... jeg kan si : jeg har født to barn.. har ikke så faste bryster, ... men underlivet mitt? ja... jeg vet ikke.. men jeg ville tro at jeg er ganske normal og ikke værre der enn andre damer som har født barn iallefall. Nei jeg forstår det ikke...  Og jeg forstår ikke hvorfor de samme mennene ville fortsette ha sex med meg selv om de ikke ville ha forhold., og om jeg ikke var bra nok sexuellt...... Jeg blir dumpet men de samme som har dumpet meg vil som oftest fortsette ha sex med meg etterpå.... 

 

Men det er usikkert hvorfor, og jeg kunne gjerne tenkt å fått visst svaret på det, eller om det bare er meg som har vært vært uheldig med den typen menn jeg møter. 

 

Enten får jeg gi opp dating eller så får jeg bare fortsette og tåle at det samme kan skje gang på gang på gang og heller nyte det så lenge det varer hehe . Jeg må være TØFF IALLEFALL !

Endret 20. februar 2016 av heartlife

[Malvado]

Vanskelig å si heatlife , kompisene mine er i alle fall litt samkjørt på at det er "greit" at dama føles trang nedentil når man har sex , er hun ikke det kan man jo fortsatt ha sex men man mister interessen av forskjellige årsaker. Jeg vil anta at man føler at damen kanskje har hatt litt for mange sexpartnere (selv om det ikke er tilfelle ) om hun ikke føles trang.

 

Menn kan være idioter på sånne småting vet du , da noen damer som har hatt trolig alt for mange sexpartnere kan være gode og trange nedentil om de passer på å bruke muskulaturen riktig , men ja , dette er noe som man lett kan falle for.

 

Nå sier jeg ikke at dette er ditt problem , bare det at menn kan ha utrolig mange rare påfunn for å ikke være sammen med en dame , alikevell er det jo kjekt å ha sex ( tøm og røm ) så helt lett blir det vel aldri.

 

Mener jeg har sagt det til deg før , bruk mindre tid på å tenke og gå heller videre litt kjappere.

[heartlife]

Vanskelig å si heatlife , kompisene mine er i alle fall litt samkjørt på at det er "greit" at dama føles trang nedentil når man har sex , er hun ikke det kan man jo fortsatt ha sex men man mister interessen av forskjellige årsaker. Jeg vil anta at man føler at damen kanskje har hatt litt for mange sexpartnere (selv om det ikke er tilfelle ) om hun ikke føles trang.

 

Menn kan være idioter på sånne småting vet du , da noen damer som har hatt trolig alt for mange sexpartnere kan være gode og trange nedentil om de passer på å bruke muskulaturen riktig , men ja , dette er noe som man lett kan falle for.

 

Nå sier jeg ikke at dette er ditt problem , bare det at menn kan ha utrolig mange rare påfunn for å ikke være sammen med en dame , alikevell er det jo kjekt å ha sex ( tøm og røm ) så helt lett blir det vel aldri.

 

Mener jeg har sagt det til deg før , bruk mindre tid på å tenke og gå heller videre litt kjappere.

Huttetu..... Jeg har født barn.. Så om det er det at jeg ikke er trang nok som gjør at jeg blir dumpet så kan jo det være en årsak.... Men jeg vil ikke tro at jeg er mindre trang enn andre damer i min alder som har født barn. De fleste damer i min alder har født barn... Men men... jeg vet ikke årsaken... Kunne gjerne tenkt å fått en forklaring på om det er det som er årsaken til at jeg blir dumpet så lett . Da hadde jeg jo vært klar over problemet... og det er bedre å vite enn å ikke vite....  

 

Men men... umulig å si hva som er problemet... Jeg mener iallefall at jeg er en pen kvinne og finere enn mange andre i min alder. Har hørt at folk jeg har datet før, sier at jeg er i toppsiktet og blant de beste når det gjelder damer i min alder på nettsjekkestedene.

 

Jeg forsøker å være tøff, men jeg har ikke så lyst å gå gjennom 1000000 menn før jeg finner den rette eller gå gjennom like mange uten å finne den rette  

[Salbahis]

Kan vel også være personligheten din? Du virker jo grei, men du er jo også litt spesiell. Det passer kanskje ikke di?

[heartlife]

Kan vel også være personligheten din? Du virker jo grei, men du er jo også litt spesiell. Det passer kanskje ikke di?

hehe jeg er jo spesiell ja.. Men det er jo de jeg velger og hahaha.... 

 

men ja det er sant som du sier: Jeg er faktisk veldig snill. Det sier iallefall de som kjenner meg. De sier at jeg er altfor snill. Og snillere enn de fleste. 

 

Men jeg er sikkert en spesiell jente på min måte ja . men de tar seg aldri tid til å bli kjent med meg heller . De bare vil ha sex som oftest... uten å prate noe særlig. Sier minst mulig..... så jeg fatter ikke hvorfor  haha..... Mulig jeg har latt det gå for fort  

Endret 20. februar 2016 av heartlife

[heartlife]

Kan vel også være personligheten din? Du virker jo grei, men du er jo også litt spesiell. Det passer kanskje ikke di?

leser du i tråden hva de som treffer meg sier.... så kan du kanskje tenke deg til at det er noe merkelig med de og... Eller sier de bare sånnt til meg? Sånn som han siste : han sa at eksen var nummer 1, vennene nummer 2 og forhold nummer 3. Så jeg var prioritert i siste rekke i livet hans. Det sier vel litt om situasjonen? eller så sa han bare det til meg fordi han manglet interesse.... i dont know. men han sa før jeg møtte han at eksen ville han aldri miste, og hvis jeg ikke aksepterte det så ville han ikke gå på date med meg. Så da regner jeg med at det sa han til alle jenter.