Hvorfor forsvinner bare ting, tiden tar det bort.

[AnonymDiskusjon]

Hei. 19 år gammel. Jeg er ferdig p videregående og studerer nå i utlandet. Tingen er at hjernen min klarer ikke å takle forandring. Det er som om jeg vil tilbake, det er så rart at ting bare forsvinner. Jeg tenker ofte tilbake på tiden på vgs, hvordan ting var.

 

Det skremmer meg skikkelig at alt er forandret både her og der. For det første; jeg er ikke der. De jeg gikk med på trinnet "eksisterer" ikke heller, så hele skolen må virke fremmed og ensom fordi jeg ikke kjenner noen der lenger. Det høres ut som om jeg fortsatt går der, noe jeg ikke gjør, men det gjør vondt og jeg er skremt over at jeg aldri vil få oppleve denne tiden igjen, at ting som var på den tiden aldri vil være de samme, de samme menneskene, læerne, stresset, forventningene, morningene.

 

Rett før jeg var ferdig på skolen og jeg dro opp hit, pleide jeg å dra bort til byen (25min kollekektiv) bare for å kunne betrakte skllen og elevene slm går der. Det var så vakkert men utrolig trist at ting er endret. Jeg føler på denne frykten, angsten hver eneste dag, spessielt på kvelden.

 

Jeg vet dette høres litt dumt ut( det eneste målet for livet mitt som jeg ser for meg gir mening er å utvikle noe som gjør aldringsprossesen tregere eller stopper den helt. Det er derfor jeg studerer det jeg gjør, medisin. Jeg har ingen annen mening med livet. Jeg føler alle er så naive.

 

Jeg er redd for tiden. Den gjør vondt.

 

Anonymous poster hash: a3429...fe8

[sungun]

Syns du alternativet er bedre?

 

Jeg er glad ting utvikler/endrer seg. Da får man nye opplevelser og et bredere perspektiv. Det å vite at jeg går mot grava gjør at jeg lever til det fulle og nyter livet. Et evig liv må være den værste form for tortur.

 

Slapp av, nyt den korte tiden vi har og kos deg

[AnnonymG]

Men er det ikke fantastisk at tiden går fremover? Dette gir oss muligheten til å vokse, oppleve nye ting, og utvikle oss basert på erfaring og kunnskap? Hadde man kunne velge om tiden skulle stått stille kontra konstant gå fremover hadde jeg definitivt å gå fremover.

 

Det er en artig julefilm fra Disney med Donald Duck, jeg tror den heter "Jul hver dag" eller noe lignende. Det handler om at de tre nevøene til Donald Duck ønsker at det er jul hver dag, og slik blir det. De blir hysterisk glade de første dagene, men når de etterhvert innser at julen faktisk ER hver dag, så blir julen et mareritt til slutt.

 

Et lite glimt, kanskje du kjenne det igjen. https://www.youtube.com/watch?v=Yq_PJovp6HQ

 

Kanskje et litt barnslig eksempel? Men jeg synes budskapet er fantastisk bra; alt vi opplever er så mye bedre om vi opplever det i nu'et, og ikke gjentatte ganger over and over again. Det som også er spennende er at man vet ikke hva man har i vente og kanskje skal vi også få oppleve en minst like fantastisk tid, og samtidig sette pris på at vi får oppleve en ny dag. 

[€uropa]

Det er nok mange som sitter med liknende tanker kort tid etter at de har flyttet hjemmefra og studerer. Men det går over. Jeg hadde til dels hjemlengsel da jeg studerte i Bergen og da jeg var på utveksling i Tyskland. Nå bor jeg i Oslo, som er så nærme hjemme at jeg kunne bodd der og nesten ikke brukt lenger tid til jobb. Likevel går det mange uker mellom hver gang jeg drar hjem, men Bergen og Tyskland vil jeg gjerne tilbake til. Gi det litt tid, så liker du etter hvert det nye livet ditt bedre.

[Woltox]

"Dette er slutten på en epoke, det er starten på en ny"

Føler det litt slikt men hva kan man gjøre, ting må dessverre forandre seg for positivt/negativt