Hvordan finne en god psykolog

[Myst]

Det er ikke deg det er noe galt med, det er behandlingen og hjelpen du har fått som har vært feil for deg. Og bare naturlig at man faller enda mer nedover når man ikke får utbytte av den behandlingen får.

 

Regner med du har gått inni deg selv skikkelig før og tenkt hva som er årsaken og hva som faktisk trengs for at du skal bli bedre?

 

Jeg har hvertfall prøvd å tenke systematisk og kartlegge situasjonen min helt siden knekken ifjor og kommet lang vei, og innsett at jeg trenger store forandringer i livet for at jeg skal være nok fornøyd og lykkelig, men pga veldig lav selvtillit og ubesluttsomhet, så klarer jeg ikke ta de vanskelige valgene og gjennomføre dem. Men denne gangen har jeg en frist til mars, så enten må jeg bare få ting på stell inntil da, ellers aner jeg ikke hva som vil skje.

[TheMartine]

Ja, jeg vil jo si jeg har gått i meg sjøl. Og der jeg har trodd jeg har funnet svaret har jeg gjort fysiske forandringer, men jeg synes fortsatt ikke det har blitt noe bedre. Det virker som det sitter noe dypt inni meg som forpester hele min opplevelse av verden.

 

Kan jeg spørre hva slags forandringer du ser for deg at du trenger å gjøre?

[Myst]

Hm, kanskje noe du har fortrengt eller ikke husker? Hjernen har en tendens til å arkivere minner litt for godt.

 

Det er egentlig kun to områder som må forbedres: jobb- og karrieresituasjon, og personlig utvikling (hovedsaklig sosialt). Det personlige er en kontinuerlig prossess og prøver så godt jeg kan, men hjelper ikke akkurat på humøret og motivasjonen når man ikke får de resultatene man ønsker. Så klarer jeg ikke bestemme meg for ang jobben, det krever litt for omfattende tiltak som man ikke kan bare hoppe i det.

[TheMartine]

Nja. Riktignok har jeg opplevd veldig mye drit, og gjør det fremdeles, men jeg har nok ikke greid å fortrenge det. Jeg tror heller at alt som har skjedd har formet meg til å bli veldig negativ og med et særdeles anstrengt forhold til både meg selv, andre mennesker og verden generelt.

 

De to områdene du snakker om er jo ikke akkurat småtteri, da. Både jobb og sosialt liv er to dominerende områder i livet, og du merker det veldig godt hvis en av dem ikke er på stell.

[Myst]

Det kan godt hende, jeg har hvertfall vært gjennom en personlighetsforandring siden jeg flytta til Oslo. Skal ikke gå i detaljer offentlig, men har nok blitt en en 180 graders vending på det psykiske plan, som igjen har ført til noen merkelapper fra folk.

 

Merket det veldig godt siden ifjor kan jeg si, og hadde nok gått riktig ille også i verste fall. Men er dessverre ikke noe som kan fikses over natten og krever at igangsatte prossesser går sin gang uten for mye hindringer og grøfter. Fikk en bråstopp på den ene nå nylig, så føler meg ganske rådvill om dagen.

[TheMartine]

Åh, Oslo er ikke bra for folk, altså. I tida jeg har bodd der har jeg rukket å bli ranet, påkjørt tre ganger (på fotgjengerfelt, på dagtid), hatt innbrudd i bilen to ganger, jakka mi ble stjålet på krav maga-trening, sykkelen ble strippa for deler da den sto utenfor Tingretten mens jeg var på jobb, og noen herpa bilen min.

 

Jeg flytta derfra i sommer fordi jeg begynte å fantasere om alt jeg kunne gjøre mot alle de arrogante trendnissene som later som du ikke eksisterer. Nå bare jobber jeg i Oslo, men jeg merker med én gang at jeg blir sur og muggen etter bare å ha gått et kvarter fra toget til jobben.

 

Hvis du mener du merker at du blir dårligere av å bo i Oslo, så vil jeg råde deg til å komme deg ut.

[Myst]

Er klar over det, men når levebrødet befinner seg midt i sentrum og jeg ikke er fan av langpendling, så er det ikke mye man får gjort. Er det jeg prøver å finne ut av nå.

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Så er det terapeutene som er problemet, metoden, eller er jeg rett og slett beyond repair?

 

Nei, min venn, du er nok ikke "beyond repair". Problemet kan være en kombinasjon, kanskje du ikke har kjemi med psykologen? Kjemi er det aller viktigste, i og med det er du det handler om, og da hjelper det ikke om du sitter i et rom med en person som ikke forstår deg på noen måter. 

 

Selv har jeg hatt den erfaringen med psykologen jeg hadde nå sist. Hun var en utrolig flink psykolog, men til enkelte tider følte jeg meg som et barn som ikke forsto noe som helst, og da forsto jeg egentlig at hun ikke helt passet for meg, men jeg har gått hos hun i snart 3 år, så hun har absolutt hjulpet meg en god del, men akkurat den biten liker jeg fremdeles ikke, dog er jeg ferdig med psykolog for en stund. 

 

Men du høres ut som en trivelig dame Martine. Bare stå på så ordner dette seg. Husk at du ikke er den eneste med psykiske problemer. Det tar tid å lege vonde sår, og det er du som må gjøre det meste, psykologen er der som et hjelpemiddel for at du selv skal forstå deg selv. 

[TheMartine]

 

 

 

Ja, jeg også tror at det har mye med kjemi å gjøre. Så langt har jeg vel hatt 7-8 forskjellige terapeuter, men bare én av dem har greid å sette meg litt fast. Han slutta i jobben etter noen måneder, selvsagt. Resten av dem har bare jatta med meg og ikke gitt meg noe å tenke på. Jeg kunne like gjerne snakka til veggen.

 

Som du skjønner, har jeg bytta mellom ganske mange terapeuter, og ennå ikke kommet i mål. Så siden du har funnet en som har hjulpet deg, var det bare flaks? Måtte du prøve flere? Hvordan merket du at hun var den rette?

[Kakofoni]

«Kjemi» er kjempeviktig. Du kan ikke lykkes med CBT, ISTDP eller noe annet uten god kjemi, eller det man kaller terapeutisk relasjon og terapeutisk allianse. Noe annet som viser seg å være minst like viktig, er pasientens eget bidrag. Det betyr at skulle du være så uheldig å få en terapeut som ikke skjønner deg helt, så kan du faktisk gjøre ganske mye for å få terapeuten til å forstå. Det krever mer innsats, men terapi er tross alt et samarbeid mot et felles mål.

 

Nå prøver jeg ikke å si at dette er relevant for ditt tilfelle, TheMartine, men jeg ville nyansere det begrepet en smule siden det kom opp. I terapi kan man ikke unngå det faktum at folk er utrolig forskjellige, det er det liten tvil om.