Hvordan finne en god psykolog

[TheMartine]

For å ta bare bittelitt historie med i bildet; jeg er tungt arvelig belastet med depresjon og angst fra alle kanter av slekta. For rundt ti år siden tok jeg derfor selv tak og begynte i gruppeterapi hos min lokale DPS. Det var greit nok, men selv etter to år med ukentlige timer hadde jeg det ikke noe bedre.

 

Så tok livet en ganske dramatisk vendig, og jeg gikk rett ned i den mørkeste dalen. Da var det tilbake til DPS, denne gangen med både en til en-timer og gruppetimer. Jeg syntes ikke det hjalp noe, så prøvde meg hos et par private terapeuter. Sånn holdt jeg vel på i tre-fire år.

 

Nå har jeg nettopp blitt utskrevet igjen, men jeg har det jo ikke noe bra. Jeg vil ha det bra!

 

Problemet mitt er at jeg ikke finner noen som kan utfordre meg. Alle mine tanker og oppfatninger av verden er så gjennomtenkt at samme hva noen sier, klarer de ikke utfordre mine oppfatninger.

 

Så, hvordan finner jeg en psykolog som faktisk kan hjelpe meg? Eller er det ikke håp når man har gått så lenge uten å komme noen vei?

 

Til info: Jeg har gått på antidepressiva og hatt effekt av dem, men vil gjerne jobbe med årsaken til problemet, og ikke bare fikse symptomene.

[Malvado]

Så kravet ditt er at du trenger noen som kan utfordre tankene dine og vise at du tar feil?

Kan du være litt mer konkret i forhold til hva du egentlig tenker og trenger å prate om?

 

Dette kan gi oss grunnlag for å anbefale en psykolog til deg.

[TheMartine]

Ja, nettopp, Malvado.

 

Okei. Jeg kan ramse opp de viktigste sakene.

 

1. Døden. Jeg er redd for hva som skjer når man er død. Jeg vil dø. Jeg vil ikke dø. Jeg tenker på at alle rundt meg snart er døde. Jeg blir innmari trist av døden. Jeg tenker på døden hele tida. Tipper dette er resulatet av at jeg selv har hatt selvmordstanker og at veldig mange rundt meg har dødd de siste årene.

 

2. Sint. Jeg er sint på folk hele tida. Ikke de rundt meg, men folk på gata. Jeg måtte flytte ut av Oslo fordi jeg ikke orket å vasse rundt i obsternassige, selvopptatte, arrogante trendnisser hele tida.

 

3. Mørkt syn på livet. Jeg ser elendighet og sorg oveer alt. Jeg blir lei meg når jeg ser gamle folk, jeg blir lei meg når jeg ser tjukke folk, jeg blir lei meg når jeg tenker på mora mi, faren min, søstra mi, kjæresten min. Hele tida er det noe som er trist og sørgelig.

 

4- Selvfølelse. Jeg liker ikke meg selv. Jeg liker ikke trynet mitt, kroppen min, stemmen min, tankene mine.

 

5. Jeg tror ikke jeg kan få det bra noen gang. Det ligger ikke kortene mine. Jeg har prøvd alt, men ikke blitt noe bedre. Skal jeg da holde ut så lenge som mulig fordi jeg er redd for å dø, eller skal jeg ta livet mitt og håpe på at det er over da?

[Aiven]

Har du forsøkt å prate med en prest? Det har faktisk hjulpet mange. Gratis er det også.

[dag1234]

Slik du beskriver problemene dine og din behandlingshistorie ville jeg først forsøkt å finne en psykolog som driver med korttids intensiv dynamisk terapi. Den behandlingsformen har ofte en god effekt på personer som har prøvd mye terapi, men som ikke har fått fullt utbytte av det. 

[dag1234]

Du kan kikke på terapeuter som driver med dette på høyre side, og selve behandlingsmetoden her:

http://n-istdp.istdp.no/

[TheMartine]

Prest har jeg faktisk ikke tenkt på, nei. Men veldig god idé, i hvert fall hvis jeg skulle snakket med noen om døden, som jeg er så opptatt av.

 

Korttids intensiv dynamisk terapi har jeg ikke engang hørt om før. Men kanskje det ikke er terapeutene som er problemet, men at jeg ikke har funnet rette metode ennå?

[dag1234]

For å snakke med en prest bør du som et minimum være kristen. Og prester kommer i alle slags utgaver, så du må nok håndplukke dem like så mye som psykolog. Mye bra blant prester, for all del, men også mye rart der. De er jo først og fremst teologer, ikke terapeuter, og du må i fall gå med på at de vet mer om døden enn andre. Og det er det neppe sikkert at de gjør, for der vet de ikke mer enn hvem som helst. 

 

Det kommer nye behandlingsmetoder fra tid til annen. Etter at kognitiv terapi har regjert øverst på pallen i noen år, så seiler korttids intensiv dynamisk terapi opp som det siste. Hvis vi skal stole på hva de selv sier, så er det ganske effektivt der tidligere terapier har mistet effekt eller gått i stå. 

Jeg tror dette kan være noe for noen, men du vet hvordan det er; vi er ulike og alle trenger ikke det samme. Men det er absolutt verd et forsøk når mye annet har vært sånn passe for deg.

[TheMartine]

Joda, jeg har både dårlige og gode erfaringer med prester. Er ikke kristen sånn sett, men spirituell, og det er jo en start.

 

Skal lese meg opp litt om KIDT. Noe er jo bare et blaff, og andre ting fungerer faktisk. Men når man allerede har prøvd alt, så er  jo terskelen ganske lav for å hoppe på det neste som dukker opp.

[Aiven]

En ting er sant, det finnes dårlige prester. De fleste vil kanskje gi opp prester, etter å ha prøvd en dårlig prest. Psykologifaget får vel som regel flere sjanser. Har selv fått god hjelp i psykiatrien og er takknemlig for det.

 

At man må være kristen for å gå til en prest er ikke sant. En prest vil (eller i alle fall bør) ønske å hjelpe alle.

 

At en prest er teolog er rett. Dersom problemet er personens ontologi, vil jeg påstå at dette kan være like egnet som psykologi.

 

At prester har gjort seg opp noen tanker om døden sier seg selv. De fleste av dem prater med inngående med mennesker om døden minst en gang i uka (knyttet til sørgesamtaler). Det høres kanskje ikke så mye ut, men til å være om døden i vår kultur, så er det faktisk veldig mye.

 

Nå blir det veldig konkurranse preg her. Det viktigste for oss begge tror jeg at Martine får hjelp, Dag123.

[dag1234]

Jada, det var ikke meningen å rakke nedpå prester. Langt der i fra.

De kan nok mye om døden, men det kan også imamer, forstandere, pastorer, shamaner og ledere i Human etisk forbund og andre hel- og halvreligiøse ledere som forholder seg til mennesker i sorg og krise. Hvis theMartine tenker at det vil være til hjelp for henne å snakke med en forstandig person om døden, så kan det jo ikke skade. Da må hun forhøre seg om hvem som er gode på sånt.

 

Men for sine psykiske plager trenger hun behandling som virker. Hittil har det vært så som så med utbyttet. Hvis hun ikke finner noe som driver korttids dynamisk terapi, så ville jeg anbefalt kognitiv eksponeringsterapi. Hun virker å ha en (blandet angst- og) depressiv lidelse, da pleier konitiv terapi være nyttig. Men jeg tror hun hadde hatt mest nytte av å prøve en mer pågående terapi, det er i alle fall det hun ber om selv.

[Malvado]

Ja, nettopp, Malvado.

 

Okei. Jeg kan ramse opp de viktigste sakene.

 

1. Døden. Jeg er redd for hva som skjer når man er død. Jeg vil dø. Jeg vil ikke dø. Jeg tenker på at alle rundt meg snart er døde. Jeg blir innmari trist av døden. Jeg tenker på døden hele tida. Tipper dette er resulatet av at jeg selv har hatt selvmordstanker og at veldig mange rundt meg har dødd de siste årene.

 

2. Sint. Jeg er sint på folk hele tida. Ikke de rundt meg, men folk på gata. Jeg måtte flytte ut av Oslo fordi jeg ikke orket å vasse rundt i obsternassige, selvopptatte, arrogante trendnisser hele tida.

 

3. Mørkt syn på livet. Jeg ser elendighet og sorg oveer alt. Jeg blir lei meg når jeg ser gamle folk, jeg blir lei meg når jeg ser tjukke folk, jeg blir lei meg når jeg tenker på mora mi, faren min, søstra mi, kjæresten min. Hele tida er det noe som er trist og sørgelig.

 

4- Selvfølelse. Jeg liker ikke meg selv. Jeg liker ikke trynet mitt, kroppen min, stemmen min, tankene mine.

 

5. Jeg tror ikke jeg kan få det bra noen gang. Det ligger ikke kortene mine. Jeg har prøvd alt, men ikke blitt noe bedre. Skal jeg da holde ut så lenge som mulig fordi jeg er redd for å dø, eller skal jeg ta livet mitt og håpe på at det er over da?

 

Du har fått noen gode muligheter ovenfor , kan selv si at det å ha noen å snakke med kan være til tider god terapi selv om man ikke får en "riktig" behandling , så lenge det fungerer for deg selvklart. Derfor det å snakke med en prest kan være greit , men viktig å huske at de svarene man får der er noe man enten "godtar" eller ikke , siden jeg selv har vært igjennom et par nær døden opplevelser så vil jeg påstå at jeg har fått oppleve det å være mellom himmel og jord og har til og med kunnet fått bekreftelse på hvilket medisinsk utstyr som ble brukt på meg under en operasjon der jeg "aldri" så selve operasjonen da jeg var tydeligvis i full narkose (dette var en hjerneoperasjon).

 

Nå vet jeg at det ikke er lett å tro på en annen person , men livet tar ikke slutt etter døden , jeg kan ikke svare på hva som venter oss etter døden da jeg faktisk tror det er litt forskjell fra person til person , men inntrykket mitt er at man vil starte å leve på nytt igjen...

 

Men jeg forstår at det er vanskelig å lytte til noen andre sin opplevelse , jeg var redd for døden før , men etter at jeg var igjennom dette har jeg forsonet meg mer med livet og setter langt mer pris på alt vi har og de mulighetene vi har. Etter "dødsdommen" min i 2010 ( Ja , kommer trolig til å dø på et eller annet tidspunkt , men om det er den ondartede hjernesvulsten eller alderdommen vil tiden vise , så langt ser det ut som det kan bli alderdommen som tar knekken på meg... ) så har jeg blitt pappa til tvillinger (som også mirakeløst overlevde å bli født alt for tidlig , altså i uke 26 av 40 ) .

 

2 : Jeg forstår at du er sint på andre mennesker , føler ikke du også at de ikke forstår så mye og er opptatt av såpass smålige ting at man blir veldig frustrert? Kan det stemme at du også er ganske så intelligent? Intelligente mennesker oppfatter ofte langt mer enn andre mennesker gjør og blir raskere frustrerte når de legger merke til hvor lite andre bryr seg.

Det eneste jeg kan si her er at man må godta at noen mennesker er sånn , de trenger ikke å være dårlige mennesker bare fordi vårt førsteinntrykk av dem er dårlig , men det er lurt å huske at de fleste av oss har en "beskyttende" overflate som vi bruker for å sperre andre problemer ute.

Noen av de som går og prater i telefon gjør kanskje ikke det , den pendleren som sitter og surfer på telefonen er kanskje for nervøs til å prate med hun søte jenta som sitter på andre plass av ham hver eneste dag osv...

 

Akkurat nå må jeg selv ta meg en liten pause , ble en sen kveld med våkne tvillinger så jeg må ta igjen noen få timer nå som de er i barnehagen , svarer på resten av punktene på et senere tidspunkt.

[vidor]

Er det noe som virkelig gjør inntrykk på folk er det nær døden opplevelser. Det å kunne referere det som skjer i operasjonsrommet som pasient under full narkose gir noen dimensjoner på ting som setter det meste av konvensjonelle biologiske forklaringsmodeller opp til vurdering, og ikke minst de overfladiske verdisystemene som de fleste lever etter.

[Myst]

Det er en grunn til at det heter nær-døden opplevelser. Man er ikke død og det man opplever er hallusinasjoner skapt av stoffer som hjernen utskiller mens den slår seg av, rent biologisk og vitenskapelig sett. Men til syvende og sist handler det selvsagt om hva man selv tror på, og det vil alltid være en evigvarende diskusjon mellom fakta vs tro. Funksjon av hjernen og bevisstheten vil alltid være et mysterium.

[TheMartine]

Ah, jeg hører gjerne på andres opplevelser, jeg. Det er jo absolutt det nærmeste man kan komme en form for svar, Og så må Myst komme og være en sånn rasjonell jævla partypooper :b

 

Sånn jeg ser det nå, har man et hvileløst etterliv hvis man ikke har forsonet seg med tingenes tilstand når man dør. Og jeg formerlig bobler over av misnøye. Jeg er så misfornøye med absolutt alt, fortid, nåtid og framtid. Det blir ikke noe sjelefred for meg, for å si det sånn.

[Myst]

Foretrekker heller å være rasjonell og kunnskapsrik enn å tro blindt på alt det rare folk kommer med, helt uten bevis enn deres egne opplevelser og oppfatninger. Sarkasmen din var litt på kanten, men lar det gå.

 

FYI, så er du ikke den eneste som hater livet sitt, men det handler om å ta ansvar for seg selv og gjøre det beste ut av det. Klart du kan få sjelefred hvis du vil, ikke for sent for det, men krever endring av livsstil og tilværelsen.

[TheMartine]

Ja, og jeg har jo prøvd å ta tak i det i mange år. Gudene vet hvor mange timer og tusenvis av kroner jeg har kasta bort på alle mulige terapiformer uten effekt. Hva skal en gjøre, da? Hilfe!

 

Når det gjelder tro, så tenker jeg at det kan være veldig nyttig for mange. Tenk på de heldiggrisene som kan finne en mening bak alt det vonde som skjer, og som er sikre på at de kommer til himmelen når de til slutt sjekker ut. Skulle ønske jeg fant noe sånt jeg kunne tro på, bare for å kunne slå meg til ro med noe, men jeg blir ikke overbevist, altså.

[Aiven]

Jeg kunne skrevet det samme som du nettopp skrev TheMartine, for fem år siden. Ting kan endre seg. Har også hatet livet mitt i store deler av det. Er ikke så viktig for meg hva du tror på egentlig, men det slo meg bare at min nyvunnede kristne tro langt på vei har vaksinert meg mot de tankene du beskriver.

 

Forøvrig har jeg et svært godt inntrykk av Dag1234, så hans tips er sikkert også en god hest å spille på :-)

Endret 2. desember 2015 av Aiven

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

 

 

Fra mitt eget perspektiv ser jeg på psyke på denne måten; det blir bedre. Har selv gått igjennom helvete med depresjon og angst, hvor jeg til tider ikke klarte å være blant folk. Dette har endret seg, da jeg har jobbet med meg selv, samt har fått hjelp hos en god psykolog. Antidepressiva har dog vært en stor hjelp, men dersom jeg ikke går på pillene, så detter jeg sakte men sikkert ned igjen, så det er selvsagt fordeler og ulemper med "lykkepiller". 

 

Har aldri hørt om "korttids intensiv dynamisk terapi", men det er absolutt verd et forsøk. Det viktigste er at man ikke gir opp, og man prøver å se lyst på livet, dog forstår jeg at du har vanskelig for det, slik situasjonen fremstår; men det blir bedre! 

[TheMartine]

Flott å høre at du har fått det bedre, Statstrollet!

 

Og ja, det blir jo gjerne bedre hvis man får hjelp og det har effekt. Men det blir ikke bedre av seg selv, det skal være sikkert. Jeg har det i hvert fall enda verre nå enn for fem år siden, selv om jeg har vært i kontinuerlig behandling hele tida. Så er det terapeutene som er problemet, metoden, eller er jeg rett og slett beyond repair?