forelsket/betatt av sin egen følelse?

[t_o_m_m_y]

Mens jeg slappet av i badstua(tørr) i min lokale svømmehall,
så kom det inn en sjarmerende og pen jente jeg har snakket med før.
Egentlig er jeg litt betatt av henne,
og har prøvd å få henne på alenehold men denne gangen var hun med ei venninne så litt kleint:(
vi satt da i samme dampbadstue,
men så gikk hun,
og inni meg følte jeg en voldsom trang til å løpe etter henne med det ene mål å snakke med henne og spørre om å ta en kaffe en dag,-opprette en kontakt linje vi kunne nåes via.

Mens så kom det en tanke i meg som sa:
«er det følelsen du er betatt av eller selve jenta?»,
og det fikk meg til å undre.

Jeg undret meg nemlig over om jeg som person fant jenta(vi kaller henne elise) for interessant,
eller om det var egentlig kun følelsen av å være betatt som jeg likte.

Jeg tenkte på scenariet
«elise men uten føleler for henne»,
og jeg ville nok syntes hun var pen men interessen ville ikke vært noe mer.
(i beste fall trimme løken,).

Og det slo meg at jeg var egentlig betatt av min egen følelse av å være betatt!

Fordi logikken er slikt:
følelser definerer min oppfatning av virkeligheten,
og jeg reagerer på mine egne følelser med en ny følelse,(assosiasjoner osv),
og jeg kan ikke føle på annet enn mine egne følelser,
så derfor lager jeg en følelse ovenfor elise som jeg blir betatt av.
Fordi i mine følelser er elise akkurat slik mine følelser vil hun skal være.

Videre tenkte jeg:
«vis denne elise jeg er betatt av er egentlig min egen følelse jeg er betatt av,
så må jo det tilsi at nærmest hele mitt liv er som et slags matrix univers i hjernen min.
At alt jeg liker og misliker er bestemt av hva jeg føler ovenfor mine egne følelser».

Og det slo meg at det er samme prinsipp med lyster:
jeg mottar en lyst.
Lysten gir meg en følelse jeg vil ha.
Med en ny følelse skal jeg erobre lysten.
Formålet er å erobre følelsen med en ny følelse.




Gjelder slikt for resten av livet også?

Og hvor lurerisk er egentlig vår kropp når det kommer til oppfatninger av «virkelighet»?

(finnes det studier innenfor slikt tema btw?)












 

Endret 18. november 2015 av t_o_m_m_y

[RWS]

Og hvor lurerisk er egentlig vår kropp når det kommer til oppfatninger av «virkelighet»?

 

(finnes det studier innenfor slikt tema btw?)

 

 

Kan på det sterkeste anbefale deg boka :

Mistakes Were Made (But Not by Me)

 

som tar for seg nettopp hvordan vi lurer oss selv til å tro en masse rart av det vi gjerne VIL tro og innbilde oss hva vi gjerne vil føle. En glimrende bok jeg anbefaler alle å lese faktisk...

[t_o_m_m_y]

RWS, den 19 Nov 2015 - 07:34, sa:

 

t_o_m_m_y, den 18 Nov 2015 - 21:01, sa:

Og hvor lurerisk er egentlig vår kropp når det kommer til oppfatninger av «virkelighet»?

 

(finnes det studier innenfor slikt tema btw?)

 

 

Kan på det sterkeste anbefale deg boka :

Mistakes Were Made (But Not by Me)

 

som tar for seg nettopp hvordan vi lurer oss selv til å tro en masse rart av det vi gjerne VIL tro og innbilde oss hva vi gjerne vil føle. En glimrende bok jeg anbefaler alle å lese faktisk...

 

skal sjekke den ut.

[Løgn]

Mens så kom det en tanke i meg som sa:

«er det følelsen du er betatt av eller selve jenta?»,

og det fikk meg til å undre.

Det er ikke unormalt at folk omtaler sin bedre halvdel som en person som får en til å føle seg hel, eller noe i den duren. Med andre ord, følelsen person A føler i relasjon til person B, og motsatt, er følelsene som knytter personene sammen. Dette skjer kun i den enkeltes subjektive opplevelse. Følelsen i A kan endre seg selv om B forblir uendret. Dermed er ikke A betatt av B. Men A's opplevelse av B er å være betatt. En endring i A's følelser har kun funnet sted i A's subjektive opplevelse av B, uavhengig av hvorvidt B har endret seg eller ikke.

 

Det vi snakker om her er i bunn og grunn qualia, som er betegnelsen på den holistiske subjektive opplevelse av verden. Vi føler verden rundt oss fordi vi opplever den gjennom sanser som påvirker våre følelser. Vi kan føle nostalgi i relasjon til musikk vi hørte da vi var barn. Men musikken er kun lyd som eksisterer objektivt, mens vår subjektive opplevelse av den kun eksisterer i vår egen qualia. Det betyr naturligvis også at hver person har sin egen opplevelse av virkeligheten.

 

Og det slo meg at jeg var egentlig betatt av min egen følelse av å være betatt!

Egentlig ikke. Du er ikke betatt av følelsen av å være betatt. Dersom dette er riktig, vil det også være rikgit å si at du er betatt av følelsen av å være betatt av følelsen av å være betatt av følelsen ... i det uendelige.

 

Det er imidlertid enklere å si at man er betatt av ei spesifikk jente, enn å si at man føler seg betatt i relasjon til ei spesifikk jente. Budskapet er uansett det samme, selv om det er mer presist å omtale følelsen som det sentrale, og ikke jenta (men ikke si det til henne, for hun føler seg ikke spesiell om hun ikke omtales som det sentrale).

Endret 19. november 2015 av Løgn

[Aiven]

Alle forklaringer om virkeligheten er knyttet til den tenkendes (subjektive) kontekst, selv de vitenskapelige. Ettersom du egentlig ikke kjenner denne Elise, så vil det være en grad av forventning der, som du kanskje logisk sett ikke har hold for. Jeg vil allikevel advare mot å tro at du kan tenke deg til alt i livet logisk. En del ting skal bare oppleves og erfares, så står du klokere igjen uansett hva som skjer etterpå. Om du tenker ting ihjel, så kan livet fort bli surt og vanskelig. Hva du «egentlig tenker og føler» vil du aldri få vite uansett. Dette opphenget ditt i å være betatt av din egen følelse kan like gjerne være en rasjonalisering av ditt valg om å ikke ta kontakt, som noe annet. Bare chill, gjør din greie og la andre gjøre sin.

[herzeleid]

Interessant problemstilling. Vet ikke om det blir helt det samme, men jeg opplevde for mange år siden å bli forelsket i, og senere sammen med, en jente jeg kjente etter en drøm. Våknet opp med drømmen klart i hodet, og følelser jeg ikke tidligere hadde hatt. Som andre nevner i eksempler over, hun hadde jo ikke forandret seg, men noe hadde gjort det hos meg.

[t_o_m_m_y]

du sier:

t_o_m_m_y, den 18 Nov 2015 - 21:01, sa:t_o_m_m_y, den 18 Nov 2015 - 21:01, sa:t_o_m_m_y, den 18 Nov 2015 - 21:01, sa:

Og det slo meg at jeg var egentlig betatt av min egen følelse av å være betatt!

Egentlig ikke. Du er ikke betatt av følelsen av å være betatt. Dersom dette er riktig, vil det også være rikgit å si at du er betatt av følelsen av å være betatt av følelsen av å være betatt av følelsen ... i det uendelige."

 

 

forstår tanken din,
men en tanke i meg sier at
"assosiasjoner er det å like sin egen referanser i evigheter",
og at vi kan i praksis være så betatt og ubetatt av våre egne assosiasjoner for evig.
eller hva mener du?

videre sier du
"Det er imidlertid enklere å si at man er betatt av ei spesifikk jente, enn å si at man føler seg betatt i relasjon til ei spesifikk jente. Budskapet er uansett det samme, selv om det er mer presist å omtale følelsen som det sentrale, og ikke jenta (men ikke si det til henne, for hun føler seg ikke spesiell om hun ikke omtales som det sentrale)."

og så vidt jeg tolker deg så sier vi det samme,
dog du fokuserer mer på subjektet sitt forhold til objektet,
og muligens beskriver noe mer detaljert hvordan objektet påvirker subjektet.
(myyye mer detaljert kunne vært sagt om forholdet mellom subjekt  - påvirkning - objekt)

men det interessante er at mennesker går faktisk rundt å har en tro på at dem liker et objekt og personlighet og menneske kun fordi "den mystiske kjærlighet",
men at egentlig liker man jo den følelses oppfatning man skaper om en person eller objekt,
og at mennesker lever i en illusjon der man egosentrisk fornekter å være egosentrisk. hehe

jeg analyserte for eksempel kjærlighet i etterkant av hovedinnlegg historien,
og jeg kom fra fram til at det vi kaller "kjærlighet" er egentlig kun et instinkt etter å føle seg nyttig og omsorgsfull,
og at vi mennesker liker ikke direkte personen vi skal ha omsorg og kjærlighet for,
men vi liker mer våre egne følelser av å føle oss omsorgsfulle og nyttige,
og den pleiede person er kun et hjelpemiddel for å få oss selv til å føle oss nyttige og omsorgsfulle.
en førstemann til mølla valg som styres av tilfeldigheter og relativisme.
(i tillegg til at mange andrekrefter slik som  seksuelle og mentale tiltrekninger styrer oss til å ta valg).



 

Endret 19. november 2015 av t_o_m_m_y

[t_o_m_m_y]

Alle forklaringer om virkeligheten er knyttet til den tenkendes (subjektive) kontekst, selv de vitenskapelige. Ettersom du egentlig ikke kjenner denne Elise, så vil det være en grad av forventning der, som du kanskje logisk sett ikke har hold for. Jeg vil allikevel advare mot å tro at du kan tenke deg til alt i livet logisk. En del ting skal bare oppleves og erfares, så står du klokere igjen uansett hva som skjer etterpå. Om du tenker ting ihjel, så kan livet fort bli surt og vanskelig. Hva du «egentlig tenker og føler» vil du aldri få vite uansett. Dette opphenget ditt i å være betatt av din egen følelse kan like gjerne være en rasjonalisering av ditt valg om å ikke ta kontakt, som noe annet. Bare chill, gjør din greie og la andre gjøre sin.

enig med deg,

og logikken fører kun fram til et visst punkt(fram til det punkt hvor paradoksal logikk slutter),

dog å analysere sin hjerne og "rasjonalitet" er viktig fordi man kan få et bedre bilde på de skjevheter og feilvurderinger som vår hjerne og kropp tar for oss,-og muligens vi kan korrigere disse skjevheter med bevissthet.

 

for eksempel så er dette med kjærlighet og kjæreste mye mer instinktiv enn vi mennesker gjør den til,

fordi man kan lett logisk påvise at mennesker har et forplantnings instinkt og et omsorgs instinkt og et nytte behov som til sammen utgjør en eksistensiell formål med livet.(det metafysiske behov er kun for dem som har delvis avslørt tidens illusjoner).

det fremstår for meg som at mennesker er lite kjent med nøytrale kreftene utenfor våre følelser,

og derfor har en tro på at følelser er det viktigste i livet,

og derfor kan skape alle slags "troer" basert på en "mystisk kraft",-som egentlig er logisk å forklare hvor oppstår fra.

 

for min egen del så har jeg alltid hatt "ærlig til seg selv" som selve mitt hoved mantra,

og deretter gått inn i en analyse med holdningen

"kun si de påstander du har erfaring av å snakke om, hent erfaring først, og forkast alt vis selvmotsigelse oppstår".

 

når det kommer til "betatt av sin betatthet" så man kan lett logisk påvise en slik påstand med å vise til hvordan mennesket føler:

føle på en følelse som føler på enda en følelse (et evig nettverk av assosiasjoner),

og at vi mennesker er annerledes dyrene i den grad at vi kan "subjektivt reagere på hvordan vi nøytralt føler",

mens dyr føler dog selvbevisstheten er ikke der.(så vidt jeg er bevisst).

det er altså ingen tvil om at vi mennesker er fanget i våre egne følelser som reagerer på en følelse osv.

 

[t_o_m_m_y]

det skal nå sies at dette hovedinnlegg baserte seg mye på en tidligere oppdagelse av at
"alt i tid er en illusjon(konstant foranderlig)",
og at uansett hva jeg følte nå så visste jeg at i morgen ville jeg ikke føle det samme,-i å med at følelser er en del av tid de også.
(samme prinsipp som at jeg er ikke den samme nå som jeg var for 10 år siden).

jeg husker å lese et kjent sitat fra Blaise pascal:
"Han elsker ikke lenger den han elsket for ti år siden. Det er lett forståelig - hun er ikke lenger den samme, og ikke han heller."

så problem stillingen ble som den ble fordi jeg stilte meg spm:

"vis alt i tid er i konstant forandring,
hva er det da å holde fast på?"

og jeg tenkte på dette med elise i hoved historien,
at "kommer jeg til å like elise like mye i morgen?".

generelt plaget det meg at mine følelser forandret seg alltid i forhold til sine omgivelser og påvirknings kreftene rundt meg gir meg av erfaring,
og at da ville for eksempel det å bli kjæreste med elise kun være en kroppslig lureri for å forplante meg dog ikke gi meg noe særlig forutsigbar stabilitet i mine følelser.
(i beste fall måtte jeg ha akseptert illusjonen i tid og spilt med så lenge følelsene ville like elise).
å beholde elise som den samme i 10 år er nemlig tanken som holder fast på en gammelt forbigått følelse,
mens egentlig er elise like mye endrende som meg.

men like mye plaget det meg at mine interesser for elise var kanskje kun en forelskelse i mine egne følelser,
og at elise som objekt var ikke annet enn en brikke for at jeg skulle få motivasjon til å handle.
generelt samme prinsipp med alt annet av lyster og interesser.(med unntak av skriving om dette temaet her).
jeg kunne tenke slik fordi jeg logisk påviset at
"vis mine følelser ikke er lykkelige og tilfredse i et forhold,
ja da er det ikke lenger noe forhold".

 

Endret 19. november 2015 av t_o_m_m_y

[t_o_m_m_y]

herzeleid, den 19 Nov 2015 - 15:14, sa:

Interessant problemstilling. Vet ikke om det blir helt det samme, men jeg opplevde for mange år siden å bli forelsket i, og senere sammen med, en jente jeg kjente etter en drøm. Våknet opp med drømmen klart i hodet, og følelser jeg ikke tidligere hadde hatt. Som andre nevner i eksempler over, hun hadde jo ikke forandret seg, men noe hadde gjort det hos meg.

kan forklar litt mer detaljert?

interessant erfaring du har.

 

[Gjest Bruker-95147]

Jeg ble veldig betatt av en jente jeg så stå badet i dus belysning av gatelyktene ... luften var klar og crisp, og jeg kunne se små render av gylden ørevoks som hang som døde mark ut av ørene hennes, og en snørrfille som hang fra venstre nesebor funklet som en sammenhengende strøm av flytende diamanter ..

 

Ikke rart man blir forelsket

[theGunner76]

Og når man vet at "å elske" kun refererer til egne behov og preferanser, kan man da noensinne elske igjen? Forelskelse er jo bare en psykose, der vår for-forståelse ikke henger på greip med realiteten. Så gradvis forsvinner den og man sitter igjen med et behov av å være avhengig, ikke nødvendigvis av, men mest for noen... Av og til skulle jeg ønske jeg ikke visste at verden jeg lever i er ingenting annet enn subjektive betraktninger og forståelse...

[RWS]

Vet ikke hvordan andre har det, men jeg forelsker meg først og fremst i personligheten til ei dame... og ikke så mye i utseende... Utseende er en bonus...

 

Så jeg kunne aldri forelske meg i ei fremmed dame bare ved å se henne... Men det er meg da... Begynner å tro, etter to år som single, at jeg ikke kommer til å forelske meg igjen heller... Er så utrolig mye man tar med i "beregningen" når en er nær femti år... Så alle damer jeg har møtt til nå har endt med sex og ikke noe mer (og det er helt greit det altså, for både meg og damene.. De fleste av dem flere ganger også....Damer på førti pluss trenger gudskjelov ikke lovnader om ekteskap eller dyre middager for å hoppe i høyet og de vet hva de vil ha, så det har vært to gøyele år for mitt vedkommende, til tross for uteblivende forelskelse.....) Nå har jeg lagt hele tanken på forelskelse på hylla...

 

Bare tulll enn så lenge... 

[t_o_m_m_y]

Min erfaring er at alle mine forelskelser i alt fra håp til jenter kan komme ganske nærme de faktiske egenskaper og personlighet de har,

Dog likevel befinner jeg meg i den situasjon at egentlig er jeg subjektivt mer forelsket i min egen oppfatning av selve jenta,-uansett hvor prisverdig jenta er uavhengig av min bedømmelse.

 

Noe trist over slikt,

Men subjektet er i stor grad egosentrisk,

Og til et visst punkt må man akseptere det.

Endret 20. november 2015 av t_o_m_m_y

[Horten Market]

Mens jeg slappet av i badstua(tørr) i min lokale svømmehall,

så kom det inn en sjarmerende og pen jente jeg har snakket med før.

Egentlig er jeg litt betatt av henne,

og har prøvd å få henne på alenehold men denne gangen var hun med ei venninne så litt kleint:(

vi satt da i samme dampbadstue,

men så gikk hun,

og inni meg følte jeg en voldsom trang til å løpe etter henne med det ene mål å snakke med henne og spørre om å ta en kaffe en dag,-opprette en kontakt linje vi kunne nåes via.

 

Mens så kom det en tanke i meg som sa:

«er det følelsen du er betatt av eller selve jenta?»,

og det fikk meg til å undre

Du bruker tankene som unnskyldning for å unngå å kontakte henne. Unnvikelsesadferd?

 

At hun hadde med seg en venninne var da helt perfekt. Ser du ikke at hun føler seg tryggere da? Ser du ikke at det er lettere for henne å slippe seg løs i flørten når venninnen er med? Ser du ikke fordelen for deg av at du kan skifte fokus til den andre når det butter litt i samtalen med den første? Ser du ikke anledningen til å få venninnen til å synes at du er en hyggelig fyr?

 

Du lot en perfekt sjanse gå fra deg. Igjen.

[t_o_m_m_y]

\

Du bruker tankene som unnskyldning for å unngå å kontakte henne. Unnvikelsesadferd?

 

At hun hadde med seg en venninne var da helt perfekt. Ser du ikke at hun føler seg tryggere da? Ser du ikke at det er lettere for henne å slippe seg løs i flørten når venninnen er med? Ser du ikke fordelen for deg av at du kan skifte fokus til den andre når det butter litt i samtalen med den første? Ser du ikke anledningen til å få venninnen til å synes at du er en hyggelig fyr?

 

Du lot en perfekt sjanse gå fra deg. Igjen.

 

fra et begjærende ståsyn så forstår jeg poenget ditt,

og vis jeg ikke hadde vært så forbanna filosofisk så hadde jeg nok gjort akkurat slik du sier hehe

 

men uansett forandrer ikke det faktumet at mennesker er mer glad i sine egne følelser mer enn andre objekter,

og at begjæret ikke alltid er det optimale å basere sitt liv på.

(det har ungdoms tiden min lært meg).

 

når det er snakk om  "unnvikelses atferd" så trenger man ikke alltid flykte fra noe fordi man ikke tar sjansen,

noen tider så er tvilen større enn troen og da er man ikke særlig klokt å skulle bombastisk begjærende ta sjansen.

 

det forandder heller ikke det faktum at jeg rent biologisk tiltrekkes andre fysiske vesener,

og at det hele er et spill for å reprodusere meg og realisere meg,

dog så gjelder det å finne de sunneste spille regler for ens handlinger.