Gutter og selvskading/selvmordsproblematikk?

[Shiznit86]

Er det noen gutter her inne som sliter med selvskadingsproblematikk? isåfall hvilken type selvskading? når begynte du? Er du åpen om det? Isåfall hvordan var det å "komme ut" med det? Hva synes du hjelper av egen erfaring og av hjelpeapparatet?

vær gjerne anonym om du vil det

[Shiznit86]

Kan jo starte det av med min egen erfaring. Har drevet i kutting i flerne år. begynte med risping men har de siste to årene blitt verre og verre. Ja, jeg er åpen om det. Bruker t-skjorter og viss folk spør meg om det så forteller jeg det. Å vise det til min kone de første gangene var spesielt da hun begynte å grine og ble litt hysterisk og forstod ikke hvordan jeg kunne gjøre dette mot meg selv. Da jeg gikk i t-skjorte foran mine foreldre første gang var det litt "awckward", men det ble bare en pinlig stilhet. 

Har ikke helt funnet ut hva som hjelper enda. 

[Teitgutt]

Ideelt sett hadde eg skrive dette men anonym bruker, men alle som kjenner meg her inne er bra folk som forstår, så det får vere.

 

Eg har aldri skada meg, men kjenner gutar som har gjort det. Antar eg kunne ha gjort det sjølv om eg var skrudd saman på ein annan måte, for eg kjenner veldig, veldig godt til å vere forbanna på seg sjølv og sitt eige handlingsmønster og eit tankesett om å prøve å "straffe" seg sjølv eller tenke mindre om seg sjølv. Spesielt i situasjonar der ein veit at det er eins eigne problem som har styrt handlingane(angst i mitt tilfelle) og ein blir forbanna for å ha latt det ta over for rasjonelle og kalkulerte handlingar. Vonde greier. Det næraste eg har kome sjølvskading er agressive utbrot der eg har slått i veggar etc, frå då eg var yngre og hadde null impulskontroll, som jo endte i at eg fokuserte meir på blødande hender enn grunnen til at eg var forbanna, men føler ikkje sjølv at det stiller i same kategori som å med hensikt skade seg sjølv.

 

Uansett - for min del var det jo ekstremt bra å berre legge korta på bordet overfor familie, vener, fastlege og allverdens. Hadde eg holdt det inne kunne ting ha vore anleis, men det blir berre spekulasjonar. Eg ser i alle fall at andre gutar som har holdt ting inne har endt opp med å skade seg.

[Kikert]

Må bare si at det er flott at du ikke bruker anonym, jeg tar ikke anonyme innlegg seriøst hele tiden og man er vel fortsatt anonym her så sant man ikke har oppgitt fullt navn? Det er også et "steg i riktig retning" synes jeg da det er like viktig å innrømme ting overfor andre som å innrømme ting for seg selv.

 

Jeg har heller aldri skadet meg selv egentlig, men sinneutbrudd kjenner jeg til. Jeg har egentlig falt ned i et svart hull for det meste og lindret ting med rus, når jeg tenker etter så var det også en form for selvskading.

[Gjest Slettet+981723478]

Jeg har det mentale rundt det. Fantaserer, drømmer og dels planlegger. Fant et begravelsesbyrå som lar en få planlegge egen begravelse, tjenesten er nede nå, men så fort den er tilbake, så er jeg førstemann til å lage en ønskeliste.

Rus og alkohol er jeg kjemperedd for. Sterke preparater og alt som kan føre til at jeg mister kontroll er fyfy. Fortalt nær familie om suicidaliteten min. Reaksjon var veldig forskjellig. Alt fra at det er mitt valg som må respekteres, til snørr og tårer og mange søvnløse netter. Som igjen gjorde at jeg følte meg som enda mindre verdt og som en som bare påfører andre skade. Det føler jeg fortsatt på. Har vært åpen de siste 2 åra, når det har vært på det verste og ting kunne skjedd. Bare for å forberede de nære. Hjelpeapparatet er til god støtte, og til å le av. Blir du akutt mentalt dårlig mellom 08-22 får du snakke med Ambulant Akutteam. Avhengig av hvem du snakker med, så kan du få noe hjelp til å roe deg ned. Andre (dessverre flesteparten) gjør det verre. Utenfor disses åpningstider, så er det legevakt. De har kun mulighet litt akutt innleggelse på korttidspost, med videreføring til langtidspost. Psykiatrisk sykepleier i kommunen (ikke Ambulant Akutteam) kan følge en opp i samråd med psykolog for å ha støtte både i og utenfor DPS'et. Deg kan fungere. Kan. Psykolog har mulighet til 45 minutter én gang i uka. Trenger man mer er det innleggelse som gjelder. Under en innleggelse så får man liten hjelp. Det er barnehage for voksne. Ingen psykologbehandling. Kun samtaler med sykepleiere om man vil. Det og medisinering.