Nevrologisk spørsmål - hjernen

[AnonymDiskusjon]

Jeg ønsker å lære mer om min tilstand. Fra før har jeg noen forskjellige utfordringer. Det er da lukthallusinasjoner (dieseleksos, trikloretan-aktig stank og ammoniakk) som er sånn passe illeluktende. Har aldri hatt en lukthallusinasjon som er velduftende. Har funnet ut at stress er triggeren. Så når jeg er sliten av stress, så kommer ofte stanken. Føler at de gangene det skjer, så blir jeg litt nummen i panne og kanskje litt ned i neserot samtidig som lukthallusinasjonen (fantosmi) kommer.

 

Jeg har utover fantosmi-opplevelser en svært sjelden gang øyemigrene.

 

Samt at jeg også har tinnitus utenom det.

 

Pluss at jeg har en tilstand som jeg ønsker å lære mere om dersom det finnes informasjon. Jeg har vært klar over den siden omtrent år 1999. Da hadde jeg en depresjon, også tok jeg medisinen Fontex (Prozac). Jeg har alltid vært sensitiv for sterkt lys et kort øyeblikk i det jeg går ut i døra og ut i fullt sollys. Da kommer det et eller to heftige nys, også er jeg tilpasset lysstyrken. Nyser ikke etter det første møte er over med lyset.

 

Når jeg over en del mnd. gikk på Fontex, så forsvant denne lysømfintligheten tilnærmet totalt. Når jeg gikk av Fontex litt senere så kom nysereaksjonen tilbake.

 

Så kjøpte jeg spesialutgave av Illustrert Vitenskap - Fokus Hjernen. Og der så leser jeg plutselig om en vag forklaring omkring denne nysingen. Det står noe om nerver og den beskyttende omslutningen. Så da lurer jeg naturligvis hvilke konsekvenser det har for meg og min helse framover. Er jeg spesiellt utsatt for noe, som "friske" folk ikke sliter med? Nå sier jeg frisk, men det er jo normalen jeg tenker på. Jeg er jo ikke nødvendigvis syk for det om jeg har denne svakheten, men at jeg snarere er annerledes enn normalen. For les følgende sitat fra bladet bare:

 

 

I hverdagen vår

NÅR LYS GIR NYS

Rundt en fjerdedel av befolkningen opplever at de begynner å nyse når de ser opp mot solen eller et annet kraftig lys. Fenomenet skyldes faktisk en feil i nervesystemet. Beskjeden om å utløse et nys går gjennom den såkalte trillingnerven, som ligger kloss i synsnerven. Feilen oppstår hvis isoleringen rundt disse to nervene ikke fungerer. Lyset får oss da til å nyse. (Dårlig isolering mellom to nervebaner får enkelte til å nyse)

 

 

Kan jeg ha andre feil i nervesystemet da jeg har de andre symptomene (øyemigrene, tinnitus).

 

Utover dette så har jeg opplevd at EKG har lest av feil på hjertesignalering. Venstresidig grenblokk. Hjertet er fullt utredet, så det står bra til der. Den venstresidige grenblokken er for tiden ikke mulig å måle lengre. Bra er jo det også. Den kan likevel dukke opp igjen, men ingenting å bekymre seg over mere, vil jeg tro. Slått meg til ro med hjertehelsen altså!

 

Også har jeg også en annen tilstand, som vil følge meg ut livet. Jeg har fått diagnosen Aspergers i en alder av 43 år (i år 2015).

 

Har tenkt å lufte "funnet om lys og nys" med fastlegen. Men, kan hende han ikke kan informere særlig, og sier jeg bare skal la det bli liggende. Derfor spør jeg parallellt her. 

 

I forbindelse med tinnitusutredning så fikk jeg MRI skanning. Ingen faremomenter å se der. Altså ingen blødninger, svulster eller annet som vekket alarmbjeller hos radiologen. Det er jo bra.

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[xRun]

"Jeg har alltid vært sensitiv for sterkt lys et kort øyeblikk i det jeg går ut i døra og ut i fullt sollys. Da kommer det et eller to heftige nys, også er jeg tilpasset lysstyrken. Nyser ikke etter det første møte er over med lyset."

 

Ser ikke helt for meg at dette skal være tegn på nevrologisk patologi. Slett ikke uvanlig å oppleve noe ubehag når en går fra skygge og brått over i direkte sollys, og det er ikke spesielt uvanlig at bråstirring inn i sterkt lys kan få en til å nyse. Å anse dette som sykdomstegn kan være en overdrivelse. Hvis en er i ferd med å nyse på forhånd, og da bråstirrer inn i sterkt lys kan en også oppleve at nysen stoppes før den "går av". Dette er heller ikke spesielt uvanlig.

 

Jeg tenker legen er et godt sted å starte for å finne ut hvilke plager man har. Der kan de også gi hjelp til å forstå eventuelle risikoer forbundet med hypokondri, som kan være plagsomt. Ved behov kan man evt. henvises til spesialist.

[heblilla]

Tror ikke det er så mange nevrologer her inne:-)

[heblilla]

Prøv John Bergman, fx "how to decipher neuropathy" (You-tube)

 

Den mannen har mye bra for seg.

 

:-)

[AnonymDiskusjon]

Har full respekt for at dette kan oppleves som hypokondri. Noe fastlegen min allerede var inne på i starten.

 

Men, siden jeg har aspergersdiagnose nå. Kan det være så enkelt at jeg rett og slett har funnet tema helse så interessant at jeg bruker mer tid på saken enn hva "vanlige folk" ville ha gjort? Det er jo slik at folk med aspergers gjerne interesserer seg for noe snevert.

 

En annen side av saken er jo at jeg fra før av bare syntes at "lys og nys" var problemfritt, og ikke tenkte særlig mer over det. Siden jeg er et litt nysgjerrig vesen, så tenker jeg i baner: At siden det vitenskapelig nevnes at dette svært sannsynlig skyldes "mangel av isolasjon om nerver bak øynene", at det kanskje i min kropp også andre steder mangler isolasjon rundt en og annen nerve her og der. Bare en løs tanke. Kommer helt sikkert aldri til å få et vettugt svar på et slikt spørmål, annet enn om jeg har utrolig flaks med at det viser seg at jeg skulle treffe på et unikum og rette person. Eller kommer over en skriftlig kilde. Utrolig hva man kan finne på internettet, bare man har de riktige engelske frasene å søke med.

 

Også til slutt, så begynner jeg å tenke at summen av de ting jeg opplever med nervesystemet begynner å telle en del ting. Så kan det hende det er relasjoner her med nervesystemet, og at jeg har begynt å løfte et av bladene i en stor haug med blader?

 

Tinnitus sitter i amygdale og gjerne også med brukne fine hår i øret (selv om det ikke er et krav om hørselsskade for å skulle oppleve kronisk tinnitus som en lidelse). Tinnitus er svært ofte av nevrologisk natur (i amygdala), selv om det finnes andre kilder til tinnitus. Dette med øyemigrene tenker og tror jeg er et nevrologisk greie, selv om jeg ikke har lest for mye om det. Husker at når jeg sist leste litt om det så står det at øyemigrene kan være kilde til problemer i alderdommen. Husker ikke hva i farten, men det er lett å slå opp igjen for hva det er problemstillingen kan bli for de med øyemigrene, om nødvendig.

 

Signalering mhp. hjerte har vel med sinusknuten å gjøre, og kan vel i aller høyeste grad kunne klassifiseres som nevrologisk på en eller annen måte, vel?

 

Nå har jeg nå slått meg godt til ro med de funn som er blitt gjort, og jeg forsøker å plage meg selv med dem så lite som mulig i hverdagen. Så jeg forsøker å se framover hva jeg som har aspergers kan lære om aspergers, og hvordan livet framover kan bli mhp. yrkeslivet eller delvis uføre, eller arbeid med bistand eller hva det måtte bli. Så jeg er i en arbeidsavklaringsperiode nå da.

 

Lys og nys, samt øyemigreneopplevelsene er noe jeg har slått meg til ro med, at det er jo bare slik, og disse plager meg ikke nevneverdig ellers.

 

Venstresidig grenblokk er den mest alvorlige ting jeg har fått høre om kroppen min. Siden det er grundig utredet, så er det ihvertfall ikke fare for umiddelbare hjertesykdommer. Dessuten så er hjerte et svært sterkt organ, som har mange failover-mekanismer. (mest alvorlige i og med at det kan være et tegn på tidligere hjerteinfarkt, også av den stille typen)

 

Også her er en ny ting jeg ikke nevnte før. Siden broderen min har genet for Bechterevs, så ble jeg også nysgjerrig. Da fikk jeg spurt fastlegen min om han kunne sende inn en blodprøve for HLA-B27 for meg også (en immunforsvarstest). Jeg har ikke genet HLA-B27 (eller triggeren der) kan det se ut til, fra immunresponstesten (eller hva det nå er de tester). Har ikke helt greie på slik genetisk helse. Men, det er det jeg har "sugd til meg av info" om det så langt. Og det er lagt på hylla.

 

Alt-i-alt en ganske frisk kropp. Men, så den mer eller mindre største utfordringen min blir rett og slett å leve videre med aspergers, med en ny begynnelse i forhold til det (alder 43). 

 

Har jeg helseangst da? Skal aldri si aldri, men jeg tror ikke nødvendigvis jeg er plaget av det om jeg så skulle ha det, sånn i øyeblikket ihvertfall.

 

Går det ikke en svært hårfin balanse mellom det å få diagnose helseangst, og den utrygghet et hvert menneske ville følt og uroet seg for dersom de ble fortalt at de kanskje kan ha hatt et hjerteinfarkt, og at man har en mulig signaleringsfeil i hjerte? Nå har jeg litt flere opplevelser enn bare hjerte da.

 

Husk også at det å gi folk diagnosen helseangst virker svært stigmatiserende. Nesten alle har vel lest litt om dette. F.eks. at de ikke blir tatt helt på alvor i helsevesenet, "åh det er bare psykisk utfordring". Til og med et sjelden skrekkeksempel, der den som ikke ble tatt på alvor faktisk hadde et alvorligere helseproblem.

 

Så helseangst er en bås jeg svært gjerne ønsker å unngå havne i. Da er det bedre at det "stemples", ganske så nysgjerrig av seg for min del. Aspergers passer jo den merkelappen svært bra da 

Synes "du" ikke det?

 

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[xRun]

Jeg fikk selv aspergerdiagnosen for flere år siden, fordypet meg i hva det innebærer, og har hatt årevis på å fordøye både dette og utallige andre ting i mellomtiden. Det er klart man kan ha flere samtidige plager, både asperger, sosial og andre angster, og kanskje også hypokondri på samme tid. Det er heller ikke uvanlig at aspies som du og jeg er om ikke mer lyssensitiv, så tilbringes det relativt mye tid under tak, og når man da går ut kan overgangen til direkte sollys virke ekstra ubehagelig. Ikke pga. hypersensitivitet for lys, men som en konsekvens av det som ofte er lengre tid tilbragt innendørs.

 

Når man finner ut at man er en aspie, så er det relativt naturlig å drille litt inn i nevrologi som tema, men man blir ikke nevrolog av å ha litt innsikt. Man blir ikke lege av det. Det samme gjelder for de fleste av deg og meg som for de fleste nevrotypiske: Gi en person en legehåndbok, og han føler seg sykere enn noen gang. Snakk med legen, og prøv å ta til deg hva de sier, isteden for å overprøve dem i kraft av ditt strålende intellekt som aspie.

[AnonymDiskusjon]

Prøv John Bergman, fx "how to decipher neuropathy" (You-tube)

 

Den mannen har mye bra for seg.

 

:-)

 

 

Du sikter til denne Youtube-videoen (??):

... /watch?v=0JAdAOfJYeM

 

Han var svært interessant. Og jeg kan være åpen for en del ting. Men, jeg har også en side hvor jeg er ganske analytisk og litt skeptisk av natur.

 

Faktisk så var brorparten av det han fortalte noe jeg kanskje kan ta for god fisk. Nå er jeg ikke medisinsk utdannet slik han er, så det er jo svært mange ting jeg ikke kan helt identifisere meg med. Men, på det som går på anatomi og slikt, så tipper jeg han har mye for seg.

 

Han var innom kunstige søtstoffer. Her har jeg heller lite å stille med faglig. Men, dere skal vite at jeg unngår kunstige søtstoffer så godt det lar seg gjøre. Var i utlandet og ville ha "farris". Fikk da "farris" med aspartam. Herlig. Jeg var litt tørst, så jeg drakk et par desiliter og kastet to halvliterflasker i søppelet, den ene uåpnet. Så jeg kan ta til meg litt en svært sjelden gang uten at jeg blir paranoid. Men drikker heller litt av det lokale vannet om jeg tror det er tryggt. Men unngår selvfølgelig lokalt vann selv i bra land, om jeg kan eller ikke er helt trygg på det.

 

Jeg har god tro på at sukker er "sunt". Så jeg drikker gladelig en flaske brus en ytterst sjelden gang, dersom den har sukker, framfor å drikke kunstig søtstoff. Kroppen er designet for sukker, og det er like viktig som oksygen. Sukker bør man helst få i seg ved å spise vanlig mat, framfor sukkerberiket mat. Vet alt om dette, så trenger ingen belæring om sukker. Noen påstår at sukker mater kreftsvulster.  kanskje det er noe i det. Man bør altså helst ikke overdrive, men spise sunt og normalt mhp. sukkerinntaket. Lavkarbodietter har jeg lite til overs for. Sikkert ikke helt ute på jordet med litt lavkarbo, men å gå den ekstreme veien har jeg lite tro på. Samtidig så kan jeg godt en gang innimellom gå motsatt vei og ta til meg sukkerberiket mat. Men i lengden så bør man unngå det. Det er gjerne bedre å få i seg drivstoffet man behøver gjennom stivelse framfor tomme karbohydrater. Spis poteter i riktig mengdeforhold. Eller liknende matvarer som har stivelse. Det kan kroppen bruke på mange fine måter. Potet inneholder et av stoffene som hovedbestandelen av hjernen er bygget av. Så det så!

 

Om vaksiner. Her skal jeg ikke påstå noe. Men vaksiner har nærmest utryddet en del ting. Som Polio eksempelvis. Tror han har tatt innover seg noe han ikke helt er objektiv om denne John Bergmann. Jeg har noen ekstravaksiner jeg. Og jeg var i 1992 forsøkskanin (før russefeiring), men heldigvis så var dette noen få år etter det katastrofale vaksineforsøket med samme bakterie. Noen jeg kjenner påstår at halve klassen sin fikk ME/CFS og beslektede ting. Uten at jeg vet mere detaljer. Det var vel meningokokk A tror jeg i den vaksinen i 1992 tror jeg. Nå har jeg senere fått i meg:

 

ACWY, men også B fra Bexsero 

 

Men, jeg kjenner en som kan litt om helse, som forteller at enkelte av vaksinene faktisk kan gi problemer hos enkelte. Så det er jo ikke helt feil. Men, å deretter bli ekstremt redd for vaksiner for det om, det blir overdrevet. Så lærte dere om at jeg har motsatte av hypokondri vedrørende vaskinasjon da. (Antihypochondriac / Counteractive of hypochondria, eller hva det i det huleste måtte hete på fagspråk)

 

Kan jeg fått skade av tidligere vaksinasjon. Tja, det er jo vanskelig å konkludere. Men det ser altså ikke slik ut. Og de resterende vaksinene har jeg tatt i godt voksen alder. Bare 3-4 år bakover, og det lenge etter alt det andre jeg har beskrevet om nevrologiske plager satte inn for fullt.

 

Vit likevel at jeg setter stor pris på initiativet ditt.

 

 

 

Jeg fikk selv aspergerdiagnosen for flere år siden, fordypet meg i hva det innebærer, og har hatt årevis på å fordøye både dette og utallige andre ting i mellomtiden. Det er klart man kan ha flere samtidige plager, både asperger, sosial og andre angster, og kanskje også hypokondri på samme tid. Det er heller ikke uvanlig at aspies som du og jeg er om ikke mer lyssensitiv, så tilbringes det relativt mye tid under tak, og når man da går ut kan overgangen til direkte sollys virke ekstra ubehagelig. Ikke pga. hypersensitivitet for lys, men som en konsekvens av det som ofte er lengre tid tilbragt innendørs.

 

Når man finner ut at man er en aspie, så er det relativt naturlig å drille litt inn i nevrologi som tema, men man blir ikke nevrolog av å ha litt innsikt. Man blir ikke lege av det. Det samme gjelder for de fleste av deg og meg som for de fleste nevrotypiske: Gi en person en legehåndbok, og han føler seg sykere enn noen gang. Snakk med legen, og prøv å ta til deg hva de sier, isteden for å overprøve dem i kraft av ditt strålende intellekt som aspie.

 

 

Fantastisk fint å se at du tør gå ut med åpen nick xRun om diagnosen din.

 

Jeg tviler på at jeg er særlig mer lyssensitiv enn vanlige folk er. Det er kun "lys og nys" jeg opplever. Samt at alderen gjør jo at synet endrer seg litt. Så det føles betydelig værre å mørkekjøre i bil nå i høyere alder enn når jeg var i 20-årene.

 

Mulig jeg har litt hyperakusis til enkelte lyder. Men, det har gått seg litt til med tinnitus. Så jeg merker innimellom tinnitus plagsomt uten at jeg kan sette ord på hvorfor det kom kraftigere tinnitus, når det inntreffer - til det at jeg vet det skyldes stress/påkjenninger/sliten.

 

Før jeg fikk diagnosen aspergers, så hadde forsøkte jeg meg i arbeid 80 % med økning til 100 %. Det varte ikke lenge selv på 80 % før jeg fikk noen voldsomme utmattelses "rier". Så gikk jeg der i månedsvis, og legen kunne ikke gjøre stort, eller svare for seg hvorfor eller hva han trodde. Så jeg orket ikke den passive fastlegen lengre, selv om jeg var blitt svært godt kjent med ham, og han egentlig er en fantastisk god fastlege på det med interaksjon lege/pasient i det store og det hele.

 

Jeg byttet da fastlege til slutt, men vegret meg i det lengste siden han var slik en god person og han kjente meg jo godt. Men, jeg angrer ikke helt. Bare savner han litt. Å vite hvorfor tror jeg er en grunnleggende ting. Vi vil helst vite hvorfor. Noen stakkars må gå i det lengste å kanskje aldri finne ut hvorfor ting er som de er.

 

Jeg har vel funnet et godt svar i aspergers. Kanskje utmattelsen, eller snarere at utmattelsen skyldtes min aspergers. Greit å ha funnet ut av. 

 

Også til sensitivitet. Jeg holder ut kortere enn vanlige folk. Det sies at aspergere bruker betydelig mere krefter på sosial omgang enn andre. Også kan de komme hjem, og orker knappt annet enn å legge seg på sofaen og hvile lenge.

 

Det der søkebegrepet som dis serverte innebar også følgende:

https://en.wikipedia.org/wiki/Small_fiber_peripheral_neuropathy

 

Jeg har etter å ha skummet igjennom ikke kunne finne noe som særpreger meg inn mot den. Jeg kan fortelle at jeg fint kan føle et lite innsekt krype over huden, selv om det er smått som lus/flått. Det er det ikke sikkert alle kan føle like tydelig som meg. Men, jeg er sikker på at det er mange i samfunnet som har lik sensitivitet for hudberøring av insekter eller hva det måtte være. Men, jeg føler aldri det som smertefullt at noen tar på meg, som enkelte aspies gjør. Men, jeg er svært kilen på store deler av kroppen. Som jo ikke er noen uting.

 

Det er heller ikke noe galt med reaksjonsevner, eller reflekser. Jeg har impulsivt klart å fange mange fallende gjenstander i min levetid, og er veldig god i øvelser (bilkjøring, enkelte aktiviteter). Selv om jeg på ungdomsskolen følte meg klossete i ballspill som involverer hendene. Nå som voksnere er jeg nok hakket bedre i å bruke hendene til ballspill også. De motoriske ferdighetene mine er gode. Jeg var klossete i fotball også, men jeg likte å delta. Så jeg for som en jojo rundt på banen og gjorde lite strategisk nytte for meg. Har hørt at andre som så meg spille syntes det var svært morsomt å iakta meg spille fotball den tiden. 

 

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[AnonymDiskusjon]

Forresten så glemte jeg å nevne at jeg har kribling i beina. Rastløse bein (urolige ben).

 

Det kommer og går. Har lurt på om det kan være blodomløpet som er årsak. Men, må kanskje vente til alderdommen kommer for fullt før man finner endelig svar på om blodomløpet er involvert.

 

Kanskje det er nevrologisk, for det jeg vet. Bare en tanke. En sjelden sjelden gang kan det være så plagsomt at man lurer på "hva pokker det er som ligger bak opplevelsen". 

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[xRun]

Rastløse ben kan komme av forskjellige ting, og kan behandles med tilskudd av magnesium dersom man har mangel på det. Har selv erfaring med tidvis rastløse ben.

 

Jeg har inntrykk av at man lett kan lese seg dum på visse diagnosebeskrivelser. Greit å ha i bakhodet at visse kriterier er funnet blant folk med aspergers, uten at det betyr det er typisk for alle aspies. For eksempel kan man ikke anta at alle med aspergers er klossete eller klumsete ift. kroppskontroll, til tross for at det er skrevet som en mulig indikator ifbm. diagnosekriterier. Høy IQ er heller ikke noe man skal anta at alle aspies har, selv om forekomsten anses som høyere enn blant befolkningen ellers. Språkferdigheter kan være fullstendig normale eller tom. høyere hos noen, selv om man kan få inntrykk av at det motsatte hyppig er tilfellet i literaturen. Slik er det med en rekke andre ting også.

 

Jeg anser det forøvrig ikke som noe jeg "tør" når jeg snakker om å være en aspie. Det kan være noe mange ikke ser noen grunn til å bære som et slags neonskilt for å identifisere seg med, uten at det er spesielt hemmelig av den grunn. Jeg snakker sjelden om mange års tjeneste i forsvaret heller, eller tiden jeg bodde i Hong Kong, eller årene med fulltidsjobb i IT-bransjen, eller mange andre ting uten at man skal kunne lese noe spesielt inn i det. Det er fort gjort å bli satt i bås og bli stigmatisert, uten at det egentlig er noen grunn til det. Det å være en aspie er da ikke noe som skal eller kan kureres. Man har visse styrker og svakheter som kan være forskjellig fra de nevrotypiske, uten at en blir så altfor spesiell av den grunn til at man skal ses på som noe i retning av en alien. Lett for deg og meg å si som sitter innenfor og vet nøyaktig hvordan vi har det, mens andre står utenfor og prøver å titte inn og forstå seg på noe de ikke helt begriper.

 

Men nok om meg, gå til legen du og slapp helt av. Det går nok bra skal du se. 

Endret 20. november 2015 av xRun

[AnonymDiskusjon]

Det kjennes veldig bra å høre deg fortelle xRun. Du har mange gode poeng. Og språklig ser jeg at du ihvertfall ikke sliter noe skriftlig. Jeg uttrykker meg også relativt godt skriftlig. Men, så har jeg noen år på skolebenken ekstra. Kan være litt derfor. Ellers er jeg til tider litt "klumsete" i å skulle formulere meg muntlig i samtale. Men ofte vil man kanskje ikke merke så mye til det. Men, jeg traff en gang en butikkansatt som selv var godt voksen, og vi snakket vidt og bredt om et tema. Hun fortalte så min kjæreste at hun trodde jeg kunne ha aspergers. Og hun hadde så rett. Men, også svigerinnen min var inne på temaet bak ryggen min der også like etter jeg giftet meg. Det er fint å endelig ha fått en diagnose synes jeg.

 

Også på det å ta kontakt med folk er noe jeg sliter med. Forumet diskusjon.no er jo en drøm for en som kan uttrykke seg skriftlig, og uten å måtte røpe helt hvem man er, selv når jeg skriver "skjult bak" et nick. Så jeg bruker jo en del tid av livet mitt her nå. Ihvertfall når jeg er på arbeidsavklaringspenger.

 

Ellers vil jeg i aktivitet, og er ikke bekymret for det nå. Vet at NAV finner noe, men ikke hva det skal bli. Har det rett og slett mye bedre nå enn i den 80 % jobben, hvor jeg ble utslitt og til slutt møtte veggen, og ble langtidssykemeldt. Jeg behøver ikke sykemelding i øyeblikket og jeg har jo diagnosen min med meg videre, som jeg tror skal bli en god hjelper for meg. Godt å være forbi de kanskje 30 siste årene med ungdomsskole opp til arbeidslivet hvor jeg har hatt litt av hvert å stri med.

 

Jeg skal prøve å ikke ende opp som full uføretrygdet, noe jeg heller ikke tror NAV, eller fastlegen min ønsker. Men, jeg ser fram til å møte fremtidige arbeidsgivere som kan møte meg slik jeg faktisk er, uten å skulle bli presset den siste dråpen av ytelsesmessig. 

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[AnonymDiskusjon]

Ellers deltar jeg nå i en gruppe hvor jeg er 1 av 10 aspergere.

 

Har jo sikkert noe taushetsplikt, forteller derfor kun litt om hver og unngår nevne kjønn. Det snåleste med det er hvor godt jeg kjenner meg igjen i omtrent samtlige der. Selv om noen sliter mer med en ting enn hva jeg gjør, så vet jeg at jeg også sliter en del med de samme tingene.

 

Deltakere:

 

a) er ekstremt dvelende og tankeprosessen ser ut å holde vedkommende igjen. Personen er også svært utbroderende. Tar lang tid før vedkommende kommer i mål med de enkleste ting som må besvares. Sliter også litt med sosial omgang med familie. Kan misforstå spøkefull prat. Også kommer det en bokstavelig besvarelse der vanlige folk hadde valgt å la være.

 

b) er ofte svært fjern. Faller av tråden i "kurset". Når vedkommende tar kontakt, så virker det vanskelig for vedkommende å finne et tema som er greit å spinne videre på, som den andre kan like å prate om. Trenger hjelp av samtalepartner (lytter/motpart) for å komme i gang med førstesamtaler. Men, er kontaktsøkende (tema kan virke overfladisk, og en får en litt barnslig følelse - som lytter). Må gjenta ting selv etterpå for å få bekreftet hva som ble sagt. Kanskje det er snakk om usikkerhet og vane.

 

c) vært noen år innom psyk. Svært omgjengelig og livserfaren ung person. Går på medisiner

 

d) arbeider utplassert i vanlig bedrift. Veldig blid og artig type. Jeg tenker at folk kanskje kan synes vedkommende er litt snål. Kanskje enkelte snevre interesser, men det er jo supert.

 

e) en "sunnhetsfreak". Veldig pratsom om temaer som interesserer vedkommende. Forteller gruppen om hvor utfordrende det er med sosial omgang med selv familien.

 

f) arbeider i vanlig bedrift. Gift eller samboer i mange år. Ekstremt avansert ordforråd som får den mest lærde til å sovne eller slite med å følge med. Vedkommende har fremmedord for det meeeeste.   Det må jo være en ulempe, å ha et slikt behov for å benytte fagspråklige ord for aaalt. Ser ikke ut til å være helt komfortabel med å bli avbrutt av spørsmål i en utbroderende prat.

 

g) arbeider i vanlig bedrift. Svært ordknapp. Virker litt nervøs på å prate, følger helt greit med i gruppen for det. Blid og hyggelig.

 

h) er i NAV på jakt etter en arbeidsmarkedsbedrift. Svært utadvendt. Uttrykker stor lengsel etter kjæreste. Har vært gift før et års tid. Ser ut å trives i gruppens fellesskap.

 

i) uttrykker at ansiktsgjenkjenning er helt umulig. Ansikter fester seg ikke i hukommelsen. Kommer vedkommende på en fest (el. likn.) så kunne holdt på å introdusere seg selv i sirkel i det uendelige. For et par minutter etterpå så er det glemt hvem vedkommende har pratet med. Greie fritidsaktiviteter - solo. Aldri hatt kjæreste, og begynner å tro det kan bli svært vanskelig med innarbeidede solo-livsmønstre (er realistisk). Litt oppi årene, og svært kunnskapsrik, og har god forståelse for temaene som kommer opp i "kurset".

 

j) meg selv.

 

Felles for alle er at de er svært hyggelige mennesker. Nærmer seg slutten av kurset nå, men få har åpenlyst uttrykket at de ønsker videre kontakt med folk (holder litt igjen, og jeg kjenner meg så godt igjen i nettopp dette). Men, jeg tenker at de fleste nok ønsker slik kontakt. Og kursledere/behandlere har lovet at de skal legge litt til rette for at nettopp det skal få grobunn til å ta av etterpå. Jeg sitter igjen med en svært positiv opplevelse av å ha møtt andre aspergere.

 

Enkelte av de yngre er heftig engasjert som gamere på fritiden. Minst en tredjedel av deltakerne har interessen, eller kanskje noen flere som ihvertfall delvis deler interessen bittelitt. Jeg har selv litt gamerbakgrunn når jeg holdt på i 20-årene, men det har grodd smått av meg etterhvert. Blir mye sjeldnere nå. Spesiellt så synes jeg enkelte FPS-spill virker litt oppjagede og slitsomme å se youtube-videoer av. Kan hende jeg ville endret forhold til spillene om jeg ble vant med dem. 

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[AnonymDiskusjon]

Obs, en liten detalj til. Ser at magnesium foreslås. Nå spiser jeg såpass rikeslig med sjokolade, så jeg burde vel i bunn og grunn ha fått i meg nok magnesium. 36 % av daglig anbefalt inntak (100 gram sjokolade) står det å lese:

 

https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=chocolate+nutrition+facts

 

Det går unna en del brødmat eller liknende også. Så da er vel resten av det daglige behovet dekket opp:

 

https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=grain%20nutrition%20facts

 

Frokostblandinger, ca. 62 % magnesium. Men, takk for tipset for det 

 

Innimellom en del nøtter også. Men, ikke hver dag. 57 % magnesium (pr. 100 g)

https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=nuts%20nutrition%20facts

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[heblilla]

Akkurat det han mener om vaksiner, er jeg litt skeptisk til. Men så får amerikanske barn mange flere vaksiner enn oss. Noe sånt som 38 vaksiner før de er fem år eller noe. Husker ikke helt..glemsk.. Men flere enn de får her mener jeg.

 

Og at vi tar altfor mye medisiner.. Vi har aldri brukt så mye medisiner, og aldri vært så syke som i dag.

[AnonymDiskusjon]

Tror det kan være litt i det du nevner dis.

 

Men, når det kommer til sykdom så er det et tema som nok ikke kan beskrives så enkelt. Ja, man har kanskje mye sykefravær. Nei, i gamledager så daua de av simple ting som man i dag har antibiotikabehandlinger for. Og vi har også mange kirurgiske inngrep som er fantastisk bra. De redder jo også for tidligfødte. Hvor god psykiatri er kan også diskuteres, men de redder nok en god del mennesker fra mange selvmord. Aviser har tendenser til å skrive om de mest oppsiktsvekkende ting. Og psykiatriske pasienter holdes kanskje litt vel lenge på institusjon, og det finnes nok av utfordringer å skulle løse. Men, så har psykiatrien også regler å følge, de kan ikke tvinge folk til hva som helst, for da blir det ramaskrik.

 

Mye medisinbruk i dag ja. Og det finner de jo igjen i kloakkansamlingsanleggene til og med. Antibiotikaresistens står jo an til å bli et kjempedilemma, og er allerede blitt det for noen bakterier. Noen leger skriver jo ut antibiotika på forkjølelser som er fra virus. Men, når de gjør det så er det fordi bakterier har en tendens til å få fotfeste når kroppen sliter med en infeksjon fra før. Selv unge livssterke individer får jo antibiotika til tider. Det finnes også kurer for urinveisinfeksjoner som får infeksjonene til å blomstre livlig opp. Så det er ikke all behandling som er helt 100 %. Kanskje det finnes gode naturprodukter for å ta en urinveisinfeksjon. Men, det er jo svært kjedelig om infeksjonen går så langt som at nyrene tar skade da. Så legene må jo følge pasienter opp. Dette var bare litt brainstorming, her og nå. Kanskje jeg kan mer om helse enn dette.

 

Vær glad du ikke er for ofte i Spania. Der skriver de jo ofte ut enda sterkere antibiotika enn i Norge for de minste ting, kan det virke som. Norske pasienter som kommer i retur fra spaniaferien med spansk antibiotika og en uløst infeksjon blir bedt om å ikke komme til legevakten en gang. Og da må legen på hjemmebesøk ved behov inntil de har fått dyrket og sett litt på hva det er slags infeksjon du har fått i deg. Om det ikke står om svært alvorlige tilstander da. For da må jo legevakten agere.

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[AnonymDiskusjon]

Sykehusinfeksjoner er blitt en stor utfordring rundt omkring i verden. Selv på norske sykehus så sliter de med litt av hvert.

 

En liten fun-fact:

I enkelte østeuropeiske land og i Russland, så sliter de med bakterien Hepatitt C på sykehus. De har for dårlige rutiner på sterilisering av operasjonsinstrumenter. Fordi Hepatitt C-viruset tåler ganske så høy temperatur, så må man bruke autoklav for å ta knekken på viruset som sitter på instrumenter.

 

Det anbefales derfor å ha hepatittvaksinene sine i orden før man ferierer der, eller enda verre - dersom man skulle bestille en rimeligere kirurgisk operasjon i slike land (ferietur med innlagt kirurgi).

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[AnonymDiskusjon]

Fant en ganske passende beskjed på en "Yogi tea"-teposelapp i kveld. Passer bra til en med aspergers det.

 

 

Life expands according to one's courage.

 

Anonymous poster hash: ca769...5e7

[xRun]

Så en meme på fb for en tid siden som sier det på en litt annen måte:

[heblilla]

Så en meme på fb for en tid siden som sier det på en litt annen måte:

Jeg er ikke helt sikker på om det mottoet er lurt å følge. Hvis man setter seg for høye mål, risikerer en at en blir utbrent. Det finnes utallige eksempler på unge folk som ikke klarer å leve med presset om å bli suksessfulle nok. For høyt prestasjonspress fører ofte til depresjonslignende tilstander. Men selvfølgelig, hvis man vet at man har evnene og mulighetene til å nå sitt mål uten å måtte forstrekke seg, er det jo bare å kjøre på:-)

[xRun]

Det står et mål. Naturligvis kan man bli utbrent hvis man bare (eller stort sett) strekker seg etter mål som er utenfor rekkevidde, men det er en annen ting, og ikke hva det oppfordres til.

[AnonymDiskusjon]

Også er det dette med tidsperspektivet da. Man må jo ikke komme til målet innen 2 uker er omme heller da. Også er det noe som kalles delmål. Kanskje målet lar seg bryte opp i enklere deloppgaver?

Anonymous poster hash: ca769...5e7