Er jeg slem som drømmer om å forlate kjæresten på grunn av hans sykdom?

[AnonymDiskusjon]

I gode og onde dager...

 

Hos oss begynner de onde å ta over. En av grunnen er kronisk sykdom hos mannen. Ikke direkte alvorlig, men slitsomt! 

 

Han har diagnose og får jevnlig behandling. Han har også måttet bytte jobb og gå ned i stilling på grunn av sykdommen. Den går aldri over, og vil bli verre litt etter litt. 

 

Jeg forteller ikke noen hvordan vi har det. For vi fungerer utad, men hjemme kollapser han. 

 

På mange måter føles det som å være kjæreste med en pensjonist. Eller, jeg har flere kolleger over pensjonsalder som er sprekere og mer oppegående enn kjæresten min.   Jeg bekymrer meg for fremtiden. Hvordan blir det om 10 år? Hvis jeg hadde sett dagens situasjon for 10 år siden, da ville jeg blitt sjokkert.

 

Jeg er visst ikke skapt for denne rollen. Den oppofrende hustru som steller for sin syke mann med et hav av forståelse og tålmod. Jeg blir irritert, og jeg er så inni margen sliten. Vi har barn sammen. 

 

På mange måter ville livet mitt vært like enkelt om jeg var alene. Bare en voksens liv å organisere, bare en voksen å lage mat til og rydde etter. Så kunne han hatt barna i perioder da formen var god, og jeg kunne fått noen få timer og dager alene med bare meg selv å tenke på. 

 

Jeg drømmer om å flytte. Det er egentlig bare en drøm. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjennomføre det. Dels fordi vi glimtvis fortsatt har det bra sammen, dels fordi barna elsker faren sin, dels på grunn av økonomi. Vi samarbeider fortsatt bra om oppfølging av barna på fritidsaktiviteter og er avhengig av at begge bidrar økonomisk for å klare oss. Jeg er hovedforsørger. Det er uaktuelt å la barna bo fast hos faren. Han er en god far, men han vil ikke takle det helsemessig. Barna må trolig ofre fritidsaktiviteter, flytte fra venner og skolen sin, og vi må begge finnes oss en litt for liten bolig om vi skal bo hver for oss. Slik jeg ser det vil dette gå ut over barna, og derfor har jeg hittil ikke gjort alvor av drømmen. Likevel følger jeg daglig med på boliger til salgs...

 

Jeg er redd for at han vil bli sykere om jeg flytter. Han er ikke flink til å passe på seg selv eller følge legenes anbefalinger. Men det er kanskje fordi han er sliten og lei og vet at han kan stole på at jeg gjør det for han?

 

Om jeg hadde vært samboer med en 80 år gammel mann ville folk ha sagt "at hun orker!". Men når det er sykdom skal man bare takle det og støtte og forstå.

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

[Emancipate]

Det er statistisk normalt at ekteskap ryker ved alvorlig, kronisk sykdom hos partner. At han ikke passer legenes anbefalinger blir et for dumt argument for å ikke flytte.

 

Er du nødt til å flytte så langt at barna må bytte skole?

 

Tillegg: Husker du Chris Medina med sangen "what are words?" Gjett hva? De er ikke et par lenger.

Endret 27. november 2015 av Emancipate

[AnonymDiskusjon]

Jeg er Trådstarter. Han er jo egentlig fortsatt mannen i mitt liv. Bare i redusert versjon. Jeg har veldig blandede følelser for situasjonen vår. Føler meg feig, jeg kan jo velge å stikke av fra sykdommen, det kan ikke han.

 

Jeg synes ikke det er noen dårlig grunn å være bekymret for helsa hans som mulig enslig. Ikke når han fortsatt er en mann jeg bryr meg om, og fortsatt er faren til barna mine, og høyt elsket av dem.

 

Nå har jeg innsett hva "redusert livskvalitet" kan bety. Det er ingenting "bare" med det, slik legene ofte ser ut til å mene.

 

PS: Ja, vi må flytte langt. Ingen passende boliger her.

 

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

[Gjest Slettet+130498]

Hvordan vil hans videre prognose se ut om dere ikke bor sammen? Det går fint å bry seg om andre fordi om man ikke lenger orker å bo sammen. Nå vet vi ikke hva slags sykedom det er snakk om, men vil livskvaliteten din noen gang bli bedre om du blir boende, og er det verdt å ødelegge flere liv, eller bare et? At dere har unger kompliserer det jo litt, men spørsmålet er jo også, har barna det bra med å se dere begge slite, eller bedre med bo hos den oppgående forelderen og ha het godt samvær med far når han orker? Jeg kan tidevis være kynisk og tenke, hva er best for meg, og i ditt tilfelle, hva vil være best for meg og barna. Det er en komplisert sak, men man kommer jo langt med å snakke om det også. Kanskje han faktisk vil være enig, men ikke orker å være den som tar det opp først.

[Golamesh]

Var det jeg også tenkte. Slik jeg ser det så hjelper det verken barna eller han om trådstarter er misfornøyd og egentlig ikke ønsker å være der. Synes ikke det er noen skam i å ønske seg et vanlig liv, selv om dette er en vanskelig situasjon.

 

Men jeg synes absolutt at du bør snakke med han om dette, fremfor å diskutere det her inne. Det kan jo hende at han er enig, og at det beste for alle faktisk er at du og barna flytter ut. Eller at dere finner en annen løsning, som feks at dere er sammen, men ikke bor sammen, dog virker det for meg som at du ønsker noen som er "på" hele tiden?

Men ja, diskuter det med han. Du trenger jo ikke si at du ønsker deg bort, men at du synes nåværende situasjon er for vanskelig. Det kan komme mye godt ut av en slik prat. Kanskje har dere begge rutiner rundt dette som trenger å endres til det bedre. Kanskje trenger han en liten vekker også? Et forhold skal jo være et samarbeid, så om han ikke følger legens anbefalinger så bør du kanskje stille noen krav?

[Malvado]

Det kan være at dere har krav på avlastning , sjekk gjerne med helsetjenestene og Nav hva dere kan ha krav på, dette vil gjøre livet enklere for deg.

 

Det er mange par som har gått fra å ha en nesten uholdbar situasjon til å kunne leve et langt bedre liv ved å få litt hjelp , så gjerne se på disse mulighetene før du tar steget og flytter fra ham , min personlige observasjon er at i slike tilfeller dør ofte den andre partneren når samlivsbruddet er et faktum og alt kollapser rundt henne / ham , så sitter barna uten far / mor og en partner som lurer på om han / hun gjordet det riktige...

 

I noen andre få tilfeller , om gjort riktig , så fører dette til et bedre liv for begge da mannen får oppfølging og kvinnen friheten som hun mistet.

[Ardenus]

Eksen min har epilepsi, hun fikk det halvt år etter at vi blei sammen. Dette var veldig slitsomt å ha med, da det medførte veldig mye mer tanker om hvor man dro, hvor lenge, var det do i nærheten, hva hvis hun pissa på seg osv.

 

Jeg takla det ganske bra, mye man blir vandt med, men når forholdet ble slutt, så merket jeg at jeg ble letta over at jeg slapp å være "sykepleier" for samboeren hele tiden.

 

I din situasjon så har dere faktisk noe som binder dere sammen, barn. At du drømmer om å være singel og uten forpliktelser skjønner jeg, men samtidig hva hvis det var deg? Tviler på at du hadde syntes det var kult at gubben stakk så fort det blei litt tøft.

 

Tror i mange situasjoner så kan ting bli bedre, men så klart kan det bli mye verre også.

 

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg blitt i forholdet til det blei ulidelig og fortalt gubben det, deretter måtte ha funnet meg en egen plass å bo.

[Emancipate]

Jeg synes ikke det er noen dårlig grunn å være bekymret for helsa hans som mulig enslig. Ikke når han fortsatt er en mann jeg bryr meg om, og fortsatt er faren til barna mine, og høyt elsket av dem.

Du kan jo fortsatt hjelpe han å passe på helsa si selv om du ikke bor med ham. Hvis det er så ille at det ikke er mulig så kan han kanskje få hjemmehjelp.

[heblilla]

"ja, vi må flytte langt, ingen passende boliger her."

Virkelig? Hva slags sted bor dere på?

 

Snakk med noen om dette, en prest eller noe...

[Gjest Bruker-245639]

For å ta vare på andre, så må en ta vare på seg selv først.

 

Spørsmålet ditt er da om i det lange løp er riktig at ting skal være som nå. Jeg ville begynt med å kreve mer hjelp fra andre og det offentlige. ta den kampen først, og kombiner det med en rolig overgang til en annen relasjon mellom deg og din mann.

 

Er det slik at du er glad i han, men at livssituasjonen sliter deg ut? Da ville jeg fokusert på dette og gått for en løsning som er best for dere alle. Deg, din mann, og de barna dere har omsorgen for.

[Woltox]

Det beste er å snakke med han om det, både for din og barna deres skyld. Skilsmisse barn som har foreldre som ikke kommer overens har større sannsynlighet for å falle utenfor (mener å ha lest det for en tid tilbake)

[dag1234]

Primært er TSs dilemma ikke helsemessig, men moralsk. Spørsmålet hun stiller er om hun er moralsk forpliktet til å stå ved ekteskapsløftet nå som betingelsene har endret seg. Er det galt moralsk sett å gå fra mannen, eller skal hun stå i belastningen som sykdommen fører med seg? Og så spør hun om det vil være en større belastning for familien totalt sett om hun går enn om hun blir.

 

På samme måte som ingen kan råde henne til hvem hun skal gifte seg med, kan ingen råde henne til når hun eventuelt skal skille seg. Begge valgene må hun ta helt alene og på så fritt grunnlag som mulig. 

 

Dilemmaet hennes oppleves som vanskelig, for det er valget mellom flere ulike onder, og det er snakk om hvem som skal ta største belastningen ved tilværelsen slik den har blitt; hun eller familien; hvem skal hun prioritere: seg eller de andre.

 

Det er sikkert både hjelp og avlastning å få i forhold til belastningene som sykdommen fører til, men det endrer ikke på grunnlagsproblemet; han er ikke lengre den mannen hun valgte å gifte seg med. Da må hun enten gå fra han eller redefinere relasjonen hun har til han. Det siste har hun forsøkt, men er ikke fornøyd nok med det hun da har endt opp med. 

[Horten Market]

Kjærligheten tåler alt, utholder alt. Ekte kjærlighet tar aldri slutt. I gode og onde dager, som du skriver selv. Det moralske svaret gir seg selv.

 

Men hva betyr nå egentlig "i onde dager"? Hvis den ene part blir "grønnsak", er det rimelig å forvente at den andre holder ut? Ekteskapet er ikke bare et papir, en forventet livslang avtale, det har en funksjon. Hvis ekteskapet ikke lenger oppfyller denne funksjonen, så er det etter mitt skjønn ikke lenger moralsk gyldig. Før i tiden hadde man noe som het "de ekteskapelige plikter". Ekteskapet kunne oppløses dersom den ene part ikke oppfylte sine forplikteleser, det kunne være seksuelle eller økonomiske. En viktig funksjon med ekteskapet var jo at man ikke skulle brenne med begjær etter andre, men ha sin egen ektefelle. Hvis den ene ektefellen ikke lenger kan gjøre "jobben" sin, så er man jo der man var før ekteskapet, seksuelt sett. Det er bedre å gifte seg på nytt enn å være utro.

 

Så "i gode og onde dager" mener jeg forutsetter at ekteskapet oppfyller sin fulle funksjon, eller at funksjonssvikten er midlertidig.

 

Det må bli en del av din vurdering om ekteskapet er tilfredsstillende for deg på dette planet som ekteskapet er ment for. Du skriver at dere fremdeles har gode øyeblikk, kanskje er det nok? Kan det bli flere gode øyeblikk dersom dere får hjemmehjelp? Kan det til og med være økonomisk fordelaktig å betale noe for hjelp selv, fremfor å flytte for seg selv?

[Dufen]

Og folk lurer på hvorfor skilsmisseraten er så høy i Norge?
Bruk og kast mentalitet over en lav sko.

Meg, meg og så meg synes å være tankegangen og den skinner gjennom fra trådstarter.

[Gjest Slettet+130498]

Og folk lurer på hvorfor skilsmisseraten er så høy i Norge?

Bruk og kast mentalitet over en lav sko.

Meg, meg og så meg synes å være tankegangen og den skinner gjennom fra trådstarter.

Nei, jeg vil ikke si det. Det er vanskelig å leve sammen med en som er kronisk syk, som ikke bidrar med noe, men krever mer og mer av en selv for å fungere. Hvis man i tillegg ikke er interessert til å gjøre situasjonen bedre for den andre halvparten og sine egne barn så er det absolutt legitimt å ha slike tanker. Hva er poenget med å ødelegge 4 liv hvis man kan slippe unna med 1? Det er ingenting galt med å tenke slik som TS gjør, det er heller ikke alle som takler og vet hvordan man skal få forholdet til å fungere når det blir såpass testet. Ikke alle mennesker har pleieren i seg heller.

Endret 29. november 2015 av Slettet+130498

[Gjest Slettet+981723478]

Går det an å snakke med mannens behandler (med mannens samtykke)? Kanskje hen kan gi perspektiv, bekreftelse eller trygghet? Jeg har selv en problematikk, som min behandler snakker gjerne med samboeren min om det er nødvendig og ønskelig. Og så fort samboeren min ytrer eller vurderer ønske, så gjør vi det umiddelbart. Og om han skulle forlate meg, så er kanskje det det beste, for det siste jeg vil med livet mitt er å begrense og hindre de jeg elsker som mest i å leve livene sine til det fulle...

 

Har ikke lest alle postene over, så om noe av det jeg skriver ikke passer, så beklager jeg det, og da er det bare å overse meg

[Dufen]

 

 

Og folk lurer på hvorfor skilsmisseraten er så høy i Norge?

Bruk og kast mentalitet over en lav sko.

Meg, meg og så meg synes å være tankegangen og den skinner gjennom fra trådstarter.

Nei, jeg vil ikke si det. Det er vanskelig å leve sammen med en som er kronisk syk, som ikke bidrar med noe, men krever mer og mer av en selv for å fungere. Hvis man i tillegg ikke er interessert til å gjøre situasjonen bedre for den andre halvparten og sine egne barn så er det absolutt legitimt å ha slike tanker. Hva er poenget med å ødelegge 4 liv hvis man kan slippe unna med 1? Det er ingenting galt med å tenke slik som TS gjør, det er heller ikke alle som takler og vet hvordan man skal få forholdet til å fungere når det blir såpass testet. Ikke alle mennesker har pleieren i seg heller.

"Vi har tilbringt mesteparten av livet sammen og fått flere barn, men nå vil jeg være egoistisk så fuck you..."

 

Joda, du bekrefter min tese om at mennesker er bedritne i utgangspunktet...

[AnonymDiskusjon]

Høres ut som du brenner lyset i begge ender, bedre å gjøre realitet av fantasien din enn å leve ulykkelig resten av livet. Du har mye godt liv igjen å leve! bare fordi din mann ikke har det betyr ikke det at han skal dra deg ned med seg spør du meg.... 

Anonymous poster hash: 31396...1dd

[Dufen]

Så... Hun skal flytte fra mannen, som hun sier blir verre om hun flytter.
Dette vil direkte skade barna siden de har et forhold til sin far.

Eller skal hun bare ta de med seg og gi inntrykk av at det er farens egen skyld at han er syk?
Skal hun skape sosiopater?

[Gjest Slettet+130498]

Så... Hun skal flytte fra mannen, som hun sier blir verre om hun flytter.

Dette vil direkte skade barna siden de har et forhold til sin far.

Eller skal hun bare ta de med seg og gi inntrykk av at det er farens egen skyld at han er syk?

Skal hun skape sosiopater?

Igjen, det koker ned til 1 dårlig liv, eller 4. Jeg vet hva jeg ville ha valgt. Og man skaper ikke sosiopater fordi man vil seg selv og barna det beste, tvert imot vil man kanskje hjelpe barna og man vil få et godt forhold til barna! Men igjen, forskjellige livserfaringer og moralske meninger gir forskjellige meninger.