Tips for psykisk problem?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har psykiske problemer, jobber ikke og er aldri sammen med mennesker. Jeg bruker medisiner og mottar ytelser fra NAV.

 

Et av problemene mine er at jeg hele tiden er sint på andre mennesker, selv om jeg har lite med dem å gjøre. Mange timer hver dag surrer tankene om hva de kanskje sier og mener om meg, og min "motargumentasjon" som jeg tenker ut. Det er lange tirader, og jeg ser for meg diskusjonen, hvor jeg sier det og det, så sier den andre personen det, så svarer jeg med det, etc. Jeg tenker ut lange samtaler/krangler. I mange timer hver dag.

 

Det er ikke noe frivillig, og det er plagsomt. Jeg skulle ønske jeg bare kunne fokusere på hverdagslige ting.

 

Jeg har forsøkt mye samtaleterapi, men det er ikke mer å hente der, og jeg har sluttet.

 

Jeg ønsker ikke å ta opp disse tankene mine med andre, fordi det er ubehagelig og det bare blir forsterket tankeaktivitet av det (jeg har forsøkt).

 

Jeg lurer på om noen har noen tips annet enn det jeg har forsøkt. Selvhjelpsbøker har jeg null tro på, bare masse svevende selvsuggesjon jeg ikke får noe som helst ut av. Jeg er i mye fysisk aktivitet daglig, dog alene.

 

Det er ingenting som skjer av kulturelle ting her jeg bor. Det er ingenting å "gå på". Det er noen idrettslag, men uansett er jeg for sky for å være med mennesker, det gir meg heller ingenting, jeg er ikke ensom.

 

Kunne tenke meg en liten jobb, men ingen vil ansette meg. Attføring har jeg ikke krav på, ifølge NAV.

 

Jeg har ingen ferdigheter som kunne vært brukt i arbeidslivet. Jeg har noen A'er og B'er fra realfagsemner fra UiO, men jeg klarer ikke å bo i den gryta og være på campus sammen med siviliserte mennesker.

 

Jeg har lyst på dame med det er kanskje mer realistisk å vinne førstepremien i Lotto, og uansett ville jeg ikke hatt lyst på det om jeg fikk det, siden jeg egentlig ikke liker mennesker og nærhet, jeg blir bare tiltrukket av utseende (og "appearence") på avstand.

 

Jeg sover bra om natta, selv om jeg bruker noen timer på å våkne pga. medisinene.

 

Jeg har ikke problemer med økonomi, rusmidler eller andre uheldige ting. Jeg har aldri kontakt med andre enn fastlegen hver 3. eller 4. måned.

 

Jeg har endel kontakt med foreldrene mine, men ikke annen slekt/familie.

 

Jeg syns medisinene er gode, fordi de forhindrer at jeg tror de skriver/snakker om meg i media, og fordi jeg ikke føler meg deprimert lenger. Jeg har heller ikke impulsiv adferd som jeg hadde da jeg var yngre, hvor jeg f.eks. plutselig skulle flytte til en annen kant av landet.

 

Jeg føler aldri angst.

 

Jeg er 30 år. Mann. Heterofil, normalt utseende.

 

Jeg er aldri i krangler med folk til tross det jeg nevnte over. Jeg er unnvikende.

 

Nei... hva skal man gjøre. Det er jo helt meningsløst å leve på denne måten. Jeg føler det gir mening å steke ribbe til helgen, men det er et fattig liv likevel.

 

Egentlig så lurer jeg ikke på tips bare mot den krangle-tankegangen min, men generell livssituasjon. Jeg har flere problemer, men tar dem ikke opp her.

 

Men jeg går litt rundt som en zombie, fordi jeg ofte ikke gjenkjenner folk, som min tante eller naboen. Det er jo litt vrient å bli akseptert på en normal arbeidsplass når man er så sosialt idiot som jeg er. Ender bare opp med hetsing.

 

Takk for tips. I det hele tatt, takk for at du gadd å lese så langt som til hit. Det var neppe verdt oppmerksomheten.

 

Men dø, det kunne ikke falle meg inn. Jeg vil ha et bedre liv, jeg vil ikke dø. Jeg har aldri en eneste tanke om selvmord.

Anonymous poster hash: b3cc7...46e

[Bytex]

Jeg tror at "ingen vil ha meg i jobb" er bare tull. Du prøver ikke å søke fordi du er innstilt på at ingen liker deg uansett. Men å ha en fast jobb er ikke bare basert på trynefaktor. Har du skills som passer til jobben får du jobben, du starter, begynner med opplæring med generellt sett trivelige folk, lærer jobben og får utbytte av det + føler egen mestring.

Har du ikke all kunnskapen får du alltid opplæring i jobben til du kan den godt nok uansett.

 

Og noe er du sikkert dyktig på som 30 år gammel mann. Jeg tror at mesteparten kunne fikses ved å komme seg ut i arbeid og tvinges å omgås folk. Det er ikke så ille som du tror det er. Det høres nok banalt ut og at jeg ikke skjønner noe som helst, men alle sperrene du har mot folk sitter i ditt eget hode, det er du selv klar over også.

 

Prøv og send noen jobbsøknader, bare det å bli innkalt til intervju et eller annet sted vil hjelpe på selvfølelsen din.

Det er nok mange uten din utdanning som er i full jobb.

 

Jeg har masse erfaring med at å bare høre på de som syns synd på deg og stryker deg med hårene er veldig selvdestruktivt. Man må sparkes litt ut av senga av noen.

Endret 26. november 2015 av Bytex

[Noxhaven]

Du skriver mye om hva du ikke gjør, som å ikke gå på jobb, ikke møte familie, ikke møte venner osv.

Men hva gjør du egentlig? Vel annet en å fantasere om potensielle krangel dialoger mellom deg og X og sove om natta 

 

Ps, det finnes mange fine jobber som man ikke behøver å være sosial.

Kontorjobber som f.eks regnskap krever ikke så mye mer en grunnleggende forståelse for matematikk og litt opplæring i et dataprogram.

 

Har du prøvd å kontaktet et vikarbyrå og forklart situasjonen din?

De kan muligens hjelpe deg med å finne noe å drive på med, noe der du ikke må jobbe sammen med noen eller "oppå" noen.

[Gjest Slettet+981723478]

Har du hørt med NAV om arbeidsutprøving i skjerma bedrift og under mentor / veiledningsbistand? Prøv gruppebehandling. Eksempelvis dbt. Tror det er mye for deg å hente der!!

[frohmage]

Er det ikke det som kalles attføring, da? I såfall skriver han at NAV ikke innvilger dette, men hvorfor ikke? Jeg tenkte også at noe slikt kunne være en vei ut i jobb. 

[AnonymDiskusjon]

Har du hørt med NAV om arbeidsutprøving i skjerma bedrift og under mentor / veiledningsbistand? Prøv gruppebehandling. Eksempelvis dbt. Tror det er mye for deg å hente der!!

 

Jeg har ikke krav på attføringsbedrift, siden jeg er uføretrygdet (ifølge mitt lokale kontor).

 

Jeg får heller ikke mer terapi siden DPS har bestemt / avklart at det ikke har effekt.

 

Fastlegen stilte også spørsmålstegn ved å søke meg inn i kommunens psykiatritjeneste, da han mente alt allerede var forsøkt. Han kunne likevel gjøre det om jeg virkelig ønsket det, men det gjorde / gjør jeg jo ikke.

 

Nei, jeg må få NAV til å utplassere meg et sted, med eller uten lønn. Jeg må bare komme i bedre fysisk form først. Det er best for meg om jeg gjør noe kroppslig, siden jeg blir så trøtt av kontorarbeid etc.

 

Anonymous poster hash: b3cc7...46e

[Gjest Slettet+981723478]

Meld deg inn i "aktiv på dagtid" hvis det finnes i området ditt, da kommer du i bedre form, nesten gratis. Krev NAV hjelp med dette. Snakk med sosionom. Har du prøvd ut alle tjenester DPS kan tilby eller bare individualbehandling?

[AnonymDiskusjon]

Det finnes ikke her.

 

Jeg har prøvd gruppe. Og gått til samtaler i 10 år.

 

Egentlig så trenger jeg ikke være sosial...

 

Anonymous poster hash: b3cc7...46e

[Aiven]

Vel, jeg synes du burde ta en prat med en prest der du bor. Det er helt gratis og du kan prate om de tingene som plager deg. Det virker ikke akkurat som du har så mye å tape.

[Horten Market]

Jeg stusser over at du hverken ønsker eller har behov for å være sosial. Du skriver at det er meningsløst å leve slik du gjør, og du skulle ønske du kunne fokusert på hverdagslige ting istedenfor krangle-dialogene du har i hodet. Vel, for meg fremstår livet ditt meningsløst nettopp fordi du er isolert og mangler sosial kontakt. Og hva er vel "hverdagslige ting" om ikke sosial omgang med venner? Hva er din forestilling om hverdagslige ting? Krangle-dialogene dine vitner om at andre menneskers meninger om deg har enorm betydning. Med andre ord, du er et sosialt vesen som alle oss andre. Hvorfor fornekter du det? Jeg håper det spørsmålet har vært et sentralt tema i dine 10 år i terapi.

 

Alle mennesker opplever problemer i livet. Og det er fint, for det setter oss i stand til å forstå hvordan andre har det med sine problemer. Det hjelper oss å akseptere både oss selv og andre. Du trenger altså ikke være perfekt for å finne venner. Du trenger ikke å endre på noe som helst. Du passer inn hos noen.

[heblilla]

Har du hatt en veldig spesiell oppvekst?

Ser for meg at du må ha hatt det, med dine symptomer.

Hvordan forklarer du dine symptomer for deg selv?

[AnonymDiskusjon]

De realfagsemnene... gav de deg noe? Det kan jo ikke bare ha vært et plag når du drar iland A-er og B-er.

 

Da tenker jeg på akkurat det med å studere, ikke alt det sosiale rundt, og den trasige studentilværelsen det fort blir av å isolere seg i en by.

 

Om de kanskje gir deg noe, så bør du jo også se an om det fins noe i den retningen som du kan ta deg til. Det er kansje ikke så veldig nyttig, men får man noe ut av å studere på egen hånd, så kan jo det gi noe ekstra i en ellers kjedelig hverdag. Det fins jo plenty av nettstudier som passer fint om man ikke er spesielt sosialt anlagt.

 

Det virker som om det viktigste må være å komme igang med noe som gir litt mer i hverdagen, og da bør du også se bakover på hva som har fungert før, uansett hvor "ubrukelig" det er.

 

Hva mangler for at du på egen hånd skal få gjort noe med den fysiske formen din? Du sier du ønsker å komme i bedre form, men samtidig sier du at du er i mye aktivitet.

Anonymous poster hash: c2216...9d0

[AnonymDiskusjon]

Jeg stusser over at du hverken ønsker eller har behov for å være sosial. Du skriver at det er meningsløst å leve slik du gjør, og du skulle ønske du kunne fokusert på hverdagslige ting istedenfor krangle-dialogene du har i hodet. Vel, for meg fremstår livet ditt meningsløst nettopp fordi du er isolert og mangler sosial kontakt. Og hva er vel "hverdagslige ting" om ikke sosial omgang med venner? Hva er din forestilling om hverdagslige ting? Krangle-dialogene dine vitner om at andre menneskers meninger om deg har enorm betydning. Med andre ord, du er et sosialt vesen som alle oss andre. Hvorfor fornekter du det? Jeg håper det spørsmålet har vært et sentralt tema i dine 10 år i terapi.

 

Alle mennesker opplever problemer i livet. Og det er fint, for det setter oss i stand til å forstå hvordan andre har det med sine problemer. Det hjelper oss å akseptere både oss selv og andre. Du trenger altså ikke være perfekt for å finne venner. Du trenger ikke å endre på noe som helst. Du passer inn hos noen.

 

Ja, når jeg tenker meg om så har jeg sosiale "behov", problemet er at det er vanskelig. Det oppstår "krangledialoger" når jeg har pratet med noen, og jeg opplever at andre har avsky. Jeg tenker mye over hva mennesker som egentlig er fremmede mener, og jeg tenker det er mye snakk om meg, på en negativ måte. Jeg opplever at dette blir kommentert eller utrykt når jeg er i nærheten av andre. Det "detter" tanker ned i hodet mitt som jeg grubler på om noen sa/ropte. Av og til misliker jeg andre like mye som jeg føler de misliker meg. Men utrykker sjeldent noe negativt om andre og jeg later som jeg er mest mulig normal. Jeg tar aldri opp problemene mine med noen.

 

Anonymous poster hash: b3cc7...46e

[AnonymDiskusjon]

Vel, jeg synes du burde ta en prat med en prest der du bor. Det er helt gratis og du kan prate om de tingene som plager deg. Det virker ikke akkurat som du har så mye å tape.

 

Prester snakker vel mye om kjærlighet? Jeg liker ikke kjærligheten. Hadde jeg ikke vært fornuftig hadde jeg vært aggressiv.

 

Anonymous poster hash: b3cc7...46e

[formann]

Du poster anonymt, og siden du ikke nevner noen diagnose høres det nesten ut som om du ikke har blitt utredet?

 

Om du har personlighetsforstyrrelse paranoid, Shizofreni eller lignende, er det noe du må ta på alvor hvis du skal bli bedre.  Hvis du har en lege som vil hjelpe, og ikke bare dope deg ned på Seroquell, Truxal osv, vil det være snakk om kognetiv terapi som du aktivt må delta i.   Det nytter ikke med halvhjertede forsøk.  Du sier du er mye aktiv, det er en veldig stor fordel. 

 

Rundt 3 av 5 vil etter 2-3 år være friske nok til at det ikke til daglig påvirker livet til daglig i særlig stor grad.  Men det krever at du virkelig går inn for å bli bedre og har en lege som skjønner. 

 

Dersom du ikke har fått en diagnose, er det noe du burde sørge for så fort som mulig.  Det er meget mulig at du har krav på uføretrygd, men det krever at legen din gjør noe annet en å gi deg antipsykotika som egentlig er ment for behandling av alvorlige maniske episoder.  Noe jeg regner med at han gjør, siden det er det enkleste for dem.   De vil aldri gjøre deg bedre, kun undertrykke symptomer. 

 

Få deg en diagnose, og sett deg godt inn i den selv.  Innsikt i hvordan en slik sykdom påvirker tankemønteret er det viktigste både for å bli frisk, og for å lettere håndtere symptomer og sosiale relasjoner. 

[Aiven]

 

Vel, jeg synes du burde ta en prat med en prest der du bor. Det er helt gratis og du kan prate om de tingene som plager deg. Det virker ikke akkurat som du har så mye å tape.

 

Prester snakker vel mye om kjærlighet? Jeg liker ikke kjærligheten. Hadde jeg ikke vært fornuftig hadde jeg vært aggressiv.

 

Anonymous poster hash: b3cc7...46e

 

 

Definer kjærligheten?

[dag1234]

Du er klart i en krevende situasjon, der du har erfaringssvikt på en rekke områder for sosiale samhandling og samtidig mye unngåelsesadferd. Over dette har du en ikke ubetydelig bitterhet der det virker som om du ikke helt vet om du vil ut av den bakevjen du har havnet i.  Det skyldes nok like mye at du ikke vet hvordan du skal forholde deg annerledes til utfordringen dine.

 

Hvis det er riktig at det ligger bitterhet under, så vil i grunnen ingen forslag være gode nok. Du vil alltids kunne finne grunner til å ikke prøve dem ut. Det er lett å forstå at slik bitterhet kan oppstå, men den er til liten nytte når du skal forsøke å løse problemene dine. 

 

Det kan være du må ta et oppgjør med ditt eget sinne og skuffelse over at livet er så vanskelig. Men der ligger også en stor utfordring, for det skjuler seg en ikke ubetydelig makt og følelse av kontroll i å føle seg forurettet og negativt forfordelt i livet. Ulempen er at den følelsen ikke hjelper deg ut av problemene dine, den vikler deg lengre inn i det du sier du vil ut av. Om du er villig til - og i stand til - å ta et oppgjør vet jeg ikke. Det virker ikke som om du er der for tiden, i alle fall. 

 

Jeg vet ikke, det er vanskelig, men det har vært snakk om prester og kjærlighet lengre opp i tråden. Og du var skeptisk for du mener de snakker om kjærlighet.

Det kan vel være så ymse, prester kommer i alle varianter, og noen snakker mye tøys. Men jeg kom heller på et annet sentralt begrep fra kristendommen, og i alle de store verdensreligionene i grunnen - og det er nåde.

Du er lite tilgivende både overfor andre - men aller mest over for deg selv. Du vet, nåde handler om å gi seg på det som egentlig, ideelt sett, er en rett. Det er å tilgi at andre - og du selv - ikke er så perfekt som du skulle ønske. Sånn kan du gi slipp på noe som ikke lar seg endre, og flytte fokus på det som du kan gjøre noe med.

[Horten Market]

Definer kjærligheten?

 

Kjærlighet innebærer total og fullkommen aksept. Det er selvfølgelig det TS ønsker, som vi alle gjør, og som det så tydelig fremgår av det han skriver under her.

 

Ja, når jeg tenker meg om så har jeg sosiale "behov", problemet er at det er vanskelig. Det oppstår "krangledialoger" når jeg har pratet med noen, og jeg opplever at andre har avsky. Jeg tenker mye over hva mennesker som egentlig er fremmede mener, og jeg tenker det er mye snakk om meg, på en negativ måte. Jeg opplever at dette blir kommentert eller utrykt når jeg er i nærheten av andre. Det "detter" tanker ned i hodet mitt som jeg grubler på om noen sa/ropte. Av og til misliker jeg andre like mye som jeg føler de misliker meg. Men utrykker sjeldent noe negativt om andre og jeg later som jeg er mest mulig normal. Jeg tar aldri opp problemene mine med noen.

 

Jeg liker ikke kjærligheten. Hadde jeg ikke vært fornuftig hadde jeg vært aggressiv.

 

En god start for deg tror jeg faktisk er å jobbe med å forstå hva kjærlighet mellom mennesker er. Hvis dette ikke fantes, ville virkeligheten kanskje vært i nærheten av det du beskriver at du opplever nå. Mennesker aksepterer generelt store feil og mangler hos seg selv, og hos andre. Men vi har begrepet kjærlighet for å beskrive relasjoner hvor andres innsats og egenskaper helt løftes ut av ligningen, da står vi igjen med at andres aksept av deg er fullstendig uavhengig av deg. Kjærlighet er helt og holdent opp til den som gir. Da har du ikke krav på kjærlighet fra andre. Dette er viktig, for da kan du heller ikke bli sint på andre om de ikke aksepterer deg. Men det er ikke noe galt med den som ikke får kjærlighet, men med den som ikke gir.

 

Selvfølgelig er det noe galt med deg, du har mange feil og mangler, akkurat som alle andre. Men det er ikke derfor du ikke blir akseptert. Det er fordi andre mangler kjærlighet. Om du ser det på denne måten tror jeg det blir lettere å leve med både egne og andres feil.

[AnonymDiskusjon]

Hehe, det var jo litt treffende at jeg nevnte kjærlighet. Jeg ser på det som gode følelser uavhengig av "reason". Jeg kobler det med føleri eller galskap. Men absolutt et poeng med mellommenneskelige relasjoner, at det er basert på mer spontane følelser.

 

Nåde... hm. Det er jeg jo dårlig på. Kjenner meg litt igjen i damen på "House MD" som "hoardet" negative ting andre hadde sagt mot henne. Men jeg lar det ikke komme til syne, noe som forøvrig er bra for andre, men dårlig for meg.

 

Takk for kloke svar, men jeg kan jo ikke bruke tråden som terapirom...

 

Anonymous poster hash: b3cc7...46e

[Aiven]

Hehe, det var jo litt treffende at jeg nevnte kjærlighet. Jeg ser på det som gode følelser uavhengig av "reason". Jeg kobler det med føleri eller galskap. Men absolutt et poeng med mellommenneskelige relasjoner, at det er basert på mer spontane følelser.

 

Nåde... hm. Det er jeg jo dårlig på. Kjenner meg litt igjen i damen på "House MD" som "hoardet" negative ting andre hadde sagt mot henne. Men jeg lar det ikke komme til syne, noe som forøvrig er bra for andre, men dårlig for meg.

 

Takk for kloke svar, men jeg kan jo ikke bruke tråden som terapirom...

 

Anonymous poster hash: b3cc7...46e

 

Synes ikke det er så rart at du har mistet grepet med et slikt syn på kjærligheten. Det tror jeg hvem som helst ville gjort. Spørsmålet er vel bare om det er verden som har et galt syn på kjærligheten eller deg