Er jeg slem som drømmer om å forlate kjæresten på grunn av hans sykdom?

[Dufen]

Jeg skal prøve å være litt mer sivilisert i språket, men det er vanskelig når du fremstår som en som dessverre misforstår hele livet, eller eksistens om du vil.

 

Han er opptatt av å fremstå som tøff og ressurssterk utad. Dessverre går det mer og mer utover kreftene han trenger for å fungere hjemme.

 

Så han er kanskje ikke så smart allikevel? 

Jeg har sterke begrensninger men opplever kulere, mer givende, tyngre, vanskeligere og kanskje mer krevende ting enn de fleste andre. Ene og alene fordi jeg ikke vil gå glipp av hva livet har å by uten å bry meg om hva andre tror i det hele tatt. Hvordan jeg fremstår utad er revnende likegyldig, dog har jeg med jevne mellomrom fått høre at de tingene jeg får til er utrolig siden jeg "i utgangspunktet ikke skal kunne gjøre det"..

 

Det finnes sykdommer som har sterke psykiske følgevirkninger. Har du tenkt over det? Eller mener du også at personer som har depresjoner bare er "feminine, ubrukelige, late, uvitende" og bare må "ta seg sammen og gro noen baller", så vil de bli så friske så?

 

Ja jeg har tenkt over det, i mitt tilfelle er det raseri. Men jeg kanaliserer det. Det hjelper under trening, oppgaver som krever konsentrasjon osv.
Personer som har depresjoner eller lignende psykiske lidelser mener jeg ikke det du tror jeg mener om de.
De opplever en hormonell/kjemisk ubalanse som på ingen måter kan kontrolleres selv med den sterkeste viljestyrke.

La oss se bort i fra psykisk syke siden dette åpenbart er en fysisk diskusjon.

 

Det er mulig dette er hjerteløst sagt, men partneren din vet at situasjonen i dag vil ha en ende. Om maks 10 år (dette er jo forferdelig!    ) sier du selv. Når man vet at det er bare en utvei, at dette er de få årene man får sammen, så antar jeg alt annet føles uviktig, og man er villig til å ofre det som trengs og holde ut den tiden det gjelder. 

 

Det er DU som mener det hjerteløst, jeg ser det som en konstatering av fakta. Intet mindre, intet mer.

Få år? 10 år er jo et hav av tid! 
Holde ut??? Jeg har det fint sammen med familien min, kunne ikke valgt andre om jeg ville!

 

Det vi vi har å se fram til er langsom seigpining. Vi kan forvente sterke plager og sterkt redusert livskvalitet de siste tiårene av årene av livet hans. Stadige nær-døden-hendelser. Med behandling er ikke sykdommen direkte dødelig i seg selv, men har sterkt økt risiko for dødelige komplikasjoner og brå, tidlig død.

 

Jeg har altså vært i tvil om jeg ønsker å utsette meg selv og barna for denne framtiden. Dette er vanskelig! 

 

Det er her jeg mener du er feig, du ser noe som kan bli ubehagelig men ønsker å unngå det siden det kan føre til noen dumme følelser.
Dette er hva Adolf Rosenberg misforsto når han snakker om undermennesker, min definisjon er feige rasshøl som av egen redsel velger å påføre sine nærmeste skade pga sin egen urimelige frykt for ubehag.


I retrospekt syns jeg du skulle forlate mannen din, jeg ser jo nå at det er han som ikke fortjener ei som deg.
 

 

[Dufen]

Jeg hadde på ett tidspunkt lyst til å forlate kjæresten min for alle mulige slags årsaker, men jeg hadde heldigvis nok ærlighet med meg selv til se på meg med ærlighet, og å innse at disse kom fra egoisme og fordommer og at disse var problemet, ikke henne. Iallfall å begynne der.

 

Det er antakeligvis det beste valget jeg har gjort i hele mitt liv. Nå er ikke hun kronisk syk, så jeg aner ikke hvordan det ville vært. Men tror likevel at kvinner trenger oppmerksomhet, forståelse og stell, selv når det ikke passer med meg. Trives faktisk med det, gir meg mye å behandle henne bra, hjelpe osv, og jeg får det tilbake 100%

Det er enkelt, du har moral og evnen til selvinnsikt. De to tingene kombinert er en god egenskap!

[Kaeso]

Ser at denne tråden har sklidd ut, men jeg vil gjerne komme med noen velmenende råd. 

Jeg er en som er i andre enden, og ble forlatt av samboeren over flere år på grunn av kronisk sykdom. Jeg er sjeleglad for at hun gjorde det, da jeg aldri har hatt det bedre enn det jeg har det nå, men der og da var det et stort svik. 

Men med ganske stor sikkerhet så vil jeg tro at mannen din sitter med akkurat de samme tankene som deg, og kanskje ønsker han innerst inne at du skal gå fra han? Slik tenkte i hvert fall jeg av og til, da man som kronisk syk sitter med mye dårlig samvittighet ovenfor pårørende. Forskjellen mellom oss og dere derimot er at vi ikke hadde barn.

For det er hverken han eller du som er hovedprioriteten her - det er nemlig barna. Har man valgt å få barn har man tatt på seg et stort ansvar. Hvis det er som du sier at han "bare" har 10 år igjen og dere har barn sammen så syns jeg at du burde holde ut. Hvilke verdier og minner vil du gi videre til dine barn? "La oss stikke fra syke pappa da, han er en skikkelig trøtt type. Dessuten har dere godt av å oppleve å være skilsmissebarn, det er så populært for tiden og mamma må tross alt ha litt fri hun også." Nå er jeg slem og setter det på spissen, men du skjønner hvor jeg vil.

 Jeg syns du bør ta deg en liten timeout, og prøv få hjelp til omsorg, enten via familie eller offentlige instanser. Du har uansett nok av tid til å oppleve renessansen din etter at han er borte.

[AnonymDiskusjon]

Dufen: ja, jeg merker raseriet ditt ;-) Men det er jo bra, for jeg tror det holder deg oppe.

 

Jeg tror egentlig ikke det går an å diskutere med deg... Men du har misforstått noen viktige punkter.

 

Du har en fornuftig innstilling til depresjon, som jeg er 100% enig i. Det skyldes kjemisk/ hormonell ubalanse, og kan ikke nødvendigvis fikses ved viljestyrke og "å ta seg sammen". Likevel sier du etterpå at du vil se bort fra depresjon, fordi dette er en diskusjon om fysisk sykdom. Vel, mange fysiske sykdommer kan utløse nettopp denne ubalansen som gir depresjon eller enda alvorligere symptomer som f.eks. psykoser. Psykiske problemer som direkte konsekvens av fysiske endringer i kroppen. Ville du vært bekvem med å vite at partneren din med uforutsigbare mellomrom stuper ned i et svart hull, psykisk sett, hvor hun har problemer med å ta godt vare på seg selv og barnet deres?

 

Du misforsto meg når jeg snakket om å "holde ut". Jeg mente ikke deg, jeg mente partneren din. (Du har litt tendens til å tenke bare ut fra din synsvinkel her, altså! Hva med hennes, eller barnet deres?) At det er lettere å "holde ut" fir henne fordi hun vet at dette ikke vil vare livet ut. Mulig hun ikke vil innrømme at hun tenker slik, og jeg klandrer henne ikke, hun vet nok hva du tenker om "feiginger". Men tankene kommer nok, når sykdommen tiltar, og det blir vanskeligere å skjerme barnet. Det er menneskelig, og veldig naturlig for en mor. Jeg synes du burde godta dette og "tilgi" henne på forhånd. Det er ikke sikkert hun forlater deg likevel, jeg har jo heller ikke forlatt mannen min!

 

Du sier jo selv at 10 år er ett hav av tid. Hva med 30-35 år? Det er tidsperspektivet vi har foran oss, hvorav minst 20 med store plager.

 

Du sier at mannen min ikke fortjener meg. Uten meg ville han trolig vært død nå. Det er jeg som har stått på og tatt kampen overfor leger og offentlighet når det ble tydelig at han bare ble sykere og sykere, og at han behøvde nye spesialist-vurderinger og tilpasning av arbeidssituasjon. Flere ganger.

 

Nok diskutert fra min side. Du bidrar dessverre ikke med noe konstruktivt. Du er for opptatt med å personifisere alt du sint på og alt du er redd for at skal ramme deg over på meg.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

[Dufen]

Edit: svaret oppdateres fra en datamaskin. Skriver fra tlf nå...

Endret 7. desember 2015 av Dufen

[Dufen]

Dufen: ja, jeg merker raseriet ditt ;-) Men det er jo bra, for jeg tror det holder deg oppe.

Det kommer til syne pga hvordan du fremstiller saken...

 

Jeg tror egentlig ikke det går an å diskutere med deg... Men du har misforstått noen viktige punkter.

 

Du har en fornuftig innstilling til depresjon, som jeg er 100% enig i. Det skyldes kjemisk/ hormonell ubalanse, og kan ikke nødvendigvis fikses ved viljestyrke og "å ta seg sammen". Likevel sier du etterpå at du vil se bort fra depresjon, fordi dette er en diskusjon om fysisk sykdom. Vel, mange fysiske sykdommer kan utløse nettopp denne ubalansen som gir depresjon eller enda alvorligere symptomer som f.eks. psykoser. Psykiske problemer som direkte konsekvens av fysiske endringer i kroppen. Ville du vært bekvem med å vite at partneren din med uforutsigbare mellomrom stuper ned i et svart hull, psykisk sett, hvor hun har problemer med å ta godt vare på seg selv og barnet deres?

Ja, hvorfor ikke? Jeg har venner som er der til tider, jeg bor ikke sammen med de men hjelper de selv om det betyr at jeg må lette på ræva å faktisk gjøre noe uselvisk. Er ikke det sykt?

 

Du misforsto meg når jeg snakket om å "holde ut". Jeg mente ikke deg, jeg mente partneren din. (Du har litt tendens til å tenke bare ut fra din synsvinkel her, altså! Hva med hennes, eller barnet deres?) At det er lettere å "holde ut" fir henne fordi hun vet at dette ikke vil vare livet ut. Mulig hun ikke vil innrømme at hun tenker slik, og jeg klandrer henne ikke, hun vet nok hva du tenker om "feiginger". Men tankene kommer nok, når sykdommen tiltar, og det blir vanskeligere å skjerme barnet. Det er menneskelig, og veldig naturlig for en mor. Jeg synes du burde godta dette og "tilgi" henne på forhånd. Det er ikke sikkert hun forlater deg likevel, jeg har jo heller ikke forlatt mannen min!

Så du vil projisere din frykt for ubehageligheter over på min partner?

Jeg ser av det du skriver og hvordan du fremstår at hun må jo være milevis foran deg hva personlig utvikling angår selv om hun mest sannsynlig ikke er i nærheten av din alder.

Jeg skjermer ikke mitt barn, jeg gir mitt barn kunnskap om sykdommen min. Det er slik man får trygge barn.

Det du gjør er det stikk motsatte ved å skjerme de fra sin far.

Man trenger ikke å ha barneped fra en høyskole for å forstå hva det blir av slike barn...

 

Du sier jo selv at 10 år er ett hav av tid. Hva med 30-35 år? Det er tidsperspektivet vi har foran oss, hvorav minst 20 med store plager.

 

Da får du gro noen baller (vel, ikke figurativt da...) og gjøre deg klar for det. Du valgte selv å få barn med ham og du valgte ham som partner. Jeg antar dere giftet dere i en kirke, der sier man i "gode og onde dager". Du løy altså der.. ?

 

Du sier at mannen min ikke fortjener meg. Uten meg ville han trolig vært død nå. Det er jeg som har stått på og tatt kampen overfor leger og offentlighet når det ble tydelig at han bare ble sykere og sykere, og at han behøvde nye spesialist-vurderinger og tilpasning av arbeidssituasjon. Flere ganger.

 

Nok diskutert fra min side. Du bidrar dessverre ikke med noe konstruktivt. Du er for opptatt med å personifisere alt du sint på og alt du er redd for at skal ramme deg over på meg.

 

Jeg er opptatt med å fortelle deg at du bør revurdere deg selv og din integritet som menneske, for med den holdningen du har er du lite samfunnsnyttig.

Man kan ikke stole på en person som stikker det øyeblikket de blir lei av livets ubehageliheter...

TS

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

Svarene er skrevet i uthevet skrift.

Endret 7. desember 2015 av Dufen

[AnonymDiskusjon]

 

 

Dufen: ja, jeg merker raseriet ditt ;-) Men det er jo bra, for jeg tror det holder deg oppe.

Det kommer til syne pga hvordan du fremstiller saken...

 

Jeg tror egentlig ikke det går an å diskutere med deg... Men du har misforstått noen viktige punkter.

 

Du har en fornuftig innstilling til depresjon, som jeg er 100% enig i. Det skyldes kjemisk/ hormonell ubalanse, og kan ikke nødvendigvis fikses ved viljestyrke og "å ta seg sammen". Likevel sier du etterpå at du vil se bort fra depresjon, fordi dette er en diskusjon om fysisk sykdom. Vel, mange fysiske sykdommer kan utløse nettopp denne ubalansen som gir depresjon eller enda alvorligere symptomer som f.eks. psykoser. Psykiske problemer som direkte konsekvens av fysiske endringer i kroppen. Ville du vært bekvem med å vite at partneren din med uforutsigbare mellomrom stuper ned i et svart hull, psykisk sett, hvor hun har problemer med å ta godt vare på seg selv og barnet deres?

Ja, hvorfor ikke? Jeg har venner som er der til tider, jeg bor ikke sammen med de men hjelper de selv om det betyr at jeg må lette på ræva å faktisk gjøre noe uselvisk. Er ikke det sykt?

 

Du misforsto meg når jeg snakket om å "holde ut". Jeg mente ikke deg, jeg mente partneren din. (Du har litt tendens til å tenke bare ut fra din synsvinkel her, altså! Hva med hennes, eller barnet deres?) At det er lettere å "holde ut" fir henne fordi hun vet at dette ikke vil vare livet ut. Mulig hun ikke vil innrømme at hun tenker slik, og jeg klandrer henne ikke, hun vet nok hva du tenker om "feiginger". Men tankene kommer nok, når sykdommen tiltar, og det blir vanskeligere å skjerme barnet. Det er menneskelig, og veldig naturlig for en mor. Jeg synes du burde godta dette og "tilgi" henne på forhånd. Det er ikke sikkert hun forlater deg likevel, jeg har jo heller ikke forlatt mannen min!

Så du vil projisere din frykt for ubehageligheter over på min partner?

Jeg ser av det du skriver og hvordan du fremstår at hun må jo være milevis foran deg hva personlig utvikling angår selv om hun mest sannsynlig ikke er i nærheten av din alder.

Jeg skjermer ikke mitt barn, jeg gir mitt barn kunnskap om sykdommen min. Det er slik man får trygge barn.

Det du gjør er det stikk motsatte ved å skjerme de fra sin far.

Man trenger ikke å ha barneped fra en høyskole for å forstå hva det blir av slike barn...

 

Du sier jo selv at 10 år er ett hav av tid. Hva med 30-35 år? Det er tidsperspektivet vi har foran oss, hvorav minst 20 med store plager.

 

Da får du gro noen baller (vel, ikke figurativt da...) og gjøre deg klar for det. Du valgte selv å få barn med ham og du valgte ham som partner. Jeg antar dere giftet dere i en kirke, der sier man i "gode og onde dager". Du løy altså der.. ?

 

Du sier at mannen min ikke fortjener meg. Uten meg ville han trolig vært død nå. Det er jeg som har stått på og tatt kampen overfor leger og offentlighet når det ble tydelig at han bare ble sykere og sykere, og at han behøvde nye spesialist-vurderinger og tilpasning av arbeidssituasjon. Flere ganger.

 

Nok diskutert fra min side. Du bidrar dessverre ikke med noe konstruktivt. Du er for opptatt med å personifisere alt du sint på og alt du er redd for at skal ramme deg over på meg.

 

Jeg er opptatt med å fortelle deg at du bør revurdere deg selv og din integritet som menneske, for med den holdningen du har er du lite samfunnsnyttig.

Man kan ikke stole på en person som stikker det øyeblikket de blir lei av livets ubehageliheter...

TS

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

Svarene er skrevet i uthevet skrift.

Herregud. Jeg gir opp. Mye av det du sier vitner om skremmende lite selvinnsikt. Vi blir aldri enige.

 

Det våset om venner som stiller opp når det er snakk om en forelder med psykiske problemer... ?Om å informere barnet, så er det ingen problemer... Det vil alltid være skremmende for et barn å oppleve at en av foreldrene er psykisk ustabil. Vi er åpne om at far er syk, og hvordan, vi har snakket med barna om framtiden. Det hjelper ikke, det føles likevel skremmende å komme hjem fra skolen å finne far som en skjelvende bylt på golvet. Ambulansebesøk midt på natta. Å oppleve plutselige raseriutbrudd pga "helvetes støy" som bare var uskyldig moro i går.

 

Usikkerheten krever mye av meg, jeg må i praksis oppføre meg som alenemor selv om jeg bor sammen med barnas far. En slik stressende oppvekst kan utløse arvelig disposisjon for sykdom hos barn. Hvis jeg "stikker" så er det ikke for min egen del, men for fremtiden til barna våre.

 

Jeg har skjønt at partneren din er mye yngre enn meg. Som jeg sa, jeg tror dere er i en tidligere fase av både forhold og foreldreskap enn oss. Man mister noen illusjoner når man får mer erfaring. Det er som nybakte foreldre som sverger på at de aldri skal gjøre det ene eller andre overfor barnet. 15 år og noen barn flere etter må man svelge noen kameler og innse at man feilet i planene opptil flere ganger, som alle de andre "undermenneskene" av noen foreldre.

 

Samfunnsnyttig? Hadde du kjent oss ville du visst at dette er for dumt. Jeg antar ingenting om samfunnsnytten av deg og partneren din. Jeg vet hun har jobb, og dere har ett barn. Jeg trenger ikke vite mer, for det har da vel ingenting med temaet å gjøre?

 

Der fikk du provosert meg til å svare igjen. Det må jeg slutte med.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

[dag1234]

TS:
Jeg har fulgt denne tråden med ubehag og uro. Du har møtt lite forståelse og mye moralisering i en svært vanskelig og krevende livssituasjon. Jeg har ingen smarte råd til deg. Du står i et vanskelig dilemma der du må avveie ulike ulemper, og prøve å finne hvilken løsning som totalt sett virker minst belastende. 

 

Jo, jeg har ett råd: Ikke diskuter så personlig sårbare problem på et forum der ingen kjenner deg og familien din, og utfordringene du står i. Da får du enda mer bebreidelser og flere frustrasjoner å forholde deg til. Og det er ikke det du trenger.

Snakk heller med en du er fortrolig med, en venn, fastlegen din eller en annen som kjenner situasjonen dere lever i, og som kan hjelpe deg til å ta så gode valg som det er er mulig i en slik veldig vanskelig situasjon.

[AnonymDiskusjon]

Dag: Takk for gode råd. Men jeg tror jeg tåler fint den moraliseringen jeg er møtt med. Bak raseri ligger ofte også dyp fortvilelse, og jeg har fått en følelse av at vi er heldige som i det minste har en mulig fremtid foran oss.

 

Det fine med anonymitet er at folk er ærlige uten filter. Problemet er at man må tilsløre så mange detaljer. Det gjør det vanskeligere å beskrive situasjonen.

 

Jeg nekter å lufte alle disse tankene overfor mannen min enda. Han har dårlig nok samvittighet fra før av. Det ville være å tynge ned han enda mer, bare for å lette på trykket mitt. Vi har snakket om å bo hver for oss, men mest som en teoretisk mulighet.

 

Om jeg snakker med venner eller nære, som du foreslår, så synes jeg alltid svaret er så lettvint: "Flytt fra han!" Til og med hans egen familie har sagt det. Det stritter i mot inni meg av slike lettvinte løsninger. Det ville vært enkelt på en måte, men det er nok ikke innerst inne det jeg ønsker.

 

Skrekken er at ungene skal klandre meg når de blir eldre. For at jeg ble. Men det kan slå begge veier.

 

Et brudd er også en stor belastning. Og jeg vet at barna da kan føle de selv må ta ansvaret for den syke forelderen. Barn kan være utrolig lojale, og vil prøve å skjule at de er blitt den voksne i situasjonen. Det har jeg selv opplevd på nært hold, og det er noe jeg vil unngå!

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

[dag1234]

Bra du tåler moraliseringen. Det var også mitt inntrykk at du ikke gikk i kjelleren, selv om jeg opplevde at du ble såret av de siste bebreidelsene. De var ufine.

 

Jeg vet ikke om denne type ærlighet er så mye å samle på igrunnen. Alle har vi grums i oss og alle har evnen til å bryte ned for andre, det er egentlig mye lettere enn å bygge opp.  Jeg synes vi vanligvis skal prøve å legge bånd på de destruktive sidene i oss. Hvis vi ikke blir angrepet så ser jeg ingen grunn til å ødelegge for andre, og i alle fall ikke når noen ber oss strekke ut en hånd.

 

Jeg tror du er for tidlig i prosessen til å ta en avgjørelse, du er enda i en avveiningsfase. Det høres sånn ut. Jeg skjønner godt du ikke deler dette med mannen din. Der du er nå ville det ikke kommet noe konstruktivt ut av det.

Kan hende du velger å bli, det er mang slags kjærlighet og den kan være dynamisk og endre seg mye over et samliv, uten at kjærligheten trenger å bli dårligere av den grunn.

Og det kan være du kommet til at belastningene ved å bryte ut og etablere deg på nytt, totalt sett er mindre enn ved å bli.  

Alle valg vi tar har omkostninger, på den ene eller andre måten. Det illustrerer vel der du er nå. 

 

Jeg skjønner godt usikkerheten overfor ungene, og det er viktig at de ikke sitter igjen med noe økt ansvar for verken deg eller faren. Enten du nå velger slik eller slik.

Unger flest er vanligvis, som du sier, helt utrolig lojale mot sine foreldre, og spesielt hvis foreldrene sliter med større vansker. Da vil mange unger sette seg selv til side og ta for mye hensyn til den voksne. Noen får omsorgsrolle for sine foreldre, og det er ikke bra for dem. Det kan skade deres utvikling i lang tid fremover.

 

Det jeg tror er avgjørende for unger i en slik situasjon som du er i, er hvor greie liv dere og ungene får når du har kommet til en beslutning. For å unngå å havne i parentifisering og lojalitetsproblemer er det viktig at foreldrene har ok liv og klarer seg greit, slik at ungene ikke må binde unødig mye krefter på hvordan mor eller far har det.

Jeg har da snakket med mange voksne som har vært frustrert og skuffet over at foreldrene valgte å leve i et dårlig ekteskap bare for å skåne dem. Så det er da flere sider ved å holde sammen for barnas skyld. Og for egen del synes jeg hensynet til ungene vanligvis ikke er nok å bygge et samliv på. 

 

Men du har betydelig dårlig samvittighet over å tenke på å muligens skulle bryte ut, noe som kommer klart frem allerede i trådtittelen. Og dilemmaet ditt rører ved noe mange (normale) ville finne problematisk; å skulle påføre noen som er syk flere plager, ikke minst noen en har delt livet sitt med og skapt en familie sammen med, og som en fremdeles er ganske glad i. det sitter dypt i oss.

Vi trenger samvittighet for å fungere sosialt sammen med andre mennesker. Ulempen er at noen kan være for samvittighetsfulle, og for lojale slik at det kan gå ut over deres egne alminnelige behov. 

 

Alle må vi sette oss selv til side noen ganger - men ingen kan belage seg på å ha det som hovedstrategi i livet. Da blir tilværelsen et underskuddsprosjekt, og vi får til slutt for lite av det vi trenger for å klare oss; den som gir og gir, blir til slutt tom.

 

Vet ikke, men kanskje det kan være en hjelp for deg å tenke gjennom hva du må ha i livet for at du skal være alminnelig fornøyd; det kan kanskje hjelpe deg å se klarere dine behov i denne situasjonen der andres behov er så langt oppe i bevisstheten.

At du går tilstrekkelig med runder med deg selv og tenker gjennom hva du trenger og hva du kan forsake uten at for viktige behov og sider i livet ditt blir udekket over for lang tid.

For hva du trenger hører også med når du skal komme frem til en beslutning.
Kan være det blir lettere å se deg selv og at valgalternativene sånn blir klarere.

 

[Dufen]

http://pluss.vg.no/2015/12/07/2238/2238_23571295

 

Relatert...

 

 

Om jeg snakker med venner eller nære, som du foreslår, så synes jeg alltid svaret er så lettvint: "Flytt fra han!" Til og med hans egen familie har sagt det. Det stritter i mot inni meg av slike lettvinte løsninger. Det ville vært enkelt på en måte, men det er nok ikke innerst inne det jeg ønsker. 

 

I retrospekt ser jeg at jeg har blitt voldsomt provosert av den tilsynelatende tankegangen.
Men i den sammenhengen lurer jeg på det jeg har sitert.

Hvorfor sier "alle" det samme? Ligger det mer bak?
For da kan jeg begynne å se en sammenheng og en i mine øyne mer legitim grunn til å bryte med ham...

Endret 8. desember 2015 av Dufen

[snillekim]

Det er trist at enkelte er så flinke til å dømme andre, særlig når de ikke vet hvordan personen har det i det daglige liv selv. 

Jeg tror og at trådstarter ønsker det beste for sin kjære. Men det er og viktig å ta vare på seg selv, samt barna. 

 

Hvis mannen f.eks ikke ønsker noen avlastingshjelp, siden han ikke forstår problemet, så har han mye seg selv å takke og. 

Men hvis slik hjelp kunne bidratt til å reddet forholdet, så bør TS ta dette opp med mannen seriøst, kanskje med andre personer til stede, som kan være til hjelp med overbevisning. Da tenkte jeg på evt samlet møte med noen som forstår slike problemer, som f.eks fastlege, veileder på nav, familiemedlemmer eller noe slikt. Prøv gjerne å planlegge det på forhånd, skriv ned notater som du kan bruke på møtet f.eks. 

 

Jeg vet uansett ikke hva som er best for dere, og dette blir nok et valg du må stå for selv. 

 

Slik jeg ser det, så vil trådstarter lide uansett hvilket valg hun tar. 

Jeg håper det løser seg etter hvert uansett resultat. Det viktigste er ikke alltid å tenke på mannens beste, men på seg selv samt barna og. 

 

Jeg ønsker dere en riktig god jul, og håper dere alle vil få det bedre fremover. 

 

(Beklager for mangelfull råd fra meg)

[-ɐMoԀ-]

Om du elsker han, så ikke løp med halen mellom beina.... Han trenger deg. Om ikke du makter, så skaff hjelp.

 

Hva gjør du om barnet blir varig syk? (Du trenger ikke svare)

 

Men uansett lykke til, det trenger du. Sabla lei situasjon

[Emancipate]

jjj

Endret 11. desember 2015 av Emancipate