Ingeniør innen automasjon. Et håpløst arbeidsmarked.

[morgan_kane]

Jeg har da havna i en skikkelig knipe, snart vært arbeidsledig i et helt år. Dette var ikke det som skulle skje. Jeg fikk knapt over et års arbeidserfaring, noe som i seg er helt greit. Jeg er ikke den som ligger dårligst ann vil jeg tro. Etter at jeg ble arbeidsledig har jeg vært på 4 jobbinterjuer. Har fått gode tilbakemeldinger på søknad, men der stopper det. Jeg har ikke nok arbeidserfaring til å få meg jobb igjen. Var så nære som nr 3 på på lista hos en bedrift. Men der gikk jobbene til en med master og en annen med fagbrev og bachelor. 

 

Jeg bor i Nord Norge, og har har søkt på jobber landet rundt. Har ikke vært på et intervju sør for Bodø, men har derimot søkt på mange. De fleste tar seg ikke den respekten å svare på søknaden engang. Helt latterlig spør du meg men sånn er det blitt. Det har i årevis vært oppslag om at det mangler flere 1000 ingeniører. For meg så virker det som det har vært skreket etter ingeniører for å ha mye å velge i som arbeidsgiver. 

 

Jeg føler meg på en måte i en ond sirkel. Siden jeg ikke får meg jobb får jeg ikke sjansen til å vise hva jeg kan. Og når jeg ikke får meg jobb så får jeg meg ikke mer erfaring. Gjennom utdanningen var jeg en av de flinkeste studentene til å sette meg inn i nytt stoff og lære bort til medstudenter. På Bacheloroppgaven tok jeg meg av det mest tekniske programmeringen og matematiske modeller som gruppen jobbet med. Jeg satte meg inn i et helt nytt programmeringsprogramvare for å kunne fullføre prosjektet. Det er derfor frustrerende å se at medstudenter har jobb mens jeg er arbeidsledig.

 

Dersom jeg hadde fått meg drømmejobben hadde jeg kunnet jobbet med å programmere PLS, Mikrokontrollere. Laget HMI systemer for bedrifter, og generelt vært en mer praktisk ingeniør. I jobben jeg fikk etter utdanningen fikk jeg ikke gjort noe av dette. Det var mest dokumentasjon noe som jeg syntes hemmet meg i videre utvikling. Men jeg søkte ikke ny jobb fordi jeg ville få meg 3 års erfaring først. Dette var kanskje det dummeste jeg gjorde siden min arbeidsplass primært jobbet i oljebransjen. Nå ansetter ikke oljebransjen sånne som meg fordi det er så mange med flere års erfaring som er ledige på markedet. 

 

Veien videre for meg er usikkert. Har fått innvilget dagpenger for opptil 2 år. Etter dette er jeg på egne bein. I mine tanker så er det videreutdanning som er tingen. Tenker kanskje å ta praktisk pedagogisk utdanning(PPU)  og bli lærer, eller å prøve å ta meg fagbrev som elektrikker eller automatiker og jobbe meg opp som prosjektleder etterhvert i en mindre bedrift. 

 

Det som er det værste med min situasjon er at jeg vil ha en arbeidsplass nært hjemmet mitt, da jeg vet 100% at jeg ikke kommer til å trives noen plass hvis jeg ikke kan pendle hjem minst vær helg. Jeg hadde også tenkt å jobbe meg opp arbeidserfaring slik at jeg kunne komme inn i en pendler jobb der man er 2 uke på og 2 uke av. Denne planen kan man vell også trygt si gikk i vasken slik arbeidsmarkedet er nå.

 

Er det noen i lignende situasjoner som har kommet tilbake i jobb? Eller har omskolert seg og kan dele erfaringer?

[Salvesen.]

Har du utvidet horisonten og søkt i andre bransjer en oljen? 

[morgan_kane]

Jepp, søker nesten bare utenfor oljebransjen da det som oftest er krav til 5 års erfaring eller spesialkompetanse i det som blir utlyst i oljebransjen. 

 

Har også prøvd å søke meg som elektrofaglærer på videregående skoler og tekniske fagskoler. Men siden jeg ikke har fagbrev er min søknad underprioritert mot de som har fagbrev. 

[The Avatar]

Akkurat no er arbeidsmarkedet litt begrensa sidan det er så mange ingeniørar innen oljebransjen som enten har mista jobben, eller som anser seg som utsatt for å miste jobben at dei har starta med å sjå etter andre jobbar.

 

Totaltsett er det fortsett mangel på ingeniørar, blant anna er det mange kommuner som har vakante stillingar. Problemet er berre at akkurat no så er alle i ein ond sirkel. Kommunane som har ledige stillingar vil ikkje ansette nye fordi dei prøver å spare lønnsutgifter sidan sidan dei no har fått dårligare økonomi på grunn av at mange har mista jobben eller blitt permiterte slik at det er færre som betalar skatt.

Men når det går ei stund så vil kommunane kjenne på kroppen dei vanskane det har å ikkje ha nok ingeniørar til å utføre jobben, slik at dei igjen begynder å ansette.

Fleire ingeniørar i kommunen fører til at ein begynder å få forløpande godkjent søknadar, som igjen gjer det mulig for private å få investert slik at dei kan opprette ingeniørstillingar.

 

Så akkurat no er nok det beste rådet å være tolmodig, eventuelt å vurdere å bytte beite.

Det å begynde å studere er ikkje ein dum idé. Pedagogisk utdanning er ein veg, men egtenker kanskje at du i staden for å ta ei slik vid utdanning så burde du vurdere å spisse din tekniske kompetanse med å ta ei anna ingeniørgrad i tillegg.

[Kaplan]

Problemet ditt er her:

Det som er det værste med min situasjon er at jeg vil ha en arbeidsplass nært hjemmet mitt, da jeg vet 100% at jeg ikke kommer til å trives noen plass hvis jeg ikke kan pendle hjem minst vær helg. Jeg hadde også tenkt å jobbe meg opp arbeidserfaring slik at jeg kunne komme inn i en pendler jobb der man er 2 uke på og 2 uke av. Denne planen kan man vell også trygt si gikk i vasken slik arbeidsmarkedet er nå.

Hvis du ikke kan finne det i deg å legge litt avstand mellom deg selv og skjørtene til mor, kan du i verste fall bli arbeidsledig leeenge. Som nyutdannet med lite erfaring med du nok antagelig til Oslo, Trondheim, Bergen, Stavanger eller et industristed (Karmøy, f.eks).

 

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å vurdere å bo et helt annet sted enn komfortsonen din i noen år, både fordi det kan gi deg arbeid og erfaring, men også fordi du vokser som menneske, utvider horisonten din og får noen nye impulser.

 

Jeg jobber i dag i en passe stor leverandørbedrift, vi leverer PLS- og relébaserte styresystemer med HMI/SCADA-systemer på topp til kunder i Norge og Nordeuropa. Vi har hatt skikkelige problemer med å skaffe kvalifisert arbeidskraft de siste årene, og har vært konstant underbemannet i flere prosjekter. Vi setter lit til at den pågående oljekrisen kan avhjelpe akkurat den situasjonen noe i tiden som kommer, for øvrig.

[morgan_kane]

Problemet ditt er her:

Det som er det værste med min situasjon er at jeg vil ha en arbeidsplass nært hjemmet mitt, da jeg vet 100% at jeg ikke kommer til å trives noen plass hvis jeg ikke kan pendle hjem minst vær helg. Jeg hadde også tenkt å jobbe meg opp arbeidserfaring slik at jeg kunne komme inn i en pendler jobb der man er 2 uke på og 2 uke av. Denne planen kan man vell også trygt si gikk i vasken slik arbeidsmarkedet er nå.

Hvis du ikke kan finne det i deg å legge litt avstand mellom deg selv og skjørtene til mor, kan du i verste fall bli arbeidsledig leeenge. Som nyutdannet med lite erfaring med du nok antagelig til Oslo, Trondheim, Bergen, Stavanger eller et industristed (Karmøy, f.eks).

 

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å vurdere å bo et helt annet sted enn komfortsonen din i noen år, både fordi det kan gi deg arbeid og erfaring, men også fordi du vokser som menneske, utvider horisonten din og får noen nye impulser.

 

Jeg jobber i dag i en passe stor leverandørbedrift, vi leverer PLS- og relébaserte styresystemer med HMI/SCADA-systemer på topp til kunder i Norge og Nordeuropa. Vi har hatt skikkelige problemer med å skaffe kvalifisert arbeidskraft de siste årene, og har vært konstant underbemannet i flere prosjekter. Vi setter lit til at den pågående oljekrisen kan avhjelpe akkurat den situasjonen noe i tiden som kommer, for øvrig.

Joda er klar over det. Får jeg meg en jobb i Oslo så sier jeg til meg selv at jeg skal ta den, er jo bare en kort flytur fra familie og barndomsvenner. Grunnen til at jeg er skeptisk til å bo  langt fra hjemplassen er vell i hovedsak at jeg ikke klarte å bo på den plassen jeg jobbet tidligere. Hadde gode kollegaer, fikk mange venner og trivdes veldig godt på jobb. Brukte å finne på mye artig med venner der, men vantrivdes når jeg kom hjem og satt alene i leiligheten. Ble nesten som en lettelse når bedriften jeg jobbet i startet med nedbemanning. Er vell dette jeg er redd for skal skje igjen, og grunnen til at jeg har mest lyst på turnus jobb. 

 

En annen ting er at det er vanskelig å komme på intervju for min del utenfor Nord Norge. Tror grunnen til dette er at det er adskillig flere arbeidsledige ingeniører å velge mellom sørpå. Har ikke fått komme på et intervju selv om de skriver at lite erfaring kreves.