På jakt etter optimal HVERDAGSLOGISTIKK!

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Jeg er journalist, og skal skrive en artikkel om den optimale hverdagslogistikk. Jeg er på jakt etter mennesker som gjør det lille ekstra, f.eks de som skriver handlelapper etter hvordan butikken er bygget opp, fargesorterer alle klesskap, stabler oppvaskmaskinen i et rigid system, har perfekt orden i garasjen etc.

 

Det bør være noen som er mer enn "bare" ryddige - de har optimalisert systemet enda et knepp.

 

Innspill?

Anonymous poster hash: 18175...969

[anon12234]

"stabler oppvaskmaskinen i et rigid system"

 

hva mener du her?

 

folk som rydder inn i oppvaskmaskina på en spesiell måte som gjør det hele ørlite mer effektivt liksom?

Endret 4. desember 2015 av Henrik2k

[mann1978]

"stabler oppvaskmaskinen i et rigid system"

 

hva mener du her?

 

folk som rydder inn i oppvaskmaskina på en spesiell måte som gjør det hele ørlite mer effektivt liksom?

 

Ja, men ikke bare ørlite mer effektivt - de som perfeksjonerer oppgaven til det ytterste.

[Zash]

Jeg sitter på jobb, spiller FM, ser film på youtube og svarer på forument, samtidig.

Er ikke DET ekstrem hverdagslogistikk, så vet ikke jeg!

[Civilix]

hverdagslogikk...skal noe gjøres i huset? la dama ta seg av det

[AnonymDiskusjon]

Det finnes noen eksempler som tilsynelatende har "lyktes" godt, men de kan etter min mening grovt deles i tre kategorier:

 

1) Foreldre med helt små barn, gjerne to tette maks 3-4 år gamle, som tror de har oppfunnet kruttet på vegne av alle foreldre. De kjører strenge hverdagsrutiner, legging etter skjema, oppdragelse etter nyere bøker og null avvik. De små søte barna deres har hittil vært svært medgjørlige og trass er nesten fraværende. Foreldrene har derfor rikelig med voksentid på kveldene. Mor og far er fortsatt bare et "kjærestepar, men med noen barn som søte accessorier". De voksne styrer livet og hverdagene 100%. Det de hittil har trodd har vært utfordringer som foreldre er bare normalt smårusk.

 

2) De nesten manisk prektige arbeidsnarkomane som i tillegg mener at all slags organisert idrett eller kultur er nødvendig for å oppnå høy status og et vellykket liv. De pusher barna hardt fra de er små, og oppnår selvfølgelig flinke barn. Livet er preget av rutiner, regler og høye forventninger. Foreldrene tar arbeidsmetodikken inn i hjemmet, og organiserer livet rundt excelark og proppfulle kalendre for at både de selv og barna skal få deltatt og lykkes i mest mulig. De kjøper gjerne tjenester for å få dagene til å henge sammen. 

 

3) De ekstreme, de som tilhører en liten minoritet, men som selv mener deres levemåte er den eneste riktige. De voksne i familien er gjerne ivrige til å misjonere og finpusse fasaden som perfekte familier på sosiale medier (eller vanlige medier, om de får sjansen). De gir ofte ubedte råd til familier som sliter og forteller masse om hvorfor sine egne barn har det så bra. Barna får sjelden eller aldri uttale seg, og i så fall virker de nesten hjernevasket og lirer av seg noe veslevoksent som de voksne har instruert dem til å si. I denne gruppen finner man mye forskjellig, alt fra økohippier som har flyttet til en øde fjellgård og underviser barna selv, til byfruer som kan velge både å være hjemmeværende, ha au-pair, vaskehjelp og privatmusikklærer til barna fordi mannen er steinrik. 

 

 

Felles for mange av "flinkingene" er ofte et enkelt voksenliv. Det kan bety et lettstelt og lettbodd hjem, sentralt plassert i forhold til jobb, servicefunksjoner og fritidstilbud. To fleksible og givende jobber, med stor grad selvbestemmelse. Ofte har minst en forelder (som oftest mor) råd til å jobbe redusert for bedre tid med familien. Ingen vanskelige storfamilieforhold, ingen helseproblemer, ingen bagasje, ingen slitsomme oppussingsprosjekt, ingen hverdagslig transport som krever timesvis i bil til og fra. Sist, men ikke minst: Ofte INGEN ærlighet utad om at man kan ha problemer og slite, som alle andre.

 

Foreldrene i gruppe 1 får sjokk den dagen ungene vokser til og plutselig utvikler en egen vilje! I tillegg oppdager de til sin store overraskelse at dagene med større barn gir langt mindre voksentid enn livet med småbarn. Konflikter om regler for de eldre barnas sosiale liv er langt mer slitsomme enn en krangel med en treåring som ikke vil spise ertene sine.

 

Foreldrene i gruppe 2 synes selv at de har flotte liv. Og barna deres har gode muligheter for å lykkes selv. Men kanskje er det litt slitsomt å være barn i slike familier? Kanskje er det lite rom for spontanitet, kreativitet, individualitet og normal middelmådighet?

 

Gruppe 3: Ofte er rådene for ekstreme for folk flest. For rådgiverne selv også, på lang sikt. De endrer strategi eller mening, men aldri i livet om de innrømmer selv at de tok feil! Når barna vokser opp kan de i ettertid være svært kritiske til foreldrene som ofret en normal barndom for et "ideal-liv-prosjekt".

 

Lykke til med prosjektet! Virkelig smarte tips om småting som kan hjelpe alle i hverdagen er fint å finne om man leter, men vær litt obs på foreldrene i de tre kategoriene over!

Anonymous poster hash: a88be...4d6

[mann1978]

 

Det finnes noen eksempler som tilsynelatende har "lyktes" godt, men de kan etter min mening grovt deles i tre kategorier:

 

1) Foreldre med helt små barn, gjerne to tette maks 3-4 år gamle, som tror de har oppfunnet kruttet på vegne av alle foreldre. De kjører strenge hverdagsrutiner, legging etter skjema, oppdragelse etter nyere bøker og null avvik. De små søte barna deres har hittil vært svært medgjørlige og trass er nesten fraværende. Foreldrene har derfor rikelig med voksentid på kveldene. Mor og far er fortsatt bare et "kjærestepar, men med noen barn som søte accessorier". De voksne styrer livet og hverdagene 100%. Det de hittil har trodd har vært utfordringer som foreldre er bare normalt smårusk.

 

2) De nesten manisk prektige arbeidsnarkomane som i tillegg mener at all slags organisert idrett eller kultur er nødvendig for å oppnå høy status og et vellykket liv. De pusher barna hardt fra de er små, og oppnår selvfølgelig flinke barn. Livet er preget av rutiner, regler og høye forventninger. Foreldrene tar arbeidsmetodikken inn i hjemmet, og organiserer livet rundt excelark og proppfulle kalendre for at både de selv og barna skal få deltatt og lykkes i mest mulig. De kjøper gjerne tjenester for å få dagene til å henge sammen. 

 

3) De ekstreme, de som tilhører en liten minoritet, men som selv mener deres levemåte er den eneste riktige. De voksne i familien er gjerne ivrige til å misjonere og finpusse fasaden som perfekte familier på sosiale medier (eller vanlige medier, om de får sjansen). De gir ofte ubedte råd til familier som sliter og forteller masse om hvorfor sine egne barn har det så bra. Barna får sjelden eller aldri uttale seg, og i så fall virker de nesten hjernevasket og lirer av seg noe veslevoksent som de voksne har instruert dem til å si. I denne gruppen finner man mye forskjellig, alt fra økohippier som har flyttet til en øde fjellgård og underviser barna selv, til byfruer som kan velge både å være hjemmeværende, ha au-pair, vaskehjelp og privatmusikklærer til barna fordi mannen er steinrik. 

 

 

Felles for mange av "flinkingene" er ofte et enkelt voksenliv. Det kan bety et lettstelt og lettbodd hjem, sentralt plassert i forhold til jobb, servicefunksjoner og fritidstilbud. To fleksible og givende jobber, med stor grad selvbestemmelse. Ofte har minst en forelder (som oftest mor) råd til å jobbe redusert for bedre tid med familien. Ingen vanskelige storfamilieforhold, ingen helseproblemer, ingen bagasje, ingen slitsomme oppussingsprosjekt, ingen hverdagslig transport som krever timesvis i bil til og fra. Sist, men ikke minst: Ofte INGEN ærlighet utad om at man kan ha problemer og slite, som alle andre.

 

Foreldrene i gruppe 1 får sjokk den dagen ungene vokser til og plutselig utvikler en egen vilje! I tillegg oppdager de til sin store overraskelse at dagene med større barn gir langt mindre voksentid enn livet med småbarn. Konflikter om regler for de eldre barnas sosiale liv er langt mer slitsomme enn en krangel med en treåring som ikke vil spise ertene sine.

 

Foreldrene i gruppe 2 synes selv at de har flotte liv. Og barna deres har gode muligheter for å lykkes selv. Men kanskje er det litt slitsomt å være barn i slike familier? Kanskje er det lite rom for spontanitet, kreativitet, individualitet og normal middelmådighet?

 

Gruppe 3: Ofte er rådene for ekstreme for folk flest. For rådgiverne selv også, på lang sikt. De endrer strategi eller mening, men aldri i livet om de innrømmer selv at de tok feil! Når barna vokser opp kan de i ettertid være svært kritiske til foreldrene som ofret en normal barndom for et "ideal-liv-prosjekt".

 

Lykke til med prosjektet! Virkelig smarte tips om småting som kan hjelpe alle i hverdagen er fint å finne om man leter, men vær litt obs på foreldrene i de tre kategoriene over!

 

Anonymous poster hash: a88be...4d6

 

Hei Anonym

Her er det mye interessant. Vil gjerne høre flere av dine tanker - har du lyst til å utbrodere litt om hva du mener er kjennetegn og fallgruver for hver enkelt kategori?