Vil livet noen gang bli bedre?

[LittleLoserLoner]

Hei! Har virkelig behov for noen gode råd eller sitater akkurat nå. Som med alle går livet opp og ned, men akkurat nå er jeg så jævla langt ned det gjør fysisk vondt. Jeg tror jeg må helt serr være helt psykisk ødelagt, føler jeg ikke passer inn NOEN plass. Jeg har i mange år vært ganske deprimert, men har på en måte lært meg å bare leve med det at det er blitt en vane å lide hver jævla dag. 

 

Jeg har virkelig PRØVD og PRØVD å gjøre livet mitt bedre. Jeg har pushet å pushet meg, klarte å fullføre skolen selv om jeg hadde ingen venner der, ble utestengt. 1,5 år møtte jeg opp på den fukkings skolen for så å vite at jeg ville være alene i dag og. Pining, ville bare ligge i senga mi, men kom meg opp å pushet meg. Dette gjor meg ganske sterk og har lenge tenkt ingenting kan bryte meg ned lenger. Men nå, begynte jeg på høyskole, flyttet vekk til en helt ny ukjent by, selv om jeg ikke hadde motivasjon. Men jeg merker så jævlig at uansett hvor hardt jeg prøver, får jeg ingen resultater. Sitatet :"Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results." Jeg har virkelig prøvd å endre livet, bli mer kontaktsøkende, spontan og rett og slett komme seg ut av komfortsona. ALT har jeg prøvd, men alt gir meg den samme jævlige følelsen. Jeg ender alltid med å føle meg alene i ett folksomt rom. Føler ingen vil ha kontakt med meg, eier ingen sosial intelligens - vet aldri hva jeg skal si. Høyskolen har vært gøy til nå, men nå føler jeg meg bare mer og mer alene. Andre får mere venner og bekjente, mens her er jeg. Ingen vil være med meg. De som har prøvd har jo seff gitt opp. Jeg orker ikke å være alene enda engang. JEG HAR INGEN HER, dårlig forhold til familien å alt. 

 

Klarer ikke å konsentrere meg på skolen pga jeg tenker bare på hvor mye jeg vil dø. Selvmord og, men er for feig. Tørr ikke fordi jeg er redd ingen vil komme i begravelsen min - idiotisk. Det gjør så vondt å gå rundt med desse tankene, jeg er ingen åpen person. Dårlig til å snakke for meg, så jeg åpner ikke opp om mine problemer. Jeg orker ikke å pine meg mer, har så lyst til psykolog eller lege eller noe, men når legen har spurt meg om alt går bra med meg har jeg svart ja. Jeg opplever panikkanfall og nå i det siste har jeg en følelse av å ikke få puste. 

 

Hva er det jeg skal gjøre, hva er mine grunner til å fortsette? Jeg har nådd bunnen, ingenting å miste, ikke engang mitt liv. Føler livet mitt bare repeterer seg om og om igjen. Å JA, jeg trener. Det får meg i bedre humør, akkurat der og da og i noen timer, men det fjerner ikke mine depressive tanker, angst eller ønske om å dø. Selvom det føles godt å jogge, styrke, men kan ikke trene sånn 100 ganger for dag hver gang jeg får desse tankene. Jeg er virkelig i kjelleren, det er ikke noe lys, håp. 

[Chroma]

Fikk veldig lyst til å gi deg en klem!

 

Hva med å bestille en time hos fastlegen?

Kanskje du får henvisning til en psykolog.

Sånn her kan du jo ikke ha det!

 

Send gjerne en pm hvis du har lyst!

[Teitgutt]

Angst, med tilhøyrande panikkanfall og vidare metaangst er grusomt og ekstremt øydeleggande for både sosialt liv og alt ein gjer for å betre situasjonen. Søk hjelp. Seriøst. Drit i kva du har sagt før til fastlegen din. Snakk med han og høyr med han om han kan henvise deg til psykisk hjelp. No veit eg ikkje korleis du tenker om medisin i sånne tilfelle, men for meg og fleire har det hatt voldsomt gode resultat både med angst, depresjon, sjølvtillit, sosialt liv, skule etc.

Eg veit det er mange her inne som alltid kjem med "ikke ta medisin, det er falskt og setter ting bare på pause blablablablabla"-prinsippa sine når ein nemner medisin, men skal du gå rundt og ha det sånn? Etter mitt syn er det heilt klart betre å få dempa symptoma i kombinasjon med psykiatrisk oppfølging enn å ha sånne lite produktive prinsipp å følge slavisk. Det viktigaste er at du får bort plagene og klarer å bli fungerande. Få deg sjølv i behandling i første omgang, og eg vil sterkt anbefale medisinar som kan hjelpe deg gjennom behandlingsprosessen i tillegg. Men med det gjer du som du sjølv vil og som du føler for. Eg kan jo ikkje sitte på eit forum og synse på dine vegner om kva som er mest effektivt for deg. Eg har i alle fall funne min veg, så får håpe du også klarer å finne din.

 

Lykke til! Ting er ikkje nødvendigvis så svart som dei ser ut no.

Endret 12. november 2015 av Teitgutt

[Gjest Slettet-OcukAq7QPp]

åååh, jeg vil bare komme å gi deg en klem jeg nå. Dette var faktisk veldig vondt å lese. Mest fordi jeg kjenner meg sååååå igjen. 

Jeg fikk hjelp av fastlegen og ting ble mye bedre. Jeg råder deg til å ta en telefon og få snakket om dette her. Som du sier, hva har du å tape på det? Det er virkelig verdt et forsøk. 

Lykke til søte deg <3 

[Sitronsaft]

Skulle sende deg en melding, men jeg ser at du ikke har vært pålogget siden du skrev dette. Kanskje du likevel sjekker opp i tråden. For å svare på spørsmålet ditt i tittelen: ja. 

Hvordan går det med deg? Lyst å komme med en oppdatering på hva som har skjedd siden sist, hvordan stemningsleiet er? Har du vært i kontakt med lege?